Det var helt typisk for Dag Østerberg å velge en knusktørr, kjedelig tittel. «Titler skal helst være kjedelige, ja», sa han. «Innholdet skal helst være bedre og mer spennende enn tittelen, og ikke omvendt.» Boken Arkitektur og sosiologi i Oslo – en sosio-materiell fortolkning er definitivt bedre enn tittelen. Med en tittel som høres ut som en rapport som har blitt liggende ved en kopimaskin på Blindern, og et omslag uten blikkfang, er boken fra et forleggerperspektiv nær sagt en katastrofe. Men bak dette nesten interesseavstøtende omslaget, skjuler det seg en veldig uvanlig bok. Spennende og velskrevet, og full av overraskelser og nye perspektiver på hver side. Som denne beskrivelsen av St. Hanshaugen:
«Uterestauranten på St.Hanshaugen er et høyst usikkert foretagende—besøket går fra null til overfylte bord. I de ekte, varme sommerkveldene trekker mennesker opp dit og fyller hele restauranten, og også gressbakkene og området rundt. Sett fra vanntårnet på toppen av Haugen er det som en bisverm—det syder og summer av folk nede ved restauranten, eller det er som hele Haugen gløder som en tyrikubbe, en bikube, en tyribikubbe. Stemningen er god, vulgær på en god måte, ølgemyttlig uten å være fiendtlig. Her er et anonymt fellesskap som liksom puster sakte på Haugen og får den til å ulme rød og rund. En ekte urban erfaring av mennesker og materiell hinsides makt og avmakt, et amfibisk ritual hvor sommeren, luften, de utsprungne trærne formidler følelsene og forholdene mellom menneskene».
En stillfarende intellektuell
Østerberg gjorde seg bemerket ved universitetet allerede 23 år gammel med teksten «Metasosiologisk essay», og markerte seg snart som en av de ledende skikkelsene i den såkalte positivismestriden, som omfattet navn som Hans Skjervheim, Rune Slagstad, Gunnar Skirbekk, Jon Hellesnes, Audun Øfsti og flere andre. Han ble professor tidlig, og inkarnerte den professorale habitus i sjelden grad, og han ble lest over hele Norden som sosiolog.
Han var litt som sine egne titler og bokomslag; ikke så høy, diskret i klesveien, distingvert og mild av vesen, men når han begynte å snakke, forsto man at her var det en intellektuell kraft og potensielt en klo og et rovdyr under overflaten. Han var levende, lett å følge med på og spennende å lytte til, fordi han brukte faget til å opplyse og få oss til å forstå sider ved samfunnet vi ikke nødvendigvis hadde tenkt på.
Tradisjonell urbanismeforskning begynte gjerne med motsetningen mellom by og land, mellom det urbane og det rurale som et utgangspunkt, men Østerberg viste at boligutviklingen langt på vei hadde visket ut dette skillet.
Jeg synes denne boken om Oslo viser Østerberg på sitt beste som forfatter. Det er kanskje ikke helt uvesentlig at han selv hadde vurdert å bli arkitekt, og også skjønnlitterær forfatter—så i denne boken får han utløp for to dype interessefelt.
Friheten og faktisiteten
Hva slags bok er egentlig dette? Det er et essay om Oslo by, skrevet av en sosiolog som spiller på mange strenger underveis, og har et bredt tilfang av referanser og eksempler som gjør teksten rik. Sosiologien er læren om sosiale relasjoner og samfunnsforhold, og arkitekturen er samfunnets materielle utforming. Her prøver han å se de to i sammenheng, ved å lese arkitekturen i Oslo som uttrykk for historiske maktforhold og samfunnsformasjoner. For de fleste nordmenn vil dette være et møte med teori de ikke har mye kjennskap til, her er filosofer som Edmund Husserl, Martin Heidegger, Jean-Paul Sartre og Ernsty Cassirer, sosiologer som Pierre Bourdieu, Ferdinand Tönnies byplanteoretikere som Henri Lefebvre, Manuell Castells, David Harvey, Edward Soza, Peter Saunders.
Det er altså det sosiale og det materielle i sammenheng, det sosio-materielle. Så Østerberg utforsker fenomen som knytter det sosiale og det materielle sammen, han ser etter intensjoner og planer og ideer og hvordan de har materialisert seg, i ulike epoker.
Når boken er så engasjerende, er det fordi Østerberg først og fremst anvender fenomenologien, læren om hvordan verden fremtrer for oss, og tolkingen av det umiddelbare. Jean-Paul Sartres hovedverk Væren og intet var en inspirasjon, og den er full av lignende beskrivelser som går i retning av skjønnlitteraturen. Også den kretser om begrepsparet frihet og faktisitet, som går igjen i denne boka: prosjektet vårt er friheten, vårt ønske om å virkeliggjøre våre drømmer og håp og valg, og faktisiteten er det materielle motstykket, alt som er av faktiske realiteter på veien, som konkrete busstider, kø i rushtiden, sørpe på veien, veiarbeid, strømstans e.l. Å lese byen ut fra hvordan ulike områder legger til rette for frihetlige prosjekter, og i hvilken grad det blir områder med overvekt av heslig faktisitet, er noe Østerberg gjør boka igjennom. Og med sitt sosiologiske blikk, ser han at «hesligheten er ikke klassenøytral—hesligst er selvsagt lønnsarbeiderklassens mest utpregede områder». Skjønnhet oppstår når ide og materiell form gjensidig bekrefter hverandre, heslighet oppstår når stoffet stritter imot ideen og intensjonen.
«Når materien tyter eller siver frem gjennom formen, slik at naken faktisitet blir erfaringen—da oppstår heslighet. Slik er det med det ekle, som med «materie» som siver ut av sår. Den svære motorveien som tar et kraftig jafs av Enerhaugen, hvorpå det står reist tre-fire høyblokker, lar faktisiteten ved landskapet komme frem som et blottet sår. Bak dette prosjektet lå et moderne ønske om å utslette falsk idyll. De forfalne småhusene, mange med bølgeblikktak skulle vekk, for her var skjønnheten falsk, den tok seg godt ut på avstand, men var materielle minner om fattigfolks nød og lyst».
Oslo som fortid og fantasi
Tradisjonell urbanismeforskning begynte gjerne med motsetningen mellom by og land, mellom det urbane og det rurale som et utgangspunkt, men Østerberg viste at boligutviklingen langt på vei hadde visket ut dette skillet. Det er lett å kjenne at man er i Oslo by når man er i bykjernen, men Osloområdet strekker seg over 100 kilometer i utstrekning, det inkluderer deler av Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud og det gir ikke mening at alt dette skal være en «by». Boligfelter og tilliggende områder som Asker og Bærum og Lillestrøm og Groruddalen, definerer seg i relasjon til Oslo, med pendlertrafikk og preg av planløse og tilfeldige boligfelt og industriområder i gaffeltruckens tegn spredt utover. Det kunne iblant se ut som om noen hadde mistet husbrikkene utover monopolspillet. Særlig i retning Østfold og Vestfold ble det planløse ved Oslos vekst tydelig.
Dette ble Østerbergs anslag for boka: På mange måter er ikke Oslo lenger en by. Oslo finnes som fortid, som fantasi, og som noe for De Andre: for turister og nordmenn fra andre byer, som møter et avgrenset sentrum mellom åser og fjorder med severdigheter. Men for alle byens innbyggere, og da ganske særlig alle innbyggere i utkanten som pendler langt vekk fra, og bor i «The Sprawl», som del av «det mazdaistiske sediment», så utgjør ikke dette sentrum noen mulighet for møteplass etter arbeidstid, fordi man må kjøre langt for å komme hjem. Og da kjører man heller til kjøpesentre enn å vende tilbake til sentrum.
Det displinære sedimentet kalte Østerberg den gamle bykjernen ved Kvadraturen, restene av den Christian IVs absoluttistiske stat, med rutenettet av gater øst og nedenfor Akershus festning. Fortetningen er blitt til gjennom tvang, av militære grunner. Etter svenskenes erobring av det gamle Oslo under Eikaberg, sa Kongen at her skulle byen ligge, fordi den kunne være bedre beskyttet ved Akershus. De brede, rette gater gir oversikt og tillater oppsyn som i Foucaults videreutvikling av Benthams panopticon, torvet som midtpunkt, rådhus med øvrighet og politi, kirken som religiøst overvåkningssystem og tvangsapparat, tukthus for dem som brøt lovene. Militærmakten på Akershus både beskytter og truer befolkningen. Det var ingen østkant og vestkant, tjenerskapet bodde hos familiene i den indre by. Utenfor byvollene bodde «bermen».
Innbyggerne er pålagt å bygge i sten, selv om de helst vil bygge i tre. Det finnes få praktbygg; byen fremstår som en disiplinær provinsby under eneveldige danske konger gjennom to hundre år, uten en egen politisk offentlighet eller et Storting for politiske beslutninger.
Da boken kom ut, var det tydelig at Oslo var forbundet med en grå tristesse, og at mange av bokens beskrivelser peker på byen som overveiende faktisitet og tyngsel.
Borgelig og funksjonalistisk
Det borgerlige sedimentet kalte Østerberg den delen av byen som vokser fram med industrialisering langs Akerselva, da man får en stor vekst i produksjon og handel, enorm vekst i antall innflyttere, og nye boliger vokser fram i et skille mellom østkant og vestkant. Det oppstår industriarbeidsklasser mellom eierne og deres familier og lønnsarbeiderne. Østerberg beskriver de ulike områdene fra Frogner med prektige gårder inspirert av Paris og la belle époque, Frognerparken og Bygdøy med storborgerlige trekk, og linjen av storborgerlige hus langs Drammensveien, som Astrups bolig fra 1850-årene som nå er Videnskapsakademiet.
Innad i leilighetene er det tydelig delt opp i stuer etter representativitetsprinsippet: Et stort kjøkken for tjenerskap, med dør til pikeværelset, et master bedroom som piken også har tilgang til for å rydde og vaske, og for øvrig spisestue, peisestue/ballsal og bibliotek, for de ulike fasene i et større selskap. På dørene er nøkkelskjuler plassert på innsiden, bortsett fra til pikeværelset, der den er på utsiden.
Motsatsen er Grünerløkka, Grønland, Vaterland, Tøyen, Kampen, Vålerenga, Rodeløkka, som var det borgerlige sedimentets mest proletariske strøk, men som i dag er gentrifisert. Østerberg vever bybeskrivelsene sammen med skildringer av fremveksten av en borgerlig offentlighet og nye idealer for samfunnsliv, basert på liberalt næringsliv, diskusjon blant borgere med politisk myndighet og stemmerett, og vedtak fattet i Stortinget, som blir bygget som materielt avtrykk av dette sedimentet. Teatret blir et viktig motstykke til den politiske offentligheten, slik det var i antikken: også her møttes borgerne til å ta del i samtidens puls.
Det funksjonalistiske sedimentet, er sosiomaterialitet fra mellom- og etterkrigstiden, da en utpreget sosialdemokratisk likhetstankegang, og inspirasjon fra Bauhaus i røde Wien meldte seg. Mer enn stukkatur, ornamentikk og gulldekor som symboliserte høyborgerlig stil, gikk idealene i retning lys, luft, likhet, funksjonalitet, utjevning av klasseforskjeller, en høyere form for modernitet. Rene linjer og enklere liv ble det nye idealet. Funksjonalismen innebar en dobbel befrielse, fra borgerlighetens herredømme og fra det kroppslige slitet. Kinoen er det nye medium, et klasseløst og klasseutjevnende sted, som Walter Benjamin sa, billedkunst i massereproduksjonens tidsalder. Massen gjør sitt inntog, og arkitektur og transport formes for nye massesystemer, trikk, bane, buss, større bygninger og raskere tempo på utbygging av boliger. Kollektiv transport på den ene siden, og kollektiv boligbygging på den andre. Rådhuset er dette sedimentets hovedbygg, mente Østerberg, et ruvende bygg som viser fellesskapets styrke, det høyeste bygget i byen, bygd i samfunnsfunksjonell kode og med utsmykning som viser fiskere, bønder og arbeidere i skjønn forening og slit, de som har bygget landet. Her er ingen kupler eller søyler eller portretter av konger, og både arkitekturen og kunsten uttrykker en mer effektiv livsform, avlastning fra tyngende maktuttrykk, og samhørighet mellom samfunnsklassene.
Byens beste og verste
Så kommer vi til vår nyere tid, der privatbilismen har eksplodert i omfang, og byen strukket seg utover til periferien; det Mazdaiske feltet. Østerberg siterer Olav Selvaag, som sa at den spredte bebyggelsen i utkanten var Oslos store feilgrep, fordi den fortsatte å spre seg utover, med langt mindre befolkningstetthet enn i byen. Den samme befolkningstetthet som fantes i Oslo på 1950-tallet hadde spredt seg utover et fem ganger så stort område, mens tomtene i sentrum blir overlatt til trivielle forretnings og administrasjonsbygg. Østerberg døpte feltet etter den billige bilen Mazda, og knyttet det til den nyliberale epoken som stilltiende hadde avløst den sosialdemokratiske eller sosialliberale. Her er innbyggerne spredt og splittet, og de gamle nabolag som kunne skape felles identitet gjenskapes ikke. Bebyggelsen i «the sprawl» kan få hva han kalte et «serielt» preg, samtidig som nye prestisjebygg for store selskaper vokser fram. Den politiske hovedaksen går mellom masse og økonomisk elite, og organisering av både arbeiderklasse og middelklasse oppløses gradvis. Østerberg har også blikk for en ny form for militarisering av offentlige rom, med kameraer og nøkkelkort og måter å splitte folk sosiomaterielt. Dette var lenge før terrorangrepene i New York som førte til en voldsom vekst i sikkerhetssystemer i byer og på flyplasser o.l. men han så det tidlig. Han forutså avskjermede soner der privilegerte kunne bo i sikkerhet og bevoktning, mens eiendomsløse sognet til sentrum om kveldene.
Dette er et riss av sedimentene. Men det er ikke alt, for resten av boken er levende skildringer av byen på sitt beste og verste, hvordan den kan virke avlastende og frigjøre potensial, eller virke tyngende og belastende. Det er skildringer av bestemte områder og typer av sosiale mønstre i ulike deler av byen.
Fra tristesse til transformasjon
Da denne boken kom ut, var det tydelig at Oslo var forbundet med en grå tristesse, og at mange av bokens beskrivelser peker på byen som overveiende faktisitet og tyngsel. Selv om Østerberg også var begeistret over Oslo og langt foretrakk Oslo framfor sin fødeby Trondheim, så var likevel mye av hans beskrivelser knyttet til et langvarig og kritikkløst frislipp av bilismen, som vokste i omfang fra år til år. Han kritiserte det pregløse, planløse og usosiale ved Oslo, der filleproletariatets bunnfall kunne samle seg om områdene ved Oslo City og skape truende områder. Noe er stadig aktuelt, men mye er skjedd siden da, og Oslo har på flere måter endret seg til det bedre. Det er en mer levende og fargerik by på flere måter, lokalidentiteten har styrket seg, og signalbygg som Operaen har skapt nye møteplasser som er vellykkede. Og særlig bilismen har man tatt grep om så det er lettere å puste i store deler av sentrum. Kanskje bidro hans bok til å sette problemene med bilismen på kartet for byplanleggerne.
Andre utviklingstrekk er i tråd med hans bok, jeg skulle gjerne sett hans beskrivelser av området rundt Barcode, og jeg tror jeg vet hvordan de ville bli. Det er en prangende kjede av finansbygg som skaper utrivelig trekk mellom seg, og sperrer for utsyn til fjorden for byens borgere bak. Det er et knefall for markedskreftene at finanseliten skulle kunne få byens beste fjordplassering på den måten. Som arkitekt Niels Torp sa: «Det er sånt man bare ikke gjør, man setter seg ikke på første rad på kino med flosshatt».
Det andre er fjorden selv. Vann symboliserer frihet, skrev Østerberg i boken, men hva skal man si om dødt vann? Da boken kom, kunne man fiske torsk innerst i fjorden og få napp på få minutter. I dag er det knapt fisk igjen, så forurenset er det blitt. Så tankeløst som vi har latt fjorden vår forfalle på så relativt kort tid, er skremmende.
Gir Østerberg noen råd til slutt om hva som bør gjøres? Ja, men ikke før han har nevnt sosiologen Auguste Comte, som dediserte sin bok om positivisme til den russiske tsar, fordi han håpet tsaren ville gjøre bruk av hans positive filosofi. Det var toppen av virkelighetsfjernhet, skrev Østerberg, og viste at han var klar over at en sosiolog uten politiske kontakter ikke kunne håpe på særlig mye innflytelse.
