Fra 1. januar 2026 ble beskyttelse mot emosjonelle belastninger på arbeidsplassen en del av arbeidsmiljøloven i Norge. Ifølge loven må arbeidsgivere nå arbeide for å verne og beskytte ansatte mot for høye emosjonelle belastninger. Forskning fra både Danmark og Norge forteller oss at kvinner og menn i arbeid med høye emosjonelle krav har høyere risiko for langtidsfravær. At følelser kan være arbeid, er imidlertid ingen ny tanke. Allerede i 1983 ga Arlie Russell Hochschild fenomenet et navn: emosjonelt arbeid. Hva kan hennes snart 50 år gamle begrep fortelle oss om arbeidslivet i dag?
Hochschilds akademiske virke
For å forstå hva emosjonelt arbeid innebærer, skal vi først bli litt bedre kjent med sosiologen som satte begrepet på dagsordenen. Hochschilds akademiske virke har produsert flere teoretiske begreper som stadig brukes både innenfor og utenfor akademia for å forklare følelsenes sosiale struktur i menneskers moderne liv. Det første eksemplet er emosjonelt arbeid, som jeg skal diskutere her. Et annet eksempel er begrepene «det andre-» og «det tredje-» skiftet som Hochcschild lanserte i bøker på slutten av 80- og begynnelsen på 90-tallet. Det andre skiftet beskriver at kvinner gjorde mer praktisk husarbeid, mens det tredje skiftet fanger det usynlige emosjonelle arbeidet særlig kvinner gjør for å administrere familiers sosiale liv og behov. Skiftbegrepene synes å treffe en nerve selv i dag og jeg ser særlig «det tredje skiftet» stadig anvendt som tema i aviser og paneldebatter. Det synes å være en Hochschildsk spesialitet å gi navn til sosiale fenomener som mange kjenner igjen, og som har stor forklaringskraft.
Hochschild har hatt en rik forskningsproduksjon fra sin base ved University of Berkeley i California. Etter boken om emosjonelt arbeid i 1983, produserte hun flere bøker om sammenvevingen mellom arbeid og familieliv og omsorg, som boken The Time Bind fra 1990, og The commercialization of Intimate life: Notes from home and Work i 2003. I nyere del av forfatterskapet har hun interessert seg for sammenhengen mellom følelser og politikk, som for eksempel i boken Strangers in their own Land fra 2016. Denne boken ble noe så sjelden som en New York Times bestselger og beskrev hvordan følelser av sorg, sinne og skuffelse fikk velgere i Louisiana til å vende seg vekk fra staten og søke mot Tea Party-bevegelsen. Hochschild gikk etnografisk og tett på informantene for å forstå beveggrunnene for deres politiske orientering. Noe av det samme gjør hun i boken Stolen Pride fra 2024, hvor hun utforsker hvordan skam skaper politisk orientering. Her undersøker hun hvorfor mennesker i Appalachia som tidligere var stolt av sitt arbeid i gruvene, men som i økte nedgangstider og økt fokus på klimavennlig næring, vender seg til Trump. Boken beskriver hvordan skam over å ikke være til nytte i et omdannet sosioøkonomisk landskap fører til politisk nyorientering.
Emosjonelt arbeid, følelsesregler og økonomisk styring
Mange av Hochschilds utgivelser har gjort seg bemerket, men det mest brukte begrepet fra hennes forfatterskap er trolig likevel «emosjonelt arbeid». Basert på sitt langvarige feltarbeid blant flyvertinner og kabinansatte i flere amerikanske flyselskaper beskrev Hochschild i boken hvordan flyvertinnene er nødt til å bedrive emosjonelt arbeid som en integrert del av jobben sin. Emosjonelt arbeid innebærer å enten skjule eller å skape et følelsesmessig uttrykk for å bringe frem en ønsket tilstand hos en annen, i dette tilfellet flypassasjerene. For Hochschild innebar slikt arbeid mer enn vanlig sosialitet – det hadde sitt opphav i hva som gav økonomisk inntjening for flyselskapet. Hochschild beskrev hvordan selskapet hadde implisitte regler for følelser (feeling rules) som foreskrev hva slags følelsesmessig uttrykk som var forventet av de ansatte. Smil, varme og undertrykkelse av irritasjon gav rett og slett mer fornøyde kunder. Et viktig poeng her er at følelsesreglene er kjønnede, og at ulik type emosjonelt arbeid forventes av kvinner og menn.
Da Hochschild observerte og intervjuet flyvertinnene oppdaget hun at de utførte ulike typer emosjonelt arbeid. Den ene typen kaller hun overflateskuespill (surface acting). I slike situasjoner tilpasset eller skjulte et ytre følelsesuttrykk for å tilfredsstille kunden. Flyvertinnene drev i tillegg dybdeskuespill (deep acting), som innebærer at de arbeidet for å endre sin indre emosjonelle tilstand, for å klare å produsere det aksepterte følelsesuttrykket i møte med kunden. Hochschild kaller dette dypdeskuespillet for en transmutasjon, et begrep som alluderer til at noe av det indre livet virkelig må endre form og nesten muteres inn til noe annet for å bli akseptert av denne arbeidsplassen. En observant leser med interesse for sosiologi vil allerede her ane at Hocschild er inspirert av Goffman når hun utforsker menneskers følelsesarbeid. Goffmans begreper om det sosiale liv som et skuespill på scenen, fungerer godt for å forklare hva det er flyvertinnene driver med når de arbeider følelsesmessig.
Det emosjonelle arbeidet til flyvertinnene førte til at de følte seg slitne og frakoblet arbeidet sitt. Og igjen trekker Hochschild linjene tilbake til Karl Marx som beskrev hva som skjer når arbeidet underlegges former for økonomisk styring, det blir oppstykket og fremmedgjørende- man eier ikke lenger sitt eget virke. Slik er det også for flyvertinnene som beskriver her, de mister eierskapet til sitt eget følelsesliv mens de yter service til kundene etter beste evne.
Som en rød og bærende tråd gjennom boka til Hochschild ligger premisset om at følelsesreglene og det påfølgende emosjonelle arbeidet er styrt av økonomisk inntjeningslogikk. Her skal vi stoppe litt, for dette er også et av poengene i teorien som er mest omdiskutert.
Kritikerne påpeker da at det ikke er økonomien som styrer det følelsesmessige arbeidet, men profesjonsetikken.
Styres følelsesuttrykkene våre i arbeidet virkelig av økonomisk inntjening?
Ikke uventet er det særlig nettopp Hochschilds påstand om økonomi som driver av følelsesarbeidet som har høstet mest kritikk. De fleste er enige om at mennesker driver emosjonelt arbeid på arbeidsplassen, men spørsmålet er hvorfor vi gjør dette og om følelsesreglene er styrt av økonomiske inntjeningslogikker? Bolton og Boyd sier for eksempel at alle arbeidstagere regulerer følelser på jobb, men de hevder at det blir for reduksjonistisk å bare skrive dette tilbake til økonomiske føringer. Bolton og Boyd gjør sin egen studie av flyvertinner og finner på samme måte som Hochschild at de driver med emosjonelt arbeid. Men i tillegg, sier de, driver flyvertinner med noe de kaller «preskriptivt» emosjonelt arbeid, som er emosjonelt arbeid som svarer ut følelsesregler på arbeidsplassen uten at de selv knytter dette til kost-nytte. Flyvertinnene i Bolton og Boyds studie driver endog med filantropisk emosjonelt arbeid, som innebærer at de gir «det lille ekstra» emosjonelt i sosiale interaksjoner på jobb av sin egen frie vilje. Dette hevder Bolton og Boyd viser at arbeidere kan forholde seg fleksibelt til ulike følelsesregler, og at de har valgmuligheter når de gjør dette. Dette myker opp antagelsen om at følelsesarbeid foregår kun økonomisk nyttemaksimerende og det tilskriver aktørene både valg og autonomi.
Cas Wouters femmer en liknende kritikk når han sier at Hochschild legger for stor vekt på kapitalismen som drivkraft for hvorfor vi viser følelser som vi gjør. Wouters kritiserer Hoschchild for å beskrive det private «backstage» som en slags frisone hvor man kan være ekte mens vi forstiller oss på jobb. Wouters peker på at dette blir for skjematisk og enkelt, vi produserer og undertrykker følelser både privat og offentlig og et skille mellom disse sfærene blir kunstig. Wouters mener også at Hoscchild beskriver arbeidstagere uten autonomi, som er styrt av regler utenfor dem selv. Mennesker, sier Wouters, er i stand til å regulere følelser på kompliserte og varierte måter, også i møte med ytre krav. Wouters kritikk handler om teoretiske svakheter, men i forlengelsen av dette-også hypotesen om at mennesket i så stor grad tilpasser seg en kapitalistisk logikk utenfor dem selv.
En annen type kritikk av Hochschilds teori som jeg tenker er helt legitim og som jeg selv har møtt i fagfellevurderingsprosesser er at mange profesjoner har emosjonelt arbeid innbakt som del av sin profesjonsutøvelse. Kritikerne påpeker da at det ikke er økonomien som styrer det følelsesmessige arbeidet, men profesjonsetikken. En masterstudent jeg veileder finner det samme i sin studie av ansatte i et tilrettelagt flyktningmottak; de ansatte bedriver emosjonelt arbeid fordi de mener det er viktig og ikke minst gir det å møte andre mennesker på et følelsesmessig plan arbeidet ekstra meningsfullt. Dette understreker det emosjonelle arbeidets kompleksitet. Samtidig viser flere studier, innbefattet den omtalte masterstudien at profesjonelles selvoppfatning er dypt sammenvevet med den institusjonelle konteksten de befinner seg i. Derfor tilpasser de profesjonelle seg fort endrede følelsesregler koblet til effektivitetslogikker i institusjonene. Det interessante spørsmålet som gjenstår er, om man i det hele tatt kan skille ut én driver av emosjonelt arbeid-økonomien – slik Hochschild gjør?
Sier Rosa og Hocschild det samme om følelser og arbeidsliv?
Da Hartmut Rosa presenterte sin bok om situasjoner og konstellasjoner i Steffensforelsningen i Stavanger tidligere i år, synes jeg han snakket om mye av det samme som Hochschild gjør i boken fra 1983. Rosa sa at i våre senmoderne og kapitalistisk styrte institusjoner styrer vi i økende grad etter konstellasjoner, det vil si at vi setter opp regler måleparametre for ønsket handling i en situasjon. Dette gjøres for å hindre systematisk forskjellsbehandling og å optimalisere produksjon. Problemet med denne måten å styre på er at skjønnet innskrenkes sier Rosa. Og en integrert del av menneskenes skjønn er følelser. Vi kan føle at noe er rett, selv om reglene tilsier noe annet. Vi kan ønske å vise varme, selv om reglene tilsier kald avstand. Dette gjør oss frakoblet følelsene våre, de finner ikke et genuint rom når vi organiserer oss på denne måten. Mennesket blir fort utbrent og fremmedgjort for seg selv når vi organiserer oss metrisk og byråkratisk. Rosa beskriver hva som skjer i arbeidet vårt nå, og det slo meg at beskrivelsene av fremmedgjøring i systemer der vi hele tiden må dempe og endre følelser for å svare ut jobbkrav som er bunnet i effektivitetslogikk, likner mye på Hocshchilds teori fra 1983. Så kanskje det forteller oss at mye av kjernestoffet Hocshchild peker på fremdeles er aktuelt for å forstå arbeid i dag?
Er teorien fremdeles nyttig?
Nytteverdien av teorien bør alltid være åpen for debatt, men at Hochschilds begrep er godt brukt, selv 50 år etter at det ble lansert, tyder på at den fremdeles er av stor relevans. Dette vises blant annet gjennom det store søkertreffet «emotional labour» har i ulike publikasjonsdatabaser. Jeg har selv brukt Hochschilds teori fra 1983 i en rekke studier og synes den er godt egnet for å forstå de emosjonelle kravene på ulike arbeidsplasser og hvordan de oppleves og etterleves av dem som arbeider der. Studiene jeg er en del av og mange andre studier ser noe av det samme som Hochschild så da hun studerte flyvertinnene; ansatte i både privat og offentlig sektor som arbeider følelsesmessig både på dypet og på overflaten for å tilfredsstille «kundene», «brukerne», «studentene», «pasientene» eller «barnehagebarna». Ofte, men ikke alltid, snakker vi om kvinnedominerte yrker, og ofte fører nettopp den emosjonelle belastningen (evt i kombinasjon med andre utfordringer) til lange sykmeldinger. Det kan være at en nyliberalistisk samfunnsorganisering med økte individuelle rettigheter der brukere i større grad ses som kunder, bidrar til denne utviklingen? Det kan også hende at senmodernitetens søkelys på følelsesmessig intelligens som en nyttig og effektiviserende egenskap på arbeidsplassen spiller inn og driver oss til å bruke følelsene våre for å arbeide mer effektivt. I en slik forståelse blir vår følelsesmessige intelligens til en slags emodity- en følelsesressurs som kan nyttiggjøres i markedet, som Eva Illouz ville kalt det.
Det interessante er at de belastningene som emosjonelt arbeid innebærer begynner å vise seg i sykmeldingsstatistikkene. Da blir interessen for dette politisk og det gjøres grep for å endre arbeidsmiljøloven. Spørsmålet er om dette vil gjøre noen forskjell for dem som blir utslitt emosjonelt av arbeidet sitt? Spør du Hocshchild så tipper jeg at svaret er et nølende «nja», for selv om et økt fokus på emosjonelt arbeid som «arbeid»-belastende sådan er viktig, vil ikke virkelig endring skje før man organiserer seg annerledes økonomisk. Så lenge brukerne i våre ulike institusjoner har individuelle rettigheter til ulike sosiale leveranser, og så lenge følelsesarbeid gjør at transaksjonene i institusjonene glir lettere og gir bedre målingstall så vil ikke økt fokus nødvendigvis tilsi at slikt arbeid fortsetter med uforminsket styrke.
Referanser
Alasow, M og Steen-Johnsen, T (i komminga) «Mannlige NAV ansattes emosjonelle arbeid» i Magnussen, M-L, Lund, J og Steen-Johnsen, T Kjønn i sosialfag. Cappelen Damm akademisk
Arbeidsmiljøloven. 2005 (sist endret 2026). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62
Bolton, S. C., & Boyd, C. (2003). Trolley Dolly or Skilled Emotion Manager? Moving on from Hochschild’s Managed Heart. Work, Employment and Society, 17(2), 289–308. https://doi.org/10.1177/0950017003017002004
Buvik, M. P., Thun, S., & Ose, S. O. (2023). Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet: En studie av omfang, håndtering og konsekvenser av relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidet blant fem yrkesgrupper (SINTEF Rapport nr. 2023:01366, versjon 2). SINTEF. https://www.sintef.no/contentassets/9405803230524be1ac614c18b7e1780c/sintef-rapport-2023_relasjonelle-og-emosjonelle-krav-og-belastninger-i-arbeidet_v2.pdf
Framke, E., Sørensen J.K, Alexanderson, K., Farrants, K., Kivimäki, M. Nyberg, S.T., Pedersen, J. Madsen,I.E.H, and Rugulies,R. 2021. “Emotional Demands at Work and Risk of Long-Term Sickness Absence in 1·5 Million Employees in Denmark: A Prospective Cohort Study on Effect Modifiers.” The Lancet. Public Health 6 (10): e752–59. https://doi.org/10.1016/S2468-2667(21)00185-7.
Haraldsen, K. 2026. «Mellom mening og belastning i følelsesarbeid ved norsk flyktningmottak». Masteroppgave innlevert på UiA, mai 2026
Hocschild, A.R. 1983, The managed heart: commercialization of human feeling 1. edn, University of
California Press
Rosa H. 2026. Steffensforelesningen 2026 i Stavanger, Viten TV. URL: https://www.vitentv.no/media/Hartmut+Rosa+om+d%C3%B8mmekraftens+vilk%C3%A5r+i+v%C3%A5r+tid.+Henrik+Steffensforelesningen+2026+ved+Universitetet+i+Stavanger./0_r132pn6k
Steen-Johnsen, T. Magnussen, M-L & Trysnes, I, (2024). Emotional Labour in the Neoliberal University: The Standpoint of Female Academics in Norway with Experience of Sick Leave. https://doi.org/https://doi.org/10.1080/08038740.2024.2419441
Sterud, T. 2014. “Work-Related Gender Differences in Physician-Certified Sick Leave: A Prospective Study of the General Working Population in Norway.” Scandinavian Journal of Work, Environment ＆ Health 40 (4): 361-369+v. https://doi.org/10.5271/sjweh.3427.
Wouters, C. (1989). The Sociology of Emotions and Flight Attendants: Hochschild’s Managed Heart. Theory, Culture & Society, 6(1), 95-123.
