Karl Mannheim var opptatt av sosiale former og insisterte på at sosiologen måtte kaste sitt analytiske nett så vidt som overhodet mulig for å finne dem. Det var ikke nok å finne korrelasjoner og årsakssammenhenger, man måtte også frem til en helhetsforståelse av samfunn, og da måtte kulturen med. Resultatet av hans anstrengelser ble kultursosiologien. Siden 1930-tallet har kultursosiologien levet et litt adskilt liv innen sosiologien, slik kulturorienterte deler av disiplinen har gjort det innen geografi, statsvitenskap osv. De finnes, bevares, men det er en interessant dreining i studieobjekt, bort fra kulturelle artefakter som høykultur og populærkultur, i retning av interesse for kulturell produksjon. Man studerer forlagene snarere enn romanene, hvem som ser hvilke filmer snarere enn filmene selv. En voksen kultursosiologi dekker hele repertoaret, fra produksjon via innhold til effekter, ikke bare den første og den siste av disse tre.
Tallknusere overtar, med sine hyperfokuserte problemstillinger og sine kjøringer
En truet art
Resultatet er at kultursosiologien har blitt en truet art innen norsk sosiologi. Kultursosiologiske bidrag som er blitt lagt merke til, som Fredrik Engelstads Ibsen-analyse for den siste maktutredningen, er ofte et kvart århundre gamle. Tallknusere overtar, med sine hyperfokuserte problemstillinger og sine kjøringer. Hvor er de sosiologiske analysene av hva Skarangers romaner, Triers filmer eller amerikanske TV-serier har å fortelle oss om levet liv i Norge i dag?
La meg gi et eksempel på hvorfor dette er data som kan fortelle oss noe om norsk sosial form som andre typer data ikke kan. Da Liv Finstad, som er kriminolog og jobber kultursosiologisk, skrev Politiblikket, var hovedpoenget å observere hvem politi på patruljen stoppet fra der hun satt i baksetet. En av de tingene hun la merke til, var at når folk, «slask», som politiet kalte dem, ble pågrepet på gaten, var det påtagelig mange som «took the fifth». De insisterte på å ikke si noe som kunne inkriminere dem, ba om advokat, ville ta sin telefon. Problemet var bare at man under norsk lov ikke kan «take the fifth». Det dreier seg jo, som allerede språkdrakten angir, ikke om en norsk lovparagraf, men om the fifth amendment til den amerikanske grunnloven, også kjent som «the Miranda clause».
Å bli pågrepet av politiet er en skjellsettende opplevelse, om man så har opplevet det før eller ikke. Hvordan kan det ha seg at man i en slik situasjon gjør noe så tilsynelatende kulturelt upassende som å påberope seg beskyttelse fra en fremmed makts lover? Det må skyldes at «the fifth» er noe som sirkulerer i norsk kultur i form av amerikanske TV-serier fra undergruppen cop shows (LA Law, NYPD Blue osv.), filmer og tekster. En full sosiologisk forståelse av nordmenn som er på kant med lovens væren i verden, forutsetter altså blant annet et kultursosiologisk blikk.
Populærkultur i verdenspolitikken
La meg ta et annet eksempel, fra min egen forskning på internasjonale relasjoner. For over to hundre år siden hevdet Hegel, som forøvrig i perioder spilte whist med den fremragende krigsteoretikeren Carl von Clausewitz på ukentlig basis, at krig måtte forstås som en situasjon der rett står mot rett. Det finnes ingen overordnet instans som kan skifte vær og vind mellom de to, og dermed vil stigende uenighet lett kunne slå ut i krig. Dette var et brudd med den tidligere hovedforståelsen, som gikk ut på at krig var det godes (Hegels vår lovs) kamp mot det onde (Hegels deres lov). Siden Hegels tid har filosofering om krigen stort sett fulgt Hegel. Det finnes riktignok en rettferdig krig-tradisjon, men den er ikke dominerende i krigslitteraturen.
Om den analytiske forståelsen av krig har vært den dominerende i et par århundrer om hvordan kan det da ha seg at den populære oppfatningen av krig fra USA via Norge til Russland, fortsatt er at det gode (vi) står mot det onde (de)? Én av forklaringene, spesielt i USA og Russland, er at det fortsatt er nok av religiøse miljøer som holder fast ved en slik idé. Men, de siste to hundre årene skulle ifølge Weber og en rekke sosiologer også være en avtryllingsperiode, der religionens makt over sinnene angivelig er svekket. Hvordan forklarer man da at det gode (vi) fortsatt sees som å stå mot det onde (de) i de brede lag?
For et par år siden diskuterte kinesiske og japanske statsledere hvem av dem som faktisk var Voldemort (!)
Én mulig delforklaring er at populærkulturen fortsatt helt gjennomgående fremstiller krig som det godes kamp mot det onde. Selv så jeg på Harry Potter-universet — Humlesnurr sender Gygrid ut for å samle alle gode krefter mot alle onde krefter. Han som ikke må nevnes er den inkarnerte ondskap. Dette er endog tatt opp i løpende verdenspolitikk: For et par år siden diskuterte kinesiske og japanske statsledere hvem av dem som faktisk var Voldemort (!), og da Navalny ble forgiftet med novitsjok av russisk etterretning, sammenlignet han opplevelsen med hvordan det måtte være å få sjelen suget ut av seg av en desperant. Populærkulturen — Harry Potter, Ringenes herre, Avatar, så godt som enhver fantaserie — er altså i dette tilfellet med på å opprettholde en diskurs om krig som analytikere har forlatt. Det er vanskelig å tenke seg hvordan sosiologien skulle kunne gjøre rede for slikt uten å vende seg mot kultursosiologien.
Det forutsetter at man har en kultursosiolog i maven, at man er villig til å lave sosiologi av alle livets erfaringsformer
Min kamp som fremstilling av sosialt liv
Et siste eksempel. Om et av mine barn eller en fremmed kollega skulle spørre meg hvordan det var å leve i Skandinavia i mine voksenår, ville jeg ikke ha henvist til en sosiologisk tekst. Jeg ville ha pekt på Knausgårds Min kamp. Det er jeg neppe alene om. Min kamps fremstilling av sosialt liv og dets virkningshistorie er med andre ord sosiologisk interessant. Hva tas for gitt? Hvilke ståsteder fremheves og hvilke forsømmes? Hva kommer frem som sentralt for opplevelsen? En sosiolog bør ha noe å si om dette. Det forutsetter at man har en kultursosiolog i maven, at man er villig til å lave sosiologi av alle livets erfaringsformer.
Iver B. Neumann er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og professor II ved Universitetet i Agder, der han blant annet henger med sosiologer. Han er også redaktør av Knausgaard in Context (Oslo: Universitetsforlaget, 2025)
