Det er gjerne bedre å bli kritisert for noe man ikke har gjort enn for noe man har gjort. Det gjelder i hvert fall i denne situasjonen. Iver Neumann savner mer kultursosiologi, og det er forståelig. Jeg er enig både i at det er for lite kultursosiologi og at den er viktig. Og jeg kjenner meg skyldig. Riktignok har jeg gang på gang oppfordret studentene mine til å skrive om noen av de spennende hjemmeoppgavene de leverer i kurset mitt kultursosiologi – om alt fra do-graffiti til diverse kunstverk, via reality-tv, korsang, matpakker og kult YouTube-innhold – men jeg har selv gjort for lite med saken.
Fraværet av kultursosiologi stikker dypere enn bare hva som er "på moten" i akademia.
På den annen side er det kanskje ikke bare min skyld. Fraværet av kultursosiologi stikker dypere enn bare hva som er «på moten» i akademia. Det er som om luften har gått litt ut av kultursosiologi-ballongen. Som om digitaliseringen suger all luft ut av rommet for tiden. Som om folk ikke snakker om annet. Heller ikke i kulturen: De nye strømmeseriene handler om roboter og kyborger, om kunstig intelligens som erstatter kultur eller om den digitale mannosfæren der unge menn med mindreverdsfølelse finner hverandre i hat mot kvinner. Det vrimler av nye digitale magasiner og podcaster som handler om det digitale, om nye produkter og utviklinger, om de amerikanske tech-bossene og om hva det digitale gjør med oss. Angivelig nærmer vi oss med stormskritt utviklingen av AGI, artificial general intelligence, en tilstand der intet menneske trenger å jobbe eller der teknologien endelig vil bli klokere enn oss og gjøre oss til slaver – eller begge deler på en gang. Hvert semester hører man om nye smarte mastergrader som kombinerer humaniora og tech. Mens tiden rundt årtusenskiftet nok stod i kultursosiologiens tegn, er det nå de såkalte Science and Technology Studies som setter dagsordenen. Og samtidig prøver alle vi vanlige dødelige bare å henge med mens de kunstige intelligensene trenger seg inn overalt, i følelseslivet vårt, i selvforholdet og i arbeidet.
Neumann anbefaler Knausgård, og jeg er sikker på at man kan hente ut fornem kultursosiologi fra den kanten. Jeg har selv gjenfunnet mine første klassefester og min frykt for jentene i den tidlige puberteten i første bind av Min Kamp. Jeg har følt meg sett. Men vil vi forstå kulturens nåtidige statustap, er det kanskje et annet sted vi bør begynne. Jeg var forrige uke på Saga kinoene på Klingenberg der jeg så oppfølgeren til publikumssuksessen fra 2006, The Devil Wears Prada, om Miranda Priestly, den allmektige lederen av det classy motemagasinet Runway – spilt av Meryl Streep i en rolle som utvilsomt er inspirert av det virkelige motemagasinet Vogues berømte sjefredaktør Anna Wintour. Jeg skal ikke her forklare de mange plottvistene i The Devil Wears Prada 2, men bare gi litt kontekst før jeg begynner å forklare hvorfor filmen er viktig, og hva den egentlig handler om.
Elon Musk versus Leonardo Da Vinci
Journalisten Andy (Anne Hathaway) starter med å motta en pris for sin dyptgående journalistikk, men får likevel sparken i en digitaliseringsrunde sammen med de fleste andre «gravejournalistene» fra en unavngitt publikasjon. I mangel av bedre må hun ta imot et tilbud om å jobbe for Runway – der hun også jobbet i den første filmen – under den kyniske og stilsikre Miranda.
Dårlig stil eller ei: Fra nå av er det teknologen og ikke kulturen eller kunsten som bestemmer.
Runway står imidlertid for å bli kjøpt opp av tech-milliardæren Benji (spilt av Justin Theroux), og filmen handler i realiteten om digitaliseringens ødeleggende effekter: Om de tradisjonelle medienes nederlag til de sosiale mediene; om den seriøse journalistikkens forsvinning; om oppsigelser på SMS; om de digitale formatenes prioritering av views over innhold. Om techoligarkenes inntrenging i kulturverdenen.
Benji – tydelig modellert over Elon Musk – viser en konstant mangel på situasjonsfornemmelse og sosial intelligens. Figuren hans representerer klisjeen om en nyrik tech-milliardær med ekstrem ubalanse i fordelingen av økonomisk og kulturell kapital.
Men samtidig er det også noe annet og mer på spill i Benjis karakter: Kanskje bryr han seg bare ikke. Figuren hans rommer en sikkerhet og en selvfølelse som ingen av de andre karakterene har adgang til, en selvfølelse som Miranda kanskje kjente til i den første filmen, men som hun er smertelig bevisst om å unnvære i den andre. Miranda vet at hun har tapt, og at hun kommer til å miste det motemagasinet hun kjenner. Benji, på sin side, tror med dyp selvfølgelighet på teknologiens makt. Han føler seg på høyde med sin tid, og det gir ham en enestående selvsikkerhet. Dårlig stil eller ei: Fra nå av er det teknologen og ikke kulturen eller kunsten som bestemmer. Noen av de beste øyeblikkene i filmen finnes der vi får et glimt av hvordan alt ser ut fra Benjis ståsted: Her er det plutselig Mirandas og Annas verden som fremstår som selvhøytidelig og antikvert – men egentlig bare liten og likegyldig. Benji gir simpelthen blaffen. Her gjennomgår den kulturelle kapitalen i glimt en enorm devaluering.
Kjernescenen i filmen foregår foran Leonardo Da Vincis Nattverten. Runway har leid klosteret i Milano der det fysiske maleriet befinner seg. Miranda ser i maleriet et vitnesbyrd om den menneskelige skaperkraft og kulturens humanistiske arv. Først og fremst ser hun sin egen kjærlighet til menneskets streben mot det absolutte, mot de ypperste estetiske frembringelser, det ypperste kunsthåndverk, moteverdenens kreasjoner. Hun forsøker deretter å presse Benji om sin egen skjebne som redaktør etter at han har overtatt magasinet. Han gir henne følgende svar:
«Fremtiden kommer bare stormende imot oss som … ja, som lavaen fra Pompeji. Jobben vår er bare å la den ta det den vil ha. En dag kommer den og kveler oss alle.»
Benjis spådom er like ambivalent og ansvarsfraskrivende som det vi hører fra de virkelige techoligarkene når de uttaler seg om fremtiden. Mens man for bare et par år siden så forslag fra techbossene om en kollektiv utviklingspause av KI, fraskriver de seg i dag alt ansvar med argumenter om en stadig mer akselerert konkurranse: «Hvis vi ikke gjør det, er det andre som vil gjøre det», heter det, og det til tross for at tech-bossene selv synes å gravitere mot stadig mer dystopiske visjoner: «Fremtiden vil kvele oss» [smother us all] sier Benji her.
Det eneste som er helt klart, er at mennesket ikke lenger sitter i førersetet. Da Vinci tok feil. Renessansen tok feil. Det moderne tok feil. Krefter som burde beherskes og besluttes i brede demokratiske prosesser og bringes under forsvarlig lovgivning, får lov til å by over oss. Tilsynelatende klarer ikke engang de europeiske landene på EU-plan å bringe oligarkene og de nye teknologiene under kontroll.
Djevelen går i normcore
Her slutter The Devil Wears Prada 2. Det er ikke lenger djevelen som går i Prada. Det er kulturmennesket. Djevelen, derimot, er smakløs, og går kledd som en Silicon Valley-trilliardær, dyrt men uten egentlig smak. For hva skal man egentlig med kulturell kapital når man har teknologikapitalen?
Vi er vitner til en mangel på kulturell raffinement som fungerer som en maktdemonstrasjon. Teknologien vil inn i kulturens rom. Koste hva det koste vil.
I den virkelige verden er vi kanskje ikke helt der ennå. Mark Zuckerberg deltok på moteuka i Milano i fjor. Nylig sponset Jeff Bezos den store Met Gala i New York. Wintour solgte seg ut, men Bezos ønsket i det minste å kjøpe seg inn. Kulturell valuta er fremdeles gangbar på prestigemarkedet.
Og likevel! På et plan den ikke helt selv er bevisst om, forteller filmen om det som kommer. Mens The Devil Wears Prada 1 var kjennetegnet av en virkelig fascinasjon for mote, er det svært lite igjen av denne konkrete forelskelsen i toeren. Det er rett og slett for lite klær i den nye filmen. Til tross for et egentlig moteshow mot slutten av filmen – der Lady Gaga opptrer! – glemmer filmen nesten selv hva det hele handler om. Det sanselige og konkrete i kulturen er i ferd med å forsvinne til fordel for luftige algoritmer. Til tross for at filmen kritiserer nutidens omvelting av forholdet mellom kulturell og økonomisk kapital, er filmen allerede i ferd med å forråde kulturen. Den gjør alt for lite for å vise hva som går tapt.
Dette viser seg også i en annen karakter, nemlig Mack (Larry Mitchell), Andys venn og tidligere kollega. Mens Benji står som symbol for fremtiden, står Mack for fortiden. Mack er antitesen til digitaliseringen. Han er arketypen på den seriøse journalisten og har kulepenn i brystlommen. Han klarer ikke å omstille seg til de nye digitale realitetene. Macks figur er faktisk enda flatere enn Benjis. Hans eneste jobb i filmen er å representere den kunnskapsarbeideren som KI i løpet av de neste årene kommer til å presse ut av arbeidsmarkedet – som en parallell til tidligere tekniske utviklingers overflødiggjøring eller deskilling av manuelle arbeidere. Og filmen prøver ikke å komme Mack til unnsetning. Portrettet er patroniserende. Mack er like dårlig kledd som han er usexy og ute av form. Det forberedes intet comeback fra den kanten. Til tross for all kritikken av digitaliseringens overfladiskhet og av hvordan den har tæret på de publisistiske mediene, prøver ikke filmen å redde den gamle kunnskapskulturen eller samfunnet den sprang ut av. Kunnskapssamfunnet er allerede borte. Der pynter filmen faktisk ikke på virkeligheten.
Men på ett punkt er den mindre ærlig: Den holder digitaliseringen av hverdagslivet utenfor. Krisene i arbeidslivet utspiller seg i et analogt, nostalgisk New York, der bilene fortsatt bråker, folk drikker av flasken, og livet angivelig fortsatt er «ekte». Også kjærligheten oppstår på trygg avstand fra det digitale, på en leilighetsvisning heller enn en dating-app. Det er synd at filmen ikke fortsetter sin kritikk av det digitale inn i privatsfæren. Som om kjærligheten eller New Yorks trafikk skulle være skjermet fra de samme kreftene? Alt i alt blir den påklistrede kjærlighetshistorien noe som ender opp med å fremstå falskt og lite overbevisende.
Filmen kunne også gått lenger i å utforske kjønnsdimensjonen den selv antyder. Filmen identifiserer seg med Andy og Miranda – og med en stereotyp feminisert fascinasjon for moteverdenens glamour – mens portrettet av de to typiske mannsrollene, Benji og Mack, som henholdsvis tech-nørden og den «vitende» mannen, er karikert og nedlatende. Men filmen lar dette elementet bli hengende.
Romskip-sko
Det er selvsagt symbolsk at Miranda tilber Leonardo Da Vinci. Vi har å gjøre med renessansens mester nummer én, maleren av det kjente Homo Vitruvius-maleriet, der mennesket for første gang plasseres i sentrum mens menneskekroppens – mannekroppens! – ideelle former undersøkes. Som kontrast plasserer Benji tydeligvis mennesket i margen. Hos ham står en løsreven teknologi i sentrum som den verdensforandrende kraft. Han har ikke den store respekt for Da Vinci. Igjen kan man ikke la være å tenke på Musk, som nok har lest mengder med science fiction, men bare har forakt til overs for den litterære og filosofiske kanon og for humanistisk og samfunnsvitenskapelig kunnskap. Musk føler at han ikke har noe å lære derfra, i hvert fall ikke noe som ikke kan løses med det neste teknologiske quick fixet: emigrasjon til Mars!
Det kan knapt være tilfeldig at Klingenberg viste en reklame for Airtox-sko før filmen startet, dette danske merket som nå tydeligvis også forsøker å erobre det norske markedet. Airtox’ bildeunivers syntetiserer på sitt vis hele diskusjonen. Hvor Da Vinci fokuserte forelsket på det menneskelige legeme i et gjenstandsløst vakuum, er disse reklamene gjennomsyret av dum og barnslig teknikkbegeistring. Her er det mennesket som er fraværende. De datagenererte bildene viser alltid skoene i underlig udefinérbare størrelsesforhold svevende i et mennesketomt og goldt verdensrom mens det zoomes inn på samme måte som det zoomes inn på enorme romskip i en science fiction-film. Disse skoene er romskip. Mens reklamen beveger seg forelsket rundt dem, besverger en super-maskulin stemme dem med formuleringer som er like klisjéfulle som intetsigende. Man får ingenting ordentlig å vite om skoene bortsett fra at de angivelig er høyteknologiske. Vi har å gjøre med en slags arbeidssko eller sikkerhetssko som er laget med spesialdesignet materiale fra den amerikanske militærindustrien og som derfor matcher vanlige sko i smidighet og komfort. Mest av alt dreier det seg imidlertid om å vise at disse skoene er kule – uten at man egentlig forstår hvorfor.
Jeg husker første gang jeg så disse reklamene i Danmark i en av de små salene på Grand Teatret i København. Det forundret meg hva en slik reklame gjorde så langt fra sitt egentlige segment. Og det er jo det samme her. Jeg tviler på at Airtox finner mange kunder blant klientellet som går inn og ser en feminisert film om moteklær og motemagasiner. Men kanskje er det til syvende og sist det som er poenget: At teknologien bare maser på, brautende og maskulinisert – og uten at man helt forstår hvorfor. Vi er vitner til en mangel på kulturell raffinement som fungerer som en maktdemonstrasjon. Teknologien vil inn i kulturens rom. Koste hva det koste vil.
