Hvorfor klassediskriminering er usynlig

Hvorfor har ikke samfunnsvitenskapene klart å utvikle et robust konsept om klassediskriminering — forstått som forskjellsbehandling og ubegrunnede skjevfordelinger basert på klassebakgrunn eller klassetilhørighet — på samme analytiske nivå som rasediskriminering og kjønnsdiskriminering? Den første forklaringen ligger i de iboende forskjellene mellom begrepene som «sosiale prinsipper for persepsjon og klassifisering» (for å bruke Bourdieus terminologi). [1] I hovedsak er rase og kjønn synlige, klart avgrensede kategorier, og deres grenser er i stor grad allment anerkjent. [2] På den andre siden viser klasse i stor grad til usynlige kategorier – ytre markører for klasseposisjon kan lett endres– har uklare grenser og omstridte definisjoner, både i akademia og i privatlivet og offentlig kultur.

For det andre oppfattes sosialt kjønn og naturalisert etnisitet som noe man arver, bærer med seg og noe som er stabilt livet ut, mens klasse riktignok også er arvet, men en posisjon kan mistes eller oppnås gjennom endringer i mengden økonomisk, kulturell, sosial og symbolsk kapital som akkumuleres innenfor og på tvers av generasjoner. Riktignok finnes det en klassehabitus, men den er noe formbar: tenk på en person fra distriktet—født og oppvokst i sør enten i USA eller Frankrike—som lykkes i å kvitte seg med sin grove dialekt. Troen på meritokrati, som mange forskere omfavner fordi de opplever at deres egen livshistorie bekrefter idealet, forsterker det kollektive synet av at klasse er noe man oppnår og derfor rettferdig, mens rase og kjønn er tilskrevet og derfor ikke bør virke til skade, i tråd med liberale verdier om likhet og frihet. Tildelingen av akademiske kvalifikasjoner, i hovedsak basert på kulturell kapital akkumulert innenfor familien, bidrar til å legitimere klasseulikhet. Det finnes ikke lenger noen formell institusjon som på tilsvarende vis legitimerer etnorasial ulikhet eller kjønnsulikhet.

En tredje grunn, er at i USA har rase og kjønn, selv om det er flytende til en viss grad, begge blitt formalisert og låst av staten (i europeiske samfunn har etnisitet varierende grad av offisiell anerkjennelse). De blir brukt som grunnlag for produksjonen av individuelle identiteter og et hav av administrative data som gir et innbygget insentiv for enkelt individer og forskere å bruke og tenke innenfor disse kategoriene . Slik er det ikke for klasse, som ikke har noen offisiell eksistens, selv om organisasjoner og mobiliseringer er ofte, i stilhet, avhengige av dem. Tankeeksperiment: se for deg hvor forskjellig akademisk- og offentlig debatt hadde vært hvis statelige organer regelmessig produserte administrativ data kodet etter klasse (ved bruk av en kombinasjon av utdanning, yrke, inntekt, formue og boligstatus) i tillegg til etnisitet på begge sider av Atlanterhavet.

For det fjerde blir klassediskriminering i kapitalistiske samfunn normalisert gjennom forestillingen om markedet som en rettferdig fordelingsmekanisme av materielle og symbolske belønninger. Den grundige gjennomgangen av samfunnsvitenskapelig forskning om diskriminering gjort av Issa Kohler-Haussman, publisert i «Oxford Bibliographies Online», viser hvor vanskelig fenomenet er å definere, og tar for seg «diskriminering mot bestemte sosialt fremtredende grupper, definert på grunnlag av rase, kjønn, seksuell orientering, etnisitet og nasjonal opprinnelse, religion, alder og funksjonsnedsettelse..» [3] Det som påfallende mangler er klasse, som indirekte ser ut til å bli implisitt avvist når hun skriver: «Diskriminering blir vanligvis betraktet som noe som står i motsetning til normer om rettferdig og lik behandling i et demokratisk markedssamfunn.» Dette antyder at markedsutfall er «rettferdige og like», den viktigste ideologiske søylen som legitimerer klassediskriminering.

En femte, beslektet, grunn til fraværet av klasse i debatter om diskriminering gjelder muligheten for, sannsynligheten for, og politikken rundt kategorisk mobilitet: medlemmer av marginaliserte etniske og seksuelle kategorier er tilbøyelige til å gi uttrykk for sin kollektive misnøye fordi de, så å si, er fanget inne i sin klassifikatoriske boks, mens medlemmer av lavere klasser både kan og er tilbøyelige til å forlate den individuelt for å stige inn i middelklassen. [4] Statlig kanonisering og kollektiv mobilisering står faktisk i et gjensidig forsterkende forhold til hverandre. Grunnen til at rase- og kjønnsdiskriminering er så solid etablert i samfunnsvitenskapene er nettopp at de har blitt gjort betydningsfulle og handlingsutløsende som juridiske kategorier gjennom opprørske bevegelser blant afroamerikanere og kvinner som reiste seg mot underordning og urettferdig behandling. Ingen tilsvarende massebevegelse mot borgerskapets styre har vokst fram og vedvart i avanserte samfunn siden midten av det tjuende århundret. Vi lever tvert imot i en epoke hvor klassemobilisering og klassepolitikk er blitt erodert, og i et økende antall avanserte land erstattet av en eller annen variant av autokratisk etnopopulisme [5], og dette i møte med en enestående polarisering av klassestrukturen.

Usynliggjøringen av klassediskriminering i samfunnsvitenskapene er også forankret i særegenhetene ved det amerikanske samfunnet som det globale sentrum for sosiologisk produksjon. Det er et samfunn som springer ut av en agrar bosetterkoloni, flankert av slaveri på den ene siden og en bevegelig front basert på folkemord på den andre. Som et resultat har rasialisert etnisitet blitt innskrevet som en fundamental splittelse i det sosiale rom, symbolske strukturer og offentlige kultur.[6] klasseinndelinger, selv om dype og brutale, har videre blitt dempet av den kollektive troen på «amerikansk eksepsjonalisme» forankret i forståelsen av en sosial åpenhet og flyt, konstruert i kontrast til bildet av det gamle Europa som lukket, rigid og klassepreget, en tro som har formet amerikansk samfunnsvitenskap siden dens opprinnelse.[7] Det finnes derfor en lang og anerkjent forskningslinje som dokumenterer og forklarer hvorfor amerikanske arbeidere ikke har klart å utvikle en sterk klassebevissthet, og i stedet identifiserer seg som «middelklasse» og streber etter å klatre opp den eksisterende statusstigen fremfor å mobilisere kollektivt for sosial transformasjon.[8]

Til slutt vil jeg, kanskje kontroversielt, hevde at det eksisterer et dypere problem: samfunnsvitenskapen har ganske enkelt ikke klart å utarbeide et ordentlig analytisk begrep om diskriminering, uansett type, og lener seg heller på en blanding av rettslige og hverdagslige forestillinger som som i det skjulte smyger moralske verdier inn i samfunnsvitenskapelig resonnement, slik at skadelig diskriminering likestilles med diskriminering  tout court (som kan være positiv eller negativ) og som forveksles med andre grunnleggende former for etnorasebasert dominans, nemlig kategorisering (inkludert fordommer, bias og stigma), segregering, ghettoisering og vold.[9]

La meg gi en illustrerende empirisk framstilling av hvordan klassediskriminering virker i en institusjon som hevder å være selve legemliggjøringen av rettferdighet, nemlig straffedomstolen. Forskere og studenter innen strafferett og kriminalomsorg i USA har vært besatt av rasediskriminering, og temaet har fått sterk resonans både innenfor og utenfor det engelskspråklige akademia etter publiseringen av Lammy Review (2017). De har investert bunnløs teoretisk energi og metodologisk oppfinnsomhet i å forsøke å begrepsfeste, dokumentere og måle den.[10] Drivkraften bak forskningen er ikke bare en generell interesse for ulikhet, men forankret i en nasjonal moralsk selvforståelse: hvilken større skandale kunne det finnes enn at domstolene behandler tiltalte forskjellig på grunnlag av deres «rase» (det vil si naturalisert etnisitet), og dermed påfører medlemmer av underordnede kategorier strengere straff i strid med det hellige prinsippet om likhet for loven, som står i sentrum for det liberale demokratiet?[11]

Det som påfallende mangler i akademiske og offentlige debatter om strafferett, er den skadelige forbindelsen mellom klasse og domstolen. Sosial posisjon og livsbane blir regelmessig brukt av aktører som et grunnlag for avgjørelser, som når en dommer rettferdiggjør mildere straff for tiltalte ved å si i åpen rett at «hans jobb er hans redning» eller når påtalemyndigheten vurderer straffereduksjon på bakgrunn av ressurser og sosial status dokumentert av forsvarsadvokaten. Ingen i rettsalen tenker det er noe rart, kritikkverdig eller skandaløst med en slik begrunnelse. Se for deg det moralske raseriet, det profesjonelle oppstyret og rettslige sanksjonene hvis den samme dommeren hadde sagt om en hvit tiltalt at «hans rase var hans redning».

Alle aktører i rettssystemet slutter opp om det doksiske prinsippet om at lovbrytere som har arbeid, fast bosted, tar utdanning og forsørger en familie er mer medgjørlige og mottakelige, og derfor fortjener en viss grad av mildhet —uten sterke, empiriske bevis for det i den konkrete saken. Gjennom å bruke sosial status som en stedfortreder for framtidig (u)lovlig atferd,  praktiserer de i streng forstand «statistisk diskriminering». [12] Ikke nok med det: å besitte et minimumsnivå av kapital i dens forskjellige former antas å vitne om moralsk karakter, dette fordi sosial status i forstås som resultatet av individuell innsats og personlige dyder, som igjen fører til mildere straff. Denne oversettelsen blir sjeldent undersøkt, og langt mindre utfordret, av jurister og samfunnsvitere.

Satt på spissen virker det operative prinsippet å være at dersom du har et konvensjonelt liv, bør straffeinstitusjonen strekke seg langt for å la deg bevare det, mens dersom du lever en elendig tilværelse, kan du ta imot statens fulle sanksjonskraft fordi det ikke er stort igjen å skade der. Dette er grunnlaget for todelingen av straffebehandlingen i en verdig « paper penality» og en nedverdigende «street penalty». Borgerlig status fortjener beskyttelse, mens (sub)proletarisk status ikke ikke møtes med tilsvarende hensyn. Klassediskriminering er utbredt i strafferetten og gjør lite for å forsøke å skjule det.

Klassebaserte fordeler i strafferetten er ikke begrenset til ens objektive posisjon definert av mengde og sammensetning av kapital (økonomisk gjennom jobb, kulturell gjennom utdanning, sosial gjennom familietilknytning, og symbolsk gjennom status og anerkjennelse). Den gjelder også kroppsliggjorte disposisjoner, i tråd med hvordan klasse formes og kroppsliggjøres beskrevet av Pierre Bourdieu i hans klassiske bok La Distinction. [13] Små klassemarkører som kommer til syne i rettssalen, slik som bekledning (for tiltalte som møter uten å være varetektsfengslet), kroppsholdning og ansiktsuttrykk, innlært i familien eller kultivert eller fordømt i vennegruppen, tolkes av dommere, aktorer og andre aktører i rettssystemet som tegn på (eller mangel på) respekt for konvensjonell autoritet. [14] De gir tiltalte et minimum av medfølelse og en liten reduksjon i straffen fordi de signaliserer en viss grad av sosial ærbødighet og moralsk føyelighet overfor aktor. anerkjenner de tiltalte i praksis den juridiske makten, og underkaster seg slik Leviatan forventer. Som med all symbolsk makt skaper anerkjennelse en viss grad av velvilje. Derimot får de som ikke klarer å legge bort sin gatehabitus i rettssalen, ingen særbehandling. Tenk på denne lille fortellingen om «en blazer og et slips», fortalt av en aktor i en straffedomstol i California hvor jeg oppholdt meg i omtrent tre år for å produsere en etnografi over straffestaten:

Prosecutor Julius: I do have a level of respect for a defendant when he comes into court, if he has a tie on, [chuckles] or you know, a blazer. It doesn’t even have to fit him, you know? The fact that what they’re saying is, “I respect this room, I respect this process, and I want you to know I understand what I did was wrong.” Without saying it, they show it. And I mean, when I see someone like that, I do have like, a little bit of compassion for that person, ‘cause I’m thinking, “Well, at least this person is taking this process seriously.”

LW: Whereas if they walk in with their shoes unlaced…

Prosecutor Julius: And their pants down and their pants all the way down—

LW: Sometimes I’ve even seen young guys in the hallway who wear t-shirts (DA Julius: Exactly) that read, not “Fuck the Police,” but pretty much!

Prosecutor Julius: They’re kind of expressing that. And you’re saying, “What am I seeing? Someone who I’m gonna see again.” And to me, these young people—‘cause most of ‘em are young—eventually are gonna get it. Or they’re gonna be old-time felons, with no life, and with no future… And like, at some point you say, “Well, I’m never gonna do this again, I’m never gonna be back here again. I don’t like it here,” you know? That’s what the guy in the blazer and the tie tells me. [15]

For å vise at dette ikke bare handler om én enkelt aktors personlige holdninger, er det verdt å trekke fram denne detaljerte observasjonen av en straffedomstol i Connecticut fra rundt femti år siden, gjort av Malcom Feeley i den klassiske boka The Process is the Punishment. Sitatet er langt, men det viser fenomenet i full bredde, selv om Feeley ikke setter navn på det.

If concerned family members or friends [of the defendant] come to court, officials may take this as an indication of stabilizing forces in the defendant’s life and may “downgrade” the worth of the case. Parents, clergymen, teachers, counselors, and employers also promote this move. Normally, however, friends do not come to court. If the defendant is employed, in school, or has ambitious career aspirations, this is taken as a sign of stability and contributes to a downward revision of the seriousness of the case.

Such considerations raise ethical dilemmas which some of the prosecutors, judges, and defense attorneys feel quite sharply, since they are biased toward middle-class defendants. For instance, defense attorneys will occasionally approach a prosecutor and plead for a nolle [dismissal of the case], explaining that a conviction will injure his client’s chances of getting into college, law school, or some other self-enhancing program. His appeal is usually punctuated with a rhetorical question of the following sort: “You wouldn’t want to louse up this guy’s whole life for this measly prank, would you?” The prosecutor is faced with a paradoxical situation: If he treats similar cases equally, then he will cause unequal injury. A factory worker likely to remain in unskilled or semiskilled jobs will not lose his position as a result of a conviction, while a middle-class student may have his entire future jeopardized. By a perverse but compelling logic, the prosecutor is forced to provide a preferred outcome to the more advantaged person and justify it in the name of equality. [16]

For å unngå misforståelser må det presiseres at det å rette oppmerksomheten mot klassediskriminering verken innebærer å avvise eller nedtone etnorasial diskriminering eller kjønnsdiskriminering, og heller ikke diskriminering basert på andre prinsipper for sosial inndeling og kategorisering, enten de er synlige eller usynlige, uformelle eller anerkjent av staten. Tvert imot er poenget å utvikle førstnevnte nettopp for å kunne sette den i sammenheng med sistnevnte, slik at vi får et så fullstendig bilde som mulig av forskjellsbehandling, positiv eller negativ, berettiget eller uberettiget, på tvers av hele spekteret av institusjoner som selekterer, sorterer og fordeler mennesker ulikt preget av klasse, etnisitet og kjønn. Vil samfunnsvitenskapene åpne øynene og begynne å se det som hele tiden har ligget rett foran dem?