Loïc Wacquant møter oss i kafeen på hotellet sitt, knappe to timer før den høytidelige Aubert-forelesningen går av stabelen på Blindern. Med trofast følge av den lille, firbente Sophie deler han tiden sin mellom Berkeley, Paris, og mangfoldige symposier, debatter og foredrag verden over. Forrige uke var det altså Oslo som sto for tur.
Wacquant står for flere svært betydningsfulle bidrag innenfor et sjeldent bredt spekter av områder i sosiologien: Hans doktorgradsarbeid og senere bok fra en bokseklubb i et av de mest marginaliserte områdene i Chicago har hatt stor innflytelse både på idrettssosiologien og ulikhetssosiologien. Han har gitt ut flere bøker om hvordan straffesystemet er innrettet etter og straffer de aller mest marginaliserte, og om det han kaller rasebasert dominans (‘racial domination’) – et begrep som kobler rasialisering sammen med andre former for sosial ulikhet.
I Norge er han kanskje spesielt kjent for samtaleboken med sin mentor Pierre Bourdieu, som var sentral i å introdusere sistnevntes ideer for et engelskspråklig publikum, og som også er oversatt til norsk. Lista er lang, og siden pandemien har den blitt utvidet med intet mindre enn én boktittel i året
Moralsk panikk
Wacquant kjenner godt til de nordiske landene – både når det gjelder hvordan vi møter kriminalitet og når det gjelder innvandring og sosial ulikhet. I et Oslo preget av overlappende geografiske og sosiale ulikheter, og i et Norge som i økende grad diskuterer ungdomsvold og innvandring i samme åndedrag, er det mye vi gjerne vil spørre den franske sosiologen om. Det første han nevner når vi introduserer spørsmålet om kriminalitet og innvandring, er den sørafrikanske sosiologen og kriminologen Stanley Cohens begrep om moralsk panikk.
– Vi ser en moralsk panikk rundt kriminalitet og innvandring bre om seg, ikke bare i Norge og Norden, men gjennom alle høyt utviklede land. Det første vi må gjøre da, er å ta et steg tilbake og se på i hvilken grad betingelsene for denne panikken er ny eller ikke. Når det gjelder den moralske panikken, må vi innse at kriminalitet i stadig større grad blir knyttet til etnisitet og bestemte nabolag. Og dermed oppstår det en sammenblanding av etnisitet, kriminalitet og territorium. Det er ikke første gang i historien vi ser en slik frykt for byens skyggeside, eller i de såkalt “sårbare områdene”, som jeg tror de kalles i Norge. Det er en diskurs som bidrar til å trekke opp en ny grense mellom oss og dem.
Han insisterer på at sosiologens oppdrag i møte med aktuelle og brennbare spørsmål er “å dekonstruere debattens premisser og endre debattens rammer ved å stille spørsmål ved diagnosen” Med andre ord: ved å fri seg fra vedtatte sannheter og tatt-for-gitt-heter kan man ved hjelp av sosiologiens analytiske redskaper (som i sin tur alltid er utviklet i tett dialog med empirien) foreslå analyser som utfordrer disse.
– Vi må spørre oss: Hvor kommer begrepene fra? Hvorfor blir innvandringsspørsmålet formulert på akkurat denne måten? Hvor kommer forestillingen om “utsatte områder” fra? Hvor har den sitt utspring? Hva betyr den? Hvem er det som fremmer den? Vi må dessuten spørre, ikke bare om hva begrepet betegner, men hva det skjuler. Så kritikken av kategoriene er det ene. Det andre er å historisere, å se på tidligere perioder i det norske samfunnet og spørre: var det perioder der integrering av nye grupper også var et “problem” for samfunnet? Og hvordan ble problemet løst?
Et slående eksempel på hvor gamle slike fortellinger er, ifølge Wacquant, er italiensk innvandring i Frankrike. Italienerne ble sett på som for annerledes sine franske naboer til å kunne integreres i det franske samfunnet – blant annet med henvisning til at deres form for katolisisme var for ulik den franske. I løpet av 1800- og 1900-tallet emigrerte hundretusenvis av italienere, spesielt til Sør-Frankrike, og opplevde både stigmatisering og pogromer (et organisert, voldelig angrep på en minoritet, red.anm) . Nå derimot, utgjør deres etterkommere en selvsagt, integrert del av samfunnet.
Eksempelet er slående på grunn av hvor absurd det framstår, sett utenfra og i ettertid, at ikke engang naboer med samme religion skulle være “like nok”. Det har også, som Wacquant foreslår, en klar parallell til vår egen nære historie, slik som med nordlendinger som ble diskriminert på boligmarkedet i Oslo og utsatt for det man i dag vil kalle for rasisme. I 2026 har vi derimot to partiledere med Finnmarksdialekt. I Frankrike er lederen for det ytterliggående nasjonalistiske partiet Nasjonal Samling, Jordan Bardella, stolt av sin italienske avstamning – uten sammenligning for øvrig.
Integreringen som fungerte for godt
Det er også i diskusjonen innvandringskritikkens historie om at Wacquant viser sin sosiologisk funderte diagnose: innvandringsmotstand og etnisk sjåvinisme øker ikke fordi integreringen har feilet, men fordi den faktisk fungerer. .
– Det finnesen oppfatning om at islam utgjør et hinder for integreringen av nordafrikanske innvandrere i Frankrike. Likevel, når man for eksempel ser på innvandreres utdanningsnivå, familiestørrelse, fruktbarhet, sysselsetting og utdanning – og særlig når man ser på blandede ekteskap – at mer enn halvparten av personer av nordafrikansk opprinnelse i Frankrike er i et parforhold med eller gifter seg med personer av fransk opprinnelse. Det er paradoksalt nok reduksjonen av sosial avstand som skaper en spenning. Integrasjonen forstyrrer ideen om hvem “vi” er.
Mens det er innvandrere og etterkommere av innvandrere fra de tidligere franske koloniene og protektoratene i Nord-Afrika som er mest sosialt og økonomisk marginalisert i Frankrike, så er ikke dette uten paralleller til vår norske kontekst. Det er derfor interessant når Wacquant insisterer på at parallellsamfunn er et mindre, og ikke mer truende alternativ til faktisk inkludering. Dette fordi de i realiteten bidrar til å opprettholde skillet mellom “oss” og “dem”. Uten å underspille hverken overrepresentasjon på kriminalitetsstatistikken eller andre utfordringer, fortsetter sosiologen sin analyse.
– Det er ikke en svikt i den såkalte integrasjonen. Det er fordi integrasjonen fungerer, om enn på en vanskelig måte, at det oppstår en følelse av uro og konflikt.
Som han understreker, så er dette en analyse som går på tvers av de argumentene man ofte hører i offentligheten, og som man kan si utgjør selve grunnpremisset for mange av diskusjonene, her i Norge så vel som i Danmark, Sverige, Frankrike, og mange andre steder. Vi lurer: Dersom dette stemmer, betyr ikke det da at vi kommer til å se mer hat og fiendtlighet framover?
– Jo, det gjør det. Da gjelder det å være forberedt, svarer han.
Insisteringen på en analytisk tilnærming tiltemaer “alle” snakker om gjenspeiles også i hvordan Loïc Wacquant foreslår at sosiologien burde forholde seg til etnisk diskriminering og rasialisering. I denne sammenhengen er det ikke politikkens og medias aktører som utfordres, men kolleger i amerikansk sosiologi. Han vil nemlig at sosiologien skal legge vekk begrepene om rasisme og strukturell rasisme.
Rasisme er et utydelig begrep
Våre hverdagslige begreper egner seg sjelden som analytiske konsepter, og rasismebegrepet er intet unntak. Wacquant forteller om det han kaller en “semantisk innflasjon” av rasisme-begrepet.
– Da begrepet ble oppfunnet, hadde det en svært tydelig betydning. Det viste til læresetninger om at noen menneskegrupper var født underlegne eller overlegne andre. Hvis du brukte begrepet den gangen, var det derfor klart hva du mente. Senere gjennomgikk begrepet en semantisk innflasjon, slik at når folk i dag sier “rasisme”, vet vi ikke nødvendigvis om de sikter til en fremstilling, en idé eller en følelse, eller om de sikter til en handling eller en institusjon. Begrepet blir dermed en slags vag samlebetegnelse som folk bruker i dagligtalen og i politikken.
Han understreker at det ikke er noe problem at begrepet brukes som et sekkebegrep i hverdagslivet og politikken. Problemet oppstår når vi sosiologer gjør det samme.
– Våre analytiske begreper kan ikke være de samme som hverdagsspråkets begreper.
Sosiologiens oppgave er nettopp å historisere dem og undersøke hva begrepene vi bruker skjuler. Han foreslår derfor å erstatte rasismebegrept med racial domination, og bruke et rammeverk som bryter det ned til analytisk avgrensedeprosseser: kategorisering, diskriminering, segregering, institusjonell utskilling og vold. Først da, mener han, blir det mulig å undersøke hvordan racial domination faktisk fungerer i praksis.
Passende fiender
Den norske debatten preges av at spørsmål som handler om kriminalitet og utenforskap, fort dras over til en debatt om etnisitet og bakgrunn. Wacquant beskriver en lignende utvikling i Frankrike, hvor etnisitet blir et språk for å slippe å snakke om nye sosiale spørsmål.
– Etnisitet blir et praktisk språk for å slippe å snakke om det nye sosiale spørsmålet. Det nye sosiale spørsmålet handler om destabilisering av klassestrukturen og svekkelsen av klassestabiliteten nederst i samfunnshierarkiet, normaliseringen av usikkert arbeid og normaliseringen av utrygghet.
Dette skjer i en tid hvor, som Wacquant understreker, de rikere blir rikere enn de noen gang har vært. Vi sosiologier kan ikke falle for de samme fellene som offentligheten.
– Jo mer vi snakker om etnisitet, desto mindre snakker vi om klasse. Det betyr ikke at de to er gjensidig utelukkende. Vi kan snakke om begge deler.
Han lener seg tilbake, med hunden Sophie på fanget, klar for årets Aubert-forelesning. Løsningen han skisserer for et samfunn preget av moralsk panikk og frykt for fremtiden, ligger ikke sjokkerende i fortiden vår.
– Det er opp til de norske sosiologene å minne seg selv på klassens kraft, og å ikke falle for denne moralske panikken der alt kokes ned til etnisitet. Det er et spesielt øyeblikk i historien til moderne samfunn. Og derfor er det å forsvare arven fra fortidens historiske kamper måten å møte fremtiden på.
