Mennesker lever under forskjellige omstendigheter, og de lærer å se omstendighetene forskjellig. Historiske og sosiale strukturer rammer inn livene våre, men det er gjennom konkrete erfaringer at bestemte forestillinger om hva som er mulig, tar form.
Dette blir særlig tydelig i essayet «How it feels to be colored me» fra 1928, der antropologen og harlemrenessanseforfatteren Zora Neale Hurston hevder at hun, til tross for å være en mørkhudet kvinne på 1920-tallet, lever et liv som er like fritt og åpent som hvite amerikaneres: «“[…] I am not tragically colored. There is no great sorrow dammed up in my soul”». Hun føler seg henrevet med håp med tanke på framtiden («No one on earth ever had a greater chance for glory. The world to be won and nothing to be lost») og en nærmest spirituell form for myndiggjøring. Hun er «the Cosmic Zara», «the eternal feminine» og «a fragment of the Great Soul that surges within the boundaries» (Hurston 1928, 959-960). Dette endret seg heller ikke når hun kom i møte med diskriminering: «»Sometimes, I feel discriminated against, but it does not make me angry. It merely astonishes me?» (ibid).
Disse beskrivelsene er oppsiktsvekkende tatt i betraktning at, som hun selv påpeker, at hun skrev dette essayet kun seks tiår etter at den amerikanske slavetiden opphørte – men også desto mer i det hun argumenterer at dette også gjelder omstendighetene til hennes samtidige afrikansk-amerikanere. Ifølge Hurston var ikke dette lenger noen spesielt undertrykket gruppe («The operation was successful, and the patient is doing well»). Isteden påstår hun at de velter seg i fortiden: «I do not belong to the sobbing school of Negrohood who hold that nature somehow has given them a lowdown dirty deal» (Hurston 1928).
Essayet bærer på så måte preg av den særegne amerikanske individualismen, myten om den amerikanske drømmen. Men selv med det som målestokk framstår det likevel som svært naivt, tatt i betraktning at rasesegregering var juridisk institusjonalisert gjennom Jim Crow lovene, som vedvarte helt fram til 1965. Essayet ble av den grunn også møtt med en del kritikk da det ble utgitt (Levine 2017). Imidlertid kan Hurston sin naive optimisme, bli mer forståelig ved å forankre livsløpet hennes. Hun vokste opp i en by som var relativt skjermet fra hvite amerikanere, studerte på et prestisjefullt afrikansk-amerikansk universitet, og ble etter hvert en viktig skikkelse i Harlem renessanse bevegelsen (ibid). Det formet derfor en fremtidsoptimisme som i liten grad samsvarer med hvordan andre afrikansk-amerikanske forfattere i tiårene før og etter så på sin situasjon.
Diktet We Wear the Mask (1895), skrevet av Paul Laurence Dunbar (1872-1906), og det åpne brevet My Dungeon Shook: Letter to my Nephew on the One Hundredth Anniversary of the Emancipation, forfattet av James Baldwin (1924-1987), illustrerer dette godt.
I diktet We Wear the Mask beskriver Dunbar hvordan afrikansk amerikanere bærer en kollektiv maske, en maske som «grins and lies». I andre strofe skriver han:
“Why should the world be overwise,
In counting all our tears and sighs
Nay, let them only see us, while
We Wear the Mask” (Dunbar 1897)
Men, dette er ikke uten konsekvenser «We smile, but oh great Christ, our cries / To thee from tortured souls arise».
I My Dungeon Shook forklarer James Baldwin til nevøen sin at: «This innocent country set you down in a ghetto in which in fact, it intended you should perish […] You were born where you were born and faced the future that you faced because you were black and for no other reason.» (Baldwin 1963: 15-16).[i] Baldwin konkluderer altså det motsatte av Hurston.
Fra kommunale ghettoer til hyperghettoer
Et århundre senere er det lite som tilsier at «How it Feels to be Colored Me» har blitt en mer korrekt samtidsdiagnose. Borgerrettighetsbevegelsen vant kanskje fram på 1960-tallet, men under Ronald Reagan sitt presidentskap på 1980-tallet forverret ting seg på flere vis. I boka Thug Life: Race, Gender and the Meaning of Hip Hop trekker den amerikanske sosiologen Michael P. Jeffries fram hvordan Reagan kuttet statlige velferdstilbud til fordel for militære investeringer. Sammen med avindustrialisering førte dette til en fortæring av lokaløkonomier økonomier, som medførte sosial forringelse:
“The socially isolated ghetto poor adapt a range of cultural coping strategies as a result of their structural disadvantages, and these self-destructive behaviors further entrench their social, political and economic desolation.” (Jeffries 2011, 79).
Jeffries bygger på sosiologene William Julius Wilson, og Löic Wacquant, som argumenterer at amerikanske ghettoer endret seg fra «kommunale ghettoer» til det de kaller «hyperghettoer».
Hyperghettoer er, ifølge Wilson og Wacquant, preget av betydelig klassesegregering, og at kommunale institusjoner blir erstattet med statlige, og med sterkere sosial kontroll. I tillegg skjer en fortaping av lokale økonomiske funksjoner som har positive effekter for de lokale fellesskapene. Disse tilstandene fører til en fremmedgjøring fra øvrige normer og belønningssystemer, som gjør at andre belønningsstrukturer oppstår i stedet (Wilson 1987, Wacquant 2001, Jeffries 2011).
Hvem forstår hvem?
Disse endringene skildres godt av rapperen Vince Staples på debutalbumet Summertime 06´. Han setter tonen for albumet på det basstunge åpningssporet Lift Me Up, der han skildrer alt fra hverdagsrasisme («my bitch look like Madonna, they staring at Katana / Waiter still ain’t brought the chopsticks, should’ve brought the chopper») til politisk fremmedgjøring («I never vote for presidents—the presidents that change the hood is dead and green»,). Og fra hans kløyvde habitus («Was standing on this mezzanine in Paris, France / finna spaz ’cause most my homies never finna get this chance») og til ambivalensen han har overfor det som antageligvis er den statistisk sett overrepresenterte lytteren, som undertegnede, den hvite middelklassen («wonder if they know I know they won’t go where we kick it at / Ho, this shit ain’t Gryffindor, we really killing, kicking doors»).
På C.N.B beveger han seg dialektisk mellom en karikert og ironisk skildring av følelser av makt og fryktløshet knyttet til egen voldskapasitet i refrengene («so watch your step and watch that shit you´re talking»), og tragiske beskrivelser av avmakt i versene («they greet, defeat us, bleed us, then they leave us for the vultures / More tan the man, the more alone and hopeless»). Denne dualiteten står som en rød tråd gjennom albumet.
Denne håpløsheten når et bristepunkt på avslutningssporet Like it is. Det første verset har noen klare paralleller til «hyperghetto» teorien: «the police kill us, so we made up our own laws». I det andre verset referer han til Prince sin låt When Doves Cry – og han spør retorisk: «Do doves cry when a Black man dies? Or do we croak with crows?».
Og på det siste verset gir han en mer konkret oppsummering av noen av sine vondeste erfaringer:
«I been through hell and back, I seen my mama cry / Seen my father hit the crack then hit the set to flip a sack / I done seen my homies die then went on rides to kill ’em back / So how you say you feel me when you never had to get through that?»
Skildringene på både albumet og de andre tekstene jeg har trukket fram, står i en diametral motsetning til det Zora Neale Hurston konkluderer på How it Feels to be Colored Me. Der Hurston mente at konsekvensene av slavetiden var forbigått, skildrer Dunbar, Baldwin og Staples det motsatte. Med et disposisjonsteoretisk blikk (f.eks. Bourdieu 1990; Lahire 2011) kan disse kontrastene forklares ut fra at forfatternes formative erfaringer og individuelle livsløp, formet tilsvarende forskjeller i hvordan de anskuet, og dermed også skrev om, omstendighetene sine. Vince Staples gir samtidig et blikk på at ulike erfaringsgrunnlag former ens kapasiteter til å forstå erfaringer med rasisme, marginalisering og voldsstrukturer – og han skildrer også hvordan dette skaper et grunnlag for en kynisk medieøkonomi. Her blir de brutale virkelighetene han beskriver – marginalisering, ulikhet, død og fordervelse –til underholdning for den hvite middelklassen, og et profittmaskineri for den samme amerikanske kapitalismen som fra slavetiden la grunnlag for de samme problemene. I motsetning til Zora Neale Hurston, konkluderer Vince Staples dermed: «We live for they amusement like they view us from behind the glass / No matter what we grow into, we never gon’ escape our past».
Referanser
Baldwin, J. (1963) “My Dungeon Shook – Letter to My Nephew on the One Hundredth Anniversary of the Emancipation”, The Fire Next Time, Penguin Random House UK 2017
Baraka, A. (1963). Blues People: Negro Music in White America. New York: Morrow
Bourdieu, P. (1990). The logic of practice. Stanford university press.
Bourdieu, P. (1999). Meditations Pascaliennes. Pax Forlag.
Dunbar, P.L. (1897) The Norton Anthology of American Literature (9.th ed., Vol. II, 1865 to the Present) (1259816001 931919705 R. S. Levine, Ed.). New York, NY: W.W Norton.’
Hurston, Z. N. (1928). “How It Feels to Be Colored Me” The Norton Anthology of American Literature (9.th ed., Vol. II, 1865 to the Present) (1259816001 931919705 R. S.
Levine, Ed.). New York, NY: W.W Norton.’
Jeffries, M.P. (2017) “Thug life: Race, Gender, and the Meaning of Hip-Hop”Chicago and London, The University of Chicago
Lahire, B. (2011). The plural actor (D. Fernbach, Overs.). Polity.
Wacquant, L. (2001) “Deadly Symbiosis: When Ghetto and Prison Meet and Mesh”, In Mass Imprisonment: Social Causes and Consequences, ed. David Garland, 82-120. Thousand Oaks, CA: Sage.
Wilson, W. J. (1987) “The Truly Disadvantaged: The Inner City, the Underclass and Public Policy., Chicago, University of Chicago Press.
Staples, V. “Summertime ’06” (2015). Def Jam Recordings.
