Nok en gang skriver vi studentbloggere om pandemiens ringvirkninger når den nå angivelig begynner å nærme seg veis ende. Vi kan imidlertid ta med oss noen saftige erfaringer som gjør oss litt klokere. Blant dem er for meg opplevelsen av nettundervisning og dets effekt på mitt faglige utbytte. For ikke å blande kortene er det viktig for meg å tydeliggjøre at jeg her taler om undervisning som utelukkende foregår over internett og er uforventet og uønsket, altså der det i utgangspunktet er tilrettelagt for fysisk undervisning og andre typer faglige sammenkomster. Studiebarometeret for 2020 understøtter min erfaring, som dette innlegget bygges på, der et klart flertall mener at det faglige utbytte falt da undervisningen ble flyttet over på nett i mars.
Foto: Chris Montgomery
Det er selvsagt en hel del å ta tak i her, men det som for meg har vært mest merkverdig handler om ‘samspillet’ mellom foreleser og student. Dette samspillet, der en tilbakekobling fra student til foreleser ofte er fylt med store mengder nyttig informasjon,– for eksempel observerer foreleseren studentenes reaksjoner, ansikter, hører skriving på pc, osv. – svekkes i det digitale rom. Jeg tør altså å påstå at det i de fleste digitale ‘forelesningsrommene’ er mindre informasjon å hente ut fra studentgruppen som helhet, enn det er i det fysiske rom. Det jeg mener med dette er at den informasjonen foreleseren får fra studentene igjennom en slik tilbakekoblingen, og som kan brukes som en rettledning for foreleser – for eksempel for å forsøke å finne ut av om studentene forstår det som foreleses og tilpasse forelesningen deretter – i stor grad bortfaller i det digitale rommet. Jeg tror også at dette kan skape en risiko for at foreleseren forstår studentene som mindre engasjerte, motiverte og kanskje sågar mindre interesserte. I beste fall vil foreleser oppleve dette som en slags oppfordring til å vise dess mer engasjement og innlevelse i et forsøk på å fange studentenes oppmerksomhet (uten at foreleser nødvendigvis får vite om forsøket var vellykket). I verste fall kan dette tenkes å bli en ond sirkel eller negativ spiral der foreleseren tilpasser forelesningene etter studentenes deltagelse, og følgelig at forelesningskvaliteten følger nivået på studentenes uttrykte engasjement og interesse.
Dessuten tror jeg at det å engasjere seg, enten det handler om et lidenskapelig og faktuelt engasjement eller det er ‘kunstig’ og ‘tilseggjort’, kan bidra til bedre læring for den enkelte, men også for andre. Jeg forsøker å vise hvor viktig deltagelse, både i seg selv, men også på ‘gradsnivå’ (f.eks. i form av å vise ansiktet eller delta muntlig), er for studentens faglige utbytte av forelesningen. Det er viktig å huske på at en passiv deltagelse for foreleser kan oppleves som ingen deltagelse. Det er iallfall intuitivt å tenke at enhver som forsøker å fortelle om noe de kan mye om, vil gjøre dette med dess mer innlevelse dess mer interesse som vises av motparten. Det kan jo være at nettopp dette stiller seg litt annerledes for forelesere, men det er som sagt en naturlig tanke.
En oppfordring til medstudenter
Jeg er på ingen måte fornøyd med å ha forelesninger på nett fremfor i forelesningssalen. Dette er imidlertid uunngåelig i enkelte situasjoner, slik vi nå har opplevd. Derfor handler det (ja, det er kjedelig og ‘klisjéaktig) kun om å gjøre det beste ut av det vi har.
Jeg er fullt klar over, og har selv erfart, at det ikke alltid er mulig med en slik visuell og gjerne aktiv deltagelse på nett. Dette er selvsagt kjedelig. Mange ‘velger’ helt adekvat av praktiske og personlige årsaker å ikke skru på kameraet, men det finnes likeledes gode grunner, som jeg ovenfor har forsøkt å formidle, for det motsatte. Det jeg vil frem til med dette innlegget er at studentenes grad av deltakelse faktisk kan ha en ganske viktig innvirkning på kvaliteten på de digitale forelesningene.
Denne artikkelen kan altså på sett og vis ses på som en oppfordring til andre studenter om å skru på kameraet og stille spørsmål enten det er muntlig eller skriftlig i chat. Jeg tror dette ikke minst hjelper på den gjeldende student sitt læringsutbytte, men også på andre ettersom de kan få sterkere konnotasjoner til forelesningssalen når flere ansikter er synlige.
