19 sosiologer, de fleste med tilknytning til universitetene i Agder og Bergen, har skrevet om noen sosiologiske bøker og artikler de har hatt glede og utbytte av å lese. De refererer hovedinnholdet, og forsøker samtidig å fortelle leserne hvordan de aktuelle sosiologene har analysert sitt materiale, og hvordan dette kan inspirere andre sosiologer til lignende analyser. Jeg ønsker denne boka velkommen. Som leser og også forfatter av tekster om samfunnsvitenskapelige metode vet jeg at metodebøker og metodekapitler gjerne inneholder mye detaljert stoff om datainnsamling, både forberedelser og gjennomføring. Derimot er analyse- og fortolkningsfasen ofte ganske summarisk omtalt. Denne boka setter ord på disse fasene, og det er en av måtene boka kan inspirere på: Å få studenter og forskere til å gjennomtenke og verbalisere egen analysepraksis.
Ikke en bok for de helt blanke
Det er nok en fordel at studenter møter denne boka med litt sosiologi i bagasjen, og for eksempel har lest en innføringsbok først. En bok der mange sosiologer presenterer en yndlingstekst gir selvsagt ikke noe heldekkende bilde av sosiologiske begreper og retninger; det sosiologiske vegg-til-vegg-teppet har noen hull. Et slikt opplegg gir heller ikke noen gjennomtenkt pedagogisk progresjon.
Men forfatterne kan jo forsvare seg med at det finnes
mange gode innføringsbøker i sosiologi allerede, og at det å se på sosiologien med andre briller kan gi nye innsikter som den tradisjonelle innføringsboka ikke gir. For eksempel gir flere av kapitlene gode innsikter i en sosiologi om sosiologer, altså om hvordan sosiologiske fortolkninger preges av fortolkeren og fortolkerens sosiale og intellektuelle kontekst. Når det er sagt, ville nok et sakregister gjort utbyttet av boka større for sosiologiske nykommere som trenger hjelp til å finne ordforklaringer.
De beste bidragene i Sosiologisk analyse er de som setter boka eller artikkelen inn i en bredere sosiologisk sammenheng. For å bruke et hyppig brukt ord i boka, den fungerer best når teksten blir embedded i redegjørelser for sosiologiske debatter eller retninger. Mange lykkes bra med dette.
|
Sosiologisk analyse
|
|---|
|
Av Roger Hestholm og Ove Skarpenes (red.)
|
|
322 sider
|
La meg bare nevne noen eksempler: I sin omtale av en bok av Arlie Hochschild gir Kari og Tale Steen-Johnsen noen refleksjoner om hvordan metaforer kan opplyse, men også forføre. Flere bidragsytere til boka er inne på hvor viktig det er å ta utgangspunkt i folks praksis, ikke bare deres omtale av praksis. Det gjelder for eksempel Rune Sakslind i artikkelen om Michele Lamont, Ole Johnny Olsen om Rick Fantasia, og ikke minst Ann-Christin Eklund Nilsen og May-Linda Magnussen om Dorothy Smith. For man kan forske direkte på praksis, men man kan også forske kritisk på språkbruk. Eklund Nilsen og Magnussen er opptatt av at sosiologien må avsløre fortellingers anatomi og retoriske grep. Nok et kapittel som finner plass til generelle debatter i sosiologien, er Trond Løynings, der han med støtte i Mark Granovetter får sagt noe om hvordan økonomiske fenomener som markedet må studeres ikke bare som abstrakte modeller, men nettopp embedded i sosiale relasjoner og strukturer. Og det finnes flere slike eksempler.
Med fare for å motsi meg selv her, så savner jeg en drøfting som sammenholder og drøfter begrepene analyse og fortolkning
De to redaktørene har også bidratt til å sette enkeltbidragene inn i en generell sammenheng i innledningskapitlet. Her presenterer de relativt detaljerte begrepsskjemaer inspirert av Alexander og av Ragin og Amaroso. Begreper som definisjoner, klassifikasjoner, korrelasjoner, observasjoner, data, representasjoner, bilder, ideer, teorier og andre forsøkes skilt fra hverandre. Jeg synes ikke dette er så vellykket. Begrepsbruken varierer i dagens og gårsdagens sosiologi og er ikke fastlagt nok i disiplinen til å lage autoritative begrepsskjemaer. Jeg er redd denne begrepsfloraen snarere fungerer som turn off for ferske studenter enn som invitasjon til ivrig lesing. Med fare for å motsi meg selv her, så savner jeg en drøfting som sammenholder og drøfter begrepene analyse og fortolkning. Det virker som om noen bidragsytere bruker disse begrepene med samme betydning, eller ikke bruker begrepet fortolkning i det hele tatt, mens andre ser på analyse som en tilrettelegging av empirien før (eller i samspill med) fortolkningen.
De avsnittene i innledningskapitlet som skiller mellom ulike typer studier, synes jeg fungerer bra: Historisk-sosiologiske analyser, teoriutviklende analyser, prøving av teorier og testing av hypoteser, datadrevne analyser og – litt på tvers av de andre – normativt engasjerte analyser.
Kan boka si noe om sosiologi og sosiologer i dag?
Redaktørene har noen bemerkninger innledningsvis om at antologien kanskje spriker litt tematisk. Det synes jeg er unødvendig å unnskylde så lenge felles fokus er sosiologisk analyse. Tematisk spenner boka vidt, og jeg skal være forsiktig med å lese noen sosiologiske trender ut av utvalget. Men kanskje avspeiler den en renessanse for å studere sosial ulikhet, både som forskjeller og relasjoner, etter at 1970-åras bastante klasseanalyser skremte mange yngre sosiologer over i en nokså klasseblind tese om vidtgående individualisering. Ellers er jo boka, det må sies, ett blant mange vitnesbyrd om at norske sosiologer er orientert mot britisk og amerikansk sosiologi, og lite i andre retninger. Dette nevnes innledningsvis av redaktørene, uten at det forandrer så mye.
Med tre unntak handler alle bidragene om bøker eller artikler publisert i 2005 eller tidligere, så det er ikke så ofte snakk om sosiologisk ferskvare. Jeg har falt for fristelsen til å reflektere litt over om det kan være andre, kanskje underliggende, utvalgskriterier her enn det at dette skulle være god sosiologisk analyse. Fødselsår eller alder er ikke oppgitt i forfatterbiografiene, og det vanskeliggjør analysen. Men det er sosiologer i flere generasjoner blant bidragsyterne, kanskje med et tyngdepunkt blant sosiologer som ble ferdige med sin utdanning rundt årtusenskiftet. Uten å ha gjort grundige analyser kan jeg i alle fall sette det fram som en hypotese at mange har valgt sosiologiske arbeider de har møtt mot slutten av studiet eller under doktorarbeidet, før undervisning og ikke minst administrasjon for alvor stykket opp arbeidsdagene, og mens det var lettere å bruke sammenhengende tid på et arbeid en ble fascinert av.
Boka kan forhåpentligvis gi ideer til et større stilistisk og redigeringsmessig mangfold i sosiologien
Mens vi er inne på sosiologenes arbeidsrammer: Redaktørene uttrykker (s. 27) et fromt håp om at noen lesere vil bli inspirert til å sprenge noen «utvendige formkrav som har infisert også sosiologien i nyere tid». De ønsker å være en motstemme mot pliktpregede IMRAD-krav til artikler, salamisering av stoff til mange artikler og så videre. Det er prisverdig med en slik motstemme, og boka kan forhåpentligvis gi ideer til et større stilistisk og redigeringsmessig mangfold i sosiologien. I en tid der samfunnsvitenskap i økende grad kommer til uttrykk i korte artikler, kan denne boka indirekte fungere som en oppmuntring til å skrive monografier. Et flertall av bidragene omtaler bøker, til dels bøker av betydelig omfang. Dette minner meg om at bøker ofte er en sjanger som gir bedre rom for sammenhengende resonnementer og tykke beskrivelser enn artikler på 4-5000 ord.
Boka Sosiologisk analyse ønsker å bevisstgjøre leseren om både god og dårlig sosiologi. Med akademisk forsiktighet står disse adjektivene oftest i gåseøyne i boka. Noen få innvendinger mot de omtalte arbeidene nevnes her og der, men boka handler mest om god sosiologi og hvorfor den er god. Mens jeg leste, lekte jeg med tanken om en bok om dårlige sosiologiske analyser og hvorfor de er dårlige. Det blir kanskje litt depressivt og uforskammet, men en kunne lære mye av en slik bok også. Når det er sagt, håper jeg å ha vist at det er mye å la seg inspirere av i denne boka, både for folk som er relativt ferske i det sosiologiske landskapet og for mer erfarne sosiologer.
