Ørjar Øyen er død, 97 år. En kjær kollega og en banebryter som har vært med på nesten alt i moderne norsk samfunnsvitenskapelig historie er borte. De siste ukene har norsk samfunnsforskning mistet fire viktige forfedre og -mødre: Ottar Brox, Kari Skrede, Johan Galtung og Ørjar Øyen. Alle var viktige for oppbyggingen av samfunnsfagene i Norge.
Ørjar Øyen vokste opp i Brønnøy i Nordland, hvor faren hans var lærer ved en liten barneskole. Etter obligatorisk skolegang tok Øyen examen artium ved hjelp av korrespondansekurs og ett år ved Eidsvoll landsgymnas. Deretter Nesna lærerskole. Etter et år som lærer dro han i 1949 til Universitetet i Oslo for å studere sosiologi, som nettopp hadde startet opp. I 1951 dro han til University of Washington, Seattle, hvor han tok sin MA i 1953. Han var deretter forskningsassistent ved Universitetet i Oslo i noen år, før han returnerte til University of Washington for å ta doktorgrad, som han fikk i 1962. 35 år gammel kom Øyen tilbake til Norge med en amerikansk doktorgrad i sosiologi, hvor han samarbeidet med Sverre Holm om oppbyggingen av sosiologi på Universitetet i Oslo.
Deretter ble han ansatt som professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen (1968), en stilling han beholdt til han ble pensjonist. I Bergen var han aktivt med i beslutningsprosessen som ledet frem til opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet i 1970, og fungerte som dekanus i den første viktige periode (1971-73). Han var også rektor på Universitetet i Bergen (1978-83). Han bygget opp det som i ettertid er kjent som Bergens-sosiologien.
Utbygging av samfunnsvitenskapene i Bergen
Før Øyen kom til Bergen, hadde Det historisk-filosofiske fakultet i 1960 initiert en komite som skulle legge frem forslag om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen. Komiteen besto av Fredrik Barth (UiB), Dag Coward (NHH), Knut Mykland (UiB), Stein Rokkan (Chr. Michelsens Institutt) og Magne Lerheim (sekretær).
Fredrik Barth hadde vært tilknyttet UiB siden 1961 som dosentstipendiat i antropologi, og ble utnevnt til professor i antropologi i 1965. Sosialantropologi var i begynnelsen en avdeling under Filosofisk institutt, men fra 1965 ble faget organisert som et eget institutt. I tillegg til sosialantropologi eksisterte Geografisk institutt, som hadde sin lokalisering ved Norges Handelshøyskole. Komiteen la i 1963 frem en ambisiøs plan for utviklingen av samfunnsfagene i Bergen, og mye av det som senere skjedde, var i tråd med anbefalingene fra denne komiteen. Sosiologisk institutt skulle etableres som det tredje samfunnsvitenskapelige institutt. Instituttet skulle legge til grunn et interdisiplinært perspektiv på samfunnsforskning og en vid definisjon av sosiologi.
Stein Rokkan hadde siden 1958 vært forskningsleder ved Chr. Michelsens institutt, og ble fra 1966 ansatt ved UiB som professor i sosiologi med særlig plikt til å undervise i politisk sosiologi (senere kalt sammenlignende politikk). Fra 1968 var Ørjar Øyen ansatt i det første generelle professorat i sosiologi, og i 1969 tiltrådte Knud Dahl Jacobsen som professor i det tredje faget, som da het offentlig administrasjons- og organisasjonskunnskap. Instituttets “brede faglige profil reflekterer Ørjar Øyens vedvarende understreking av betydningen av inter-disiplinære tilnærminger i sosiologi og samfunnsforskning” (Grønmo og Henrichsen 1997:9). Samfunnsfagene i Bergen representerte noe nytt i Norge. Tverrfaglig, og empirisk orientert. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste ble etablert i Bergen i 1971; et data arkiv hvor data fra samfunnsvitenskapelige prosjekter kunne samles slik at de ville kunne gjøres tilgjengelig for andre forskere i fremtiden.
Øyen var aktivt med i beslutningsprosessen som ledet frem til opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet i 1970, og fungerte som dekanus i den første viktige perioden (1971-73). “Universitetet i Bergen var lite og hadde en forholdsvis enkel og ubyråkratisk organisasjon der det var lett å få gjennomslag for nye tanker. Og innen samfunnsvitenskapene var det i denne perioden en stor fordel at miljøene skulle bygges opp fra grunnen av. Det ga entreprenørene stor frihet til å forme fagene slik de selv ønsket. I tillegg hadde Universitetet i Bergen den lykke at disse entreprenørene var fremragende forskere” (Bagge 1996:616-7).
Bergens-sosiologiens far
Bagge peker på at det intellektuelle utgangspunkt for Bergens-entreprenørene var preget av den logiske positivismen og miljøet rundt Arne Næss i Oslo (se også Birkelund 2006), noe som bl.a. innebar en mistro til de store ideologier, dogmatiske og totalitære tankesystem og spekulativ tenkning, og tilsvarende tro på fakta, objektiv analyse og kritisk tenkning, samt grundige empiriske analyser. Deler av denne intellektuelle ballast ble som kjent kritisert under positivismestriden senere på syttitallet. For oss som fulgte positivismestriden på nært hold har det imidlertid alltid vært tydelig at Øyens grunnleggende humanistiske ståsted og vilje til faglig brobygging gjorde ham uegnet som representant for den harde kjerne positivister – dersom de overhodet kunne identifiseres i norsk samfunnsforskning. Betegnelsen humanistisk positivist er mer dekkende for å fange opp Øyens liv og virke.
På sytti- og til dels åttitallet var det samfunnsvitenskapelige miljø i Bergen preget av tverrfaglige prosjekter som neppe ville vært mulige uten den særegne organiseringen av samfunnsfagene i Bergen. Det som ble kalt ‘Bergens-sosiologien’ var nettopp et tverrfaglig prosjekt, hvor fellesnevneren var empirisk orientert samfunnsforskning med kvantitativ metodisk basis.
For oss som fulgte positivismestriden på nært hold har det imidlertid alltid vært tydelig at Øyens grunnleggende humanistiske ståsted og vilje til faglig brobygging gjorde ham uegnet som representant for den harde kjerne positivister – dersom de overhodet kunne identifiseres i norsk samfunnsforskning. Betegnelsen humanistisk positivist er mer dekkende for å fange opp Øyens liv og virke.
Rokkans forkjærlighet for data og empiriske analyser ble videreutviklet av neste generasjons forskere. Øyen dro til Baltimore og rekrutterte Gudmund Hernes, som etter fullført doktorgrad ved Johns Hopkins University, ble professor i sosiologi i Bergen i 1971. Med ham kom James Coleman og Arthur Stinchcombe på pensum. En rekke siviløkonomer fra NHH tok hovedfag i sosiologi og flere av dem ble værende i mange år på sosiologisk institutt: Knud Knudsen, Tom Colbjørnsen, Odd Nordhaug, Jan Erik Karlsen, for å nevne noen. Det faglige miljøet rundt instituttet var preget av store og viktige tverrfaglige prosjekt, hovedsakelig finansiert av NAVF (forløper til det norske forskningsrådet): Viktigst var den første norske levekårsundersøkelsen og den første maktutredningen. Kvinneforskningen vokste også frem på denne tiden, med Helga Hernes, Kari Wærness og Kristin Tornes som de viktigste frontfigurene i samfunnsfagene.
Øyen pekte på at samfunnsforskning er kritisk forskning. Dette henger nøye sammen med at sosiologi gir faktiske kunnskaper som kan brukes til å avlive myter og avdekke maktstrukturer for til å minske ulikhet i samfunnet. Øyens posisjon i debatten om sosiologi og samfunn – som gikk særlig livlig på syttitallet – er fundert i en dyp overbevisning om at god forskning er mer enn samfunnsvitenskapelig teori. Øyen har alltid understreket sosiologens plikt til å stille hverandre det nesevise, men grunnleggende spørsmål: «How do you know?» God samfunnsforskning innebærer en runddans mellom teori og empiri: først, bruk av teorier på mellomnivå (det Robert Merton kalte ‘theories of the middle range’) og utvikling av testbare hypoteser, dernest systematiske og grundige empiriske analyser for å prøve å falsifisere disse, og til slutt, tilbakemelding og eventuell modifisering av teoretiske forventninger basert på hva man fant.
Substansielt har sosiologimiljøet i Bergen vært særlig opptatt av sosial ulikhet i ulike former, og i tillegg til maktforskning har instituttet levert faglige bidrag innen kvinneforskning, klasseanalyse, økonomisk sosiologi, arbeidssosiologi, helse- og sosialforskning, velferdssosiologi og utdanningsforskning. Det har også vært viktig både for Øyen og andre tilknyttet miljøet i Bergen å få frem at ’Bergenssosiologien’ var en av flere skoleretninger i sosiologi-miljøet i Bergen.
‘Bergens-sosiologien’ er i ettertid blitt stående som en betegnelse på en bestemt fase i norsk sosiologis utvikling (Mjøset 1991). I dag eksisterer ikke Bergenssosiologien som et enhetlig miljø. Men på mange måter lever Bergenssosiologien i dag videre i en rekke samfunnsvitenskapelige miljø, med forgreininger til flere fag. I sosiologien er det vel John Goldthorpe’s manifest ‘Sociology as a population science’ som kommer nærmest Bergenssosiologiens uskrevne manifest.
Øyen har alltid understreket sosiologens plikt til å stille hverandre det nesevise, men grunnleggende spørsmål: «How do you know?»
Internasjonalt orientert
Øyen har ønsket å motvirke etnosentrisme og fremme økt toleranse på tvers av mennesker og kulturer. Han var engasjert i internasjonalt samarbeid og til å bedre forholdene for unge studenter og forskere i land som ikke er så godt rustet som Norge. Han brukte sosiologisk innsikt for å forstå sosial endring og for å bidra til å forbedre sosial utvikling. Øyen har fått flere utmerkelser. Han er kommandør av St. Olavs Orden for sin innsats i norsk og internasjonalt universitets- og forskningssamarbeid. Han er en “Distinguished Honorary Citizen” i delstaten Washington. Han er æresmedlem av Inter-University Center i Dubrovnik. Og han har fått den røde Danice Hrvatskes likom Ruđera Boškovića 2005. Øyen har alltid vært en viktig ressursperson for Inter-University Center i Dubrovnik.
Ørjar Øyen fikk Norsk sosiologforenings hederspris i 1999.
Ørjar fortsatte å gå til kontoret nesten daglig i mange år etter at han ble pensjonist. UiB har hedret ham ved å kalle opp sosiologenes hus etter ham.
Alltid vennlig, klok og hjelpsom. Vi savner ham.
Gunn Elisabeth Birkelund, tidligere UiB, nå UiO
Referanser
Bagge, Sverre (1996) “Samfunnsvitenskapenes historie”, i Roll-Hansen et al.: Universitetet i Bergens historie. Bind II. Bergen: Universitas Bergensis.
Birkelund, Gunn Elisabeth (2006) The Genesis of Norwegian sociology – a story of failures and success. Sosiologisk Årbok, 2006, Vol 3-4, pp 41-67.
Goldthorpe, John H. (2015) Sociology as a Population Science. Cambridge, Cambridge University Press.
Grønmo, Sigmund og Henrichsen, Bjørn (red.) (1997): Society, University and World Community. Essays for Ørjar Øyen. Oslo: Scandinavian University Press.
Mjøset, Lars (1991): Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Øyen, Ørjar (1994): Sosiologien i Bergen – oppsummering 1994. Bergen: Sosiologisk institutt.
