Den såvidt uprivilegerte frustrerende merarbeid

TEKST: Stian Aleksander Uvaag

En bør ha leiekontrakter i orden. Jeg har fått e-post av Statens Lånekasse. Det var ikke enda en oppdatering om hvor høyt studielånet mitt har blitt, men kontroll av bosted forrige år. Selv har jeg vært et halvt år i utlandet uten leiekontrakt, men jeg skal kunne klare å bevise at jeg var utenlands i denne perioden. Verre er det kanskje med den forrige leiekontrakten. Utleierne våre var et par på godt over 90 år, som, selv om de er svært hyggelig og spreke for alderen, kom opp med en lett løsning. Isteden for å skrive en ny kontrakt da jeg tok over rommet til en venn, ble det til at vi strøk over navnet til den utflyttende, og skrev på mitt navn.

​Leiemarkedet for studenter er ikke leierens marked og det er nok ikke usannsynlig at også andre studenter har endt opp med ulike leieforhold der ikke alle løsninger er optimale. Jeg skal klare å bevise at jeg har bodd der jeg har bodd, men dersom jeg hadde eid en bolig, fremfor å måtte leie, hadde jeg sannsynligvis ikke hatt det samme dokumentasjonsproblemet. Og selv om det i denne situasjonen nok ikke får noen særlige konsekvenser, kan jeg bli nødt til måtte frembringe mer dokumentasjon senere. (Men jeg håper jo at det jeg har sendt er tilstrekkelig).

​Det fremstår som rettferdig at alle skal dokumentere hvor en bor overfor Lånekassen dersom en mottar borteboerstipend. Jeg kan egentlig ikke klage, men jeg kan si: Dette var ubekvemt akkurat nå. Men det er verdt å merke seg den frustrasjonen som oppstår i samhandling med byråkrati av det merarbeid den mindre privilegert (leie, ikke eie) situasjonen krever. Og det er ikke engang det å leie i-seg-selv som gjør meg mindre privilegert, men å være avhengig av andre. 

​Men nok whining (og påpekning av hvem etterkontroll går utover), jeg er tross alt ikke den eneste i verden som må dokumentere.

​«Vi er fra fiskeridirektoratet. Har du papirer på det der?»
Dokumentarserien «Fra ungdommen» består av små portretter av unge nordmenn med ulike livsstiler. Blant de portretterte er sjarkfisker Kristian (22). Portrettet starter med at Kristian blant annet snakker om hvordan de som styrer landet prøver å utpresse sjarkfiskere.

​I en scene hvor Kristian skal levere fisken, blir han blir konfrontert med at han skulle hatt papirer på å kjøre fisken. Noe han svarer at han ikke har fått med seg. «Jeg har et sånn skjema du kan fylle ut,» sier en dame på fiskemottaket. 

Ansatt: «Hver gang du leverer så skal du legge inn dato og alt det der da». 

Kristian: «Skal jeg veie opp hvor mye jeg har?»

Ansatt: «Egentlig skal du jo det, men…»

Kristian: «Sånn cirka?»

Ansatt: «Nja, alle skriver nå, men

, men det er bare å ta med deg det.

Også må du sende inn en gang i måneden til råfisklaget.»

Etter dette fremstår Kristian som tydelig frustrert. (Og fra hans perspektiv, hvordan kan det være annet enn frustrerende? Det vanskeliggjør arbeidet med sjark fremfor tråler. Frustrasjonen virker rasjonell. Om han gjør noe feil som blir straffet vil merarbeidet være negativt. Om han gjør alt riktig vil merarbeidet være negativt. Kommer han til å måtte veie fisken? Har han utstyr til å veie fisken? Finnes det en måte å gjøre det på som gjør at en kan snike seg rundt reglene?)