Dedikert om Foucault

Å belyse Foucaults ideer ved hjelp av barnehagen som studieobjekt er kanskje uventet, men det fungerer godt. Boken til Svein Hammer viser at Foucault fortsatt er aktuell, selv om flere kritiske refleksjoner hadde vært ønskelig.

Målsettingen med Hammers bok er å gi studenter, forskere og andre med fagpolitisk interesse, en innføring i Foucaults filosofi, samt å vise hvordan Foucaults ideer kan belyse den norske barnehagen som velferds- og profesjonsfelt. Hammer lykkes godt med dette. Boken kunne imidlertid i større grad tatt leseren ut av Foucaults univers – i betydning å sidestille hans ideer med andre relevante tenkere. Dette kunne ha bidratt til å tydeliggjøre også det som potensielt kan innvendes mot Foucaults filosofi.

9788245019735

Svein Hammer: Foucault og den norske barnehagen. Introduksjon til Michel Foucaults analytiske univers. Fagbokforlaget, 2017. 215 sider.

Bokens disposisjon

Boken er disponert som følger: Etter en kort guide til Foucaults landskap – samt en beskrivelse av hvilken type bok dette er – følger en presentasjon av barnehagen som studieobjekt, eller «problemfelt», som Hammer kaller den. Videre følger en beretning om hvordan barnehagen historisk har blitt institusjonalisert i krysningen mellom ulike disipliners syn på barndom. Dernest går Hammer kort gjennom Foucaults forfatterskap – bok for bok – før han begir seg ut på det som er bokens hovedanliggende: å belyse kunnskapsmøter mellom Foucault og barnehagefeltet.

Resten av boken presenterer en rekke av Foucaults begreper og hvordan disse kan brukes til å belyse aspekter ved barnehagen som sentral samfunnsinstitusjon. I kapittel 4 presenteres «diskurser og diskursanalyse», i kapittel 5 «makt/viten og analyse av dispositiver», i kapittel 6 «styring og ledelse som organiserende prinsipp» og i kapittel 7 «danning, selvforming og selvets teknologier».

Barnehagen som studieobjekt

Hammer gjør et poeng av at hans guide inn i Foucaults analytiske univers er lineær (Hammer, 2017, s. 23). Dette er et godt valg som bidrar til å synliggjøre utviklingen i Foucaults forfatterskap. At Hammer har valgt den norske barnehagen som studieobjekt er kanskje uventet, siden Foucault selv aldri skrev om barnehagen som institusjon. Å anvende Foucaults filosofi på barnehagefeltet fungerer imidlertid godt.

En trenger altså ikke å ha spesiell interesse for barnehagefeltet for å kunne ha glede av denne boken – såfremt en er interessert i Foucaults analytiske univers

Hammer demonstrerer at Foucaults begreper og perspektiver er høyst relevante for å belyse barnehagen som samfunnsinstitusjon, og eksemplet er også overførbart til andre velferds- og profesjonsfelt i Norge. En trenger altså ikke å ha spesiell interesse for barnehagefeltet for å kunne ha glede av denne boken – såfremt en er interessert i Foucaults analytiske univers. Hammer har et godt språk, kjennetegnet av ordrike, lange setninger med islett av skjønnlitterær form. Han har god regi, og hans presise tegnsetting bidrar til at boken er lettleselig. I beskrivelsen av Foucaults filosofi – forankret i en franskspråklig filosofisk tradisjon – er fremstillingen kledelig.

Uforløst potensial

Hammer er tydelig på at han har skrevet en innføring i Foucaults analytiske univers, og ikke har hatt til hensikt å utfordre potensielle svakheter i hans tankegods. Her ligger det imidlertid et uforløst potensial. I de tilfeller hvor Hammer løsriver seg fra Foucault og resonnerer friere, byr han på kritiske refleksjoner jeg godt kunne tenke meg å se mer av. I avsnittet «Diskurs som formativ støpning» foretar han for eksempel noen frie refleksjoner rundt forholdet mellom språk og virkelighet, samt hvordan en diskurs får kraft til å kunne omskape virkeligheten; men så avslutter han brått med: «La oss stanse der» – før han vender tilbake til en nærlesning av Foucaults filosofi (Hammer, 2017, s. 96).

Hammer er nemlig god når han beveger seg utenfor komfortsonen, eller Foucaultsonen om du vil

Hammer gjør et viktig poeng av at «alt må kunne møtes med kritikk, inklusive kritikken» (Hammer, 2017, s. 125). I så måte hadde det vært passende med en kritikk av Foucaults arbeider også. Hammers hovedanliggende er å føre folk inn i Foucaults ideer, men det hadde vært interessant å høre mer om Hammers tanker om forholdet mellom Foucault og andre «konkurrerende» bidrag innen temaer som diskurs, makt/viten, styring, ledelse, danning, selvforming og selvets teknologier – alle sentrale temaer i boken. Hammer er nemlig god når han beveger seg utenfor komfortsonen, eller Foucaultsonen om du vil.

Innføring og utføring

Generelt kan en si det er forskjell på å føre noen inn i et vitenskapelig arbeide, og det å føre noen ut av et vitenskapelig arbeide. Dette er et poeng jeg har lånt fra Ragnvald Kalleberg. Han hevdet at habermasianere har en hang til å lukke seg inne i spesialiserte vitenskapsteoretiske og sosialteoretiske miljøer, som fokuserer på begrepsanalyse og tolking av klassikere, uten å sparre nevneverdig med annen eksisterende forskning eller andre fagmiljøer (Kalleberg, 1999, s. 15-17). Under lesningen av Hammers bok kom jeg til å tenke at dette argumentet er relevant også her.

Siden Hammer ikke drøfter slike problemstillinger, får boken karakter av å være mer et portrett av Foucaults forfatterskap, snarere enn å være en kritisk revitalisering av hans ideer

Hammer er god til å føre folk inn i Foucaults tankegods, men han er ikke fullt så god i å føre folk ut av Foucaults tenkesett – spesielt ikke når det gjelder å sammenligne Foucault med andre relevante tilnærminger. For eksempel viser Hammer gjentatte ganger til at Foucault ikke tok stilling til rett eller galt, sant eller falskt. Slike problemstillinger kunne med fordel ha blitt diskutert opp mot andre tradisjoner som forfekter at noen påstander og handlinger er mer aktverdige enn andre – slik for eksempel Andrew Sayer (2012) har gjort med referanse til Foucaults filosofi. Tilsvarende hadde det vært fruktbart å antyde noe om kausalitet og årsaksretninger, da makt i Foucaults analytiske univers beskrives som en allestedsværende og delvis uberegnelig størrelse.

Det hadde vært nyttig med noen refleksjoner rundt hvordan Foucaults maktbegrep kan relateres til andre forståelser av makt, slik de for eksempel kommer til utrykk hos Karl Marx, Max Weber, Steven Lukes eller andre. Siden Hammer ikke drøfter slike problemstillinger, får boken karakter av å være mer et portrett av Foucaults forfatterskap, snarere enn å være en kritisk revitalisering av hans ideer vis-à-vis andre relevante bidrag til samfunnsforskningen. Det ville være interessant om Hammer – som kompetent Foucault-kjenner – tok på seg utfordringen og foretok slike sammenstillinger i en egen bok.

Foucault – fri fra kritikk?

Hammer understreker med jevne mellomrom at Foucault aldri har hatt til hensikt å utvikle en spesifikk metode, og at han aldri søkte mot noen endelig teori eller et ferdiglaget begrepssett. Foucaults prosjekt bør snarere sees som empirisk-analytiske intervensjoner, som anskuelser og forsøk på beskrivelser (Hammer, 2017, s. 12-13). Hammer viser til at Foucaults forfatterskap bør leses som krabbens bevegelse – det vil si sidelengs – der de samme tematikkene belyses fra stadig nye synsvinkler, samtidig som de skrives inn i nye sammenhenger (Hammer, 2017, s. 23). Målet er å unngå lukkede forklaringsmodeller, da grunnen for vår erkjennelse er bevegelig, mangfoldig og midlertid (Hammer, 2017, s. 167).

Foucaults forfatterskap bør leses som krabbens bevegelse – det vil si sidelengs

Selv om dette er en adekvat beskrivelse av Foucaults filosofi, bidrar det samtidig til å frikjenne Foucault fra kritikk. Man kan alltids innvende at en studie egentlig bare var et utkast til anskuelse og ikke noen endelig analyse. Hammers bok slutter også litt tilfeldig, uten å ha en oppsummerende konklusjon som kontekstualiserer Foucault i dagens samfunnsvitenskapelige landskap. Når det er sagt, viser Hammer på en god måte at Foucault er høyst relevant til å anskueliggjøre og analysere barnehagefeltet og andre velferds- og profesjonsfelt.

Filosofi og sosiologi

Hammer skriver at bokens målgruppe er studenter, forskere og andre med fagpolitisk interesse, og jeg vil tro at alle disse gruppene kan ha glede av boken. Samtidig vektlegger Hammer at den som vil gjøre en «ekte» Foucaultinspirert studie, bør skrive inn en tidshorisont og foreta en diakron (historisk) analyse (Hammer, 2017, s. 15). Dette er vel og bra, men det er ambisiøst og tidkrevende å skulle gjøre slike historisk-empiriske intervensjoner selv. I Foucaults arbeider går analysene ofte langt tilbake i tid, gjerne flere hundre år. At han ikke byr på spesifikke metoder – utover å by på filosofiske begreper og betraktninger til anskuelse – fører til at en Foucaulttro analyse kan bli for krevende for studenter og andre med begrenset tid til rådighet. Foucault omtales gjerne som både filosof og sosiolog, men der sosiologien kjennetegnes av å bruke en rekke metoder til innsamling av empiriske data, er dette mindre vanlig i filosofien. Sånn sett hadde det vært nyttig om Hammer kunne ha utledet et slags metodisk rammeverk for kort og effektiv anvendelse av Foucaults filosofi i praksis; men det hadde gjerne blitt et annet prosjekt.

Aktuell sosialteoretiker

En del av denne omtalen har belyst hva Hammers bok ikke handler om, snarere enn å vurdere det den inneholder av refleksjoner rundt Foucaults forfatterskap. Litt av årsaken til dette er at Hammer har skrevet en god og dedikert introduksjon til Foucaults analytiske univers. Det er ikke så mye å utsette på håndverket. Boken mangler riktig nok stikkordregister – noe som hadde vært nyttig i en bok med mange foucauldianske begreper – og den kunne med fordel hatt flere referanser til internasjonal litteratur. I hovedsak synes jeg imidlertid Hammer har gjort en god jobb med å føre folk inn i Foucaults tankegods. Jeg skulle gjerne ha sett en større grad av utføring fra Foucault, i betydning å sidestille ham med andre relevante teoretikere, men å bruke barnehagen som studieobjekt fungerer godt. Samtidig illustrerer det at Foucault kan anvendes på flere velferds- og profesjonsfelt enn de han selv analyserte. Hammer viser på en troverdig måte at Foucault ikke bare er en kanonisert sosiologisk størrelse, men en aktuell sosialteoretiker som kan bidra til å belyse aspekter ved moderne samfunns virkemåter.

Litteratur

Hammer, Svein. (2017). Foucault og den norske barnehagen. Introduksjon til Michel Foucaults analytiske univers. Bergen: Fagbokforlaget.

Kalleberg, Ragnvald. (1999). Moderne samfunns utfordringer. Innledning ved Ragnvald Kalleberg. I Ragnvald Kalleberg (red.), Jürgen Habermas. Kraften i de bedre argumenter (s. 11-44). Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Sayer, Andrew. (2012). Power, causality and normativity. A critical realist critique of Foucault. Journal of Political Power, 5(2), 179-194. doi:10.1080/2158379X.2012.698898