Wolfe var journalist og ikke sosiolog, som kan ha gitt ham en frihet mange i faget ikke hadde ,skriver Nadji Aïssa Khéfif om Tom Wolfe (foto: Tom Wolfe 2007. medusahead CC BY NC ND 2.0).
Jeg har aldri hørt om den amerikanske journalisten og forfatteren Tom Wolfe da jeg var student i sosiologi. Men etter hans død, etter den 14. mai 2018, leste jeg hans bok The Right Stuff (1979), og det jeg oppdaget var en helt enestående og fengende sosiologisk analyse av romfart som sosialt felt, som, etter min mening, burde ha gitt Wolfe en plass i mine gamle lærebøker. For å være mer presis kan man si at The Right Stuff er en veldig detaljert og levende illustrasjon av det som den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller illusio, det vil si evnen til å kunne dø «for noe som synes helt uten interesse sett fra synsvinkelen til den som ikke er grepet av spillet, og stiller seg helt likegyldig til det». [1]
Mens Bourdieu ikke fant på noe mer underholdende enn «to munker i ferd med å slåss om priorens stokk» [2], og en brukket arm «i en krangel om poesi» [3], for å illustrere de groteske situasjonene som denne evnen kan skape, skrev Wolfe en bok om den spesifikke illusio som drev amerikanske testflyvere på 1950-tallet, det vil si i den første alderen av jet- og rakettmotorer. Wolfe kalte denne troen «the right stuff» og definerte den på følgende måte: «it was not bravery in the simple sense of being willing to risk your life. […] No, the idea here (in the all-enclosing fraternity) seemed to be that a man should have the ability to go up in a hurtling piece of machinery and put his hide on the line and then have the moxie, the reflexes, the experience, the coolness, to pull it back in the last yawning moment—and then to go up again the next day, and the next day, and every next day, even if the series should prove infinite». [4]
For å vise «the right stuff», stoffet helter er laget av, var testflyvere uvillige til å erkjenne det da de manøvrerte seg i en knipe. Som Wolfe skrev: «Believers in the right stuff would rather crash and burn.» [5]
Egenskapen de måtte vise var like mye hellig som riktig, tabu som vesentlig. Pilotene nevnte den ikke, men gikk rundt den som katten rundt den varme grøten, ved å si, for eksempel, «“Like a jerk I got myself into a hell of a corner today.”» [6], eller ved å fortelle «how they “lucked out of it.”» [7], det vil si med en form for beskjedenhet der alle innsidere kunne høre (uten å høre det): «I’m a hell of a pilot! I shoot dice with death! And now all you fellows know it! And I haven’t spoken of that unspoken stuff even once!».[8]
Det sosiale spillet
I et år hvor månelandingens 50 år feires, og fordi jeg skriver til mennesker som setter pris på å bli gitt en klar og tydelig problemstilling, virker det viktig å nevne at «the right stuff», testflyvernes illusio, også er det sosiologiske svaret som Wolfe ga til spørsmålet: «what would make a man be willing to sit on top of a 36-story rocket and let someone light the fuse?». [9]
Wolfe måtte ha et skarpt sosiologisk blikk for å innse at det som kunne fremstå som mot eller dristighet, og derfor som en individuell egenskap, egentlig var produktet av et sosialt spill og et ønske om å oppnå en viss sosial status. Men det er mulig at han ikke kunne ha skrevet om det, det vil si om noe som så ut til å befinne seg i mennesker snarere enn mellom dem, dersom han hadde vært ansett som en sosiolog og ikke som en journalist.
Det faktum at Wolfe ikke var sosiolog kan ha gitt ham en frihet som Bourdieu ikke viser når han tyr til ‘støvete’ krangler over ulike typer åndelig myndighet i et forsøk på å gjøre sin beryktede jordfjerne skrivestil mer tilgjengelig
Det faktum at Wolfe ikke var sosiolog kan ha gitt ham en frihet som Bourdieu ikke viser når han tyr til ‘støvete’ krangler over ulike typer åndelig myndighet i et forsøk på å gjøre sin beryktede jordfjerne skrivestil mer tilgjengelig. Som journalist, kunne Wolfe belyse, med humor og fri fra all sosialt betinget trang til å generalisere, det sosiale som lå i prøveflyvninger og rakettutskytninger, det vil si i ‘romutvidende’ fornektelser av tyngdekraften som kan sies å virvle opp støv.
Positiv sosiologi
Med hensyn til verdien sosiologer tillegger fortiden, og særlig de tidligere forskningene som plasserer deres arbeid i en historisk kontinuitet, føles det nødvendig å nevne at 18 år før meg, i 2001, prøvde den amerikanske sosiologen Joel Best å rette sine fagfellers oppmerksomhet mot Tom Wolfe med en artikkel som heter “Status! Yes!”: Tom Wolfe as a Sociological Thinker. I denne teksten presenterer Best Wolfes sosiologi som det den norske sosiologen Gunnar C. Aakvaag i dag kaller en positiv sosiologi [10], det vil si som en sosiologi som «characterizes the modern era as a “Happiness Explosion” [11]»; som en sosiologi som «runs counter to the dominant tragic themes in contemporary sociology»[12]; som en sosiologi som tar hensyn til «the importance of affluence for individuals’ status lives» [13] i stedet for «concentrating on grimmer concerns» [14]; og som en sosiologi som gir en mer sentral plass til status enn til klasse, rase, kjønn og makt.
Wolfes sosiologi kan sies å være positiv, fordi den er komisk, underholdende og sympatisk. Men, i motsetning til det Best antyder, er Wolfes sosiologi også tragisk, fordi det er noe hjerteskjærende i det at mennesker vier sine liv til sosiale spill som virker meningsløse på mange andre og som de selv en dag kan miste tro på. Fra de unge testflyverne som brenner hinsides gjenkjennelse i The Right Stuff, til den amerikanske maleren Jackson Pollock i The Painted Word (1975), er Wolfes tekster fulle av store og små tragedier.
De store spør for eksempel: Er det verdt å dø for å sjekke hva en maskin kan gjøre? De små spør for eksempel: Er det verdt å hengi seg til selvødeleggende atferd for å fastslå sin autentisitet som kunstner? Enhver sosiolog som en dag har hatt problemer med å forklare sine nærmeste hva han eller hun driver med, på en måte som begrunner hvorfor han eller hun bruker så mye tid og energi på det, har egentlig kjent på, selv om kanskje bare litt, fortvilelsen, bitterheten og sorgen som slike spørsmål kan trigge.
Rock’n’roll sosiologi
Sosiologer tar analysen av det sosiale livet på alvor, men noen som ikke tilhører deres profesjonelle fellesskap trenger ikke å gjøre det. Det å ha blitt oppfattet som en ny journalistikk snarere enn som sosiologi var i så henseende Tom Wolfes sosiologis hovedstyrke. Hans sosiologi er til akademisk sosiologi det som rock’n’roll er til klassisk musikk; twist til klassisk ballett; filmer til teater; kundetilpassete biler til skulptur eller elektriske skilt til kinetisk kunst. [15]
Tom Wolfes sosiologi er til akademisk sosiologi det som rock’n’roll er til klassisk musikk
Som Bourdieu, var Wolfe opptatt av sosiale felter. Men han kalte dem «statussfærer», og hadde et forhold til dem som var mer lettliva og verdslig enn Bourdieu sitt. Wolfe forsøkte aldri å skrive en sosial teori. I stedet ga han det amerikanske språket to nye uttrykk: «the right stuff» og «radical chic». [16] Han skrev to bøker som henholdsvis ble filmatisert av Philip Kaufman og Brian De Palma: The Right Stuff (filmen kom ut i 1983) og The Bonfire of the Vanities (boken ble utgitt i 1987, filmen i 1990). Og, ved å alltid opptre i hvite lindresser, ble han selv et såpass stort popkulturelt ikon at han ble til en karakter i den verdenskjente tegnefilmserien The Simpsons, som beskrives som et speil popkulturen holder foran seg selv. [17]
Vektløshet
Ved å forholde seg til den implisitte oppfatningen om at kun det som er tungt er reelt, kunne man si at Tom Wolfe ble så lett at han krysset den ontologiske grensen som skiller tegnefilmer fra virkeligheten. Denne vektløsheten hindret ikke ham i å være jordnær, men kan ha tatt fra ham muligheten til å være portrettert i lærebøker i sosiologi. Man kan lure på hvorfor Wolfe skulle ha en plass i slike bøker siden han var en journalist og en forfatter og ikke en sosiolog.
Men jeg utfordrer sosiologer til å lese The Right Stuff, The Painted Word, eller andre tekster som Wolfe har skrevet, som, for eksempel, Mau-Mauing the Flak Catchers (1970) eller From Bauhaus to our House (1981), uten å se i de sosiologiske analyser på høyde med de beste analysene som krydrer deres fags klassiske verker.
I eksemplaret av The Right Stuff jeg har lånt for å skrive denne artikkelen fant jeg stempelet til UiOs institutt for teoretisk astrofysikk. Tanken om at astrofysikere, og ikke sosiologer, hadde passet på denne boken, som ikke handler om astrofysikk men om et fellesskap av testflyvere og dets normer, virket på meg som en trist ironi. Det satte spørsmålstegn ved kunnskapen som sosiologene anerkjenner som sosiologisk og ved sosiologenes evne til å nå mennesker som ikke er sosiologer. Det var som om Tom Wolfes forfatterskap, gjennom både sitt innhold og hvordan det lever videre, oppfordret meg til å gruble over det at sosiologi kan overskride sitt eget navn som livet kan overskride sine instituerte former.
Ved å alltid opptre i hvite lindresser, ble Wolfe selv et såpass stort popkulturelt ikon at han ble til en karakter i den verdenskjente tegnefilmserien The Simpsons, som beskrives som et speil popkulturen holder foran seg selv
«Pop» kan være lyden som sosiologi gir fra seg når den spruter ut av all «akademiskhet». «Pop» kan også være folket som sosiologi gleder etter en slik flukt. Det er disse meningene jeg tillegger prefikset «pop» når jeg kaller Tom Wolfe en popsosiolog. En popsosiologi kan sies å være det som kan oppstå når en person utvikler et forhold til sosiologi som er privat snarere enn offentlig; når dette forholdet er forankret i en begavelse, det å ha et usedvanlig skarpt sosiologisk blikk, i stedet for å være regulert av konvensjoner.
Tom Wolfe redegjør ikke for sine valg. Hans analyser er enestående snarere enn reproduserbare. Men han klarer å mane fram en følelse av gjenkjennelse, av erfaringsbasert forståelse hos sine lesere. Og dette er også en måte å synliggjøre gjentakelser og regulariteter på. Denne måten å drive med vitenskap på er individuell snarere enn kollektiv. Men paradoksalt nok er den også inkluderende, snarere enn eksklusiv.
Noter
[1] Sitatet fra Bourdieu, P. (1996). Symbolsk makt. Oslo: Pax Forlag, 134.
[2] Sitatet fra Ibid.
[3] Sitatet fra Ibid., 145.
[4] Sitatet fra Wolfe, T. (1979). The Right Stuff. London: Jonathan Cape, 24.
[5] Sitatet fra Ibid., 32.
[6] Sitatet fra Ibid., 36.
[7] Sitatet fra Ibid.
[8] Sitatet fra Ibid.
[9] Wolfe i Scura, D. M. (Red.) (1990). Conversations with Tom Wolfe. Jackson: University Press of Mississippi, s. 125.
[10] Aakvaag, G. C. (2018, 3. august). Tar du samfunnspessimismen fra en norsk sosiolog, tar du også livsgleden fra ham eller henne. Morgenbladet, s. 22-23.
[11] Sitatet fra Best, J. (2001). “Status! Yes!”: Tom Wolfe as a Sociological Thinker. The American Sociologist, vol. 32, nr. 4, 5-22, s. 13.
[12] Sitatet fra Ibid., s. 19.
[13] Sitatet fra Ibid., s. 13.
[14] Sitatet fra Ibid.
[15] Wolfe har beskrevet rock’n’roll, twist, filmer, kundetilpassete biler og elektriske skilt som kunster til det amerikanske folket. Se Scura, op. cit., s. 85.
[16] Uttrykket «radical chic» er også tittelen til essayet som var Wolfes store gjennombrudd. Essayet ble først utgitt i 1970. Uttrykket betegner den kunstige posen velstående mennesker tar når de støtter sosiale bevegelser som truer den sosiale ordenen de sitter på toppen av og som favoriserer dem.
[17] Man kan finne dette synet på tegnefilmserien The Simpsons, for eksempel, i Kielland, A. (2018, 17. august). Satire i ekkokammeret. Morgenbladet, s. 25.
