Hvorfor jeg ble sosiolog

Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen.
Forsidebilde: Kim Ramberghaug/SVT NTNU.

Jeg fikk tilbud om å skrive om et selvvalgt emne på sosiologen.no i sommer. Jeg har tenkt, skrevet litt, lagt det til side, og så tenkt annerledes og skrevet om. Derfor går sommeren mot slutten når jeg nå setter sluttstrek.

Basert på en slags selvbiografisk metode tenkte jeg å bruke anledningen til å spekulere over fagets og studentrollens utvikling. Fag og studentrolle endrer seg naturligvis med tiden. Dels skyldes det faglig utvikling, slik for eksempel tidsskriftsartikkelen i langt større grad er blitt den viktigste publiseringsformen. Dels skyldes de politiske rammebetingelser.

Jostein Gripsrud skrev nylig en viktig kommentar i Morgenbladet om erfaringene med kvalitetsreformen, som opplagt har hatt store konsekvenser for hvordan studentene legger opp sine løp og forstår sin egen rolle, og for hvordan institusjonene tilrettelegger de ulike løpene. Studiefinansiering inngår også i de politiske rammebetingelsene.  

I tillegg er det naturligvis nærliggende å tro at studenter endrer seg med tiden, slik ungdom generelt endrer seg.

Et begrepsapparat jeg bare delvis forsto

Jeg var 15-16 år da jeg bestemte meg for å bli sosiolog, uten å ha noe presist bilde av hva det var. Jeg hadde imidlertid lagt merke til at sosiologer i offentlig debatt bidro med de mest interessante analysene av blant annet ungdomsopprør og sosiale problemer, som opptok meg på den tiden. De snakket på en annen og langt mer opplysende måte enn politikerne. Dette var på den tiden hvor en gjeng ungdommer okkuperte et tomt hus i Skippergata i Oslo. Selv var jeg på den tiden en relativt veloppdragen nerd som drev med idrett og leste bøker, men avvikende kulturer interesserte meg. Jeg følte nok en slags ureflektert sympati med ungdommene.

Et halvår senere, høsten 1982, fant jeg Joachim Israels innføringsbok Sosiologi på biblioteket på den videregående skolen. Jeg satte meg ned og leste i den i en fritime. Det er mulig jeg skulket den neste timen også, for å lese videre.

Det sto lite om ungdomsopprør og husokkupasjoner der, i hvert fall i de første kapitlene, men jeg ble likevel fjetret. Jeg tror ikke jeg kom gjennom hele boka, hverken denne dagen eller senere, men jeg fikk en klar følelse av at jeg hadde funnet mitt fag.

Jeg oppdaget rett og slett at den sosiologiske tenkemåten ga et helt nytt og mye mer fruktbart språk for sosialt liv enn jeg frem til da hadde vært i stand til å artikulere. Jeg tviler ikke på at mange studenter lider seg gjennom tørre redegjørelser for normer, roller, strukturer og makt, men for meg var det en åpenbaring.

Jeg følte at det satte meg i stand til å se verden på en ny måte, ved hjelp av et begrepsapparat som jeg nok bare delvis forsto, men som jeg likevel lurte på hvorfor var holdt hemmelig for meg fram til da. Samfunnsfag hadde vært blant mine favorittfag på ungdomsskolen, men bøkene vi leste der inneholdt ingen sosiologiske begreper, i hvert fall ikke som jeg hadde fått med meg.

Vakling

Veien fram til status som sosiolog var likevel ikke rettlinjet. Etter videregående startet jeg med å ta grunnfag i statsvitenskap ved den lokale distriktshøyskolen, og fattet såpass interesse for faget at da jeg to år senere flyttet til Oslo, var det med en plan om å bli statsviter. Men jeg begynte med grunnfaget i sosiologi, som uansett ville være et utmerket støttefag.

Den gang ble jeg så vidt jeg husker tatt opp til studier ved det samfunnsvitenskapelige fakultet, og hvilke fag og fagkombinasjoner jeg ville ha, valgte jeg selv. Etter kort tid hadde jeg nok en gang ombestemt meg, det var igjen sosiolog jeg skulle bli. Med unntak av et grunnfag i historie som jeg tok ved siden av, studerte jeg ingenting annet enn sosiologi i løpet av mine drøyt fem år på Blindern.

I en alder av 21 år hadde jeg altså to ganger endret mening om i hvilken retning studiene skulle ta meg. Studiemodellen ga full åpning for slik vakling, og jeg var ikke den eneste som vaklet. Noe sier meg at dagens detaljerte studieløp legger dårlig til rette for slike justeringer, og at den som endrer studieløp står i fare for å bli registrert i frafallsstatistikken. At 20-åringer ikke er sikre på hva de vil bli, er hverken unaturlig eller negativt. Heller ikke at forskyvningen i interessefelt kan være langt større enn i mitt tilfelle.

Jeg syntes fortsatt sosiologi var kjempeinteressant, men jeg var langt unna å komme gjennom hele pensum på grunnfag. Det var jo mye annet enn pensum som også skulle leses og ikke minst diskuteres. Kunnskap om stoffet vi ikke kom gjennom selv, fikk vi på seminargruppene. Forelesningene ga for mange nokså begrenset læringseffekt, men det var nok like mye vår skyld som forelesernes, vi fulgte ikke alltid like godt med.

I tillegg leste jeg altså mye sosiologisk litteratur som ikke var på pensum. Særlig husker jeg at Nils Christie og Ketil Bruuns Den gode fiende gjorde voldsomt inntrykk, og den fikk meg til ett år senere å skrive en middelmådig mellomfagsoppgave om norsk narkotikapolitikk.

Hierarkisk instituttplassering

På Blindern var studentmiljøet godt, i hvert fall slik jeg erfarte det. Vi hadde ingen faddergrupper eller noe sånt, vi måtte orientere oss selv. Det var sikkert noen som aldri fant fram til sitt miljø mellom høyblokkene og som derfor forsvant relativt fort, men vi som oppsøkte fellesskapene der de var å finne – i seminargrupper, i kantina, på forelesninger og på fagfester – trivdes stort sett godt.

Ved siden av lesesalen var kantina (og for de mest sosialt anlagte blant oss: puben i Fredrikke-bygget) den viktigste arenaen for uformell læring. Lesesalene i 7. etasje i Eilert Sundts hus, der Institutt for sosiologi holdt til, var eksklusivt for hovedfagsstudenter og vi var veldig sjelden der oppe.

Plasseringen av instituttene i den tolv etasjer høye SV-blokka er i seg selv interessant, fordi den var så hierarkisk. Jeg ble tidlig oppmerksom på kultur- og statusforskjeller mellom de ulike fagene og instituttene. Øverst satt økonomene, utvilsomt det samfunnsvitenskapelige faget som nøt størst respekt. Samme år som jeg begynte på hovedfag fikk Trygve Haavelmo Nobels minnepris i økonomi, og Ragnar Frisch hadde fått den 20 år tidligere. Jeg tror aldri jeg har vært i 12. etasje i SV-bygget, selv om økonomi interesserte meg.

Hakket under økonomene satt statsviterne. Også det var et ærverdig fag, opprinnelig nært knyttet til juss og historie, som blant annet skulle utdanne samfunnets byråkrater. Stein Rokkan og Henry Valen hadde bidratt til å gjøre det til mer av et adferdsfag, men fortsatt hadde det noe litt opphøyet ved seg.

I åttende etasje satt psykologene. Jeg har en mistanke om at psykologien har større prestisje i dag enn den gang, på bakgrunn blant annet av fremskrittene i biologisk psykologi og nevropsykologi, som har koblet den tydeligere til medisin.

I 7. etasje satt altså sosiologene, og under seg hadde de bare antropologene. Det signaliserte nok at vi hadde mindre status enn statsvitere og økonomer, men det var en status i hvert fall jeg trivdes med: det var noe mer opposisjonelt og kritisk over sosiologien. Det ga kanskje ikke særlig anseelse, men det var desto viktigere. Vi var ikke maktas håndlangere og leverte ikke modeller de kunne bruke til å styre og manipulere folks adferd. Vi var på folkets parti.

Det var nok delvis derfor organisasjonssosiologien blant de mest kritiske ble sett på med skepsis, den innga en følelse av at sosiologien kunne bli et redskap for de mektige. Et godt stykke på vei er det feil; det finnes mange viktige kritiske tradisjoner i organisasjonssosiologien, og organisasjoner er for viktige til at de kan overlates til BI.

Uklart skille mellom jobb og fritid

På sosiologi var det et uklart skille mellom jobb og fritid. Lunsj- og kaffepauser este ut. Innimellom diskuterte vi jo fag, så om vi jobbet eller slappet av var ikke så lett å avklare. Selv skillet mellom hverdag og fest var uklart. Et hovedfagsseminar jeg deltok på et par år hadde en offisiell del mellom klokka 16 og 18, deretter fortsatte diskusjonene i timevis på restauranten Proffen i Fredrikkebygget utover kvelden, selv om argumentene kanskje ikke alltid hang på greip helt på slutten av kvelden. På den annen side la jeg merke til at økonomistudentene hadde et eget hornorkester, som spilte opp på ettermiddagen når studentene skulle ha fest. De trengte et ritual som markerte overgangen mellom arbeid og fest. Vi sosiologer så mer på det som to sider av samme sak.

Karnevalistiske fadderuker

Jeg har inntrykk av at forskjellen mellom fagene når det gjelder studentkultur er mindre i dag enn for 25-30 år siden, selv om mitt inntrykk kan være påvirket av at jeg etter studietiden stort sett har holdt til i Trondheim, som har en ganske annen studentsammensetning.

Nå virker det som alle grupper av studenter deltar på ”karnevalistiske” fadderuker, sære opptaksritualer til linjeforeninger og andre ablegøyer. Jeg tror ikke det ville passet vår selvpresentasjon i slutten av 1980-årene, mange av oss som studerte sosiologi ville holdt oss unna. Det var de mer ærverdige fagene, som juss, medisin, en del av naturvitenskapene, og altså økonomi, som måtte ritualisere festene sine. Vi slapp sånt. I dag ser det for meg ut som studentkulturene er mer enhetlige.

Da jeg fullførte grunnfaget i historie, byttet jeg hovedfagsvarianten min fra cand.sociol til magistergraden. Den sistnevnte var en mer forskningsrettet grad, med færre milepæler underveis og ingen obligatoriske emner.

Fra jeg ble registrert som magistergradsstudent våren 1990 til jeg leverte min avhandling i oktober 1992, var det ingen offisielle instanser ved universitetet, med unntak av veilederen, som spurte hva jeg gjorde eller hvordan det gikk med meg, så lenge jeg betalte semesteravgiften. Ingen framdriftsrapporter. Ingen obligatoriske kurs eller emner. Vi valgte våre egne forelesninger, våre egne seminarer og til og med vårt eget pensum helt og holdent.

For meg var det en berusende opplevelse. Hvordan flertallet av studenter ville reagert på det i dag, er jeg usikker på. Studenter i dag sier de skal på skolen. Det sa ikke vi.

Masseuniversitetet

Jeg tror nok jeg ville blitt sosiolog også med et mer strukturert studieløp, men det hadde føltes  mindre tilfredsstillende med eksamener og jevnlige innleveringer. Det ville blitt dårligere med tid til alle omveiene og videreutviklingen av faglige interessefelt som preget oss gjennom hele studieløpet. Da jeg leverte min avhandling, hadde mine faglige hovedinteresser allerede forskjøvet seg betydelig. Forskyvningen var basert på ting jeg hadde lest i mellomtiden, inspirert av seminargruppen vår i økonomisk og politisk sosiologi.

Man kunne jo tenke seg at når antall studenter er vokst betydelig, også de siste 25 årene, stiller det større krav til selvstendighet og indre drivkraft hos studentene, siden de er vanskeligere å følge dem opp så tett som ønskelig. Men det er det motsatte som skjer. Masseuniversitetet har ambisjon om tettere oppfølging, mer kontroll av arbeidskrav og til og med hyppigere kontakt mellom professorer og studenter. I praksis er det siste naturligvis vanskelig, det skjønner man bare ved å telle antall studenter per ansatt. Resultatet blir hyppigere rapportering og kontroll av aktiviteter og læringsmål.

I den ovenfor refererte artikkelen er Gripsrud tydelig på at han mener de kortere og mer strukturerte studieløpene i dag (min magistergrad var normert til sju års studietid, og altså helt uten struktur de siste tre årene om man ser bort fra selve avhandlingen og de avsluttende eksamenene) gir dårligere forutsetninger for intellektuell læring og modning. I tillegg til kortere tid, skyldes det også oppdelingen i flere mindre emner som ikke gir tilstrekkelig blikk for helhet og sammenheng. Min erfaring er omtrent den samme som Gripsruds.

Til tross for dette er det ikke tvil om at de beste blant dagens studenter, de som sikter seg inn mot doktorgrad, er minst like dyktige som vi var. Kanskje har de fleste av dem lest litt færre bøker som de ikke trengte å ha lest, og kanskje er de noe mer instrumentelle i sin framgangsmåte. Men det skyldes jo den økte vektleggingen av tidsskriftpublisering når stipender og stillinger skal fordeles. De kan knapt klandres for det.