Edderkoppens sosiologi

Edderkoppen var travel med å snurre fangsten inn i nettet sitt. Fangsten samarbeidet ikke. Den lille, feite flua kjempet hardt. Hun kastet seg bakover, edderkoppen etter. Flua spente sine muskler. Det samme gjorde edderkoppen, som spant flua rundt og rundt da hun endelig fikk festet grepet om fluas kropp – med tråder plassert hvor de antagelig fungerte best, gitt arbeidsforholdenes vilkår.

Edderkoppens benk

Som et anker, som stiftet byttet fast, til avgrunnen og kjøkkenbenken. Edderkoppens benk. Min port. Hun hadde tatt seg til rette natta før. Valget av det midlertidige hjemmet var nok ikke helt tilfeldig. Porten er av den gamle, fine smijerns-typen, som knirker idet vi åpner den. Vi har malt over rusten med svart benga-lakk. Det var et tålmodighetsarbeid. Porten er bygd opp av en rekke rektangulære og kvadratiske ruter, av forholdsvis tynne stenger. Edderkoppen hadde unngått rutene nærmest håndtaket, og satt seg ved hengslene. Det kunne oppfattes som en søknad om å få henge i fred.

Det gikk vel et lite halv-minutt mellom hver gang jeg kom tilbake til porten. Edderkoppen brydde seg tilsynelatende ikke om meg. Jeg vet ikke om flua rakk å se meg, idet jeg så henne. Jeg stoppet innimellom opp og kikket, og syntes slakteprosessen begynte å ta lang tid. Fluas velferd ble ikke tatt veldig godt vare på. Det var tydelig at hun var skrekkslagen, hadde panikk, og kanskje dermed også en slags bevissthet om at det skjedde noe som ikke var til hennes gunst.

Hun virket mye mer stresset enn hva fluene vanligvis er når man strener inn i stua for å knerte dem med fluepisk.  Selv om jeg er nesten sikker på at fluer kan gjenkjenne kombinasjonen av et menneske og en fluepisk som noe de bør unngå. Legger du fra deg fluepisken på bordet, så setter de seg gjerne på den. Går du rundt med den så får de opp farta, i alle fall hvis du har hatt endel mislykkede forsøk på å jakte ned flua i forkant.

Dette er en avlivning som jeg synes er ok. Flua blir hissig, men ikke veldig panisk. Og treffer du godt, så treffer du godt. Det hadde måttet et meget profesjonelt begravelsesbyrå til for å skrape opp restene og rekonstruere flua for visning.

Den enes brød

Beina i nettet rykker ikke mer. Bare ett er identifiserbart. Det har løsnet, og henger i en enslig snor som også har løsnet fra klumpen av nett som edderkoppen har limt byttet inn i. Det betyr jo ikke at flua nødvendigvis er død. Kanskje er hun bare stiv. Men mest sannsynlig og forhåpentligvis så har hun tatt kvelden (selv om sola fortsatt står på himmelen). Den enes død er den andres brød, er et ordtak som passer bedre. Vi kan alternativt omskrive det: Den enes ekstraordinære krise er den andres hverdag. Den enes traume er den andres lykke. Den enes smerte er den andres oppbyggelige protein. Det finnes sikkert også flere varianter.

Barnet i vogna fikk ikke med seg det som skjedde, og sovnet til slutt. Trafikk-susen og de andre by-lydene i bakgrunnen slo seg i hop med den varme vinden, trærne og grusen. Det berettigede, men lydløse brølet til flua var borte. Det ble så stille som det kunne bli i vår hage, og jeg fikk en rar, god klump i magen: Ettersom det var så stille som mulig, så var det dette som var stillhet. Og jeg oppdaget at det sikkert plutselig hadde gått ett minutt igjen, hvor jeg bare hadde stått og studert edderkoppens verk. Med andre ord, til og med klokka var stille.

Entydig kriminalsak

Edderkoppen selv hadde av en eller annen merkverdig grunn trukket seg tilbake i nettet, bort fra maten. For en person som ofte ikke tar seg tid til å studere edderkopper, så genererte observasjonen en rekke nye undringer. Skulle flua tørke først? Var det et slags ritual edderkoppen hadde, hvor hun lot liket kvile en stund før hun parterte det?

Jeg kom nok fram til at denne handlingen ikke var et uttrykk for respekt. Kanskje edderkoppen selv hadde mistet matlysta i kampen? Slappet hun av fordi hun visste at hun nå hadde mat og ikke trengte styre på så mye på en stund? Følte hun på seieren, mens hun roet seg ned? Eller bearbeidet hun sine følelser og synet over hva hun selv var istand til å gjøre?

Det var en entydig kriminalsak. Et drap begått på et lokaliserbart åsted, i edderkoppens hjem – med vitne tilstede. Liket og forbryteren befant seg fortsatt på åstedet, og sistnevnte hadde ingen planer om å forflytte liket, utover å dele det opp og gjøre det om til seg selv.

Naturens bestialitet

Hvorfor ble jeg lykkelig? De ytre omstendighetene for drapet kan kanskje være en forklaring. Eller, for å si det med Anselm Strauss, i matrisen for betingelser som omringet drapets prosess, så finnes en haug med sirkler på ulike analytiske nivå – som alle preget min opplevelse av naturens bestialitet.

Selv om hvert individuelle fluedrap i et eget edderkoppnett er en unik hendelse, så representerer dette en internasjonal og nasjonal praksis med lang historie blant edderkopper. Å observere et fluedrap en dag i august åpner dermed for å kjenne på naturens konsistens og å føle en relasjon til den globale kjeden av hverdagsliv hos edderkoppene blant oss.

Dette er et hverdagsliv som også styres av menneskenes kultur og verdier. Lar vi dem flytte inn i våre hus? Hiver vi dem levende ut når vi er lei av dem, eller knuser vi dem først? Hvem, henholdsvis, tildeles og skånes for dette arbeidet – og hvorfor? Hva forteller vi våre barn om edderkoppene, og hvordan gjør vi edderkopping sammen med dem? Får edderkoppene delta i vårt fellesskap – eller møter vi dem med automatiserte bevegelser, som diskriminerer og dreper likeså?

Hvordan er edderkoppens hjem – her begrenset til nettet, eller porten om du vil – oppdelt i soner? Som edderkoppene igjen tilpasser sonene som de observerer i våre hjem, hvis de til og med flytter inn? Registrerer de våre sosiale og individuelle regler, rutiner, problemer og historier i våre livsutførelser? Spinner deres registreringer seg aktivt inn i relasjonen mellom edderkoppene og oss selv, idet vi samhandler? Hvem er forskeren her?

Øyeblikkene der ute

Fra mitt ståsted må vi legge til velferdsstaten, som lønnet meg for å være hjemme i foreldrepermisjon, og trille vogn på formiddagen. Når man får avstand til det formelle lønnsarbeidets tid – til forståelsen og opplevelsen av den institusjonelle tids-strukturen som betinger arbeidsoppgavene man vanligvis skal utføre – så åpner et langt større repertoar av mulige tidsorganiseringer seg opp.

Vi rekker så vidt å kjenne på dette i ferietid, men et lengre avbrekk legger selvsagt større til rette for det. I slike situasjoner, hvor man får anledning til å kjenne etter, så oppstår også nye øyeblikk – som man ellers kanskje ikke hadde funnet mening i. De får like fullt eksistens, bare man stopper opp. Og kanskje er det lykke i å vite at disse øyeblikkene er der ute, at man kan velge dem – og at man også kan velge dem bort.  

Les også

Første bidrag til årets sommerserie – Stig Arve Sæther om tvillingstudier i talentforskning.