– Universitetet er et sted for ytringsfrihet, og da må det være rom for å tale hverandre kraftig imot. Jeg er derfor imot ethvert forsøk på å kansellere andres kultur, enten det er relatert til spørsmål om politikk, etnisitet eller kjønn, sier professor Sari Hanafi ved American University of Beirut.
Israels krigføring på Gazastripen har ført til diskusjoner verden over om hvilken rolle universiteter og forskere skal ha i møte med krig, konflikter og undertrykkelse. Nylig sa Universitet i Oslo nei til akademisk boikott av Israel, samtidig som de fordømte alle brudd på internasjonal lov og krevde umiddelbar våpenhvile og stans i angrepene på sivile på Gazastripen og i Israel.
Hanafi etterlyser samme reaksjon i vestlige land på krigen i Palestina som ved andre lignende konflikter og regimer.
– Institusjonell boikott er et virkemiddel som ikke strider mot akademisk frihet, og som ofte blir tatt i bruk i liberale demokratier. Likevel er flere av de samme nasjonene som boikottet russiske institusjoner etter invasjonen i Ukraina eller apartheidregimet i Sør Afrika, motvillige til å gjøre det samme mot Israel.
Det israelske kolonialist-prosjektet
Hanafi bodde i Palestina da den andre intifadaen, al-Aqsa-intifadaen, inntraff. Da fikk han selv oppleve hvordan det er å bo under det han kaller et spacio-cidal israelsk prosjekt.
Begrepet spacio-cide står sentralt i Hanafis forskning og beskriver det israelske kolonialist-prosjektet hvor bosettere tar landområder som det palestinske folket lever på, og på denne måten uunngåelig tvinger palestinere bort fra eget land. Hanafi beskriver spacio-cide som en bevisst ideologi om mer land for jøder og mindre land for palestinere. Spacio-cide som prosjekt ble mulig gjennom tre prinsipper: kolonisering av land, separasjon mellom israelsk land og palestinsk land og en unntakstilstand som forhandler mellom disse to tilsynelatende motstridende prinsippene, forteller Hanafi.
– Det er en dynamisk prosess som samhandler med den skiftende konteksten, inkludert palestinsk motstand. Det er kuliminasjonen av forskjellige “mord” (cides). Det palestinske landet blir gjennom immobilitet, drap av palestinske ledere (politi-cide), stjeling av grunnvann som er nødvendig for landbruk og å undergrave palestineres potensielle økonomisk levedyktighet (econo-cide), ubeboelig, sier Hanafi som mandag 3. juni kommer til Oslo og Norsk sosiologforening Østlandet for å snakke om begrepet.
Spacio-cide står i kontrast til genocide, eller folkemord. Nå mener Hanafi at det israelske prosjektet har gått fra å være spacio-cidal til genocidal, og det mener han skal møtes med kraftig motstand, også akademisk.
Akademisk motstand
Plenen utenfor Villa Eika på Blindern har blitt omdøpt til Palestinaplenen. De siste ukene har teltene, skiltene og flaggene økt i både antall og tetthet på det inngjerdet området, som for tiden huser studenter som krever at UiO skal gå inn for et akademisk boikott av Israel. Hanafi mener at universiteter har vært, og skal være, en plass for å protestere, ha åpne diskusjoner og være uenige om politikken hegemoniske myndigheter fører.
Argumentene mot akademisk boikott har blant annet vært at universitetene skal la forskere samarbeide med hvem de vil. Hans Petter Graver, professor ved det juridiske fakultet ved UiO, var for eksempel tidlig ute og advarte mot å ta i bruk et slikt virkemiddel. Graver skrev i en kommentar til Aftenposten at det å legge hindringer i veien for de som ønsker å ta andre valg enn dem man selv synes er riktige, vil være det motsatte av akademisk frihet.
Hanafi mener derimot at det er individuell, og ikke institusjonell, boikott som er inngangen til kanselleringskultur. Der den individuelle boikotten har virkemidler som å trekke tilbake invitasjoner til talere og fjerne statusen til enkeltforskere, retter den institusjonelle boikotten seg mot en institusjons medskyldighet i å være en aktiv undertrykkende makt.
– Boikott bør forstås som en siste løsningen på å uttrykke fredelig motstand. Det er ikke en kansellering av den israelske kulturen, men å bryte ned samarbeidet mellom universitetene, militæret og styresmaktene.
Ifølge Hanafi er det ikke mulig å se på israelske universiteter som egne, uavhengige institusjoner. Han viser til boken Towers of Ivory and Steel: How Israeli Universities Deny Palestinian Freedom (2024), skrevet av den israelske forskeren Maya Wind. Boken blir beskrevet som en avsløring av israelsk akademias pågående og aktive medvirkning i Israels kolonialistiske prosjekt, og gir flere eksempler på hvordan israelske universiteter samarbeider med militæret.
– Wind viser blant annet hvordan universitetene trener soldater, lar militære ledere undervise og utvikler teknologi og infrastruktur som har som mål å støtte Israels militære prosjekter. Israelsk humaniora og samfunnsvitenskap driver på sin side med kolonialistisk arkeologi, altså at de stjeler historiske artefakter fra palestinske områder.
Siden desember i fjor har anklager om folkemord blitt rettet mot Israel. Dette er grunnlaget for hvorfor Hanafi mener at boikott er et nødvendig og riktig virkemiddel å ta i bruk.
– Når ICC, ICJ og FN “kvasi-klassifiserer” krigen på Gazastripen som et folkemord blir det et moralsk imperativ å boikotte Israelske institusjoner.
Den globale kampanjen BDS (boikott, desinvestering og sanskjoner) ble startet i 2005 for å legge politisk og økonomisk press på Israel. For Hanafi er også disse virkemidlene viktige å ta i bruk. Han avviser samtidig alle anklager om at kampanjen og virkemidlene er antisemittiske.
– For meg er det meningsløst å snakke om anti-semittisme i denne sammenhengen. Ingen snakket om å være anti-Sør-Afrika da folk krevde akademiske og økonomiske boikott av Sør-Afrika under apartheidregimet. Når det er sagt, antisemittisme er absolutt til stede i deler av verden, men det å sammenslå en kritikk av det israelske kolonialistiske prosjektet med anti-semmitisme er villedende.
Når ICC, ICJ og FN “kvasi-klassifiserer” krigen på Gazastripen som et folkemord blir det et moralsk imperativ å boikotte Israelske institusjoner.
Palestinsk voldelig motstand
Demonstranter og samfunnsdebattanter som støtter Palestina har siden 7. oktober blitt kritisert for å ikke ta tydelig nok avstand fra Hamas’ handlinger. Filosofen Judith Butler skapte for eksempel debatt da hun i mars ikke ville kalle angrepet fra Hamas for terror, men snarere “væpnet motstand”. Hanafi ser på 7. oktober-angrepet som en del av en krig som startet i 1947. Han trekker frem Israels avgjørelse om å ikke implementere Oslo-avtalen, den voldelige responsen på den andre intifadaen, okkupasjonen av Vestbredden og etableringen av Gaza “ghettoen”, og kritiserer forventningene til den palestinske motstanden.
– Sosiologisk er det ønsketenkning å forvente at den palestinske motstanden skal være vakker.
Hanafi forstår sin egen og andres motvillighet til å moralsk fordømme Hamas med at man selv ikke vet hvordan det er å leve under fryktelige forhold i det han kaller en konsentrasjonsleir – Gaza.
– Noen har brukt historien om Israels vold i regionen til å frikjenne Hamas, mens andre hevder at det er urettferdig å kreve en moralsk balanse fra palestinere, som har selve livet på spill. Mitt syn er at alle angrep som ikke skiller mellom sivile og stridende, må fordømmes. Men jeg fordømmer absolutt ikke de kolonisertes rett til å møte kolonistene med voldelig motstand.
Demonstranter har også blitt kritisert for å bruke slagord som “from the river to the sea, Palestine will be free”, fordi det kan tolkes som et ønske om at Israel skal opphøre som stat. Hanafi kaller slagordet radikalt, men mener at en slik tolkning likevel er feil.
– Dette radikale slagordet reflekterer de unge demonstrantenes opplevelse av å være vitne til at det israelske militæret dreper sivile, at barn sulter og at skoler og universiteter i Gaza blir ødelagt. Tanken bak er at Palestina vil bli frigjort fra det rasistiske apartheidsystemet, og bli et hjem for alle som bor der, både arabere og jøder.
Men betyr dette at Hanafi ser for seg et felles Israel-Palestina frigjort fra ideologien og prosjektet om spacio-cide?
– Som sosiolog som har sett hvor blodig den palestinsk-israelske konflikten er, er det veldig vanskelig å umiddelbart se for seg en enstatsløsning. En tostatsløsning bør være et første skritt mot å etablere et multinasjonalt liberalt demokrati. Det betyr å etablere to “kamre”; ett som har i oppgave å håndtere saker relatert til alle borgere, og ett annet der de to nasjonale gruppene kan diskutere daglige spørsmål om autonomi.
Akademias forhandlende rolle
Akademia skal spille en forhandlende rolle, og for Hanafi innebærer det at man ikke kun støtter de som kan sies å ha liberale og demokratiske idealer, men at man også lytter til de som motsetter seg å omfavne disse idealene. At akademisk boikott skal gjelde institusjoner, og ikke individer som arbeider utenfor de offisielle israelske kanalene, er viktig hvis man ønsker å oppnå en aktiv dialog der de ulike partene lytter til hverandre, fortsetter han.
– I en akademisk diskurs er man nødt til å ha intellektuell integritet og ta sosialt ansvar. Dette ansvaret, som innebærer nulltoleranse for propaganda, demonisering og hatefulle ytringer, gjør den akademiske friheten mer delikat enn hva man påstår at ytringsfriheten skal være.
Han understreker videre betydningen av at palestinske og israelske forskere skal lese hverandres arbeider. Selv har Hanafi oppfordret til institusjonell boikott samtidig som han var medredaktør på boken «The Power of Inclusive Exclusion: Anatomy of Israeli Rule in the Occupied Palestinian Territories» (2009), sammen med to israelske filosofer og venner, Adi Ophir og Michal Givoni.
– Jeg vil sørge for at palestinske og israelske akademikere leser hverandres arbeider. Ingen stemmer skal bli kansellert.
