Det har den siste tiden pågått offentlige diskusjoner mellom representanter fra Den norske Forfatterforening (DnF), opprettet i 1893, og Forfatterforbundet (FF), opprettet i 2018, om hvem som skal få sitte i stipendkomiteen for skjønnlitterære forfattere for voksne, som innstiller til Utvalget for Statens kunstnerstipend. Det hele startet med en kronikk i VG signert en rekke profilerte forfattere fra DnF, som uttrykte bekymring for at det norske litterære systemet, som nettopp hadde fostret frem en nobelprisvinner, skulle forvitre. Dette ble møtt med et motsvar fra representanter for FF, som beskyldte førstnevnte forfatterkorps for å bruke nedsettende retorikk om sine kolleger. Denne polariseringen ble også gjenstand for diskusjon i NRKs Dagsnytt 18 og Debatten, og en rekke kommentarartikler og debattinnlegg ble produsert for flere aviser. I tillegg til at diskusjonene har fått frem noen tydelige spenninger blant skjønnlitterære forfattere, har de også vist frem noen dynamikker som gjerne utspiller seg i offentlige diskusjoner som handler om kunstnerisk kvalitet, og spenninger mellom det høyverdige og det brede innen kunstverdenen.
Som vanlig i slike offentlige diskusjoner diskuteres mange ting samtidig, noe som gjør at det er vanskelig å få oversikt. Vi vil derfor presentere hva debattene rent faktisk handler om, før vi ser nærmere på de sosiologiske dynamikkene i debattene.
Utgangspunktet for debatten
Hovedsakelig handler debatten om oppnevnelsesretten til stipendkomiteene, hva slags kompetansekrav som skal stilles til komitémedlemmene og hvordan ordningen skal praktiseres. Det siste punktet aktualiserer spørsmål om den allerede etablerte praksisen for kvalitetsvurdering, som DnF har etablert over tid, skal fortsette som før eller endres. [1] Underliggende handler det om resursfordeling. Selv om alle kan søke stipendene, har FF argumentert med at det i all hovedsak er DnF sine medlemmer som får stipendmidler og at dette er udemokratisk.
Bakgrunnen for debatten er denne: I Stortingsmeldingen Kunstnarkår foreslås det at staten skal «revidere forskrift om statens stipend og garantiinntekter for kunstnere, mellom anna med sikte på å sikre ei ryddig forvaltning og ein demokratisk og mangfaldig representasjon av kunstnarar og organisasjonar i stipendkomiteane» (s. 58). Stridens utgangspunkt er at Regjeringen ønsker å åpne opp for at komiteene som innstiller til statens kunstnerstipend skal bestå av medlemmer fra flere kunstorganisasjoner, hvis kunstnere innenfor det aktuelle kunstområdet er organisert i flere organisasjoner. På denne bakgrunn uttrykker FF i sitt høringsinnpill til Kunstnarkår en forventing om at de skal få utnevne medlemmer til å sitte i stipendkomiteen på lik linje med DnF.
Stipendkomiteen innstiller hvem som bør motta statens kunstnerstipend for skjønnlitterære forfattere for voksne, hvor den endelige avgjørelsen tas av Utvalget for Statens kunstnerstipend, oppnevnt av Kultur- og likestillingsdepartementet. Stipendkomiteene på de ulike kunstområdene, 23 totalt, utnevnes av kunstnerorganisasjonene, og representerer slik et korporativt system, som kjennetegner den nordiske kulturpolitikken (Mangset et al., 2018; Mangset, 2015).
I dag består stipendkomiteen for skjønnlitterære forfattere for voksne av syv medlemmer, hvorav alle er medlemmer av DnF. FF ønsker en løsning hvor hver forening har tre medlemmer representert, samt et syvende uavhengig medlem. DnF har som et motsvar foreslått at FF kan få to medlemmer, mens DnF får beholde fem. Oppnevnelsesretten har i tillegg handlet om hvorvidt staten skal oppnevne medlemmene til stipendkomiteene i stedet for kunstnerne/forfatterne selv. At kunstnerorganisasjonene må beholde oppnevnelsesretten og sekretariatsfunksjonen for stipendkomiteen, har vært framhevet som viktig fra DnF sin side.
At det har blitt så mye bråk rundt mulige endringer for stipendtildeling til de skjønnlitterære forfatterne for voksne henger også sammen med de to organisasjonenes medlemsmasse og opptakskriterier. På DnFs årsmøte 9-10 mars 2024, ble det vedtatt at opptakskriteriene endres fra «… skrevet og offentliggjort verker, hvorav minst ett av litterær verdi …» til kun å omfatte produksjonen av én bok, men at denne må være av litterær kvalitet. FF organiserer på sin side «Forfattere som har publisert ett skjønnlitterært verk og som driver skjønnlitterær virksomhet i Norge», og opererer i tillegg med en aspirantordning, hvor de som arbeider med et bokmanus kan bli medlem. I foreningene baserer opptakskriteriene seg slik i den ene på kvalitet, mens det i den andre kun er basert på kvantitet («publisert ett skjønnlitterært verk»).
I DnF har man et litterært råd, valgt av foreningens årsmøte, som fungerer som stipendkomité for statens kunstnerstipend. I tillegg deler Rådet også ut litterære priser og forfatterstipender basert på midler fra det litterære fond (som består av midler fra bibliotek- og kopivederlag). Et viktig poeng for FF har vært at stipendkomiteen skal skilles fra Det litterære Råd. Hvordan arbeider så Det litterære Råd, og hvilke kvalitetskriterier ligger til grunn for deres arbeid? [2]
Det litterære råd
Arbeidsformen til Rådet, som består av et sammensatt utvalg forfattere, kan kort beskrives slik: Utvalgets medlemmer skal ha ulike litteratursyn, ulik sjangerbakgrunn, skal representere begge målformer, ulike kjønn og komme fra fleste mulig steder i Norge. Rådet leser størstedelen av skjønnlitteraturen som utgis i Norge, og diskuterer seg fram til hvilke forfatterskap som skal tildeles de ulike stipendene. [3] Rådet arbeider med utgangspunkt i et sett kriterier, som de har erfaring med at kommer opp i diskusjoner av kvalitet. [4] Arbeidsformen og kriteriene Rådet arbeider etter understreker at både kunst og håndverk er en viktig del av kvalitetsvurderingen i praksis (Oterholm, 2019). [5]
I mediedebatten har det kommet fram at medlemmer i DnF er engstelige for at endringer, blant annet i oppnevningsretten, vil kunne endre komiteens etablerte arbeidsform. En del forfattere uttrykker bekymring for at arbeidet med stipendtildelingen i sterkere grad enn i dag vil bli styrt av effektivitetshensyn og at fordypning og lesing av de bøkene som er skrevet skal lide under dette. [6] Bekymringen handler dermed om tid og ressursbruk. Skal en fortsette å lese stipendsøkernes tidligere utgitte bøker som grunnlag for vurdering, eller bør søknadene i større grad enn i dag utformes som prosjektsøknader, slik at de utgitte bøkene faller bort som vurderingsgrunnlag? Arbeidsmåten i Rådet henger på den måten sammen med et syn på kvalitet som en langsom prosess. I forlengelsen av dette blir spørsmålet også hvor mye komitéarbeidet skal honoreres, og av hvem? I tillegg handler det om at oppnevnelsesretten blir en diskusjon om kompetanse; skal det stilles krav til de som oppnevnes?
Arbeidsmåten i Rådet henger på den måten sammen med et syn på kvalitet som en langsom prosess.
Kultureliter og offentligheten
Forfatterdebatten satte også fyr på offentligheten fordi den fikk frem noen etablerte spenninger rundt det å fronte en kulturelite-posisjon i en norsk offentlighet. Som dokumentert av norske sosiologer (Haarr og Krogstad, 2011; Krogstad, 2019) er det så å si ingen som fronter en posisjon som medlem av en kulturelite i norsk offentlighet, da kultureliten er de andre, de urene, de som ikke støtter opp under de egalitære verdiene som preger den norske offentlighet og det norske samfunn. Andre har dokumentert en selvrefleksivitet rundt dette, ved at representanter fra en kulturell elite i én-til-én samtale med forskeren innrømmer å kunne tilhøre en slik elite, men at dette er noe de aldri ville sagt offentlig (Ljunggren, 2014, 2017). I tråd med dette har kvalitetsordet i debatten blitt omfattet som en utestengelsesmekanisme som assosieres til elitisme og laugstankegang.
DnF og dens representanter i denne debatten bruker ikke selv elitebegrepet, men at oppropet i VG blir oppfattet som at medlemmene i DnF er bedre i stand til å vurdere litterær kvalitet enn de som ikke er medlemmer, blir ganske tydelig, og har vært med på å fremprovosere motreaksjoner fra medlemmer og leder av FF. Når Dagsnytt 18-redaksjonen også får forfatter Ole Robert Sunde til å fronte perspektivet fra den opprinnelige VG-kronikken, og han omtaler FF som en organisasjon for de som ikke kom inn i DnF, blir det vanskelig å unngå en posisjon som de urene og ekskluderende elitistene i den norske offentligheten. En slik dynamikk utspilte seg også i NRKs Debatten, hvor DnFs representanter ble satt i en forsvarsposisjon stilt overfor ønsket om å demokratisere og modernisere stipendsystemet for kunstnere.
Når Dagsnytt 18-redaksjonen også får forfatter Ole Robert Sunde til å fronte perspektivet fra den opprinnelige VG-kronikken, og han omtaler FF som en organisasjon for de som ikke kom inn i DnF, blir det vanskelig å unngå en posisjon som de urene og ekskluderende elitistene i den norske offentligheten.
Forvaltningen av den litterære kvaliteten
Stortingsmeldingen Kunstnarkår skal behandles i Stortinget 19. mars. Etter komitébehandlingen i Stortingets Familie- og kulturkomité ser det ut som at oppnevningsretten blir liggende hos kunstnerorganisasjonene, da et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Venstre og Sosialistisk venstreparti støtter forslagene til endring relatert til statens kunstnerstipend. Komiteen anbefaler også at Regjeringen har tett dialog med kunstnerorganisasjonene i det videre arbeidet med endringer i statens kunstnerstipend. De ber Regjeringen spesielt om å se på «kriterier for å få status som kunstnerorganisasjon som reelt sett representerer kunstnere, løsninger når flere organisasjoner kvalifiserer til slik status, hvordan en sikrer at kvalitet og aktivitet ligger til grunn for utdelingen, og at en sikrer fagfellevurdering og armlengdes avstand» (s. 15).
I den konkrete diskusjonen i dag, er det noen spørsmål det er vanskelig å komme rundt. For eksempel: Hvordan skal representativitet avgjøres, dersom oppnevningsretten utvides til å omfatte flere kunstnerorganisasjoner enn i dag? Hvordan definere en kunstnerorganisasjon? Skal en fortsatt vektlegge vurdering av verk/kunstnerisk materiale når en tildeler stipend, eller skal en i større grad basere tildelingen på å lese prosjektsøknader og basere vurderingen på mer formelle kriterier?
I tillegg har det vist seg krevende å diskutere kunstnerisk kvalitet, og ekspertise knyttet til vurdering av dette, i en norsk offentlighet preget av egalitære verdier og en forakt for kulturelite-representanter. Det å forsvare eksklusiviteten til en organisasjon som forvalter den litterære kvalitet er ikke enkelt i en slik offentlighet, og man kommer raskt i en forsvarsposisjon stilt overfor meningsmotstandere, journalister og representanter for den folkelige smak. På forutsigbart vis (Hylland, 2012; Larsen, 2018), foreslår også FrPs representant i Familie- og kulturkomiteen at ordningen med statens kunstnerstipend gradvis bør utfases, da statlige kulturmidler i størst mulig grad bør «kanaliseres i samsvar med det smaks- og meningsmangfold som eksisterer» (s. 16).
Både oppnevnelsesretten og arbeidsformen for stipendtildeling er komplekse spørsmål. Når en debatt får anledning til å pågå en tid kommer det også flere stemmer og perspektiver fram i den ellers opphetede og retoriske debatten. En diskusjon der oppnevnelsesretten og arbeidsformen for stipendtildelingen, fordeling av stipendmidler, og forståelser og definisjoner av kunst og ikke-kunst er innholdet, kan bli vanskelig å følge. Kvalitetsordet brukes også på mange måter: som sosial markør, som noe alle er for, som kriterier som sådan, og for dagens praksis, altså den diskusjonsbasert skjønnsutøvelse der noe vurderes – med utgangspunkt i at kunstnerisk kvalitet ikke kan endelig fastlegges. [7] Praksiser rundt vurdering av kvalitet styres også av hva som er hensikten med vurderingen (Oterholm, 2019).
Opphetede mediedebatter og politikkutforming
Begge forfatterforeningene har diskutert i media, men er også til stede (sammen med andre) som høringsinstanser for stortingsmeldingen og senere til forskriften som skal utarbeides. Når detaljene fra arbeidet med meldingen endelig skal skrives i forskrift, er det derfor ikke sikkert at ‘resultatet’ av mediedebatten speiles på en enkel måte. Dagen etter NRK Debatten endret NRK sin egen ingress til nettartikkelen om debattprogrammet. Saken var mindre avgjort enn en fikk inntrykk av. «I en tidligere versjon av denne saken skrev NRK at «Den norske Forfatterforening mister eneretten til å dele ut statlige stipender. Det riktige er at de kan miste denne eneretten da et nytt forslag åpner opp for at andre enn Den norske Forfatterforening skal få dele ut statlige stipender.» Torstein Tvedt Solberg, Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsmann og medlem av Stortingets Familie- og kulturkomité, sa dette i et intervju på DnF sine nettsider etter Debatten: «Dette er en prosess i arbeid, som jeg også sa i Debatten, som ikke er ferdig konkludert. Det er prinsippene vi vedtar nå, og så skal detaljene komme i forskriften».
Når pågående politiske prosesser med et sterkt korporativt element blir gjenstand for opphetede mediedebatter, som også handler om eliteposisjoner og forvaltning av kunstnerisk kvalitet, kan polariseringen bli stor og følelser får utløp. Debatter om kultur- og kunstnerpolitikk mobiliserer som regel sterke stemmer fra kultursektorens aktører, og de får plass, da dette er aktører med enkel tilgang til mediene. Denne gangen foregikk debattene ikke bare på avisenes kultur- og debattsider, men også i sentrale debattflater i NRKs radio- og TV-programmer. Selv om litteratur- og kunstnerpolitikk kan være komplekse temaer for en bred offentlighet, fikk debatten raskt en polarisert form og egnet seg slik godt som debattstoff sentrert rundt opposisjoner som inkludering/ekskludering, kunst/ikke-kunst, kvalitet/ikke-kvalitet og elite/bredde. Om den allmenne offentlighet gjennom en slik debatt har blitt mer opplyst om statlige ordninger for tildeling av kunstnerstipend vites ikke. Men at en del har fått med seg at de skjønnlitterære forfatterne krangler om hvem som er kunstnere, skriver kvalitativ god litteratur og fortjener statlig støtte, er nok ganske sikkert.
Fotnoter
[1] Leder i FF, Eystein Hanssen, ønsker ikke å uttale seg om arbeidsformen til en eventuell ny stipendkomité: «Det overlater jeg til fagpersonene som skal sitte i komiteen.»
https://klassekampen.no/artikkel/2024-02-01/gar-til-kamp-mot-kunstnerforakt/Hz5M
[2] https://www.forfatterforeningen.no/content/uploads/2020/12/Om-kvalitetsvurdering.pdf
[3] Representativiteten i utvalget ligger i DnFs rettingslinjer for Det litterære Råd: «Under valgene bør en allsidig sammensetning av Rådet tilstrebes, både hva språkform, alder og litteratursyn angår. Begge målformer skal til enhver tid ha minst to medlemmer i Rådet.» https://www.forfatterforeningen.no/vedtekter-2/
[4] Disse går på språk, det handverksmessige, blikket, kognitiv verdi, troverdighet, nødvendighet, originalitet, sjangerbevissthet, aktualitet og risiko. https://www.forfatterforeningen.no/content/uploads/2020/12/Om-kvalitetsvurdering.pdf
[5] I FF sin stipendforvalting for vederlagsmidler fra bibliotekene, er de kunst- og håndverksorienterte kriteriene relativt sett mindre vektlagt enn i DnFs Råd. FF har i debatten uttrykt at statens kunstnerstipend ikke skal forvaltes etter samme prinsipper som FF benytter i sin nåværende stipendforvaltning.
https://fond.forfatterforbundet.no/retningslinjer-for-stipendbehandling/
[6] https://tv.nrk.no/serie/debatten/202402/NNFA51021324/avspiller https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/jl4Qzo/framtida-til-norsk-litteratur-staar-paa-spel
[7] https://www.forfatterforeningen.no/content/uploads/2020/12/Om-kvalitetsvurdering.pdf
Referanser
Hylland, Ole Marius (2012). Fremskrittspartiets kulturpolitikk – kulturpolitisk opposisjon i utvikling. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, 14(1-2), 51-70.
Haarr, Tone Knudsen & Krogstad, Anne (2011). Myten om den norske kultureliten. Sosiologisk tidsskrift, 19(1), 6–28.
Krogstad, Anne (2019). Eliten vi elsker å hate. Mediekonstruerte myter om svensk og norsk kulturelite. Tidsskrift for samfunnsforskning, 60(1), 5–29.
Larsen, Håkon (2018). Kultur, politikk og kvalitet. Offentlig debatt om kulturpolitikk. Norsk sosiologisk tidsskrift, 2(4), s. 42-58.
Ljunggren, Jørn (2014). Finnes det en norsk kulturelite?. I Olav Korsnes, Marianne Nordli Hansen og Johs. Hjellbrekke (red.), Elite og klasse i et egalitært samfunn (s. 193–210). Oslo: Universitetsforlaget.
Ljunggren, Jørn (2017). Elitist Egalitarianism. Negotiating Identity in the Norwegian Cultural Elite. Sociology, 51(3), 559–574.
Mangset, Per (2015). Om den korporative tradisjonen i nordisk kulturpolitikk – med særlig vekt på den svenske kulturpolitikkens historie. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, vol. 18, nr. 1, s. 41–65.
Mangset, Per, Kangas, Anita, Skot-Hansen, Dorte og Geir Vestheim (2008). Editors’ introduction. Nordic cultural policy. International Journal of Cultural Policy, vol. 14, nr. 1, s. 1–5.
Oterholm, K. (2019). Kvalitet i praksis. En sammenliknende studie av profesjonelle leseres situerte diskusjoner av litterær kvalitet. [Doktoravhandling] OsloMet – Storbyuniversitetet.
