Historien om en asosial sosiologiklasse

«Det ser ut til at vi har begynt å bowle alene» skriver vår nye studentblogger Oskar Olsen om fraværet av sosialt samhold blant sosiologistudenter. 

Jeg har etter refleksiv virksomhet kommet til den antakelse at covid-19 viruset i liten grad virker som en tilstrekkelig forklaring på tilstanden jeg opplever

Når jeg googler sosial tilhørighet, lyder den første artikkelen: «Arbeidsplassen er en viktig arena for sosial tilhørighet» fra helsedirektoratets nettsider. Nedover leser jeg så en rekke sentrale begreper som selvfølelse, sosiale relasjoner, identitet, selvbilde, aksept og så videre. Flere av disse nettstedene skal også forklare behovet for og betydningen av en håndfull av disse begrepene uten at jeg skal si mer om dem. Det jeg vil frem til er at institusjoner for høyere utdanning, høyskoler og universiteter, også er en arena for sosial tilhørighet.

 

 

Institusjoner for høyere utdanning er en viktig arena for sosial tilhørighet

Bakgrunnen for dette innlegget er gjengående diskusjoner med mine studiekamerater. Vi ser her et studiemiljø i sin helhet, både faglig og sosialt, som er langt ifra der det bør være og at det er tilsynelatende lite som skal til for å gjøre noe med det. Det ser ut til at vi har begynt å «bowle alene» for å benytte meg av Robert Putnams metafor. Vi opplever svært små grupper med ofte svake sosiale bånd. Dette er noe jeg selvsagt bare må anta på bakgrunn av de observasjoner jeg har gjort i løpet av min periode i universitetet. Jeg har etter refleksiv virksomhet kommet til den antakelse at covid-19 viruset i liten grad virker som en tilstrekkelig forklaring på tilstanden jeg opplever.

Oskar G. Olsen

(foto: privat)

Første innlegg fra nye studentblogger Oskar G. Olsen handler om studiemiljø, sosial tilhørighet og tilrettelegging. Oskar går bachelor i sosiologi ved Universitetet i Sørøst-Norge. 

Samholdet mellom studenter på studieprogrammet så vel som på enkeltemner, er i mine øyne nærmest fraværende. Vi som sosiologistudenter har også i stor grad muligheten til å kombinere faglig og sosialt miljø, da en sosiologisk diskusjon fint kan gjøres over en øl på nærmeste pub eller restaurant. Jeg ønsker her å referere til en artikkel skrevet i 2017 av Tor Anders Bye om «Akademisk Kollektivisme». Der kan dere lese om betydningen av et godt fagmiljø for utviklingen av ens sosiologiske forståelse.

Studiebarometeret viser at sosiologistudenter ved USN Vestfold mener det sosiale miljøet er relativt godt. Det vil si at vi i 2019 scorer 3.4 av 5, der 1 = ikke tilfreds med studiemiljøet og 5 = svært tilfreds med studiemiljøet. Det overrasker både meg og min lille kollokviegruppe da vi opplever et studentmiljø som nærmest fraværende. Vi føler ingen kollektiv tilhørighet til studieprogrammet i det hele tatt. Relasjoner jeg har med de aller fleste på mitt studieprogram er like sterke som dem jeg har med en tilfeldig forbipasserende på gata i Tønsberg sentrum. Følgelig antar jeg at disse tallene bare reflekterer at forventninger samsvarer med virkelighet. Det at en forventer et svakt studentmiljø i Horten og vurderer det som «helt ok» deretter, er ikke urimelig.

«Relasjonene med de aller fleste av mine medstudenter er like sterke om dem jeg har med en tilfeldig forbipasserende på gata i Tønsberg sentrum»

Betydningen av sosial tilhørighet er enorm!

Ikke alle deltar i velintegrerte vennegjenger før de går begynner på universitet eller høyskole. Videre kan en si at om en ikke finner noen andre å assosiere seg med der, kan en havne på utsiden. Mangel på sosial tilhørighet og fraværet av sosiale relasjoner vil potensielt kunne føre til en lengre rekke psykososiale problemer. Anomi, ensomhet og sosial fremmedfølelse er noen av de mest fremtredende. Dette er imidlertid ikke en artikkel om dem, men i hovedsak en belysning av et sosialt problem. Jeg mener, med min kunnskap rundt dette, at skolen kan forhindre ensomhet og fremme et fruktbart sosialt liv, ikke ved å prate om det, men å handle. Selvfølgelig kan man legge denne oppgaven på studenter, spørsmålet en da må stille seg er om én student kan være bedre rustet enn en annen til inkludering og gruppedannelse.

 

(foto: Jordan Encarnacao)

Det finnes ulike tiltak som jeg mener kan øke sannsynligheten for at et sosialt miljø dannes. Disse tiltakene skal ikke forstås som noe punktum eller endelig løsning på et problem, men som en fortsettelse av min diskusjon. Det er særlig to forslag jeg opplever som gjennomførbare og som bidrar til sosial tilhørighet. For det første bør en ha seminargrupper med obligatorisk oppmøte, for å styrke de sosiale relasjonene i det gjeldende studieprogram eller emne. Vi har i begge mine emner seminarer etter forelesning, men det er kun 3-15 som fysisk deltar, av cirka 80-120 studenter totalt. For det andre kreves det en mer aktiv studentorganisasjon eller linjeforening om du vil. I løpet av min studieperiode har det vært ett sosial arrangement i regi av linjeforeningen. 

 

Jeg vil igjen påpeke hvordan dette er en artikkel som baserer seg på subjektive erfaringer ved mitt campus og min linje, og følgelig mine meninger om dette. Om dette også gjelder flere steder, er opp til den enkelte leser å finne ut av. Min induserte antagelse er at sosiologilinjen ved USN Vestfold ikke er alene om dette. Uansett mener jeg at det nærmest er en plikt som sosiologistudent å belyse slike problemer.