I sitt innlegg påpeker Rasmussen at Sari Hanafi, president i ISA, avgrenser seg mot den klassiske maoismen. «Poenget til Hanafi er at man, til forskjell fra denne «klassiske maoistiske», dikotome og hierarkiske logikken, bør kunne være opptatt av flere problemer samtidig, og være åpen for at det som er grunnleggende konflikter i en kontekst, er middels store problemer i en annen».
Det som er felles for den gamle maoismen og den nye «hanafismen», er forestillingen om et samfunn preget av konflikter. Av det konfliktteoretiske perspektivet følger aktivismen. Den kritiske sosiologen skriver seg inn i sin egen teori om klassesamfunnet som de undertryktes leder og forløser.
Det er i denne egenskapen som den globale klassekampens «sentralkomite» at Hanafi viser til en intern diskusjon mellom ulike grupperinger i ISA.
Kronikken er skrevet av Roar Hagen, professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø.
Debatten om lederskapet i den internasjonale sosiologforeningen (ISA), ble først tatt opp av Hagen i februar 2021. Erik Børve Rasmussen har i den forbindelse skrevet et motinnlegg. Denne kronikken er et svar til Rasmussen.
I sitt brev til medlemmene i desember 2019, skriver Hanafi følgende:
“I am glad to live in Lebanon in this revolutionary moment. There is here a heated debate between two camps. The first one believes that the current youth uprising, calling for toppling the sectarian political regime and replacing the corrupted politicians is simply a secondary contradiction that would harm the principal contradiction, that is, the current struggle against imperialism in the region.” Hanafi på sin side tilhører den andre gruppen som: «thinks that the uprising claims are urgent while the ‘resistance’ is simply important».
Det er altså en opphetet debatt internt i ISA. Den ene siden vil følge den klassiske maoismen og skiller mellom primære og sekundære motsigelser. De sekundære skal underordnes den primære, slik at kreftene konsentreres i kampen mot hovedfienden, som for den ene fraksjonen altså er imperialismen. Den andre siden er den siden Hanafi tilhører. De mener, som Rasmussen skriver: «man kan være opptatt av flere problemer samtidig, og være åpen for at det som er grunnleggende konflikter i en kontekst, er middels store problemer i en annen».
Det er dette jeg mener med å befinne seg i maoismens teoretiske univers. Rasmussen synes det er greit. Jeg mener i motsetning at det er feil at vi som forening skal delta i obskure diskusjoner om hva som er hovedmotsigelsen i verden i dag. Om det er kampen mot imperialisme og kapitalisme og om den lokale klassekampen må underordnes den globale. Eller om den lokale agendaen er viktigst, som altså er Hanafis standpunkt.
La meg være litt personlig. På 60- og 70 tallet var jeg medlem av SUF, NKS og AKP(ml) og tilhenger av den såkalte marxist-leninistiske Mao Zedongs tenking. Utgangspunktet var empati. Vi følte med vietnameserne som ble bombet sønder og sammen, med de fattige i den såkalt tredje verden, med indianere og andre urfolk som ble utryddet av kolonialismen, med kvinnene som ble holdt nede og utenfor. Vi følte også sterkt at vi burde gjøre noe. Da var maoismen et system av begreper som ga retning til engasjementet. Planen var å bygge et parti som kan lede de undertrykte massen i kraft av sin overlegne teoretiske forståelse basert på K. Marx’ kritiske analyse av kapitalismen som økonomisk system.
Ved hjelp av sosiologien greide jeg å bryte ut av det konfliktteoretiske perspektivet på samfunnet. Durkheim, Weber og fremfor alt moderne systemteori tilbyr en annen måte å tenke om verden på. Teorien om funksjonell differensiering er det mer fruktbare alternativet til teorien om klassesamfunnet.
Jeg var altså ute av det. Derfor kjente jeg igjen den maoistiske tankegangen som den forrige presidenten i ISA, M. Burawoy, presenterte under verdenskongressen i Yokohama i 2014. Tidligere ledet Burawoy den amerikanske foreningen av sosiologer. I den egenskapen lanserte han sin offentlige sosiologi som et program for hvordan sosiologien skal opplyse og mobilisere de undertrykte massene, nå omtalt som «sivilsamfunnet» (Hansen, 2018).
Presidenten i ISA har privilegier, blant annet en sesjon hvor presidenten velger deltakerne. Burawoy hadde invitert tre. To fra «den tredje verden» som Mao sa, eller som det nå heter – «the global south». En mannlig fagforeningsleder og aktivist som skulle formidle sine erfaringer fra klassekampen i Indonesia. Den andre var en yngre kvinnelig sosiolog med bakgrunn fra Kina. Hun hevdet at et nytt borgerskapet var kommet til makten, manet til klassekamp og en ny revolusjon. Tredje taler var Burawoys gode venn og klasseteoretiker E. O. Wright. Wright viste en serie lysbilder hvor han veileder taiwanske studenter under en politisk aksjon.
Mao og maoismen er en viktige referanser for toppene i ISA. Slik bør det ikke være. Rasmussen og jeg er enige om at vi som forening ikke skal ta politisk stilling, men legge til rette for analyser, debatt og faglig utvikling. Vi skal følge Weber (1958) og ikke Mao.
Da bør den norske sosiologforeningen bruke medlemskapet i ISA til å få valgt et mer seriøst lederskap, som ikke fantaserer om å lede an i en imaginær klassekamp: «in this revolutionary moment», som Hanafi skriver om Libanon i 2019. ISA bør heller ikke, som Hanafi også utrykker: «…engage with a variety of social movements», på noen annen måte enn som forskningsobjekter.
Sosiologer skal lage teoretiske og empiriske analyser som gjør sosiale bevegelser og andre kollektive aktører bedre i stand til å forstå seg selv og samfunnet de lever i. Vi skal som forening ikke forsøke å lede noen andre enn oss selv, og slett ikke ta stilling til hva som er «den riktige linja i klassekampen».
Referanser:
Hansen, H.-T. (2018). Myten om velferdsstaten. In K. Christensen & L. J. Syltevik (Eds.), Myter om velferd og velferdsstaten. Oslo: Oslo: Cappelen Damm Akademisk/NOASP (Nordic Open Access Scholarly Publishing).
Weber, M. (1958). Science as a Vocation. Daedalus, 87(1), 111-134.
