En sosiologforening for maoisme, aktivisme og kapitalismekritikk?

Den internasjonale sosiologiforeningen (ISA) ga nylig utrykk for at foreningen er sterkt påvirket av maoistisk ideologi. Dette vekker debatter om forholdet mellom politisk aktivisme og sosiologi, og det fordrer spørsmål om hvordan norsk sosiologiforening forholder seg til denne utviklingen.

Som medlem av ISA mottar jeg regelmessig brev fra ledelsen. I brevet for desember 2019 til de over 6000 medlemmene, refererer president Sari Hanafi direkte til Mao og den sterke maoistiske innflytelsen i organisasjonen.

 

Brevet begynner med henvisning til Max Webers (2009) artikkel Vitenskap som et kall, i anledning at det er 100 år siden denne klassiske teksten ble publiser. Hanafi går så direkte til Mao, som om maoismen er en videreføring av hva Weber mente. Deretter foretar Hanafi en kortfattet analysen av situasjonen i verden i dag, og skiller mellom primære og sekundære motsigelser som gir retning til klassekampen: «…struggle against imperialism, struggle against capitalism, or struggle against dictatorship». Lederen for den største samlingen av sosiologer i verden opererer helt innenfor maoismens teoretiske univers.

 

Er det noe å bry seg om? Et spørsmål gjelder representativitet. Vi må vurdere om flertallet av medlemmene er maoister. Ettersom norsk sosiologforening (NSF) er medlem av ISA er det betimelig å stille spørsmål til hvordan NSF vurderer det som nå signaliseres fra ISA.

 

Det større spørsmålet er om aktivismen skader sosiologiens utvikling som fag. Hanafi får det til å se ut som Mao fortsetter der Weber slapp. Faktisk forholder det seg tvert om. Ifølge Weber skal forskere ikke være aktivister. I følge presidenten er det med henvisning til Mao akkurat det man skal være.

 

Hanafi lenker til en nekrolog over E. O. Wright skrevet av Michael Burawoy, venn, kollega og den forrige presidenten av ISA. Wright var en stjerne på det sosiologiske firmamentet, kjent for sine klasseanalyser og for å utvikle alternativer til nyliberalismen. Det Wright (2010) kalte «real utopias». Ifølge Burawoy oppdaget Erik i sine senere år «… that these real utopias were very appealing to activists.” Derfor laget Wright en mer tilgjengelig versjon av Envisioning Real Utopias …  «removing the clutter of academic chatter, creating a handbook of anticapitalism which he fittingly called How to Be an Anti-Capitalist in the 21st Century”.

 

Som leder av den amerikanske sosiologforeningen lanserte Buroway (2005) i 2004 sine 11 teser for hvordan sosiologien ikke skal være bare vitenskap, men en moralsk og politisk kraft. Sosiologien skal gå i direkte «dialog» og mobilisere sivilsamfunnets ulike grupper og organisasjoner til kamp mot staten og kapitalen.

 

Kravet om å engasjere seg i klassekampen er ikke nytt. På 70-tallet var Yngvar Løchen (1977) og Johan Galtung (1975) på korte besøk i Maos Kina. Begge rapporterte begeistret om det kinesiske fellesskapet som overlegent den norske og «vestlige» måten å organisere et samfunn på.

 

Prosjektet er i alle tilfeller den sammen. Den fremste oppgaven for en sosiolog er ikke å finne sannheten gjennom empiriske analyser. De grunnleggende samfunnsforhold har Marx og Mao allerede brakt på det rene. Den viktigste oppgaven for en sosiolog er å endre verden, å være aktivist og kjempe mot utbytting og undertrykking, opplyse og lede de undertrykte massene i kampen mot kapitalismen, imperialismen og kolonialismen. Man vil realisere utopien om det klasseløse samfunnet hvor alle kan få, og være hva og hvem de vil.

 

Men Marx’ samfunnsanalyse og teori om utbytting er feil. Når utgangspunktet er galt blir som kjent resultatet katastrofalt, eller banalt. De to gullaldersosiologenes drøm om Kinas store kulturelle revolusjon endte som et mareritt av ekstrem undertrykking. Wrights virkelige utopier er en salig blanding av de samme deltakerdemokratiske illusjonene, og konkrete løsninger som det norske velferdssamfunnet allerede har realisert (offentlige biblioteker), eller prøvd og gitt opp (samvirkelaget).

 

Når sosiologien igjen og igjen lar seg forføre av de samme utopiske forestillingene om felleskap skyldes det manglende evne til å reflektere over grunnantakelsene faget arbeider med. Det man ikke begriper, er forholdet mellom kollektiv handling, solidaritet og kollektiv makt. Man tror at «folket» kan styre seg selv helt uten bruk av makt. Problemet er metodologisk.

 

Det er derfor begrenset hva den norske sosiologforeningen kan gjøre. Den man kan gjøre er å stilling til om det er akseptabelt at ISA’s presidentskap fremmer en maoistisk teori om samfunnet, og bruker organisasjonen som et redskap i «den globale klassekampen». Dersom vi mener aktivismen er et problem må foreningen finne en strategi for å fremme sitt standpunkt i relevant fora, i og utenfor ISA. Foreningen kan også være mer kritisk i forhold til egne arrangementer. Jeg er sikker på at styre finner en god måte å behandle disse utfordringene på.

 

 

Referanser:

Burawoy, M. (2005). For public sociology. Am. Sociol. Rev., 70(1), 4-28.

Galtung, J., Nishimura, F., & Galtung, J. (1975). Kan vi lære av kineserne? (Vol. 320). Oslo: Gyldendal.

Løchen, Y. (1977). Stol på egne krefter : samfunnsliv, politikk og medisin i Kina (Vol. 231). Tromsø: Universitetsforlaget.

Weber, M., Gerth, H. H., Mills, C. W., & Turner, B. S. (2009). From Max Weber : essays in sociology.

Wright, E. O. (2010). Envisioning real utopias. London: Verso.