De fleste ønsker å leve et godt liv. 8. mars markerer vi historiske og pågående kamper for å forbedre livene til kvinner og andre som lider under patriarkatet. Transpersoners liv er en viktig del av denne kampen. Utover rettighetene vi kjemper for politisk finnes en myriade av individuelle strategier for å oppnå det gode liv. For eksempel kan man ta i bruk selvhjelpsbøker, meditere, ta en utdannelse og for noen transpersoner: transisjonere.
En av kampene for et godt liv som jeg har fulgt på nært hold er min ekspartners Amalies [1] transisjon fra mann til kvinne. Som transkvinne føles kjønnet hun ble tildelt ved fødsel fremmed og det stemmer ikke overens med slik hun oppfatter seg selv. Hennes transisjon er et viktig steg på vei mot det gode liv for henne.
For å oppleve resonans har man ifølge Rosa behov for å bli sett og møtt av annet og andre på en genuin måte. Transkvinner blir typisk ikke sett eller møtt som den de føler seg som. Dette gjelder spesielt pre-transisjon og de som ikke «passerer», det vil si blir lest som cispersoner.
Fremmedgjøring og resonans – Det gode liv
Men hva er et godt liv? I likhet med andre kritiske teoretikere mener den tyske sosiologen Hartmut Rosa at det moderne samfunn lider av fremmedgjøring. Han lanserer «resonans» som bøtemiddel og et kriterium for å leve et godt liv. Resonans er en måte å relatere til verden på, hvor subjektet møter og blir møtt av verden på en transformerende måte. Det er det motsatte av fremmedgjøring som oppstår når interaksjoner med omverden forblir uten respons eller meningsfull indre forbindelse. For å oppleve resonans har man ifølge Rosa behov for å bli sett og møtt av annet og andre, ikke som et ekko, men på en genuin måte, som berører oss fra utsiden (af←fection) og som vi svarer med en respons (e→motion). Transkvinner blir typisk ikke sett eller møtt som den de føler seg som. Dette gjelder spesielt pre-transisjon og de som ikke «passerer», det vil si blir lest som cispersoner [2]. Kan en forklaringsmodell på hvorfor transkvinner og transpersoner generelt er en av gruppene som scorer lavest på norske levekårsundersøkelser være at de føler mer fremmedgjøring og manglende resonans enn cispersoner?
Å gjøre kjønn
Kjønn er noe man gjør, ikke noe man har ifølge kjønnskonstruktivister som den amerikanske filosofen Judith Butler. Det er ikke noe eget som eksisterer uavhengig av oss, men produseres og reproduseres gjennom kjønnede handlinger. Det første vi opplever i livet er en kjønnet handling. Hvordan vi blir behandlet og hvilke ting som gjøres tilgjengelige for oss avhenger av hvilket kjønn vi fikk tildelt ved fødsel.
Ifølge fysiker og feminist Karen Barad eksisterer objekter (også kjønn) ikke hver for seg, men blir skapt i intraaksjon med andre humane og ikke-humane aktører i såkalte assemblager: nettverk av konstitutive relasjoner mellom ulike elementer. Tingene vi gjør kjønn med, for eksempel en ølboks eller leppestift, er med på å skape kjønn og oss som kjønnede vesener. Når Amalie tar den røde leppestiften på skaper hun seg selv i et spesifikt kjønnsuttrykk i intraaksjon med leppestiften. Leppestift er ikke blank materie, men har forskjellige symbolske verdier når den samhandler med en ciskvinne, en innpakning, en dukke, eller en transkvinne. Den endrer både hva den og det den interagerer med signaliserer. I innpakningen er den et konsumerprodukt man kan kjøpe, med dukken er det en leke, med Amalie er det en måte å kommunisere hvem hun er.
Amalies transisjon
Transisjonen hennes startet sommeren 2022. Hun begynte å eksperimentere med andre klesobjekter, klippet håret annerledes, valgte gjenstander som gjorde henne «søtere». Sminke er et typisk intraaksjons-objekt for å gjøre «kvinne» og hun forteller at hun måtte øve for å få til et resultat hun var fornøyd med. Den høsten startet hun laserbehandling for å fjerne ansiktshår. Ansiktshår hos transfeminine [3] personer er tett korrelert med kjønnsdysfori, altså et sterkt ubehag tilknyttet kjønnskarakteristika eller sosial oppfattelse. Vinteren 2022 begynte hun å ta hormoner, både østrogen og testosteronblokkere. En av effektene er endringer i kroppens utseende. Hun forteller at ansiktet kan bli mykere og rundere, brystene vokser, hoftene kan bli bredere, håret kan bli mykere og testiklene krymper. Hvis hormonene blir tatt før puberteten kan blant annet også gangen og stemmen endre seg mer.
Rundt nyttår endret hun navn, juridisk kjønn og hvordan hun framstilte seg på sosiale medier, blant annet ved å bytte avatar. Sommeren 2023 dro hun til Sverige for å gjøre en hårtransplantasjon for å dekke til vikene. Hun forteller at en stor og bred panne er veldig maskulint og uten hårtransplantasjon følte hun at hun aldri kunne sette opp håret. På samme tid begynte hun hos en stemmetrener for å lære å snakke lysere og mer feminint. En kosmetisk tannoperasjon gjorde tennene jevnere, rettere og hvitere. Selv om tenner ikke har en særlig kjønnet betoning, var det et viktig steg for henne fordi hun vet at vakre transkvinner typisk blir behandlet bedre, får mindre negative reaksjoner og oftere blir møtt som kvinner.
Klærne, hårtransplantasjonen og østrogen-geleen hun smører på kroppen hver kveld er eksempler på noen objekter transkvinner tar i bruk i sin søken etter resonans.
Gjennom transisjonen skaper transpersoner en verden for seg selv gjennom kreativ bruk at kjønnede handlinger og objekter. Rosa mener det er manglende resonans, der det man interagerer med er fremmed, uresponsivt og kaldt som fører til menneskets fremmedgjøring.
Transpersoners fremmedgjøring
Objektivt: fremmedgjøring fra tingene og handlingene
Rosas konsept om fremmedgjøring og resonans tar utgangpunkt i Marx’ fremmedgjøringsbegrep. Marx’ tese er at handlinger (produksjonen) arbeideren utfører ikke føles som hans egen, «the worker’s activity is not his sponteneous activity. It belongs to another; it is the loss of his self» (Bratton & Denham, 2019, s. 100). Min eks forteller at å leve som mann ikke ga henne glede, hun likte ikke å være maskulin, det ble noe hun spilte. På lignende vis som arbeideren mister seg selv i fremmedgjorte handlinger kan transpersoner, før transisjon, oppleve at de handler som en annen og at deres spontane handlinger møter sosiale sanksjoner. Barn blir sosialisert til hvilke handlinger som hører til hvilket kjønn og at noen spontane handlinger er feil og må korrigeres. Gjennom de forventede kjønnede handlingene kan transpersoner oppleve følelsen av å gjøre noe de egentlig ikke vil gjøre. Å handle mot egen vilje enten bevisst eller ubevisst er fremmedgjørende ifølge Rosas. I en transfeminin-kontekst kan det derfor føles fremmedgjørende å gjøre kjønnede handlinger som å rope høyt under en fotballkamp eller å være initiativtaker i dating, som typisk er forventet av den maskuline i en heteronormativ setting.
Gjennom transisjonen skaper transpersoner en verden for seg selv gjennom kreativ bruk at kjønnede handlinger og objekter. For Marx blir arbeideren fremmedgjort fordi arbeidet er repetitivt og mangler kreativitet, mens Rosa mener det er manglende resonans, der det man interagerer med er fremmed, uresponsivt og kaldt som fører til menneskets fremmedgjøring. For transkvinner er det produksjonen av kjønnet mann som er fremmed og uresponsivt. Det er først når hun får utfolde seg kreativt og friere i sine kjønnede handlinger at det resonerer.
På lignende måte blir transpersoner også fremmedgjort ovenfor tingene de gjør kjønn med. Rosa poengterer at i akselrasjonssamfunnet blir tingene byttet ut i hurtigere tempo og man har ikke tid til å bli fortrolig med tingenes funksjoner. Jeg vil hevde transpersoner blir fremmedgjort fra tingene på flere måter. Rosa skriver at «tingene som vi lever og arbeider med (…) [er] konstitutive for vår identitet» (Rosa, 2014, s. 97). Tingene som er tilgjengelige for en transperson før transisjonen vil ikke skape en meningsfylt indre forbindelse og dermed være fremmedgjørende. For eksempel vil en transmann som vokser opp som tilsynelatende jente ofte ikke resonere med et skjørt eller dukker. Amalie likte aldri å spille fotball, som guttene i klassen. Hun mislikte fort mannsdominert sport fordi når hun prøvde å snakke om ting som var vanskelig fikk hun vite at hun ikke måtte syte og bare kjøre på. Ikke bare ble tingene og handlingene fremmedgjort, men den maskuline interaksjon med andre gjennom sport manglet også resonans.
Sosialt: Fremmedgjøring fra andre
Rosa forklarer at å bli møtt og beveget av andre aktører, både humane og ikke-humane, er en forutsetning for å føle resonans, og at mangelen på dette fører til fremmedgjøring. Ifølge Rosa er akselrasjonssamfunnet preget av instrumentelle og flyktige relasjoner. I tillegg opplever transpersoner å ikke bli møtt som den de egentlig er. Feilkjønning, dead-naming [4] og mangel på aksept skaper en følelse av at man prøver å kommunisere med verden, uten at den svarer.
Selv om det viktigste for Amalie er at hun skal se seg selv som kvinne, spør hun seg hvordan hun kan oppfatte seg selv som kvinne hvis ikke verden ser henne slik. Identitet skapes jo i møte med andre, forklarer hun. Det er vanskelig for henne å føle seg som kvinne når hun hele tiden må overbevise andre. De hun interagerer med som ikke møter henne som kvinne, skaper et annet kjønnsuttrykk i deres intraaksjon. Om det er kjønnsuttrykket transkvinne, mann, eller noe annet, vil det uansett gjøre henne fremmedgjort for andre og seg selv. Mens hun er på gråten forteller hun at hun har valgt eksil-livstilen. Hun forklarer at det er få mennesker som gidder å bruke tid på å forstå, som samstemmer med Rosas observasjon om at folk i akselerasjonssamfunnet ikke har tid eller ønske om dype og genuine interaksjoner hvor man faktisk skaper meningsfylte forbindelser som resonerer.
Subjektivt: Fremmedgjøring fra seg selv
Rosa skriver at selvoppfattelsen vår er basert på handlinger, erfaringer, relasjoner, hvor vi er plassert, og plasserer oss selv i verden. Når disse handlingene, objektene og møtene transpersoner gjør, ikke samsvarer med egen oppfattelse av hvem de er, kan det oppstå usikkerhet, tvil og depresjon. Kjønnsdysfori er et uttrykk for transpersoners fremmedgjøring. Det kan forekomme når en del av kroppen, eller hvordan man blir adressert føles fremmed og at det ikke passer med ens indre.
Kjønnseufori handler om følelser av riktighet og å være «hjemme». Som Rosa forklarer er å være fortrolige med bestemte handlinger og «å føle seg hjemme» det motsatte av fremmedgjøring.
«Født i feil kropp» er et typisk uttrykk brukt om transpersoner. Uttrykket viser en dikotomisk deling mellom selvet og kroppen. Selv om det på noen måter er et kunstig skille kan denne tankegangen være en hjelpsom strategi for transpersoner. Det impliserer at kroppen ikke er determinert, men flytende og kan endres slik at den stemmer med «selvet». Det åpner for kreativ bruk av objekter som kan lede til kjønnseufori. Kjønnseufori kan defineres som transpersoners gledesfylte følelse av riktighet i kropp, sinn og i sosialt liv. Slik som dysfori kan være en form for fremmedgjøring vil jeg foreslå at kjønnseufori beskriver resonans for transpersoner.
Trans-resonans: kjønnseufori
Kjønnseufori handler om følelser av riktighet og å være «hjemme». Som Rosa forklarer er å være fortrolige med bestemte handlinger og «å føle seg hjemme» det motsatte av fremmedgjøring. Men i begynnelsen av en transisjon kan de nye handlingene føles rare eller vanskelige. Amalie forteller at de første gangene hun prøvde sminke så hun ut som om hun skulle på scenen, og ikke på den gode måten. Transpersoner har ikke fått det samme «naturaliserte» forholdet til kjønnede objekter som tilhører et kjønn de ikke har vokst opp som. Cispersoner innlemmer objekter i sin kjønnsopptreden, dette i så stor grad at det virker naturlig. Jeg husker selv dukken en venninne hadde da vi var i 4-5 års alderen som kom med sminkesett, forskjellige øredobber og hårpynt. Vi lærte oss å holde, bruke og interagere med sminke et tiår før vi faktisk kom til å bruke det. Avhengig av når man begynner sin transisjon er det flere tiår med kunnskap man skal lære seg på relativt kort tid. Allikevel beskriver Amalie en følelse av riktighet og at hun liker det hun ser i speilet når hun bruker disse feminint-kodede objektene som høye heler og leppestift.
Gode liv for alle kvinner
Transkvinner og transpersoner for øvrig opplever ulike og unike former for fremmedgjøring når de ikke blir møtt som det kjønnet de er. De blir fremmedgjort både ovenfor tingene og handlingene som er tilgjengelige for dem pre-transisjon, ovenfor andre som ikke møter og anerkjenner dem i deres kjønn og fra seg selv når de opplever kjønnsdysfori. Denne fremmedgjøringen kan motarbeides med resonans. Transpersoner omskaper seg selv i intraaksjonen med kjønnede objekter, på måter som resonerer og som kan skape kjønnseufori. Samtidig kan følelsene av dysfori og eufori også oppstå i cispersoner, for eksempel med en push-up-bh og hold-in strømpebukser, eller et stort skjegg og en velsittende dressjakke. Det kan også hende at transpersoner utenfor den vestlige kultursfæren opplever helt andre akser av resonans og fremmedgjøring. Fordi dette essayet er skrevet av en hvit, kjønnskeiv, ung nordmann er det flere perspektiver som ikke blir overveid. Allikevel er det relevant å anerkjenne at den fremmedgjørelsen og resonansen transpersoner opplever i dysfori og eufori er unik når man skal arbeidet for det gode liv. Transisjon er et betydningsfullt steg i å øke livskvaliteten til transpersoner og deres rettigheter og tilgang på helsehjelp en viktig del av kampen vi markerer 8.mars: kampen for et bedre liv for alle kvinner.
Fotnoter
[1] Amalie er et pseudonym
[2] Cisperson, ciskjønnet eller cis innebærer å identifisere seg med kjønnet man fikk tildelt ved fødsel
[3] En transperson som lener mot femininitet eller identifiserer seg som feminin og/eller kvinne.
[4] At noen bruker navnet gitt ved fødsel i stedet for det nye navnet.
Referanser
Bratton, J. & Denham, D. (2019) Marx: Theory of History. I Capitalism and classical sociological theory. Univerity of Toronto Press.
Rosa, H. (2014) Fremmedgørelse og acceleration (M. Visby, Overs) Hans Reitzels Forlag.
Rosa, H. (2018) Available, accessible, attainable: The mindset of growth and the resonance conception of the good life. I C. Henning & H. Rosa (Red.), The Good life beyond growth : new perspectives.
