I diskusjoner om intervjumetoder forstås ansikt-til-ansikt-intervjuer ofte som «gullstandarden» (Gerson og Damaske 2020). Forskere som bruker data fra telefon- eller videointervju må derfor rutinemessig forsvare valget av en «dårligere» metode og belyse og beklage dataenes «mangler».
I en ny artikkel i International Journal of Qualitative Methods (IJQM, 2025) argumenterer vi for at denne typen tenkning er basert på metodologiske fordommer, og at forskere i stedet bør anlegge et perspektiv vi kaller intervjuform-pluralisme (interview mode pluralism). Begrepet er inspirert av Lamont og Swidlers (2014) metodologiske pluralisme, som sier at «there are no good and bad techniques of data collection; there are only good and bad questions, and stronger and weaker ways of using each method». For våre formål innebærer dette at vi bør unngå å tenke at ansikt-til-ansikt-intervjuer per definisjon er bedre enn medierte intervjuformer; i stedet bør intervjuformers styrker og svakheter sees i sammenheng med konkrete forskningsopplegg, med vekt på hva slags forsknings- og intervjuspørsmål vi stiller, hva slags informanter vi har med å gjøre, og hvordan intervjuformene «realiseres» i konkret praksis.
Vi oppfordrer med andre ord til mer nyanserte vurderinger av de ulike intervjuformenes styrker, svakheter, særegenheter og bruksmuligheter, slik at man unngår overgeneraliserte konklusjoner om hva ulike intervjuformer er egnet til – og ikke.
Gullstandardens begrunnelser og blindflekker
Det er flere og til dels gode grunner til at ansikt-til-ansikt-intervjuing har fått status som gullstandard. Når en forsker og informant møtes i et delt fysisk rom, har de normalt sett greie betingelser for å få i stand en fokusert og oppslukende samtale. Dette skyldes blant annet at de kan samhandle med bruk av kroppens fulle repertoar, inkludert subtile utvekslinger av øyekontakt, ansiktsuttrykk, kroppsbevegelser og øvrig non-verbal kommunikasjon. Denne typen «fullkroppslige» møter kan også gjøre det lettere å opparbeide tillit med informanten – og i fravær av teknologiske begrensninger har man som oftest også greie vilkår for å oppnå god «flyt» i samtalen. Dette er allmenne mikrososiologiske dynamikker som gjør seg gjeldende i all ansikt-til-ansikt-samhandling (Collins 2004; Turner 2002).
Med ansikt-til-ansikt-idealet som målestokk, blir man først og fremst opptatt av hva medierte intervjuformer mangler. Da blir vi blinde for medierte intervjuformers mange muligheter og styrker, samt det faktum at ansikt-til-ansikt-intervjuing også har noen åpenbare, men som oftest oversette begrensninger
Når vi likevel omtaler gullstandard-tenkningen som en fordom, er det fordi den ensidig vektlegger ansikt-til-ansikt-samhandlingens fordeler. Med ansikt-til-ansikt-idealet som målestokk, blir man først og fremst opptatt av hva medierte intervjuformer mangler (kroppslig tilstedeværelse). Da blir vi blinde for medierte intervjuformers mange muligheter og styrker, samt det faktum at ansikt-til-ansikt-intervjuing også har noen åpenbare, men som oftest oversette begrensninger. I den fulle IJQM-artikkelen gir vi en utførlig drøfting av disse blindflekkene. Her begrenser vi oss til å presentere to overordnede poenger.
Mer informasjon gir ikke alltid bedre data
En viktig grunn til at ansikt-til-ansikt-intervjuer brukes som målestokk for andre intervjuformer, er at de antas å gi «mest» og følgelig «best» data. Dette kan virke intuitivt rimelig: Når man intervjuer folk over telefon får vi jo bare høre stemmene deres, og på video ser vi bare et todimensjonalt utsnitt av personen vi snakker med – og ingen av delene gir den «fullkroppslige» opplevelsen av å være i samme rom.
Her må vi imidlertid holde tunga rett i munnen, for «mer informasjon» er ikke det samme som «bedre data». Poenget kan illustreres med telefonintervjuing, der en rekke forskere har framhevet at nettopp fraværet av visuell informasjon – å slippe å se og bli sett – kan skape bedre betingelser for å snakke om flaue eller sensitive tema. Chapple (1999) mente for eksempel at telefonen var et egnet verktøy for å intervjue kvinner om deres erfaring med underlivsplager, akkurat som Trier-Bieniek (2012) argumenterte for at den var velegnet for å intervjue folk om deres traumatiske opplevelser med overgrep og mishandling. Hanna og Mwale (2017:16) framhever også noe lignende for videointervjuing, når de sier at:
The interactions can lack that intersubjective ‘feel’ you get when you are actually in the same room as someone else. However, there are also times when in fact it is precisely that ‘feel’ that both the participant and, at times, the researcher would like to avoid, due to the sensitive nature of the research project.
Heller enn å anta at medierte intervjuformer automatisk innebærer ulike former for «data-tap», bør vi altså spørre oss hva slags rammer de legger for samhandlingen – og hvorvidt disse rammene er egnede for våre forsknings- og intervjuspørsmål. Gjør vi dette, vil vi ofte se at medierte intervjuformer kan være velegnede verktøy.
Det enkelte intervju vs. studien som helhet
En annen nyanse som ofte går tapt i diskusjoner av intervjuformer, er skillet mellom det enkelte intervju og datagrunnlaget vårt som helhet. Selv om det ofte kan tenkes at å intervjue ansikt-til-ansikt i hvert enkelt tilfelle vil gi de rikeste dataene, så er det ikke dermed sagt at studien som helhet er tjent med at alle intervjuene gjennomføres ansikt til ansikt.
Derfor er det gjerne sånn at forskere i Oslo ofte forsker på det sentrale Østlandet, mens forskere i Tromsø forsker i Finnmark og Troms – ikke fordi det er dit forskningsspørsmålene tar dem, men fordi det er der de holder til.
Ansikt-til-ansikt-intervjuing forutsetter at forskeren oppsøker informantene fysisk, og med mindre forskeren svømmer i tid og penger, kan ikke informantene befinne seg så altfor langt unna, eller i det minste ikke på så altfor mange forskjellige steder. Derfor er det gjerne sånn at forskere i Oslo ofte forsker på det sentrale Østlandet, mens forskere i Tromsø forsker i Finnmark og Troms – ikke fordi det er dit forskningsspørsmålene tar dem, men fordi det er der de holder til. Dette vil i mange tilfeller medføre unødvendige begrensninger i rekrutteringen, med mindre varierte data, mindre spenstige analyser og mindre overførbare konklusjoner som resultat. I et aggregert perspektiv kan det bidra til at forskningens bilde av samfunnet blir fordreid fordi viktige perspektiv og erfaringer ikke får satt sitt preg på analysene våre.
Med medierte intervjuer spiller det liten rolle hvor informantene befinner seg, så lenge de har internett- eller telefondekning. Man står dermed friere til å forfølge bestemte rekrutteringsstrategier for å sikre at man får bestemte former for variasjon og spredning i datasettet. Dersom man for eksempel er opptatt av hvordan Nav jobber med aktivering eller utfordringer med rekruttering og «gjennomtrekk» i det kommunale barnevernet, kan det fort være mye å hente på å rekruttere fra for eksempel store og små kommuner, fra områder med ulike arbeidsmarkeder eller ulik innvandrerandel, eller med ulik nærhet til sentrale kompetanse- og utdanningsinstitusjoner. Og det faktum at vi da kan snakke med folk fra hele landet – eller utlandet, for den saks skyld – kan vise seg å få stor betydning for forskningsresultatene våre.
Mer begrunnede og kreative forskningsdesign
I stedet for å rangere intervjuformer i et universelt hierarki, mener vi altså at forskere bør være åpne for at ulike former har ulike styrker og svakheter innenfor ulike studier. En slik pluralistisk innstilling vil muliggjøre mer begrunnede og kreative forskningsdesign, frigjort fra myten om «den ideelle metoden».
I forlengelsen av vårt pluralistiske perspektiv framhever den fulle IJQM-artikkelen også:
- viktigheten av å spørre hvilke nye muligheter medierte intervjuformer gir, framfor å bare fokusere på hvorvidt de kan være erstatninger for ansikt-til-ansikt-intervjuing;
- potensialet for å la informanter selv velge intervjuform, slik at de får delta på en måte som er best tilpasset deres personlige preferanser;
- viktigheten av å huske at også ansikt-til-ansikt-intervjuer er medierte, både av åpenbare teknologier (som båndopptakeren) og mer subtile materielle forhold (bl.a. stedet der intervjuet foregår, og hvordan intervjuer og informant sitter i forhold til hverandre).
Dersom du vil lese mer om noe av dette, anbefaler vi deg å oppsøke selve artikkelen, som finnes åpent tilgjengelig her.
Artikkelen er for øvrig inspirert av et bokkapittel på norsk av Johannessen og Rasmussen (2024), som finnes åpent tilgjengelig på Cappelen Damms nettsider.
Referanser
Chapple, Alison. 1999. «The use of telephone interviewing for qualitiative research». Nurse Researcher (through 2013) 6(3):85.
Collins, Randall. 2004. Interaction ritual chains. Princeton, N.J.: Princeton University Press.
Gerson, Kathleen, og Sarah Damaske. 2020. The Science and Art of Interviewing. 1st edition. New York, NY: Oxford University Press.
Hanna, Paul, og Shadreck Mwale. 2017. «I’m not with you, yet I am… virtual face-to-face interviews». S. 235–55 i Collecting qualitative data: A practical guide to textual, media and virtual techniques, redigert av V. Braun, V. Clarke, og D. Gray. Cambridge University Press.
Johannessen, Lars E. F., og Erik Børve Rasmussen. 2024. «Intervjuer På Teams Og Telefon: Hva Slags Data Gir Medierte Intervjuer?» i Tett på profesjon, arbeid og politikk: Kvalitative metodeutfordringer og verktøy for å løse dem, redigert av M. Mangset, H. M. Ihlebæk, T. Nordberg, og A. B. Leseth. Nordic Open Access Scholarly Publishing.
Johannessen, Lars E. F., Erik Børve Rasmussen, og Marit Haldar. 2025. «Five Misconceptions About Interview Modes or: How to Improve Our Thinking About Face-to-Face Versus Remote Interviewing». International Journal of Qualitative Methods 24:16094069251317808. doi:10.1177/16094069251317808.
Lamont, Michèle, og Ann Swidler. 2014. «Methodological Pluralism and the Possibilities and Limits of Interviewing». Qualitative Sociology 37(2):153–71.
Trier-Bieniek, Adrienne. 2012. «Framing the telephone interview as a participant-centred tool for qualitative research: a methodological discussion». Qualitative research 12(6):630–44.
Turner, Jonathan H. 2002. Face to Face: Toward a Sociological Theory of Interpersonal Behavior. 1st edition. Stanford, Calif: Stanford University Press.
