Hagen maler fanden på veggen

Roar Hagen maler fanden på veggen når han hevder at den internasjonale sosiologforeningen er sterkt påvirket av maoistisk tankesett. I tillegg blir det blir feil å kreve svar fra Norsk sosiologforening om dette da de primært bør tilrettelegge for debatt – ikke debattere, mener Erik Børve Rasmussen.

I et innlegg på sosiologen er Roar Hagen bekymret for maoistisk innflytelse i den internasjonale sosiologforeningen ISA. Bekymringen er basert på et medlemsbrev fra ISAs leder Sari Hanafi, som angivelig «refererer … direkte til Mao og den sterke maoistiske innflytelsen i organisasjonen». Og sterkere: «Lederen for den største samlingen av sosiologer i verden opererer helt innenfor maoismens teoretiske univers». Hagen oppfordrer derfor den norske sosiologforeningen NSF, som er del av ISA, til å komme på banen og markere avstand fra maoisme.

Her responderer jeg på Hagens innlegg ved å svare på to spørsmål: 1) Er det rimelig å hevde at ISA og Hanafi er sterkt influert av maoisme? 2) Bør sosiologforeningen engasjere seg i det offentlige ordskiftet, i denne saken og ellers?

Erik Børve Rasmussen
Kronikkforfatter Erik Børve Rasmussen

Før jeg går i gang, nevner jeg at Hagen også – og kanskje først og fremst – er kritisk til at Hanafi fremsnakker aktivisme, forstått som sosiologers hjemlige engasjement for frigjøring fra nyliberalisme, populisme og autoritære regimer. Selv om dette er et tema som internasjonal og norsk sosiologi bør diskutere, konsentrerer jeg meg i dette innlegget om de mer avgrensede spørsmålene om Hanafi og ISAs angivelige maoisme og hvorvidt NSF bør på banen i det offentlige ordskiftet.

 

Maoisme i ISAs toppsjikt?
Basert på Hanafis desemberbrev fra 2019 mener Hagen det er grunn til å tro at det er en sterk maoistisk innflytelse i ISA. Det vil si, han gir ingen andre grunner for påstanden enn brevet, og derfor spør jeg: Gir brevet oss rimelig grunn til å hevde at ISA og Hanafi er (sterkt) influert av maoisme?

 

Jeg mener svaret er nei, og grunnen er todelt. Den første er at et slikt enkeltstående brev vanskelig kunne stått som «bevis» for sterk maoistisk innflytelse i den verdensomspennende organisasjonen ISA. Også Hagen stiller spørsmål ved brevets representativitet, og følgelig bruker vi ikke mer tid på dette. Det ville uansett være interessant om ISAs leder klart fremmet maoisme i brevet. Men den andre grunnen til at jeg mener Hagens bekymring er svakt begrunnet, er at jeg mener han misforstår Hanafi.

 

Slik jeg leser Hanafi, posisjonerer han seg i brevet nemlig mot det han omtaler som «den klassiske maoistiske tenkningen». Leser man brevet i sin helhet, framkommer det at denne tenkningen har følgende form: a) Det finnes primære og sekundære konflikter i enhver epoke; og b) alle diskusjoner og kamper som omhandler de sekundære konfliktene er skadelige fordi de tar oppmerksomheten vekk fra de primære konfliktene. Å være opptatt av kjønnsulikhet kan, i en slik lesning, være med å undergrave den mer grunnleggende klassekonflikten, for eksempel. Som leder av ISA har Hanafi sett en del eksempler på kritisk samfunnsengasjement fra sosiologer rundt om i verden, med utgangspunkt nettopp i en slik «maoistisk» logikk. Dette er uheldig, mener han.

 

Poenget til Hanafi er at man, til forskjell fra denne «klassiske maoistiske», dikotome og hierarkiske logikken, bør kunne være opptatt av flere problemer samtidig, og være åpen for at det som er grunnleggende konflikter i en kontekst, er middels store problemer i en annen. Hanafi tar altså til orde for å heller omfavne en mer dynamisk, inkluderende og kontekstuell tilnærming.

 

Hanafi kunne godt unnlatt å omtale maoistisk tenkning som «klassisk». Men Hagen tar feil om Hanafis angivelige maoisme. De to er faktiske enige om at det Hanafi kaller klassisk maoistisk tenkning, er en uting. Og fordi Hagen feilleser Hanafi, misforstår han også Hanafis referanse til Webers klassiske tekst om vitenskapen som kall: Ifølge Hagen framstilles det «som om maoismen er en videreføring av hva Weber mente». Men Hanafis poeng er at Webers tekst fortsatt er aktuell, fordi sosiologer stadig er samfunnsengasjerte, og tidvis på problematiske måter.

 

Sosiologforeningen som debattant?
«Ettersom norsk sosiologforening (NSF) er medlem av ISA», skriver Hagen, «er det betimelig å stille spørsmål til hvordan NSF vurderer det som nå signaliseres fra ISA». Han inviterer NSF til å ta «stilling til om det er akseptabelt at ISA’s presidentskap fremmer en maoistisk teori om samfunnet, og bruker organisasjonen som et redskap i «den globale klassekampen»». Selv om Hagen (etter mitt skjønn) feilleser Hanafi og NSF følgelig ikke har så mange signaler å ta stilling til i akkurat denne saken, mener jeg likevel at spørsmålet om NSF som debattant er viktig. Spørsmålet har også kommet opp i et annet innlegg på sosiologen.no i nyere tid. Bør NSF fungere som debattant? Bør den f.eks. ta stilling til spørsmålet om aktivisme i sosiologien?

 

På generelt grunnlag vil jeg svare at nei, NSF bør ikke fungere som debattant, hverken lokalt eller nasjonalt. Foreningen skal forene sosiologer i Norge, og sosiologene i Norge er – og skal være – uenige om mye og mangt. NSF utgjør et disiplinfellesskap, ikke et meningsfellesskap, og følgelig bør ikke foreningsfellesskapet ha sitt utgangspunkt i bestemte svar på faglige og politiske spørsmål. Foreningen bør derfor eksempelvis ikke flagge et standpunkt hva gjelder aktivisme; det får landets flerfoldige og meningssterke sosiologer og sosiologiske fagmiljøer stå for. Folk med verv i NSF må naturligvis få fungere som debattanter, men ikke da som representanter for foreningen og dens medlemmer.

 

Når nei-svaret gis «på generelt grunnlag», er det fordi jeg likevel mener lokallagsstyrer og arbeidsutvalg bør ha og fremme meninger om hva og hvor de vil med foreningen. Dette er også politikk (foreningspolitikk). Ett eksempel er målet om å få med alle landets «praksissosiologer», så man unngår at NSF blir «NSF for sosiologer i akademia». Dessuten kan man se det som et fagpolitisk grep når NSF bestemmer tema for sine ulike arrangementer, selv om det ikke er foreningen selv som står for innleggene.Men setter NSF seg som mål å bli en meningsbærende forening framfor en som legger til rette for meningsbrytning, tror jeg dette ville være dårlig foreningspolitikk og gi synkende medlemstall.

 

Sosiologer i Norge er altså etter min mening best tjent med at NSF i all hovedsak legger til rette for diskusjoner, uten å delta aktivt selv som aktør i ordskiftet. Dette gjør foreningen etter min mening på en glimrende måte, bl.a. som arrangør av Vinterseminaret og flere faglig sterke lokallagsarrangement landet rundt, og som eier av vår egen nettside sosiologen.no og medeier i Norsk Sosiologisk Tidsskrift.

 

PS: Fram til onsdag 24. februar var jeg styremedlem i arbeidsutvalget i NSF (anbefales!). Dette innlegget er forfattet etter at jeg fratrådte vervet i foreningen, og jeg aner ikke om dagens arbeidsutvalg og lokallagsledere deler mitt syn i disse spørsmålene.