Hvordan (ikke) studere klassesamfunnet

TEKST: Magne Flemmen og Maren Toft, henholdsvis postdoktor og stipendiat ved UiO.

Vi er takknemlig for at Gunn Birkelund, en av medforfatterne av Klassesamfunnet på hell (KPH), svarer på kritikken vår av boka. Men beklageligvis imøtegår hun knapt noe av vår substansielle, teoretiske og metodologiske kritikk. Isteden begir hun seg ut i en stråmannsargumentasjon mot «sorte bokser» og svake analyser.

Her trengs en opprydning. For hvem i all verden er egentlig for sorte bokser? Etter vårt syn er dette et lettvint retorisk grep, som insinuerer at ens egen tenkning er klar og analytisk mens andres er dunkel og rotete.

Viktigheten av teori

Uenigheten vår med KPH handler ikke om hvorvidt det er bra å være tydelig og analytisk eller ikke. Snarere dreier uenigheten seg om hva klasse og klassesamfunn i det hele tatt betyr og hvordan disse størrelsene kan studeres. Spørsmål om metode og måling må ses i sammenheng med slike grunnleggende teoretiske problemer.

La oss friske opp: KPH teoretiserer klasse som uavhengig av yrkesstrukturen. Dette leder forfatterne til to problematiske metodegrep. De vil ikke måle klasse med utgangspunkt i strukturelle indikatorer som yrke, slik de mest anerkjente og velfungerende klassemodellene gjør.

For å sortere folk inn i klassekategorier bruker de isteden subjektive spørsmål om makt og autonomi. Det førte til noen underlig sammensatte klasser – «toppledere» som ikke var toppledere, og kapitalister som drev med nær sagt alt annet enn bedriftsledelse. At «klassene» blir så snodig sammensatt er selvfølgelig et alvorlig problem for ei bok som hele veien beror på denne inndelingen.

En annen konsekvens av at klasse og yrke teoretiseres som uavhengig av hverandre er at de også analyseres som «konkurrerende» variabler. En ambisjon i KPH er å finne den sanne betydningen av klasse ved å «kontrollere effekten» av klasse for yrkesgruppe. At vi kritiserer dette faller Birkelund tungt for brystet, men vi mener det er gode grunner til å se på yrkes- og utdanningsforskjeller som implisert i selve klasseskillene. Dette har dype røtter i klasseteori – også klasse «the wright way» som KPH og Birkelund angivelig tilslutter seg.  

Klasse, yrke, utdanning

Med Weber og Giddens kan vi si at differensieringen av klasseskiller blant eiere og blant arbeidere i avgjørende grad er et spørsmål om hvilke markedskapasiteter aktører rår over – som regel mer eller mindre sjeldne kvalifikasjoner for arbeideres del. Dernest, for de fleste er det gjennom ansettelsesforholdet at disse kapasitetene kan realiseres slik at de blir den «årsakskomponent» som bestemmer «deres sjanser i livet», som Weber skrev.

I yrkesstrukturen differensieres det etter hva slags ferdigheter aktører trenger for å inneha ulike yrker, slik de offisielle yrkesklassifikasjonene forsøker å fange inn. Dette innebærer at skillet mellom arbeider- og middelklasse – et spørsmål om deres markedskapasitet – i praksis også blir et spørsmål om hvilke yrker de innehar.

Dette speiles i hvordan den mest anerkjente klasseinndelingen – Goldthorpes klasseskjema, som danner grunnlag for EUs offisielle klassifikasjon – i stor grad baserer seg på klassifisering av yrker.

I sitt forsvar for KPH har forfatterne understreket sin tilslutning til marxistisk klasseanalyse og Erik Olin Wrights versjon av den. Men også i Wrights marxistiske operasjonalisering inngår yrkestitler og utdanning. I Wrights videreutvikling av sitt marxistiske skjema er tre dimensjoner av utbytting identifisert; utbytting etter eierskap og organisatoriske og ferdighetsmessige ressurser.

Sistnevnte kilde til utbytting er operasjonalisert ved bruk av både utdanning og yrkestitler.[1] Det er altså nokså bred enighet om at det er et innbyrdes forhold mellom klasse, yrke og utdanning. De er ikke «det samme», men de er heller ikke uavhengig av hverandre – og bør derfor heller ikke analyseres og forstås som om de var det.

Utdanningseffekter ≠ meritokrati

Sentralt i KPH står påstanden om at klassestrukturen var blitt meritokratisk– at det er evner og prestasjoner som er det avgjørende for sosial mobilitet, ikke klassebakgrunn. Vi pekte på flere grunner til å betvile dette. Ett av disse punktene var måten forfatterne av KPH tolket betydningen av utdanning i rekruttering til middelklassen.

Også denne kritikken blir framstilt av Birkelund som om en er «for eller mot» kontrollvariabler. Hun argumenterer for at en utdanningsvariabel kan «synliggjøre om sosial mobilitet (eller immobilitet) kan relateres til fremveksten av utdanningsinstitusjoner». Det er vi selvfølgelig enig i, men saken er ikke hvorvidt mobilitet «kan relateres» til utdanning – som det helt åpenbart kan. Spørsmålet er hvordan klasse og mobilitet er relatert til utdanning og hva relasjonen mellom dem betyr.

For det første er utdanning langt på vei et krav for å inneha mange middelklassejobber. For det andre har klassestrukturen endret seg slik at det er blitt flere av disse jobbene. Dette betyr at det nødvendigvis må være en betydelig sammenheng mellom høyere utdanning og det å være i en middelklasseposisjon. For det tredje er det velkjente ulikheter i utdanningssystemet etter sosial bakgrunn, både i valg og prestasjoner.

Utdanning påvirker ens sjanse for å sikre en middelklasseposisjon, men ens utdanning påvirkes av ens klassebakgrunn. Og for det fjerde: vi minner om at disse utdanningseffektene altså gjaldt for middelklassen, mens det for «kapitalistklassen» framstod som at direkte arv var viktigere. Derfor mener vi det er lite hold i KPHs konklusjon om at klassestrukturen var blitt meritokratisk.

Kan du åpne en «sort boks» med noen variabler?

Én ting er vi enig med Birkelund i: «Samfunnsforskningen skal ikke bare beskrive samfunnet, vi skal også prøve å forstå samfunnet». For å oppnå slik forståelse trenger en god teori og metode – ikke den typen løpsk variabelsosiologi en møter i KPH. Metodisk strategi og forskningsdesign bør bygge på substansielle begrunnelser.

Det betyr at en må ha et klargjort forhold til hva klasse og klassestruktur er for noe, og de metodiske grepene må følge av dette. En får ikke åpnet noen «sorte bokser» eller forklart noen «mekanismer» gjennom ukritisk bruk av flest mulig kontrollvariabler.

Vår oppfatning er at det ikke er gode teoretiske grunner til å lage et fullt så så skarpt skille mellom klasse, yrke og utdanning som gjøres i KPH. Det betyr ikke at disse begrepene skal sauses sammen, men en må studere hvordan de er relatert til hverandre og hvordan de er sammenvevde i konkrete klasseforhold.

Strukturasjonen av klasseforhold

Bokas konklusjon om et klassesamfunn på hell hvilte på en urimelig forståelse av klassesamfunn som et samfunn hvor klasse på et vis er altoverskyggende for blant annet identitet, fordelingsspørsmål og sosial konflikt. Dette mener vi er en overdreven forventning, som speiler en endimensjonal forståelse av moderne samfunn som kun kapitalistiske.

At moderne samfunn også involverer andre strukturelle prinsipper og kilder til sosial differensiering innebærer at det ikke gir god mening å forvente at klasseskillene skal være alfa-omega.

Noe lignende er Birkelund inne på i sitt svar til oss, hvor hun trekker fram mange andre ting enn klasse som også er viktig; klimakrise, politisk ekstremisme, kvinnerevolusjon osv. Dette argumentet er langt på vei i tråd med hva vi selv skrev, men vi kan ikke se at dette gjør dette klasseanalyse irrelevant.

At det finnes flere viktige ting her i verden enn klasseskiller er ikke noe argument mot at klasseskiller også er viktige.

Videre pekte vi også på at KPH blander sammen skillet mellom et klassesamfunn som institusjonell orden – forankra i selve kapitalismens virkemåte – og klassestrukturasjon – «oversettelsen» av disse sosio-økonomiske» relasjonene til konkrete sosiale ulikheter.

Dette har to implikasjoner: moderne, kapitalistiske samfunn er klassesamfunn og klasseskillene i forskjellige moderne samfunn kan være strukturert på ulike måter og i ulik grad.

Etter vårt syn er studier av klassestrukturasjon ikke et alt-eller-ingenting spørsmål, men et spørsmål om hvordan klasseskiller kommer til utrykk i konkret samfunnsliv.  

Flere områder er viktige for å undersøke dette: mobilitetsbaner i eller mellom generasjoner; organiseringen av arbeidsdelingen og autoritetsrelasjoner i bedrifter; skillelinjer etter livsstil og forbruk: og segregeringen av lokalsamfunn og nabolag.

Giddens tenkte at dersom disse kildene til klassestrukturasjon sammenfaller med forskjeller i markedskapasitet (eiendom, utdanning, arbeidskraft) vil det skape en markert og avgrensa klassestruktur rundt tre hovedklasser (overklasse, middelklasse, arbeiderklasse). Men de sammenfaller ikke alltid, og hvert fall ikke fullt ut og endimensjonalt. Det skaper differensiering av klassestrukturen.

Klassestrukturens konkrete uttrykk

Klassestrukturens konkrete uttrykk formes av hvordan klasse gjøres og leves – både som de mest konkrete praksiser i arbeidslivet, men også som hvordan folk som er ulikt plassert i klassestrukturen lever. Derfor involverer dette også det Giddens kaller et etnografisk «moment», altså en analyse av hva som i praksis gjøres og hvordan – som igjen fordrer analyser av hvordan folk oppfatter situasjonene de er i og meningen de tilskriver dem.

Dette innebærer at klasseanalyse ikke kan gjøres kun kvantitativt. For å forstå strukturasjonen av klasseforholdene trengs hele sosiologiens verktøykasse – både kvalitative, historiske og kvantitative tilnærminger. Frivol bruk av kontrollvariabler er ingen kongsvei til forståelse.

Det er mange hull i kunnskapen om hvordan klasse leves og gjøres i det senmoderne Norge. I vår egen forskning har vi analysert noen momenter av klassestrukturasjon: blant annet tendenser til mobilitetslukning og klasse-spesifikke mobilitetsbaner, til tendenser til distinkte livsstiler i klasser og klassefraksjoner, og til sosial segregering langs klasseskillene.

Én lærdom vi trekker fra disse bestrebelsene er at klasseskillene i Norge ikke later til å være endimensjonalt strukturert i noen få tydelig avgrensede klasser, men de er like fullt markerte og viktige.

Noter

[1] Se appendix II i Wrights Classes for den konkrete operasjonaliseringen og variabler som anvendes.