Fortellinger om de lavtutdannede i Norge

Helt, uutnyttet talentreserve eller snylter? 30 år etter klassesamfunnet var på hell eksisterer det svært ulike fortellinger om norsk arbeiderklasse i forskning, litteratur og media.

Det er 30 år siden Klassesamfunnet på hell kom ut. Siden da har vi sett en global utvikling der en elite av rike og superrike eier stadig mer, og et lignende mønster ser vi også i Norge.

Selv om forskjellene mellom folk flest i Norge er langt mindre enn i sammenlignbare land, kan vi se, også her, at klassesamfunnet er i utvikling. Vi har siden Klassesamfunnet på hell fått studier av eliter og middelklasse, men – og det er en pinlighet for faget vårt – vi har ingen større studier av arbeiderklassen.

I arbeidet med en empirisk studie av lavtutdannede etnisk-norske grupper i Norge, de som utgjør deler av det sosiale segmentet i den hvite arbeiderklassen, har jeg blitt oppmerksom på, eller jeg sitter i hvert fall med inntrykket av, at det har blitt skapt flere svært ulike beskrivelser og karakteristikker av disse gruppene etter at Klassesamfunnet på hell kom ut.

Jeg har ikke foretatt en særskilt studie av alle faglige, litterære og mediale beskrivelser av disse gruppene som til sammen kan sies å utgjøre arbeiderklassen, så denne teksten er mer å betrakte som et innlegg i en debatt.

Flere champagneglass på et brett for å illustrere klassesamfunnet

 

 

Klassamfunnet fortsatt på hell?

Det er i år 30 år siden «Klassesamfunnet på hell» kom ut. I den forbindelse publiserer vi en serie tekster som tar for seg hvordan det i dag står til med klasseforskningen.

Les også introduksjonsteksten til stipendiat og debattredaktør Hedda Haakestad.

Arbeiderbevegelsen og den norske samfunnsformasjonen – historikerens heltefortelling

Det finnes mye historisk forskning om arbeidere og arbeiderbevegelsen, men bortsett fra boken til Finn Olstad fra 1991, Arbeiderklassens vekst og fall, virker det ikke som at selve klassen har vært historikernes favorittforskningsobjekt. Historikerne har, virker det som, vært mer opptatt av bevegelsen.

Arbeiderbevegelsen i Norge var ikke bare et politisk prosjekt, for mange av dens ledere var det også et (ut)danningsprosjekt der arbeideren skulle dannes – siviliseres – til å bli en ny type menneske.

Det innebar blant annet å eliminere den tidligere uansvarlige dagarbeiderkulturen og skape en mer opplyst, disiplinert og respektabel arbeiderkultur. I dette danningsprosjektet inngikk organisering som en viktig aktivitet med ambisjon om å utvikle solidaritet og sosial mobilitet. Felles utvikling av fagorganisasjon ble viktig for det norske samfunnet.

Arbeiderbevegelsen var en drivende kraft i utviklingen av en politikk for full sysselsetning, et kollektivt forhandlingssystem, lønnsutjevning, enhetsskole og universelle velferdsordninger. Slik sett kan arbeiderbevegelsen ses på som en helt i utviklingen av den norske modellen som preget det forrige århundrets norske samfunnsformasjon.

Historikernes heltefortelling står i kontrast til medias fremstilling av arbeiderklassen som snyltere på den velferdsstaten de selv skapte, skriver Ove Skarpenes i dette essayet. (Illustrasjon: Hedda Haakestad).

Sosial mobilitet og de lavtutdannede – sosiologenes paternalistiske fortelling

Også sosiologene har vært forsiktige med bruk av arbeiderklassebegrepet etter 1987. Fokuset har vært rettet mot reproduksjon av ulikhet og mobilitet. Det går knapt en uke uten diskusjoner i norske aviser, tv, radio, tidsskrifter om behovet for tidlig intervensjon, drop-out problemet, behovet for tester og kartlegging langt ned i barnehagene. Diskusjonene er ofte informert av samfunnsvitenskapelige funn om sosiale ulikheter.

Et av de meste robuste funnene i sosiologien er at det er en sammenheng mellom foreldres bakgrunn og barnas valg av utdanninger og barnas prestasjoner i utdanningssystemet. I det norske samfunnet vet vi også at reproduksjonen er sterkest på toppen og bunnen av utdanningshierarkiet.

Mye av den sosiologiske forskningen om reproduksjon og mobilitet hviler på et normativt premiss om at det i et rettferdig samfunn er ingen, eller i hvert fall veldig liten, sammenheng mellom foreldres bakgrunn og ens egen sosiale posisjon. Det er altså ingen grunn til å tvile på at det også i det egalitære norske samfunnet foregår en strukturell reproduksjon av sosiale posisjoner som er individuelt urettferdig og som på et kollektivt nivå kan være demokratisk problematisk.

Samtidig er det viktig også å minne om at slett ikke alle i arbeiderklassen drømmer om et liv der lang utdanning krones med kontorarbeid. Begreper som f.eks. ubenyttet talentreserve, sosial lukking, forspilte mobilitetssjanser er blitt til for å peke på sosiale urettferdigheter. Kanskje kan slike begreper fungere opplysende for lavtutdannede (arbeiderklassegrupper), men disse begrepene står også i fare for å slå over i sin motsetning å bidra til å stigmatisere de selvsamme gruppene.

Årsaken er nettopp at mange i arbeiderklassen vil være i arbeiderklassen. Lite tyder på at de ser livene sine som forspilte mobilitetsmuligheter eller som en ubenyttet reserve. Studier som kombinerer utdannings- og arbeidssosiologi viser at det ikke bare er den sosiale posisjonen som reproduseres. Reproduksjon blant arbeidsfolk er også en fortelling om reproduksjon av faglig og yrkesmessig stolthet og om reproduksjon av fellesskap og solidaritet.

Den samfunnsvitenskapelige analysen og den politiske kritikken som unnlater å beskrive reproduksjonen av faglig stolthet og kollegial solidaritet innad i arbeiderklassen, kan nok avsløre strukturelle urettferdigheter, men står også i fare for å stigmatisere de som faktisk velger et annet yrke enn typiske middelklasseyrker. [1]

Hvis ikke arbeiderklassens egne stemmer blir hørt, kan det bli skapt et paternalistisk bilde. I en studie jeg selv har utført sammen med Rune Sakslind, forteller majoriteten av representantene fra arbeiderklassen om en grei tid i utdanningssystemet. [2] Flere av informantene rapporterte med bekymring at manuelle yrker mistet prestisje i samfunnet, og flere kvinner var oppgitte og frustrerte når de sammenlignet egen lønn med andre gruppers.

Samtidig var de fleste av representantene i arbeiderklassen relativt fornøyde med sine jobber, men de ønsket altså høyere lønn, og de ønsket at samfunnet ville verdsette jobben deres høyere eller i hvert fall ikke mindre.

Selvsagt fantes det unntak, men i studien identifiserer vi at det fremdeles eksisterer kollektiv og politisk selvtillit i den norske arbeiderklassen. Representanter for denne klassen i Norge ser ikke ut til å uttrykke et sterkt ønske om sosial mobilitet, slik tilfelle er i USA, og det virker ikke som at de hatet utdanningssystemet slik klassen gjør i Frankrike.

De virket heller ikke spesielt skamfulle eller servile på individnivå (slik særlig kvinner er det i England). Representantene for norsk arbeiderklassen fremstod fremdeles som ganske stolte. De ønsket være det de var, men samtidig var de bekymret for tendenser i samfunnet som gikk i retning av at arbeidet de utfører ikke blir verdsatt i like høy grad som tidligere.

Reproduksjon blant arbeidsfolk er også en fortelling om reproduksjon av faglig og yrkesmessig stolthet og om reproduksjon av fellesskap og solidaritet

De som faller utenfor – medias stigmatiserende fortelling

Andre beskrivelser av de lavt utdannede er mer fordomsfulle. Studier i England viser at arbeiderklassen fremstilles som usunn, som misbruker av velferdssystemet, kulturelt usofistikert, politisk farlig – i stadig bevegelse mot høyrepopulismen. Det foregår en demonisering av arbeiderklassen. Paradokset er at mannlige og kvinnelige arbeiderklasserepresentanter blir beskrevet som snyltere på den velferdsstaten de selv skapte.

Politiske hendelser som Brexit og valget av Trump ser ut til å ha intensivert interessen for den sinte hvite arbeiderklassen. Det må sies at diskusjonene av disse gruppene i norsk presse ikke på langt når er like stigmatiserende.

Samtidig er det er mange tvetydigheter i beskrivelsen av den hvite arbeiderklassen også i Norge. Noen mente at arbeiderklassen hadde blitt trygdeklasse, og trygdeklassen hadde blitt underholdning.[3] Det ble stor debatt blant litteraturinteresserte i Norge om klassereiseromanen til Eduard Louis’ Farvel til Eddy Belleguele.

Fortellinger om arbeiderklassens «underlegne smak» gjenfinner vi i norske litterære skildringer. I den prisvinnende boka Arbeidsnever presenterer skrivekunstakademiutdannete Dale sitt perspektiv på sine ikke-utdannede venner. Det kan bli god litteratur av å beskrive hytteturer i Froland. Men skildringen av at unge menn fra Froland uten utdanning føler seg undertrykt av gamle venner fordi de utdannede vil bytte pizza med lammeskank på hytteturen – den tror jeg vi må lenger ut på landet med.

Selv om det finnes journalister som gjenkjenner denne tankefiguren nå, utgjør dette etter min mening ingen sosiologisk klasseanalyse. Er det ikke ganske sannsynlig at folk (også lavtutdannede) i utgangspunktet blåser i hva som serveres på hytta? Men om media i lengden fortsetter å hamre inn at distinksjonen mellom pizza og lammeskank er svært betydningsfull, skal man ikke se bort fra at det på sikt kan ha stigmatiserende konsekvenser.

Fortellinger om arbeiderklassens «underlegne smak» gjenfinner vi i norske litterære skildringer

Et annet eksempel er mottakelsen av Cathrine Evelids bøker om arbeiderklassemennesker i rurale strøk. Bøkene får gode anmeldelser, samtidig som bøkenes karakterer beskrives som mørke, triste og håpløse.[4] Forfatteren selv ser derimot ikke på karakterenes liv (oljearbeidere, kaféverter) som triste og håpløse, men tvert imot som vanlige.[5] En gang var disse vanlige menneskene heltene i utviklingen av Norge.[6]

Er det slik at de norske lavtutdannede gruppene – den hvite arbeiderklassen – som en gang ble betraktet som helten i konstruksjonen av den norske modellen nå stadig oftere ses på som en taper, ja endog som en snylter på den samme modellen? Og hvem er det som betrakter dem på denne måten? Og hvilke konsekvenser har det?

Og hvordan ser gruppene på seg selv? Hvordan ser de på andre grupper i det norske samfunnet? Nå som klassesamfunnet er på fremgang og forskjellene fortsetter å øke, er også dette spørsmål sosiologien bør føle seg forpliktet til å svare på.

Teksten er et tidlig utkast til en foreløpig upublisert analyse.

Noter

[1] Se også kritikken av Mike Savage et. al sin Great British Class Survey, der nettopp et av poengene er at Savage og co. skaper negative syn på arbeiderklassekulturen.

[2] Skarpenes, O. & Sakslind, R. (2017b). Educational Experiences and the Perceptions of Occupational   Hierarchies:  The Case of the Working Class in Norway. Til vurdering.

[3] Se Asle Tojes kommentar i Morgenbladet.

[4] Hennes roman Drømmer fra Texaco ble kalt trist av Leif Ekle i NrK.

[5] Nrk “Kulturhuset bok”, 13.12.16, at 06.03.

[6] For et bidrag til journalistisk selvrefleksjon i dette feltet, se Hobbelstad 2017.

Litteratur

Bjørnstad, T. (1997). «Det er litt gøy når du merker at du kan noe»: erfaringer fra skolen og orienteringer til arbeidslivet blant elever på elektrofag og rørfag vk1’, AHS Serie A 1997-3. AHS – Gruppe for fleirfagleg arbeidslivsforsking, Universitetet i Bergen.

Boltanski, L. & Thévenot, L. (2006). On Justification: Economies of Worth, Princeton and  Oxford: Princeton University Press.

Borgen, O. Å. & Skogen, K (2013). Gutta på jakt. Jakt som arena for reproduksjon av arbeiderklassekultur. Tidsskrift og ungdomssforskning,13(1), 3–30

Bradley, H. (2014). Class Descriptors or Class Relations. Thoughts Towards a Critique of  Savage et al. Sociology, 48(3), 429–436.

Caspersen, J. & Hovdhaugen, E. (2014). Hva vet vi egentlig om ulikhet i høyere utdanning?  Sosiologisk Tidsskrift, 23(3), 301-310.

Christiansen, A. (2016). Jan Kristoffer Dale: Sympatisk bilde av arbeiderklassen.  Aftenposten, 24.sept.

Clement, M. (2015) Thatcher’s civilising offensive. The Ridley Plan to decivilize the working class.

Colbjørnsen, T., Birkelund, G.E., Hernes, G. og Knudsen, K. (1987). Klassesamfunnet på hell. Oslo: Universitetsforlaget.

Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.). (2010). Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Dølvik, J.E., Fløtten, T., Hernes, G. & Hippe, J. M. (red.) (2007). Hamskifte. Den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Ekle, L. (2016). Anmeldelse av «Drømmer fra Texaco» Nrk, 24.09. Se også Nrk “Kulturhuset bok”, 13.12.16.

Fekjær, S. B. (2009). Utdanning – et rasjonelt valg? Sosiologisk tidsskrift, 17 (4), 291-309.

Fløgstad, K. (2016). Etter i saumane. Kultur og politikk i arbeidarklassens hundreår. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Grove, K. (2001). Finn Olstad, Inger Bjørnhaug, Terje Halvorsen og Trond Bergh: LOs historie 1899–2009, bind 1–3. Historisk tidsskrift, 90 (1), 97-105.

Heggen, K., Helleand, H. & Lauglo, J. (2013). Utdanningssosiologi. Oslo: Abstrakt.

Hellevik, O. (1997). Class Inequality and Egalitarian Reform. Acta Sociologica, 40(4), 377- 398

Hobbelstad. I. M. 2017. Forakten for de andre. Broenxyz.

Irwin, S. (2016). Lay Perceptions of Inequality and Social Structure. Sociology 2016.

Kjeldstadli, K. (1996). Historiens gang fra barbari til sivilisasjon – Gustav Johnsen ser seg  tilbake. Arbeiderhistorie (Årbok for Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek), 5-23.

Le Grand, E. (2015). Linking Moralisation and Class Identity: The Role of Ressentiment and Respectability in the Social Reaction to ‘chavs. Sociological Research Online, 20 (4).

Louis, E (2015). Farvel til Eddy Bellegueule. Oslo: Aschehoug.

Olsen, O. J. (2008). Institusjonelle endringsprosesser i norsk fag- og yrkesutdanning. Fornyelse eller gradvis omdannelse? Bergen: Rokkansenteret Notat. 5/2008.

Olsen, O. J. (2015) Sosialdemokratiet og arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunnet. Tidsskriftet Rødt!, nr 4.

Olstad, F. (1991). Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Pedersen, W. (2017). Hvit og fattig i Amerika.

Sejersted, F. (2005). Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. Århundre. Oslo: Pax.

Seljestad, L. O. (2003). Frisatt eller forankra? Sosiolog-nytt, 8(2), 7-18.

Skarpenes, O. & Nilsen, A. C. (2014). Making up pupils. Norsk Pedagogisk tidsskrift, 98(6), 424-439.

Skarpenes, O. & Sakslind, R (2017a). Pride, Paternalism, Prejudice – Images of the Working Class. Til vurdering.

Skarpenes, O. & Sakslind, R. (2017b). Educational Experiences and the Perceptions of Occupational Hierarchies: The Case of the Working Class in Norway. Til vurdering.

Skilbrei, M-L. (2010). Den som står med begge beina planta på jorda står stille: Om kjønn og klassereiser. I K. Dahlgren, K & J. Ljunggren (red.) Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge (43-57). Oslo: Universitetsforlaget.

Toje, A. (2016). Arbeiderklasse er blitt trygdeklasse, og trygdeklassen er blitt underholdning. Morgenbladet, 29. juli.

Vogt, K. C. (2007). Gutter i mannsdominerte yrkesfag: valg av utdanning og arbeid. Bergen: Masteroppgave i sosiologi, UiB.

Åsli, T. J. (2008). Den norske arbeiderens livsverden. Bergen: Masteroppgave i sosiologi, UiB.

Andre referanser

Sysselsatte 15-74 år, etter kjønn og yrke. Årsgjennomsnitt. Prosent. Tabell fra SSB.

Innlegg i debatten om arbeiderklassen som fulgte av diskusjonen mellom Fløgstad og Louis i Morgenbladet.