Klassesamfunnet: Graven er tom

Tekst: Magne Flemmen og Maren Toft, begge UiO.

For drøye 30 år siden kom en av ytterst få bøker som er skrevet om klasse i Norge. «Klassesamfunnet på hell” tok for seg inntektsulikhet, identitet, sosial mobilitet og familieforhold i et klasseperspektiv. Konklusjonene stemte godt overens med utbredte holdninger både i sosiologien og i Norge generelt: Det er små og svinnende klasseskiller i Norge – vi lever ikke i et klassesamfunn.

Meritokratisk klassestruktur

Forfatterne viste at når en kontrollerer for faktorer som yrke og utdanning er det små klasseforskjeller i inntekt. Rekrutteringen til de ulike klassene berodde i stor grad på utdanning, og ikke bare klassebakgrunn.

Dermed konkluderte de at datidas Norge hadde en meritokratisk klassestruktur; og at klasse bare i liten grad utgjorde grunnlag for sosiale konflikter, siden det var et beskjedent omfang av klasseidentitet og at folks selvforståelse var mer påvirket av utdanning enn klasse.

I marxistisk klasseteori anses skillet mellom kapitalister og arbeidere som fundamentalt. Men i denne selverklærte marxistiske boka vies dette skillet forbløffende lite oppmerksomhet. Det er ingen analyse av konsentrasjon av kapital eller eierskaps- og maktstrukturer i den norske kapitalistklassen. Rett nok inkluderes en «kapitalistkategori» her og der, men denne er ofte utelatt fra tabellene, slik som i analysen av økonomisk ulikhet – som attpåtil er begrenset til inntekt fra lønnsarbeid, ikke fra eiendom.

I mobilitetsanalysene underspilles også en betydelig grad av direkte klassereproduksjon gjennom arv for kapitalistklassen (s. 84). Bokas konklusjon om en mer «meritokratisk» klassestruktur baserer seg på betydningen av utdanning for å oppnå en posisjon i middelklassen.

I overveidende grad er derfor «Klassesamfunnet på hell» en studie av forskjeller blant lønnsarbeidere. De «små» forskjellene som betones av forfatterne speiler et velkjent trekk ved det norske sosialdemokratiet og «klassekompromisset», nemlig at det er små lønnsforskjeller mellom ansatte. I boken gjenoppdages altså den sammenpressede lønnsstrukturen, men feiltolkes til å bety at selve klassesamfunnet var på vikende front.

Lite overbevisende

I en fersk tekst på Sosiologen.no skriver forfatterne at det er det teoretiske og metodologiske ved boka som er dens største verdi. Etter vårt syn er det teoretiske og metodologiske svakt og lite overbevisende. Bokas sentrale begreper – klasse og klassesamfunn – er tvilsomt bestemt, og metodologien de utvikler for å studere det er lite overbevisende.

Dessuten lider boka under forfatternes marxistiske, endimensjonale forståelse av moderne samfunn, som leder dem til noen urimelige forventninger til hvor altoverskyggende klasseskillene skal være.

Forfatternes begrepsavklaring av «klassesamfunn» framstår som svakt forankret i sosiologisk teori. Forfatterne trekker på noe de kaller «teorien om klassesamfunnet», uten referanse til noen som har arbeidet med begrepet før dem. Et klassesamfunn tenker de som et samfunn der «spenningsforholdet mellom klassene er den viktigste drivkraften bak fordelingsmønstre, sosiale konflikter og sosial endring» (s.10).

For at det skal være et klassesamfunn må klassemotsetningene være «klare og synlige»; klasseskillene «må være store og merkbare nok» til at folk ønsker å kjempe for å endre de; folk med like posisjoner i klassestrukturen må «identifisere seg med hverandre og oppleve at de har felles interesser»; og i sin siste instans må også klassene framstå som kollektive aktører (s. 20-21).

Etter vårt syn passer dette dårlig med hvordan «klassesamfunn» forstås i klassisk og moderne sosiologi. Vi mener det er rimeligere å forstå klassesamfunn i lys av det historisk spesielle ved kapitalisme som økonomisk system.

Et klassesamfunn er et samfunn der økonomi tuftes på privat kontroll av produksjonsmidler; «fritt» lønnsarbeid selges og kjøpes gjennom markedets «åpne relasjoner»; der kontroll over kapital omsettes til autoritetsforhold på arbeidsplasser gjennom ansettelsesforhold; der økonomien er institusjonelt differensiert fra sivilsamfunnet; og der staten har monopol på voldsmakt som innebærer en «pasifisering» av økonomiske maktforhold.

Disse «strukturelle» prinsippene innebærer at kapitalistiske samfunn er klassesamfunn, fordi klasseskiller er implisert i helt grunnleggende sider ved økonomiens virkemåte.

Institusjonell dynamikk og klassestrukturasjon

Det betyr ikke at alle samfunn med kapitalistisk økonomi er klassesamfunn på samme måte. Denne institusjonelle dynamikken, som Giddens kaller det, kan opptre i mange former, og det kan også være store variasjoner i konkrete levekår og levemåter langs klasseskillene. Giddens (1973) referer til de konkrete sosiale ulikhetene og gruppedannelsen som klassestrukturasjon.

Med denne forståelsen kan vi se at det finnes svært ulike klassesamfunn: USAs klassesamfunn er strukturelt annerledes enn det norske – for eksempel i omfanget av privat kontroll over produksjonsmidler, organiseringen av arbeidsmarkeder og i delprivatiseringen av voldsmakt. Det er også strukturert annerledes i lønnsforskjeller, sosial mobilitet, politisk mobilisering og så videre.

På denne måten er temaet klassesamfunn knyttet til overordnede sosiologiske spørsmål om moderne samfunn. Et karakteristisk problem med marxistiske teorier er at de utelukkende forstår moderne samfunn som kapitalistiske og overser andre strukturelle prinsipper.

Giddens vektlegger eksempelvis industrialisme, administrativ makt og militærmakt som institusjonelle dimensjoner i tillegg til kapitalisme, mens Bourdieus feltbegrep retter fokus på hvordan moderne samfunn ofte er differensiert i mer eller mindre selvstendige felt.

For å gjøre et langt argument kort: å anerkjenne dette innebærer at en må nedjustere forventningene til hvor endimensjonal og altoverskyggende klassestrukturasjonen rimeligvis kan være.

Marxismen til forfatterne av “Klassesamfunnet på hell” er utilfredsstillende, både fordi den hviler på en for enkel forståelse av moderniteten, men også fordi den ikke evner å se forskjellen på klassestrukturasjon og klassesamfunn som institusjonell form.

Dette blir ikke mindre påfallende av at et lignende type skille var tydelig anerkjent av Wright (1985), hvis prosjekt forfatterne var en del av. Forfatterne forveksler altså klassesamfunnets konkrete uttrykk med dets strukturelle grunnlag: i realiteten undersøkes klassestrukturasjon, men det argumenteres som om det gjaldt selve eksistensen av et klassesamfunn.

Misvisende resultater

Men var alt såre vel om boka heller ble lest som en analyse av klassestrukturasjon? Vi mener det også er vesentlige svakheter ved metodologien i boka som fører til misvisende resultater. Dette skyldes spesielt to forhold: problemene ved selve klassevariabelen (det omdiskuterte skjemaet til Wright, 1985) og det at forfatterne kontrollerer vekk effekten av forhold som bør ses som en del av selve klasseskillene.

Mye står og faller på akkurat klassevariabelen – kanskje mest faller. For forfatterne er det viktig at klasse ikke er det samme som yrke: «Klasse henspeiler på om [sic] en person kontrollerer produksjonsmidler eller ikke, mens yrke måler hva folk gjør på jobben» (s. 37, kursivering fjernet). Forfatterne måler derfor klasse gjennom surveyspørsmål om hvor mye makt, innflytelse og autonomi en har på arbeidsplassen (s.42).

Det subjektive ved disse spørsmålene gir noen underlige utfall. For eksempel arbeider bare 22 % av «kapitalistene» med bedriftsledelse, administrasjon og forvaltningsarbeid. Nå kan en i prinsippet være kapitalist og ha et urelatert yrke – en kan eie én bedrift og jobbe som renholder i en annen. Men gjaldt det virkelig 3/4 av hele kapitalistklassen på åttitallet?

Tilsvarende jobbet bare 18 % i klassen «toppledere» med bedriftsledelse eller administrasjon/forvaltningsledelse (s. 47). Selv om folks egen opplevelse av makt og autonomi er sosiologisk viktig virker det som et dårlig utgangspunkt for å operasjonalisere klasse. Sannsynligvis er disse snodig sammensatte klassekategoriene en sentral grunn til at ulikhetene framstår som små i boka.

Forvirrende utslag

I praksis er yrke og utdanning implisert i klasserelasjonene. For flertallet er yrkesdeltagelse måten de deltar i klassesystemet på. Differensieringen mellom arbeider- og middelklasse er knyttet til forskjellen på yrker med større grad av autonomi, bruk av ekspertise og ledelsesansvar. Og sentrale klasseteoretikere er enige om at utdanning er med å konstituere selve klasseskillene: Allerede hos Weber var spesielle kvalifikasjoner en av hovedkildene til klasseskiller, siden det betød mye for hva en kunne få i bytte for arbeidskraften.

Parallelle resonnement finnes hos både Giddens og Wright. Kan en da finne den «sanne» effekten av klasse ved å kontrollere for flere av dets konstituerende elementer? Denne bruken av kontrollvariabler tror vi bidrar ytterligere til å undervurdere klasseskillene.

Dette får et av sine mest forvirrede utslag i analysen av sosial mobilitet, hvor det heter seg at sosial bakgrunn spiller «en liten selvstendig rolle» når en tar hensyn til utdanning (s.84).

Men dette overser for det første at de svulmende middelklassegruppene med en viss nødvendighet må ha spesielle kvalifikasjoner. Det ville være absurd om en ikke fant sterke «utdanningseffekter».

For det andre hopper det bukk over sosial ulikhet i skole og utdanning, som preger forholdet mellom bakgrunn, utdanning og egen klasse. Det virker derfor urimelig at forfatterne tolker den store betydningen av utdanning i rekruttering til middelklassen som et tegn på meritokrati.

Tilbake for fullt

Etter å ha vært erklært dødt og «på hell» er klasse kommet tilbake for fullt. Etter vekstperioden i etterkrigstida har ulikhetene økt, særlig ved at de aller rikeste får et større stykke av samfunnskaka.

Samtidig er politiske konfliktlinjer i endring: støtten til høyrepopulisme, Brexit og Trump er tegnestifter i sykkeldekket på etablerte ideer om hvordan klasse virker og hva de forskjellige klassene liksom skal stemme.

I denne sammenhengen trengs en nyansert sosiologi om klassestrukturasjonens konkrete form og uttrykk. Den typen lettvint samfunnsforståelse som lå til grunn for “Klassesamfunnet på hell” er til liten hjelp.

Litteratur

Giddens A. (1973) The Class Structure of the Advanced Societies, London: Hutchinson.

Wright EO. (1985) Classes, London: Verso.

Magne Flemmen er postdoktor ved UiO og Maren Toft er stipendiat ved UiO.