For en fortsatt dialog med klassisk sosiologi

ILLUSTRASJON: Anja Eline Hynninen

Ottar Brox vil henvise Marx, Weber, Durkheim og flere til museet. Det tror jeg vil gjøre faget vårt fattigere og svakere. Brox har rett i at vi i dag ikke kan bero utelukkende på deres teorier. Men framfor å parkere tenkingen deres tror jeg både studenter og forskere har mer å hente i en kritisk dialog med den.

Hvorfor skal klassikerne parkeres? Brox mener sosiologien skal være en kumulativ vitenskap. Klassikernes teorier og begreper er overflødige i dag fordi de enten er blitt utdatert eller har blitt innarbeidet i bidragene til senere sosiologer. Men det er uklart om sosiologi kan være kumulativt i den mening Brox legger i det. I tillegg virker det høyst tvilsomt om teoriutviklingen i sosiologi har vært slik som Brox framstiller den.

Med at sosiologi skal være en kumulativ mener ikke Brox at den er substansielt kumulativ, som i at vi stadig forstår mer og mer av hvordan for eksempel den norske velferdsstaten fungerer. Det er ikke mulig, fordi all samfunnsvitenskapelig kunnskap er kontekstavhengig og ustabil. Faktisk er det, som Giddens (1977:27–8) har vist, slik at sosiologiske generaliseringer er grunnleggende ustabile, fordi aktører kan ta del i denne kunnskapen og endre handlingene sine, slik at generaliseringen ikke lenger er gyldig.

Det Brox mener er kumulativt, er det metodiske, bredt forstått: «Det vi kan etablere er ferdigheter, altså evne til å finne ut, forklare nye og unike konstellasjoner av sosiale fenomen». Og da, mener Brox, er det «klart at klassikerne ikke kan være til større nytte for oss enn det Galilei og Newton er det for fysikerne i nabobygget. Sosiologien kan bare bli kumulativ i den forstand at sosiologer blir stadig bedre til å finne ut, slik håndverkere blir stadig bedre til å bygge hus».

Men det er vanskelig å se for ser seg en kontinuerlig prosess hvor vi blir stadig bedre til å finne ut, fordi det er kolossal uenighet om hvordan vi bør finne ut – hvordan samfunnet skal studeres og forklares. Faktisk er en viktig del av sosiologiundervisningen et møte med de radikalt ulike oppfatningene om nettopp det. Helt sentralt står ulike oppfatninger om hvorvidt samfunnslivet kan forstås fra utsiden, eller om sosiologisk forklaring krever at vi begriper aktørenes opplevelse og forståelse. Til dette står ulike syn på hva aktører, handling og struktur er og hva som er forholdet mellom disse størrelsene. Dette er ikke et abstrakt spørsmål uten empirisk relevans, for hvordan en ser for seg forholdet mellom handling og struktur har klare implikasjoner for hvordan samfunnsliv skal studeres.[1] I tillegg råder det uenighet om hvorvidt samfunnslivet best studeres gjennom kvantifisering, eller om det kreves kvalitative metoder for å få tak på aktørenes meninger og opplevelse.

Har sosiologien beveget seg fram mot stadig bedre metode? Noen ting kan jo tyde på det. Selv ser jeg ”mikro”-reaksjonen på Parsons funksjonalisme – fra så ulike hold som interaksjonisme og bytteteori – som et slags framskritt. Det samme kan sies om det såkalte konfliktsosiologiske angrepet. Reaksjonene mot det ufullstendige ved alle disse leirene, slik de kom til syne i 1970 og 80-tallet forsøk på synteser, avfødte nye gode bidrag og diskusjoner (Aakvaag 2008 gir en god framstilling av dette).

Når en framstiller det slik kan det jo se ut som en utvikling mot bedre og bedre metode, men dette bildet forstyrres av at i dag eksisterer de fleste av disse ulike «stadiene» side om side. Nå befolkes sosiologien av, eksempelvis, funksjonalister, interaksjonister, bytteteoretikere, strukturasjonister og så bortetter. Disse retningene foreskriver helt ulike måter å studere samfunnet på. Det er få spor av noe enighet som tilsier at sosiologisk metode har beveget seg utvetydig progressivt framover. Tekniske framskritt finnes – statistiske teknikker blir stadig mer avanserte – men sosiologisk metode er mye mer enn teknikk.

For eksempel: Etter årtier med svært kritisk diskusjon har fremdeles den metodologiske individualismen og rasjonell handlings-/aktørteori mange tilhengere i sosiologien Men enda så åpenbart riktige disse teoriene framstår for sine talspersoner så sverger mange sosiologer til noe annet. Poenget her er ikke hvem som har rett om handling og forklaring, men at uenigheten om dette tyder på at det ikke ser ut til å ha forekommet den typen kumulativ utvikling av syn på dette spørsmålet – i motsetning til hva Brox påstår. Sosiologer er ikke blitt mer enige om hvorvidt individers autonome handlinger er samfunnslivet og sosiologiens grunnplanke. Attpåtil var mange av de sentrale argumentene for og mot i omløp alt på Durkheims tid. Som Giddens kommenterer om Elsters bedrifter i rasjonell handlingsteori: -Elster ser nå ut til å anerkjenne grenser for denne teorien, lik de som ble påpekt i debattene for over hundre år siden, av blant andre Durkheim (Giddens and Pierson 1998:71).

Men hvorfor foretrekker noen sosiologer individualistiske teorier, mens andre trekkes mot interaksjonisme eller mer sturkturorienterte perspektiv? Om det kun var snakk om de beste argumentene, hvorfor er det ingen tegn til enighet? En mulig forklaring er at det er noe ved disse valgene som er ikke er rent rasjonelt eller faglig – kanskje en skulle si smak. Smak er ofte forbundet med sosial posisjon: Kristoffer Kropp fant endog at danske sosiologers valg av både teori, metode og studieområde hang sammen med deres posisjon i feltet for dansk sosiologi (Kropp 2011). Vel kan nok de ulike teoretiske retningene ha utviklet seg – kanskje er dagens systemteori objektivt sett bedre enn Parsons funksjonalisme; kanskje er den analytiske sosiologien en forbedring av rasjonell valgteori (selv om jeg tviler på det vil være enighet om noe slikt heller). Men gitt den store og systematiske variasjonen i sosiologers syn på metode, kan vi si at sosiologien som sådan har blitt bedre til å finne ut av ting?

Er klassikerne overgått?

Brox mener det er ingenting å hente i klassikernes arbeid for den som vil forstå dagens samfunn. Og det som måtte være av gyldige innsikter der for lengst inkorporert av folk som Thomas (med teoremet), Berger og Lückman og Giddens. (For øvrig er det interessant at Thomas-teoremet, publisert i 1928, er brukandes, mens for eksempel Webers teori om legitimt herredømme, publisert i 1922, skal på museet).

Disses arbeid har, i følge Brox, «tatt opp i seg det viktigste og mest varige av klassikernes bidrag, men utviklet det videre». Giddens er et godt eksempel fordi han har hatt som eksplisitt ambisjon å gjøre nettopp det Brox sier. Samtidig er han ikke spesielt representativ: Jeg kan ikke komme på én eneste annen sosiolog som eksplisitt og systematisk har forsøkt seg på en konfrontasjon av klassisk sosiologisk tenkning med den ambisjon om en fundamental revisjon av samfunnsteori for det tjuende århundre.

Representerer så Giddens’ arbeid en vellykket, uttømmende integrering og videreutvikling av klassikernes arbeid som gjør dem selv overflødige? Jeg tør si at jeg kjenner kommentarlitteraturen rimelig godt og jeg har ikke sett noen blant selv de ivrigste Giddens-fans som mener det. Om en ser på mottakelsen av Giddens arbeid finner en ganske fort at det finnes nok av dem som ikke syns klassikerne eller tradisjonene deres ble riktig forstått av ham og at han forkastet mye av verdi. Dette behøver ikke sees på som kritikk, bare at det er (en etter mitt skjønn fruktbar) uenighet om hva som er verdifullt hos Durkheim, Weber og Marx.

Brox er dessverre veldig gnien på substansielle argumenter mot klassikerne – akkurat hva er feil og hvorfor? Et unntak er Marx’ klassebegrep, som hører hjemme på «museet for avdøde geniers redskap». Grunnen er framveksten av upersonlig eierskap og den medfølgende økte makten og betydningen til ansatte ledere i kapitalistiske bedrifter. Her synes Brox å gjøre felles sak med de som mente denne utviklingen oppløste overklassen og overførte makten til lederne isteden. Imidlertid er det mye som tyder på at konsekvensene av upersonlig eierskap og flere ansatte ledere har blitt voldsomt overdrevet og/eller feiltolket. Mye tyder på at ansatte ledere skjøter sitt virke i tråd med eiernes interesser, slik at det synes mer som om de formidler eiermakt enn å undergrave den. Så har da også mange bidragsytere på feltet kommet til at denne utviklingen ikke slår beina under det (ny-)marxistiske klassebegrepet (Scott 1997; Zeitlin 1989), selv om det må videreutvikles.

I kjølvannet av disse vesentlige endringene i kapitalismen gjøres det fortsatt spennende arbeider om klasse og lagdeling i eksplisitt ny-marxistisk, ny-weberiansk eller ny-durkheimiansk ånd. Felles for disse er at de tar høyde for de tendensene Brox mener gjør Marx’ klassebegrep utdatert (se f.eks. bidragene i Wright 2005). Og analogt med tilfellet Giddens blir så disse kritisert av andre ny-marxister og ny-weberianere, som finner andre verdifulle innsikter i klassikerne som de mener overses. Med andre ord: mange har fortsatt en fruktbar dialog med klassikernes gjenferd.

Av Marx, Durkheim, Weber og av mange, mange andre har alle sosiologer arvet en kapital av metoder, begreper og teknikker som er en del av vår vitenskapelige utrustning (Bourdieu 1993:10). Om sosiologien blir bedre og bedre måtte det være fordi denne utrustningen vokser og vokser – men det forutsetter også at vi behersker utrustningen og er i stand til å utnytte den. Jeg tror derfor sosiologistudenter også i framtida bør bli kjent med ideene til disse døde, hvite mennene – og, så klart, en rekke senere bidragsytere til faget de opprettet. Klassisk og moderne sosiologisk teori bør ikke sees på som en rituell feiring av forfedre, men som en rik ressurs som kontinuerlig må kritisk vurderes og settes på prøve.

Noter

[1] Mange sosiologer er av den oppfatning at slike grunnlagsspørsmål ikke er relevante for forskningen deres. Men alle forsøk på å studere samfunnsliv innebærer en eller annen måte å tenke om dette på: hva er forholdet mellom strukturelle forhold og aktørenes handliner? Om en avviser å tenke systematisk på dette spørsmålet har en i praksis hengitt seg til et implisitt, og kanskje også ugjennomtenkt syn på saken.

Referanser

Aakvaag, Gunnar C. 2008. Moderne Sosiologisk Teori. Oslo: Abstrakt forlag

Bourdieu, Pierre. 1993. “A Science That Makes Trouble.” Pp. 8–19 in Sociology in Question. London: SAGE Publications.

Giddens, Anthony. 1977. Studies in Social and Political Theory . London: Hutchinson.

Giddens, Anthony, and Christopher Pierson. 1998. Conversations with Anthony Giddens: Making Sense of Modernity. Cambridge: Polity Press.

Kropp, Kristoffer. 2011. “The Field of Sociological Research in Denmark.” Praktiske Grunde (2/3):17–42.

Scott, John. 1997. Corporate Business and Capitalist Classes. Oxford: Oxford University Press.

Wright, Erik Olin. 2005. “Approaches to Class Analysis.” X, 212 s.

Zeitlin, Maurice. 1989. The Large Corporation and Contemporary Classes. Cambridge: Polity Press.