Den prisvinnende historikeren Torgeir E. Sæveraas’ nye bok,»Bokstaven R» er en betimelig utgivelse som tar for seg hundre landssviksaker etter alfabetisk orden. Hvordan har det seg at Henry Oliver Rinnan ble dømt, mens Knut Rød ble frikjent? Kanskje det kan sies slik at der hvor sosiologene har klassedebatt, har historikerne debatten om andre verdenskrig og hjemmefronten? Det har i det minste gått høylytt for seg de siste årene, og ikke mindre enn fem motbøker har kommet ut etter Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? Fra 2018.
Bokstaven R er også løst knyttet til denne debatten, i det politiinspektør Rød som tjenestegjorde i Statspolitiet under okkupasjonen og deltok i aksjonen mot jødene i 1942 er sentral i begge bøkene. Innfallsvinkelen til Sæveraas er like fullt heller metodisk i den forstand at han behandler saken mot Rød ved å se den i lys av hundre andre landssviksaker, og diskuterer hva slags kildegrunnlag dette utgjør for vår kunnskap om andre verdenskrig og norsk motstand og kollaborasjon.
Hva slags empiri er landssviksaker?
Landssviksakene finner man på Riksarkivet og de er deres mest etterspurte materiale. De utgjør over 1 km med arkivhyller. Mest sannsynlig kommer de til å få mer og mer oppmerksomhet i tiden som kommer. De digitaliseres as we «speak» i Mo i Rana, og vil kunne være tilgjengelig på Digitalarkivet for dem som søker om det der. Besøk til Riksarkivet på Sognsvann trengs ikke lenger og ettersom tiden går forfaller også eventuelle klausuler. Hva er det så vi støter på i disse sakene? Det er avhørsprotokoller, rettsbøker, ligningsattester, fødselsattester, medlemskapsbevis og mer (noen også med tilførsel av dokumenter ang. benåding eller lignende helt opptil 1970-tallet). Rikelig med informasjon altså, selv om man må være kritisk til både vitner og mistenktes uttalelser i avhørene.
Ved å sammenstille landssviksaker, slik som også TV-serien «De siste dødsdømte» på NRK gjorde med stor suksess, får man effektivt frem de ulike faktoreme som var med på å påvirke utfallet. For eksempel er tidspunktet for rettssaken av stor betydning. Jo tidligere den er, jo større sannsynlighet for at den blir streng. Den nevnte NRK-serien får også frem at det er en kjønnsskjevhet i behandlingen av sakene. Det vil si at langt færre kvinner får landssviksak, og at de som gjør det virker til å dømmes mildere for relativt sett sammenlignbare overtredelser.
|
Bokstaven R - Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød
|
|---|
|
Av Torgeir E. Sæveraas
|
|
339 sider
|
Rettssaken mot Knut Rød har mange forsket på før, og å velge Rinnan, slik som Sæveraas gjør, er kanskje ikke det som tydeligst får frem det paradoksale – her ville heller forfatteren og kritikeren Finn Halvorsen[1] vært egnet. Han får 12 års tvangsarbeid for sin virksomhet som sjef for Teaterdirektoratet i 1940-42, som i stor grad besto i å sørge for at sensuren ble overholdt ved norske teatre og scener. Valget av Rinnan og Rød i tittelen har nok heller med å bruke navn som er gjenkjennelige for potensielle lesere.
Sæveraas tar utgangspunkt i Liste nr. 1 over personer som er mistenkt for grovere arter av landssvik, som ble utgitt av Politidirektoratet våren 1945. Denne listen har flere som ikke har landssviksaker, og alle landssviksakene på «R» er heller ikke representert her, men utvalget til Sæveraas’ pretenderer aldri å være vitenskapelig, så det er så godt som noe.
Fra harde til mildere straffer
Boka er strukturert kapittelvis etter fire kategoriseringer av straffer: (1) strenge frihetsstraffer, (2) økonomisk landssvik, hirdmenn og frontkjempere, (3) kvinner, småhøvdinger og passive medlemmer, og (4) mildere frihetsstraffer, forelegg og henleggelser. Dette fungerer godt og alle de fire kategoriene har heterogenitet innad som er interessant og vekker nysgjerrighet. Det er veldig godt håndverk å håndtere et så stort persongalleri i lett tilgjengelig prosa. Sæveraas’ fokus er særlig på hvilke rettsprinsipper som gjorde seg gjeldende i hver enkelt sak, og han går seg ikke vill i de mange potensielle aspektene ved livene til de som behandles. Sånn sett er dette en bok som først og fremst handler om rettsoppgjøret i rettssalene og hvordan prosessene foregikk der. Det bidrar til å gi leseren et tydelig utbytte. Av tydelige inntrykk er et som undertegnede også har etter å ha lest en rekke landssviksaker, nemlig at «[…] det [er] påfallende hvor få genuint angrende syndere det tilsynelatende var blant de tiltalte i landssvikoppgjøret».
Det er veldig godt håndverk å håndtere et så stort persongalleri i lett tilgjengelig prosa
Det er «de store fiskene» som får mest oppmerksomhet her, i form at Rinnan og Rød får hvert sitt enkeltkapittel, og det er i deres saker det er mest informasjon å finne. De representerer på mange måter noen tydelige motsetninger mellom, for eksempel, slik de vurderes i rettsakene, en med feil holdninger (Rinnan) og en med riktige holdninger (Rød), eller en med eget initiativ (Rinnan) og en omtrent uten alternativ (Rød), eller en som gjorde noe mot motstandsbevegelsen (Rinnan) og en som gjorde noe for motstandsbevegelsen (Rød). Like fullt har Rød sin deltakelse i jødeaksjonen medført at kriminolog Knut Sveri hevdet at «domstolen ikke anså jødene som likeverdige med andre nordmenn». Sæveraas peker på Marte Michelet, Synne Correll, Espen Søbye og Odd-Bjørn Fure som personer som har videreført Sveris poenger. Nettopp denne dommen er bokens sentrale anliggende, siden den «setter en rekke sentrale problemstillinger ved Norge under den tyske okkupasjonen og det påfølgende rettsoppgjøret på spissen» (s. 277).
Men fikk han en dom som ligner de andres?
Knut Rød ble frikjent som en av svært få i rettsoppgjøret (kun 1375 av 92 805 personer ble frifunnet, men de ligger fortsatt i «Landssvikarkivet» til tross for frifinnelsene). Dommen hans ligner sånn sett ikke de andres. Men dersom man retter oppmerksomheten mot rettsprinsippene som ble anvendt, ser det annerledes ut. Sæveraas finner at rettsprinsippene i saken mot Rød i stor grad stemmer med de øvrige, og at det dermed er grunn til å betvile Sveris harde dom over domstolen.
Det sentrale argumentet som Sæveraas fremfører, eller som han legger frem fra rettssaken, er at motstandsarbeidet til Rød (informasjonslekking) og deltakelse i aksjonen mot jødene ikke regnes som to forskjellige aspekter som veies mot hverandre, men som aktiviteter uløselig knyttet til hverandre. Like fullt mener Sæveraas at det er rettens ansvar at dommen kan «oppleves sånn», med bakgrunn i at enkelte formuleringer kan leses dithen. Mest av alt så er det en kritikk av konkluderende lesninger av Rød-saken, og et argument for at det må forskes mer på Rød-saken og den oppsiktsvekkende frikjennelsen.
Sæveraas finner at rettsprinsippene i saken mot Rød i stor grad stemmer med de øvrige, og at det dermed er grunn til å betvile Sveris harde dom over domstolen
Med den norske forfatterforeningens beklagelse av deres interne etikk-komités, kalt Æresretten, dommer etter krigen, og kontroversene rundt det friskt i minne, virker det fornuftig i stedet for å spørre hvorvidt dommen Rød fikk var riktig eller ei, heller å spørre hva kan være grunnene til at Rød ble frikjent. Sæveraas viser at vi enda ikke har et tilfredsstillende svar på dette.
Hva med oppgjørene i andre land?
Hva med å se til andre land? Flere ble okkupert under andre verdenskrig og hadde fascistiske styrer – mange hadde også rettsoppgjør etter krigen, slik som for eksempel Jon Elster og kolleger (2006) og Andrea Pető og Ildikó Barna (2015) har behandlet, uten at de eller lignende vises til av Sæveraas. Særlig Nederland utpeker seg som et land med et rettsoppgjør som ligner på det norske, så hvorfor gjøres det så få sammenligninger? Det er påfallende at mange av debattene om krigen og Holocaust i Norge havner i en blindvei som om situasjonene er spesifikt norske. Det hadde vært befriende, og, mistenker jeg, innsiktgivende, å løfte blikket for å se hvordan dette fortonet seg også i flere land. Ikke bare forskning, men norsk offentlighet kan ha godt av det.
Sæveraas’ bok er god opplysning, og retter et prisverdig søkelys på kildegrunnlag i stedet for å skjule sammenhenger i forførende fortellinger. Boka er sånn sett en invitasjon til å delta i arbeidet med å finne ut mer om denne avgjørende perioden i norsk historie. Det er svært sympatisk. I sosiologien har andre verdenskrig vært til stede gjennom både Niels Christie og Vilhelm Auberts arbeider i Norge, men interessen har kanskje avtatt noe? Er det noe Sæveraas’ bok virkelig gjør så er det å rette oppmerksomheten mot potensialet som ligger i Landssvikarkivet og behovet for videre forskning. Her er sosiologene med deres metodiske arsenal naturlige å påkalle. I Nederland åpnes også arkivene, og dette kommer det til å bli mer oppmerksomhet på i årene som kommer.
[1] Ingen relasjon til anmelderen!
Referanser
Pető, A., & Barna, I. (2015). Political Justice in Budapest after World War II. Budapest: Central European University Press.
Elster, Jon (Ed.) (2006) Retribution and Reparation in the Transition to Democracy. Cambridge: Cambridge University Press
