Lesesalens mange funksjoner

Tekst og foto: Silje Kathrine Høyland

Som masterstudent ved Universitetet i Bergen opplever man det privilegiet at man blir tildelt sin egen arbeidsplass. Et sted på universitetet finnes det en pult med mitt navn på. Det vekker en sterk viktighetsfølelse. Jeg kjenner den vokser inni meg mens jeg sitter der. Jeg er viktig, og jeg har min egen plass hvor jeg gjør viktige ting. Det inspirerer meg, og får meg til å ville gjøre faktiske viktige ting.

Dog ble de første timene på lesesalen dette semesteret for det meste brukt til å henge opp bilder av kjente karakterer som forteller meg at jeg burde studere. Jeg satt lenge og prøvde å bestemme meg for om Sherlock eller Harvey Specter var mest dikterende. Harvey vant og hver dag sier han at «You should be goddamn studying». Noen ganger hjelper det.

Følelsen av å ville utrette noe og skape noe drar meg til lesesalen. Noen ganger er det Harvey. Etter å ha tilbragt et visst antall timer på lesesalen den siste tiden har jeg begynt å oppdage dens mange funksjoner. Lesesalen er ikke bare et sted hvor vi leser. Den er en arena for interaksjon, emosjoner og normdannelse.

Den første funksjonen som fremkommer når man ankommer bygget, er en treningsfunksjon. Sosiologistudentene har gleden av å dra seg opp fire etasjer for å nå plassen sin. Det sies at fysisk aktivitet påvirker arbeidsevnen på en positiv måte, og det håper vi alle sammen er sant. Dessverre er det ingen av oss som forsker på dette i sin masteroppgave, så vi får ta det for god fisk.

Lesesalen kan også nesten fungere som en kafé. I etasjen finnes det nemlig et lunsjrom som er godt utrustet og har en ting som de fleste studenter ikke kan leve uten: kaffe. Det er kanskje ingen barista i hjørnet eller stemningsfremmende musikk i bakgrunnen, men det fyller de grunnleggende behovene. Vårt lunsjrom bistår med kaffe og sosialt samvær i umiddelbar nærhet. To viktige elementer for at hverdagen ikke skal gå under.

Dermed har lesesalen en sosial funksjon. Innen vanlig kutyme er det innforstått at man skal hilse på kjenninger. Selv om man kanskje tenker at lesesalen er et sted fylt av stillhet, så gjelder dette prinsippet også her. Når man ankommer lesesalen er det viktig å hilse på alle man kjenner på vei til plassen. Man må annonsere at man har ankommet. Noen ganger uttrykker man også noen fraser om hvordan ting går. Likevel, som i mange subkulturer, så begynner man å danne egne måte å forstå hverandre. Spørsmålet: «hvordan går det?» blir ofte uttrykt med referanse til hvordan det går med masteroppgaven din.

Dette bringer oss videre til en ny funksjon: lesesalen som et støttenettverk. Det er nemlig en arena for mye sympati. Vi befinner oss i samme situasjon og vet at et par støttende ord fra medstudenter kan komme godt med. Lesesalen er en arena både for suksess og frustrasjon, og ofte er det fint å ha muligheten til å lufte begge deler.

Det neste året av mitt liv har jeg planer om å tilbringe opp alt for mange trapper, sittende på en pult og sittende i et lunsjrom. Det føles godt å vite at lesesalen ikke bare har en arbeidsfremmende funksjon, men krysser også over til områder som fremmer støttenettverk, sosialt samvær og fysisk aktivitet.