Anmeldelse: «Makt og opposisjon i arbeidslivet»

Eivind Falkum kom i 2020 med boken Makt og opposisjon i arbeidslivet – Maktforskyvninger fra 1900 til 2020 på Cappelen Damm Akademisk. Boken er basert på hans doktoravhandling fra 2008, men oppdatert med 26-års erfaring som arbeidslivsforsker hos Fafo og Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). Boken er ment som en lærebok i faget organisasjon og ledelse. Det som skiller den fra en rekke andre bøker innen temaet er at han retter søkelys på hvordan ledelse og organisasjon er påvirket av muligheter og begrensninger i rammeverket for arbeidet, arbeidsplassene og arbeidslivet. Ikke minst hvordan klassekamp, markedsliberalismen, partssamarbeidet sentralt og lokalt, samt ulike styringsregimer, har påvirket det norske arbeidslivet fra 1900 og frem til i dag.

Falkum drar leserne igjennom sentrale hendelser og ideer som var med på å utvikle norsk arbeidsliv. Han løfter frem den første hovedavtalen fra 1935 og følger utviklingen av trepartssamarbeidet mellom myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i etterkrigstiden. Gjennomgangen gir nyttig kunnskap til å forstå de politiske og interessepolitiske debattene som vi har sett om norsk arbeidsliv; også de siste tiårene.

Til slutt i boken drøfter Falkum makt og opposisjon i arbeidslivet ut fra en rekke ulike perspektiver. Han trekker linjer tilbake til hendelser og tenkere som har bidratt til å forme og forklare det arbeidslivet vi har i dag. Boken avsluttes med en epilog. Budskapet er at «samarbeidsorientert ledelse vil være opptatt av å dele makt med tillitsvalgte og ansatte ved bruk av medbestemmelse og medvirkning som styringssystemer.» (s. 243) En modell for medbestemmelse i utviklingsprosessen på arbeidsplassen kan bestå av følgende trinn: 1) Felles forståelse av virkeligheten, 2) Felles forståelse av problemer, 3) Felles valg av løsning og 4) Iverksetting av tiltak.

Vier sentrale utviklingstrekk for lite oppmerksomhet

Boken gir en grundig innføring i hvordan norsk arbeidsliv har utviklet seg historisk. Det er mange referanser til konkrete tenkere og historiske hendelser som setter de ulike utviklingstrekkene og utfordringene i kontekst. Undertegnede savner imidlertid noe mer refleksjon knyttet til utviklingen som har funnet sted på 2000-tallet. F.eks. har globalisering og EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft gitt utfordringer som kunne fått større oppmerksomhet i boken. Dette er krefter som påvirker norsk arbeidsliv i dag – ikke minst i de mest konkurranseutsatte bransjene og deler av kommunal sektor. I tillegg har rettsliggjøringen av velferdsstaten gitt nye forventninger og krav til offentlig sektor. Medias og politikernes oppmerksomhet på tjeneste­utøvelsen i offentlig sektor har også stor betydning for hvordan sektoren er organisert og styrt.

Av blant annet ovennevnte grunner er det nærliggende å mene at mulighetene og utfordringene knyttet til medbestemmelse og medvirkning varierer mellom sektorer/bransjer. Muligheten til å påvirke eget arbeid varierer for eksempel om du jobber i barnevernet eller i en butikk. Og tenk om du er én av svært få norsktalende på en stor byggeplass med mange som ikke engang behersker engelsk? Hva betyr det for partsamarbeidet, medbestemmelse og medvirkning? Dette er aspekter som kunne vært drøftet mer inngående.

Hva de ansatte legger i et begrep som medvirkning – hvis de blir spurt i en spørreundersøkelse eller av en forsker – vil trolig også variere med rammebetingelser og kontekst. Sektor/bransje kan også ha betydning for hvilket behov og forventninger man har til de to siste styringsregimene; standardisering og kontroll og lojalitet og forpliktelse. For eksempel kan en saksbehandler i NAV oppleve at et klart regelverk gir god støtte i konkrete saker, sammenlignet med en situasjon med stor grad av skjønnsutøvelse. Også sett opp imot likebehandlingsprinsippet som står så sterkt i den norske velferdsstaten! Hvilket styringsregime som er «riktig» på ett område, er dermed ikke nødvendigvis riktig på et annet. Til det er rammeverket, samfunnets forventninger, mv. for ulike.

Undertegnede opplever nok også at Falkum kan bli noe normativ når han beskriver enkelte utviklingstrekk de siste tiårene. Ikke minst gjelder det omtalen av målstyring, New Public Managementer (NPM) mv., der jeg savner en grundigere drøfting. F.eks. skriver han følgende: «I et arbeidslivsperspektiv har ikke helseforetakene vært noen suksess. Antall sykehussenger er dessuten betydelig redusert etter foretaksreformen» (s. 240). Sistnevnte bruker han – etter det jeg forstår – som et argument for at foretaksmodellen ikke fungerer. Men det er ikke slik at helsevesenets kvalitet og effektivitet kan måles etter antall sengeplasser. I hvert fall ikke alene! Innen helsevesenet har for eksempel ny teknologi og kunnskap gitt muligheter for dagkirurg, som før krevde sykehusinnleggelse; en utvikling som også er ønsket av myndigheter, politikere og pasienter.

Selv om man åpenbart kan diskutere om endringene i regulering og styring av for eksempel offentlig sektor de siste tiårene er fornuftige, er ikke alternativet nødvendigvis å gå tilbake til «tidligere tider». Utfra et arbeidslivsperspektiv kan man, istedenfor å «skylde» på siste tiårs utviklingstrekk, ta utgangspunkt i gjeldende rammebetingelser og drøfte mulige justeringer i reguleringen av f.eks. partssamarbeidet. Selv om norsk arbeidsliv i dag har en rekke ulike hoved- og tariffavtaler, er det fortsatt et potensial for videreutvikling!

Partene og forskere gjennomfører jevnlig bransje-/profesjonsspesifikke studier på medvirkning, medbestemmelse og partssamarbeid. Undertegnede savner likevel flere gode studier som problematiserer de mer sektor-/bransje­spesifikke utfordringene. Utover trepartssamarbeidet, som favner hele arbeidslivet, er det grunn til å forvente en stadig større variasjon mellom både tariffområder og enkelt­virksomheter. Endrede rammebetingelser gir trolig flere muligheter, men også utfordringer, når partene sentralt skal operasjonalisere og regulere medbestemmelse og medvirkning, og hvordan partssamarbeidet kan håndteres i den enkelte virksomhet.

Gir nyttig kunnskap om bakteppet for tillitsreformen

Valgkampen 2021, og etterfølgende debatt av regjeringsplattformen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, illustrerer at diskusjonen om norsk arbeidsliv er høyst levende. Jeg tenker ikke minst på tillitsreformen, som den nye regjeringen har lagt stor prestisje i. Selv om mye av boken ble skrevet før debatten om en tillitsreform tok virkelig av, gir boken nyttig kunnskap om bakteppet for tenkningen. Falkum har også skrevet en interessant artikkel «Tillit og styring i arbeidslivet»  på sosiologen.no i 2019, som et oppspill til Vinterseminaret 2020 med nettopp «tillit» i tittelen. Jeg ser også frem til hans innlegg «Arbeid og tillit når omstilling er total og rammer skjevt» på neste seminar.¹

Tillitsreformen i offentlig sektor, og operasjonaliseringen av den i tiden fremover, må også sees i sammenheng med at mange virksomheter etter pandemien gir ansatte større mulighet til å jobbe andre steder enn i arbeidsgivers lokaler. Det er i og for seg ikke noe helt nytt, men bruken av hjemme-/hyttekontor, kontorfellesskap, «hubber» o.l. vil få et betydelig større omfang i tiden fremover. Hva vil det bety for arbeidsmiljø, og mulighetene for medbestemmelse og medvirkning i arbeidslivet?

Oppsummert gir Falkums bok et godt grunnlag for ytterligere studier av makt og partssamarbeid i norsk arbeidsliv. Jeg håper på en oppfølger – gjerne fra Falkum – som i større grad problematiserer de siste tiårs utviklingstrekk, samt de utfordringer og muligheter som følger av f.eks. tillitsreformen og mer hjemmearbeid! En oppfølger kunne ikke minst gitt partene nyttig kunnskap i arbeidet med å videreutvikle rammeverkene for fremtidens arbeidsliv.

¹ Vinterseminaret 2021 er dessverre avlyst. For mer informasjon om Vinterseminaret plan B, se her.