Sosiologi og naturforståelse

Trenger sosiologien en egen teori om, eller analyse av, natur, eller må vi bare overlate til naturvitenskapene å fortelle oss hva og hvordan naturen er/fungerer? For det meste har naturen ikke spilt noen stor rolle i den sentrale sosiologiske begreps- og teoriutviklingen. (Unntak finnes: Marx blant 1800-tallets klassikere. De mest kjente i vår samtid er kanskje Talcott Parsons (1978), Ulrich Beck (1986) og Bruno Latour (2004)). Naturen har blitt betraktet som en selvsagt, trygg og stabil forutsetning for samfunn og som reservoar av ressurser uten dypere tematisering og uten at natur har blitt inkludert som sentrale dimensjoner i samfunnsanalysen. Naturens orden og lovmessigheter er tema for naturvitenskap.

Sosiologien holder seg på trygg avstand og konsentrerer seg om sosiale realiteter. Jeg mener sosiologien må inkludere naturforståelse og (sider ved) naturvitenskapelig kunnskap for å være på høyde med de store samfunnsendringer som skjer i vår tid – endringer som i økende grad vil være konsekvenser av menneskehetens påvirkning av natur og naturens mange reaksjoner på denne påvirkningen, f.eks. global oppvarming, ekstremvær, tørke, havnivåstigning, forurensning av jord, luft og vann. Naturen er ikke lenger den «naturlige», trygge og stabile forutsetningen man har tatt for gitt. Den har endret seg og vender nå tilbake i form av forskjellige trusler. Naturen er ikke lenger kontrollerbar på den måten som den framskrittsoptimistiske moderne kulturen har regnet med. Menneskeskapte naturendringer utfordrer allerede mange sider ved moderne samfunn og det blir bare merkelig om ikke sosiologien vil tematisere dette og la det bli en sentral dimensjon i en fornyet sosiologi som er på høyde med disse prosessene og endringene (Jfr. Guneriussen 2018).

Da Habermas begynte å formulere sin samfunnsanalyse og vitenskapsteori på 1960- og 70-tallet bidro han til å forsterke et skille mellom human- og naturvitenskap og mellom begrepene om kultur og natur. Slik videreførte han på sin måte den klassiske tyske hermeneutiske tradisjonen. Samfunnsvitenskapene var primært meningsforstående (med unntak for enkelte autonome systemer – eksempelvis økonomiske mekanismer og byråkratiske systemer) mens naturvitenskapene bare var kausalforklarende. Ting skjedde og prosesser foregikk i naturen fordi de var virkninger av kausale krefter og ikke uttrykk for aktørers intensjoner, behov og ønsker. Habermas’ teori eksemplifiserer en moderne naturforståelse i tråd med Max Webers ide om «avfortrylling» –  naturen har ingen mening vi må tolke slik vi tolker menneskers ytringer og handlinger.

Videre knytter Habermas denne moderne naturforståelsen til en underliggende «teknisk erkjennelsesinteresse». Naturen framtrer som meningsfull i lys av menneskets interesse av teoretisk og/eller teknisk kontroll over og forutsigelse av naturforløp (Habermas 1970: 235 ff). Denne tenkningen reflekterer langt på vei et moderne industrielt forhold til natur som ressurs – som kraft og materiale for menneskers utnyttelse.

Dette skillet mellom natur og kultur – mellom naturlig kausalitet og menneskelig intensjonalitet – er selvsagt godt begrunnet og dypt forankret i et moderne paradigme: Naturforløp uttrykker ingen bakenforliggende mening/intensjonalitet. Det handler om kausale krefter, naturlover og prosesser som determinerer hendelser eller utløser kaotiske forløp uten at det står magiske krefter og hensikter bak. Det er mange naturprosesser og hendelser vitenskapene (enda) ikke kan forklare. Men det skyldes begrenset kunnskap og naturens kompleksitet – ikke at vi ikke enda har forstått hva naturen mener og prøver å fortelle oss.

Natur/kultur–skillet utfordres

Men noe har skjedd siden 1970-tallet som utfordrer en tradisjonell teknokratisk naturforståelse. Det handler om endringer i tenkemåter men også om objektive forandringer i naturen og i samfunnsmessige forhold. Utviklingen av genetikk og nevrobiologi har stimulert en konsekvensrik naturalistisk vending – til dels i svært reduksjonistiske former – som utfordrer mange varianter av samfunnsvitenskapelig teori når det gjelder forståelsen av menneskelig handling, relasjoner og sosiale prosesser/systemer. Det har oppstått en temmelig uforsonlig konflikt mellom en mer voluntaristisk handlingsteori som er typisk i sosiologien og en mer deterministisk teori som har preget den nye naturalistiske vendingen. De mest ekstreme biodeterministiske teoriene (eks. Churchland 1987) er kunnskapsteoretisk paradoksale – selvrefererende inkonsistente.

Hvis de har rett i at all adferd – som dermed må inkluder forskerens påstander – er genetisk/nevrologisk determinert så har de fratatt seg selv muligheten for å argumentere rasjonelt for sin posisjon. De kan ikke i god tro mene at dette er sant og samtidig mene at rasjonell argumentasjon kan overbevise en mottager om at dette er sant. Argumentasjon, bevis og belegg er ut fra en slik reduksjonistisk teori bare noen av mange typer stimuli som kan påvirke nevrale prosesser (og dermed adferd) hos mottager. Å (prøve å) overbevise forutsetter derimot at avsender og mottager er i stand til å vurdere holdbarhet og relevans.

Et gyldig argument er ikke (bare) et kausalt stimuli og resultat av nevrologiske prosesser hos avsender og utløser biologiske/nevrologiske endringer hos mottager. Det framsetter krav på gyldighet som kan etterprøves kognitivt – av begge parter. Dette forutsetter i det minste at mennesker har evne til å forstå og vurdere påstander og handle på det grunnlaget – dvs. at de i noen grad kan koble seg fri fra rene deterministiske kausalkjeder. Men sosiologene bør være oppmerksom på at de kan lære noe av mindre ekstreme, ikke-reduksjonistiske varianter av den naturalistiske vendingen. De kan kaste nytt lys over handlingsmønstre og sosiale prosesser – eksempelvis gruppeprosesser, kjønnsroller, dannelsen av sosiale bånd og fellesskap, autoritetsdyrkelse og reaksjoner på avvik. Det er i vår tid lite fruktbart å fastholde svært idealistiske handlingsteorier som avviser alt av biologisk/genetisk innflytelse. Det er også vanskelig å støtte Durkheims velkjente tese om at sosiale «ting» og prosesser utelukkende må forklares gjennom sosiale krefter og forhold – ikke gjennom naturprosesser eller psykologiske prosesser.

De ekstreme versjonene av genetisk-, biologisk- og nevrologisk reduksjonisme har ikke hatt stor gjennomslagskraft i samfunnsvitenskapene. Men sosiologer er heller ikke immune mot reduksjonistiske tendenser og selvreferanseproblemer. Et eksempel er «the strong program» i kunnskapssosiologi representert ved David Bloor (1999). Her er problemet at alle oppfatninger må behandles symmetrisk – enten de er sanne eller falske, klare eller forvirrede, rasjonelle eller irrasjonelle, logiske eller ulogiske oppfatninger, så er de alle sammen i siste instans virkninger av bestemte sosiale betingelser. Framveksten av en vitenskapelig teori må forklares vitenskapelig gjennom analyser av historiske og sosiale betingelser. Den kan ikke forklares som resultat av rasjonelle avklaringer, gyldige argument og bevis/belegg. Alle vitenskapelige teorier/oppfatninger er underbestemt av observasjoner og belegg/argumentasjon.

Det må derfor noe mer til for å forklare en oppfatning/teori – ikke argumentasjonskjeder men kausale kjeder i form av sosiale og historiske betingelser og prosesser. En annen form for reduksjonisme kan vi finne i visse radikale utgaver av «Actor-Network-Theory». Her har det vært viktig å bygge ned skillet mellom menneskelige aktører og ting, teknologi og materialitet mer generelt. I stedet for å tenke at bare mennesker er intensjonale aktører og de materielle omgivelsene bare er betingelser, materialer, ting og strukturer som aktørene forholder seg til, så innfører man et begrep om «actant» som gir aktørstatus til ting/materielle forhold likeså vel som til mennesker. Samfunn og sosiale fellesskap eksisterer og henger sammen i kraft av et mangfold av materielle forhold – alle slags naturforhold (planter, dyr, biologiske-, kjemiske og fysiske prosesser), redskaper, teknologi og materiell infrastruktur.

Det er totalvirkningen av alle tingene som gjør samfunnet stabilt. ANT har viktige ting å lære oss om materialitetens mangesidige betydning for mennesker og samfunn. Den Durkheimske ideen om at sosiale fenomen bare kan forklares ut fra sosiale fakta og prosesser er i strid med en slik tenkning. Men hos noen representanter kan selvreferanseproblemer igjen dukke opp. Bruno Latour har gått svært langt i å avvise ethvert skille mellom natur og samfunn, ting og mennesker, intensjonalitet og kausalitet. Han hevder at det typisk vestlige skillet mellom ting og personer er en merkelig tro («a strange belief») (Latour 2004: 45). Men uten en slik distinksjon («tro») er det vanskelig å forstå hvordan Latour i god tro kan mene at han er et argumenterende subjekt som prøver å overbevise andre om gyldigheten av sine argumenter. Ting argumenterer ikke, de virker. De vurderer ikke argumenter, de påvirkes kausalt. De er ikke i og av seg selv intensjonale subjekter, men kan være produkter av menneskers intensjonale handlinger. (Ting kan dermed selvsagt være fullpakket av menneskelig intensjonalitet gjennom deres frambringelse – eks. datamaskiner/program).

En ny naturhistorisk epoke: Antropocen?

Det er ikke bare på grunn av slike (vitenskapsteoretiske) endringer i tenkningen om kunnskap og vitenskap som utfordrer det skarpe skillet mellom natur(vitenskap) og kultur(vitenskap). Vi står overfor ontologiske endringer med vidtrekkende betydning. Den naturen vi erfarer og virker i er i økende grad påvirket/preget av menneskelig aktivitet. Selv om mange dyrearter på forskjellige evolusjonsnivåer opplagt er intensjonale kan vi ikke anse naturen som helhet som en intensjonal kraft vi må forsøke å forstå/tolke. Men mange sider ved naturen er virkninger/bivirkninger av intensjonal aktivitet. Landskapene er preget og noen områder helt gjennomtrengt av menneskelig påvirkning og arbeid (ca. 50% av jordas landarealer bærer preg av menneskelig aktivitet). Luftens og vannets kjemiske sammensetning er påvirket. Det globale klimaet handler ikke (lenger) bare om naturgitte energistrømmer men også om menneskeskapte utslipp av forskjellige «klimagasser». Slik er naturen en «bærer» av menneskelig intensjonalitet – som tilsiktede eller utilsiktede virkninger av et uendelig mangfold av menneskelig virksomhet, fra storindustriell utvinning av fossil energi til det hverdagslige forbruket av plast, mat og transport m.m.

Dermed kan vi ikke lenger bare betrakte naturen (utenom dyreriket) som en intensjonsløs/meningsløs kausal orden selv om de grunnleggende naturlover (eks. gravitasjon, elektromagnetisme, fotosyntese) virker som før. Den er i økende grad bærer av mening/intensjoner (evt. som utilsiktede konsekvenser) som vi må fortolke – ikke bare kausalforklare. For å forstå (endringer i) den moderne naturen – både som omgivelser og som interne aspekter ved samfunnet –  trenger man bistand fra samfunnsvitenskapene. For å forstå (endringer i) det senmoderne samfunnet trenger samfunnsvitenskapene bidrag fra naturvitenskapene. Det er ikke lenger rasjonelt å opprettholde et svært klart og uoverstigelig skille mellom disse kunnskapsområdene. Samfunnet er ikke bare sosialt og naturen er ikke bare naturgitt.

Siden industrialismens gjennombrudd har det moderne samfunnet utviklet seg til å bli en viktig naturkraft i global skala med innflytelse på atmosfæren, havene, ferskvannssystemer, jordsmonn, vegetasjon, fauna etc. Dermed er det også i ferd med å endre betingelsene for sin egen eksistens og utvikling. Påvirkningen fra antropogeniske krefter på stadig flere dimensjoner ved det omfattende globale systemet («earth system» er den vanlige engelske termen) har motivert naturvitere til å argumentere for framveksten av en ny geologisk epoke: Antropocen (Crutzen & Stoermer 2000) – den første æra som er definert med referanse til menneskelig påvirkning av globale systemer.

Mennesket er ikke lenger «a species tossed about by larger forces – now we are those larger forces” (McKibben 2006: xviii). Antropocen er et resultat av utviklingen og ekspansjonen av moderne teknologi, institusjoner, kultur og sosiale strukturer. Derfor kan sosiologien bidra til forståelsen av Antropocen ved å inkludere analysen av forskjellige aspekter ved det moderne samfunnet som har betydning for påvirkning av naturbetingelser. En samfunnsteori som bare fokuserer på de rent sosiale elementene – symbolprosesser, relasjoner, rollestrukturer etc. er ikke lenger adekvat for å forstå den epoken vi lever i. «Humans have changed the way the world works, and now we must change the way we think about it too» (Folke 2013: 26).

Den epoken som går forut for Antropocen kalles Holocen. Den startet for omkring 11000 år siden da ismassene som dekte store deler av jordoverflaten begynte å smelte. Dette resulterte bl.a. i et klima og tilgang på ressurser og ernæring som var svært gunstig for menneskearten.  Et spørsmål som nå stilles er om disse gunstige betingelsene er i ferd med å ødelegges som følge av den teknologiske og økonomiske suksessen til moderne samfunn (bl.a. økende erosjon og ørkenspredning som konsekvens av temperaturøkning). De fleste (nord)vestlige samfunnene har vært svært vellykket målt ut fra indikatorer for økonomisk vekst, frihet og demokrati, likhet for loven, utdannelse, levealder, helse og teknisk kapasitet selv om det enda finnes store (og nå økende) økonomiske klasseforskjeller og grupper som er helt marginaliserte.

Sosiale, økonomiske forhold og politiske prosesser har selvsagt vært viktig for veksten som har preget de vestlige samfunnene. At de groveste formene for utbytting ble bekjempet har utløst mye av den skaperkraften som har preget det moderne samfunnet. Men samtidig er det et øyeblikk av «historisk flaks» som har vært helt avgjørende for denne veksten og velstanden: Oppdagelsen av og evnen til å utnytte forekomster av fossilt brennstoff (utenom trevirke) – en energikilde som ble helt dominerende i industri i løpet av 1800-tallet. Nå kan det være at flaksen er oppbrukt – at suksessen slår ødeleggende tilbake på mange av de livgivende betingelsene vi har tatt for gitt. Naturen vender tilbake som en (delvis) menneskeskapt destruktiv kraft. Ånden er sluppet ut av flasken. Samtidig er hele det moderne samfunnsmaskineriet fastlåst i sin egen suksess – avhengighet av fossil energi, kontinuerlig vekst, økende velstand og forbruk. Det er vanskelig å snu, eller bremse. Mektige grupper og interesser (eks. oljesektoren i allianse med staten, fagforeninger og politiske partier) bidrar til at en reell og effektiv grønn vending begrenses selv om de moderne statene har miljøhensyn i sin lovgivning og i utvalgte deler av forvaltningen. Det er ofte slik at det er noen «arbeidsplasser» og «verdiskaping» som er viktigere enn et «overdrevent naturvern» (f.eks. sjødeponi med gruveslam). Mange tilfeller av (skadelig) naturutnyttelse framstilles som så lite og ubetydelig i forhold til den totale globale påvirkningen – og i forhold til økonomisk vinning – at de ikke må få «hindre utviklingen» og den økonomiske veksten.

Det er vanskelig å få fram at de «store» og betydningsfulle påvirkninger av naturmiljø (eks. CO2-utslipp) også er en sum av alle de mange små aktiviteter. Hver enkelt virksomhet kan dekke seg bak dette ansvarsreduserende argumentet. Dette er et godt eksempel på «allmenningens tragedie». Så lenge vi lever under nasjonale og internasjonale økonomiske, politiske og administrative betingelser som Ulrich Beck har kalt «organisert uansvarlighet», er det «naturlig» at nasjonalstater og samfunnsviktig industri ofte handler kollektivt irrasjonelt og skader forskjellige slags allmenninger, fordi det lønner seg for den enkelte virksomhet. En vittig tunge har sagt at det er lettere å forestille seg jordas ødeleggelse enn kapitalismens avskaffelse. Men moderne samfunn har også i mange tilfeller vært i stand til å håndtere visse økologiske utfordringer, f.eks. begrensning i bruk av oson-ødeleggende gasser i kjøleteknologi og tiltak mot overfiske på visse fiskebestander.

Karl Marx argumenterte i sin tid for at de kapitalistiske samfunnene ville gå i oppløsning som følge av interne motsigelser og konflikter innen og mellom sosiale krefter og klasser. En god del alvorlige sosiale motsetninger finnes enda, men nå synes det senmoderne samfunnet også å være alvorlig utfordret av eksterne motsigelser som konsekvens av sitt eget kraftfulle påtrykk på naturbetingelsene. De samlede eksternaliteter av menneskelig virksomhet framstår som nye «naturlige» betingelser på globalt nivå. Påvirkningen har ført til desimering (og tilfeller av utrydding) av andre arter, skadelig påvirkning av ferskvannskilder og hav, destruksjon av biotoper, presset naturlige systemer ut av homeostatisk balanse (eks. klimaendring). Idealet om materiell vekst har vært noe av kjernen i moderne kultur og politikk. Dette framstår nå som ute av takt med sårbare og livsviktige naturbetingelser.

Det eksisterer noen kontroverser knyttet til bruken av Antropocen-begrepet, selv om det har fått feste både i sentrale naturvitenskapelige miljø og i humanvitenskap. Den internasjonale stratigrafiske kommisjon under «The Geological Society of London» har så langt ikke godkjent dette som navnet på en geologisk epoke selv om det er få som bestrider omfanget av menneskelig påvirkning. En annen kontrovers dreier seg om bruken av «Antropos» i begrepet. Dette tyder jo på at det er menneskene i sin alminnelighet eller menneskeheten som sådan som har skapt de endringene som nå truer mange samfunn. Det er et faktum at de vestlige industrisamfunnene med deres kapitalistiske økonomi historisk har bidratt mest til de endringene som nå melder seg (og de medfølgende problemer for menneskeheten). Skyld (og ansvar?) er altså ikke likt fordelt på hele menneskeheten. Noen har derfor hevdet at det er en tilsløring å tale om Antropocen og foreslått «kapitalocen» i stedet – et navnevalg som selvsagt peker på de sentrale økonomiske mekanismene og drivkreftene i kapitalismen.

Kontroversen om navn er ikke så viktig – så lenge man er bevisst på at ikke alle har bidratt like mye. Noen aktører/systemer (særlig i de vestlige industrisamfunn) har etterlatt et økologisk «fotavtrykk» som er av en helt annen størrelsesorden enn fattige land/regioner i sør. Også innad i rike vestlige land er det store forskjeller på fotavtrykk. I internasjonale klimaforhandlinger er disse forskjellene (i noen grad) anerkjent selv om man ikke har klart å bli enige om hvordan ansvaret for klimatiltak skal fordeles og hvordan (eller om) de rike land skal kompensere fattige land. Jeg fortsetter å bruke Antropocen-begrepet med disse forbeholdene. Det er et faktum at menneskeheten som sådan øver et økende påtrykk på økosystemer i dag selv om noen bidrar mye mer enn andre (og har mer skyld og bør pålegges et større ansvar). Det er noe med menneskenes egenskaper og kapasiteter i kombinasjon med sosiale-, økonomiske- og teknologiske systemer som er problematisk.

Økologisk påtrykk – menneskenes unike egenskaper

Alle levende vesen påvirker sine naturgitte omgivelser – sin biotop, sitt habitat. En art kan under gitte betingelser påvirke sin biotop (eller emigrere til andre biotoper) slik at livsvilkårene for andre arter forstyrres/skades. Den kan da også ødelegge sine egne livsbetingelser. Beveren ødelegger et visst skogsområde rundt dammen sin. Det blir etter hvert ubeboelig og til slutt emigrerer den til et nytt habitat og det gamle habitatet kan etter en tid gjenvinne vegetasjon og sirkulasjon. Men alle dyrearter (unntatt mennesker) er «underlagt» følgende prinsipp: Ethvert enkeltindivid av en art har en artsspesifikk påvirkning på sine omgivelser: et spesifikt økologisk fotavtrykk. Hver enkel fugl må skaffe seg en viss mengde næring i sine omgivelser for å leve og det er øvre grenser for hvor mye den kan fortære – og hvor mye den totalt kan påvirke gjennom sitt nærvær. Det er altså begrenset oppad hvor mye den kan påvirke og det er en nedre grense for hva den må klare å påvirke for å overleve. Det er her mennesket skiller seg ut som et helt unikt vesen: Mennesket er den eneste art hvis enkeltindivider ikke har et naturgitt spesifikt og begrenset påtrykk på sine omgivelser. Forklaringen er enkel nok: Teknologisk utvikling og derigjennom evnen til å utnytte stadig større mengder energi gjør at det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket for innbyggere i høyt utviklede samfunn er mye større enn innbyggere i teknologisk lite utviklede land. Når vi også tar med vekstmekanismene i den kapitalistiske økonomien, forbrukskulturen med produksjonen og omsetning av økende mengder forbruksvarer, forventning om stadig mer og ønsker om høyere kvalitet på alt fra mat til boliger, så står vi tilsynelatende overfor en ny jernlov: økende naturutnyttelse (der noe er bærekraftig og annet er være ødeleggende på lang sikt).

Det har lenge vært klart at forbruksnivået som er typisk eller gjennomsnittlig i de vestlige land ikke kan bli en global standard uten massive økologiske skadevirkninger som konsekvens. Naturpåvirkningen og naturutnyttelsen er i dag allerede mye mer enn det kloden kan tåle på lang sikt hvis den skal fortsette å gi oss de «økosystemtjenestene» mennesker og mange dyr er avhengig av. Et av de viktigste moralske og politiske spørsmål i vår tid (og i framtiden) – og en utfordring for sosiologien – er hvordan vesten kan begrense sitt totale forbruk gjennom demokratisk selvbegrensning (uten å innføre øko-diktatur), og hvordan velstand og forbruk kan fordeles globalt uten ødeleggende økologiske konsekvenser.

Ingen reelle og konsekvensrike løsninger er i sikte i de hegemoniske miljøene i det politiske systemet – til tross for avtaler om redusert utslipp av klimagasser. Avtalene er for uforpliktende – f.eks. Parisavtalen om klimapåvirkning – og hverken høyrepartiene eller sosialdemokratene er pådrivere for en nødvendig innfasing av en økologisk balansert økonomisk og sosial utvikling. De representerer på litt forskjellige måter en vekstideologi – som man håper kan bli til «grønn vekst» gjennom ny teknologi. Men ennå er det helt uklart hva slags vekst dette er og vil bli. Eksempel: Vindmøller regnes jo som grønn teknologi som leverer utslippsfri energi. Men det går store ressurser (og CO2-utslipp) med i produksjonen og installeringen av disse (bl.a. store mengder betong som slipper ut mye CO2 under framstilling). Det beslaglegger store arealer (energieffekten i forhold til beslaglagt areal er svært lav) med omfattende nettverk av veier i tidligere urørt natur. Energien må transporteres i nye kraftledninger som igjen krever store arealer.

Det er ikke opplagt at den totale samfunnsøkonomiske verdien av vindmølleparker går i pluss. Og vi får dessuten store prinsipielle problemer med utregning av verdi når dette skal uttrykkes i økonomiske termer: Hva er pengeverdien av et urørt høydedrag, rugeplasser, noen døde storfugl, estetiske landskapskvaliteter m.m.? Hele «verdikjeden» må analyseres for å beregne total nytte/kost – fra veiarbeidet inn i anleggsområdet, etablering av oppstillingsplasser og interne veier, produksjon av deler, transport og montering av komponentene, til levering av strøm til alminnelig forbruk og industriproduksjon fra vindmølleparken (hvis «park» er et ord som gir de rette assosiasjoner).

Det helt store spørsmålet når det gjelder grønn teknologi og energi handler om denne energien vil erstatte eller komme i tillegg til eksisterende virksomhet. Hvis den kommer i tillegg betyr det et vesentlig påtrykk i retning av mer produksjon og forbruk. Sosiologiske studier og samfunnsanalyse blir viktig for å forstå kreftene som virker i den ene eller andre retningen. Per i dag er det lite som tyder på at vann- og vindbasert-produksjon erstatter/fortrenger olje og gass. Forbruket av kull, olje og naturgass og dermed utslippene av klimagasser har vokst kontinuerlig over mange ti-år til tross for utvikling av andre energiformer. Et annet spørsmål gjelder energieffektivitet: Det kreves til dels betydelig mengder energi for å produsere ny (og mer) energi. Og denne energibruken har selvsagt sine miljøkonsekvenser. For omkring 100 år siden var situasjonen svært gunstig for oljeproduksjon. Da ga energibruk tilsvarende ett fat olje tilgang på ny energi tilsvarende 100 fat. Situasjonen er en helt annen i dag. Det kreves stadig mer energi for å får kontroll over ny energi: energien i ett fat olje gir energiuttelling på omkr. 20 fat. Og tendensen er stadig fallende marginaleffekt.

Ny teknologi – vekst uten naturskader?

Da FN-komiteen ledet av Gro Harlem Brundtland la fram sin rapport «Vår felles framtid» i 1987 lanserte den et viktig prinsipp: Bærekraftig utvikling. Økonomisk vekst var mulig uten (alvorlige) naturødeleggelser. Rapporten var implisitt en radikal kritikk av en tidligere rapport fra 1970-tallet – «Limits to Growth» (Meadows m.fl. 1972). Denne siste hadde et meget dystert budskap om grensene for utvikling av/i det moderne samfunnet. Veksten i forbruk, forurensning og totalbefolkningen hadde ifølge forskerne ført industrisamfunnene nær en ytterste grense der et omfattende sammenbrudd kunne skje. Veksten måtte bremses kraftig og hurtig for å unngå alvorlige økologiske (og sosiale) kriser. Rapporten ble i hovedsak neglisjert av de sentrale politiske og økonomiske aktørene mens den ble tatt opp av en rekke NGO-er som jobbet med miljø og naturvern.

Rapportens pessimistiske budskap om økologisk krise og begrensning for næringsvirksomhet passet selvsagt ikke inn i miljøer som var innrettet mot tradisjonell økonomisk og materiell vekst. Brundtlandrapporten hadde derimot et mye lysere og utviklingsoptimistisk budskap som ble tatt mye bedre imot i de miljøene som hadde oversett eller avvist «Limits to Growth». Økonomisk og materiell vekst var mulig innenfor forsvarlige økologiske grenser.

Det var særlig ny teknologi og effektivisering av produksjon som ville gjøre det mulig å få økonomisk/materiell vekst uten økende forbruk av energi og materialer. Hvis effektiviteten fordobles kunne man dermed produsere/forbruke dobbelt så mye med samme innsats av energi og materialer. Og med «bare» halvparten av innsatsen ville man kunne produsere det samme som før. Teknologisk utvikling og effektivisering åpner altså et stort rom for redusert trykk på naturressursene. Man taler gjerne om «frakobling» (decoupling) – altså at økonomisk vekst er mulig uten økende trykk/skade på naturressurser. Og man taler noen ganger om «relativ frakobling» når man ser på de enkelte virksomheter som har hatt vekst og samtidig redusert miljøpåvirkning. Slik skulle veien være åpent for en allmenn øko-vennlig utvikling til tross for økonomisk vekst når slike tendenser gjør seg gjeldende i hele økonomien og produksjonssystemene. Utover de tekniske og økonomiske forholdene kreves også en stor satsning på utdanning av kompetent arbeidskraft og bevisstgjøring av forbrukerne.

Rapporten legger også vekt på et generelt politisk mål om å redusere global fattigdom – fordi fattigdom ifølge rapporten leder menneskene til hensynsløs utnyttelse og ødeleggelse av natur. At det er de rike menneskene, landene, regionene og verdensdelene som først og fremst har belastet klodens miljø på skadelige måter tematiseres ikke. Velstand er absolutt ingen garanti for øko-vennlig livsstil. Men det er også slik at ikke all velstand eller alle livsstilforbedringer er økologisk destruktive. Innen en mer service-orientert økonomi eller et informasjonssamfunn kan det gi seg mange muligheter til vekst uten økende forbruk av materielle ressurser. Hittil har det ikke ført til noen store endringer. Brundtland-rapporten skisserer en utviklingsmulighet som kunne stabilisere energi- og materialforbruket og samtidig gi vekst – et «bærekraftig» samfunn. Men 30 år etter rapporten har energiforbruket (og CO2-utslippene) doblet seg og veksten skyldes hovedsakelig mer utnyttelse av olje, gass og kull. Bærekraftig er det ikke (ut fra den opprinnelige betydningen). Men underveis har det gått inflasjon i bruken av begrepet om bærekraft. Det brukes nå gjerne for å gi positiv valør til utviklingsprosesser som ikke har noe å gjøre med økologisk balanse. Ofte brukes det som «grønt vaskemiddel» for å legitimere prosesser som kan være økologisk destruktive.

I = PAT – en formel for samfunnsmessig selvdestruksjon?

Hvis hver og en av de (viktigste) økonomiske virksomhetene klarer å oppnå «relativ frakobling», så skulle vel samfunnet som sådan oppnå «absolutt frakobling» – dvs. at den totale veksten skjer/har skjedd uten økt trykk på naturen? Det var egentlig visjonen i Brundtlandrapporten om et bærekraftig samfunn. Men den moderne kapitalismen rommer mekanismer som gjør absolutt frakobling urealistisk: Det en virksomhet, en eier eller investor, sparer i energi- og materialbruk på en produksjon blir vanligvis ikke stående passivt på en sparekonto. Det vil gjerne bli brukt til økt personlig forbruk og aller viktigst: til investering for økt produksjon av samme vare/tjeneste eller investert i annen økonomisk virksomhet.

Den relative frakoblingen i de mange virksomhetene genererer overskudd som fører til økt aktivitet i økonomien som helhet og dermed kanskje langt unna målet (drømmen?) om absolutt frakobling og sosio-økologisk balanse. (Den østeuropeiske formen for sosialistisk økonomi var heller ikke innrettet på økologisk balanse. Vekst var både middel og mål). Når vi også tar med den moderne forbrukskulturen med dypt internaliserte verdier og forventninger om økende konsum så virker idealet om absolutt frakobling enda fjernere.

Det har vært en del diskusjon om når Antropocen startet: i middelalderen, i løpet av den første industrielle revolusjonen eller på 1900-tallet. Men det er nå en viss konsensus om at midten av 1900-tallet er den avgjørende fasen. Det er da de globale effektene av menneskelig miljøpåvirkning begynner å bli veldig synlig. Forskere har begynt å bruke et begrep om «den store akselerasjonen» for å beskrive en serie av ikke-lineær vekst langs flere dimensjoner av samfunn-natur relasjonene i tiårene etter andre verdenskrig. Da skjedde det en taktøkning i vekstprosessene. Kurvene blir brattere. Det gjelder energibruk, utslipp av klimagasser, kjemikalier og forurensende materialer, kunstgjødsel, befolkningsvekst, transport, turisme, handel, vannbruk, oppdemming av elver, utenlandsinvesteringer, brutto nasjonalprodukt m.m. (Jfr. Steffen m.fl. 2007 og Young 2013: 115 ff.).

Flere av disse prosessene vil hver for seg kunne skade viktige økosystemer (f.eks. utryddelse eller desimering av dyrearter). Og samvirke av alle disse ikke-lineære vekstprosessene kan destabilisere omfattende lokale og globale systemer med økt risiko for irreversible, skadelige endringer for mennesker og mange dyrearter. Det er på bakgrunn av denne tydelige akselerasjonen i global skala at det gir mening å tidfeste Antropocen-perioden til midten av 1900-tallet.

Allerede i 1971 utformet Ehrlich & Holdren (1971) en slags formel som kan gi en abstrakt oppsummering av de observerte vekstprosessene: I = PAT. «I» betyr impact (miljøpåvirkning). «P» står for populasjon (antall mennesker). «A» refererer til velstandsnivå (affluence), og T står for teknologisk nivå/utvikling. Samvirket mellom P, T og A kan forklare vekst og endringer i veksttakten.  Populasjon er selvsagt viktig for påvirkningen og populasjonsvekst innebærer en lineær økning i økologisk påtrykk (alt annet likt). Men samtidig økende materiell velstand og mer teknologisk kraft betyr at påtrykket akselererer. Selv om befolkningsøkningen skulle stoppe opp så vil det økologiske påtrykket fortsette å øke som følge av vekst i velstand og utvikling av mer kraftfull teknologi – så lenge det økonomiske systemet og aktørenes handlingsbetingelser driver fram vekst.

Denne måten å forstå teknologi og velstand på er problematisk. Ikke all velstandsøkning behøver å bety høynet materiell konsumpsjon. Velstand kan også referere til (økt) ikke-materielt konsum. Det kan være tale om «produksjon» og forbruk av fortellinger, tjenester, opplevelser, velvære, omsorg som ikke alltid trenger økt bruk av naturressurser og forurensende energi. Men det synes ganske uunngåelig at velstandsøkning, til tross for innslag av ikke-materielt konsum, vil føre til økt økologisk påtrykk. Veksten i opplevelsestilbud og opplevelsesturisme av forskjellig slag drar med seg nødvendig vekst i transport og tilrettelegging, f.eks. utbygging av flyplasser, veier og idrettsanlegg (Guneriussen 2012; 2018: 130 f). Teknologiutvikling behøver ikke å være ensbetydende med økende materiell kraft og påvirkning. Noe teknologi fører til reduserte utslipp og noe er utviklet for å fange opp tidligere forurensning.

Mye av den digitale teknologien veves nå inn i hverdagslivet til mennesker over hele kloden uten at det bare handler om kraftigere påvirkning av naturressurser slik den tradisjonelle industrielle teknologien gjorde. Man kunne jo også fantasere – slik bl.a. Karl Marx og John Maynard Keynes gjorde – om at økende teknologisk kraft kunne omsettes i radikalt nedsatt arbeidstid og mer fritid/frihet. Noe nedsettelse av arbeidstid er gjort i løpet av vel 100 år, men langt fra et omfang som svarer til økningen i (teknologisk betinget) produktivitet. Det synes som om det herskende økonomiske systemet ikke vil finne seg i at vi ikke øker produksjon og konsumpsjon når det er teknologisk oppnåelig.

Avslutning: Planetariske grenser – sosiologiske implikasjoner

Et forskernettverk knyttet til «Stockholm Resilience Center» har i løpet av det siste ti-året utviklet en teori om Planetariske Grenser (se Steffen et.al. 2015) som vil/bør få konsekvenser for sosiologien hvis dette faget vil ha som ambisjon å forstå store endringsprosesser, dilemmaer og konflikter i det senmoderne samfunnet. Men da må sosiologien åpne seg for og ta opp i seg naturvitenskapelig kunnskap av denne typen – kunnskap som gjelder menneskelig påvirkning av globale økosystemer og disse systemenes tilbakevirkning på samfunnsforhold. Teorien har identifisert 9 slike planetariske grenser. Konsekvensene av å overskride disse er økende sårbarhet og risiko for alvorlig svikt i essensielle økosystemer – mer alvorlig jo større overskridelsene blir. Teorien har som mål å identifisere «a safe operating space for humanity based on the intrinsic biophysical processes that regulate the stability of the Earth system» (Steffen et.al. 2015: 1). I motsetning til rapporten “Limits to Growth” fra 1972 så antar den nye teorien ikke at det finnes helt klare grenser og “tipping points” der overskridelse med nødvendighet raskt utløser omfattende sosiale og økologiske sammenbrudd. Men den viser at overskridelse av vise terskler øker risiko og sårbarhet på lengre sikt, til dels betydelig. Man har hittil pekt på 3-4 dimensjoner (av de 9) som allerede er eller er i ferd med å bli overskredet. Det gjelder blant annet utslipp av «drivhusgasser», tap av biodiversitet (livsmangfold), bruk av kunstgjødsel og utnyttelse av land. Kjemisk forurensning av luft og vann (eks. plast) er også i ferd med å bli problematisk. Det er særlig produkter fra petrokjemisk industri som skaper problemer.

Hvordan kan man hindre/begrense den økende sårbarheten og risiko som følger fra omfattende overskridelser av flere slike planetariske grenser? Det vil være et sivilisatorisk hasardspill å neglisjere farene og fortsette som før. Hvordan vil det senmoderne samfunnet til slutt bli seende ut når/hvis vi skal innrette oss etter disse innsiktene? Dette vil være et viktig forskningsfelt for sosiologien. Det vil utvilsomt få omfattende konsekvenser for fysisk mobilitet, infrastruktur, bosetningsmønster, bygningsmaterialer, næringsliv, livsstil, arbeid, forbruk og inntektsnivå. Vår type samfunn er – med alle sine goder, livsstiler, friheter og strukturer – ganske fastlåst i et høyt energiforbruk.

Det er klart nok at fossilbasert energibruk på nåværende nivå ikke kan fortsette. Og det er ikke lett å se alternative energikilder som kan gi samme energinivå (bortsett fra atomkraft med sine alvorlige problemer) uten massive naturødeleggelser som konsekvens. Hvordan skal vi – på demokratisk vis – begynne å snu? Kan et politisk program med mål om redusert inntekt, forbruk og energikrevende utfoldelse (eks. privatbil, snøscooter, flyreiser m.m.) få stor nok oppslutning til at snuoperasjonen kan starte? Kanskje må vi starte med selve den moderne og industrielle tenkningen om naturen som ressurs, og bare som ressurs – som kan/skal utnyttes av mennesker når teknologiske og økonomiske betingelser er på plass. Naturen er mer enn ressurs. Den er først og fremst en uerstattelig forutsetning for alt liv, også menneskeliv og menneskers samfunn. Mennesket har i dag kapasitet nok til å skade og ødelegge naturlige omgivelser. Men vi er også den eneste arten som kan tenke om kloden som helhet og ta ansvar for å ikke ødelegge livgivende bio-fysiske systemer. Vi kan ikke tale om et vellykket samfunn med mindre det makter denne tilpasningen og selvbegrensningene som følger fra dette.

Litteratur

Beck, U. (1986): Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne, Frankfurt a.M.: Suhrkamp

Bloor, D. (1991): Knowledge and Social Imagery, Chicago: University of Chicago Press

Churchland, P. (1987): “Epistemology in the age of neuroscience”, i Journal of Philosophy 84

Crutzen, P. & Stoermer, E. (2000): “The Antropocene”, in Global Change Newsletter 41

Guneriussen, W. (2012): “Opplevelsessamfunnet” in Sosiologisk Årbok/Yearbook of Sociology, no. 2, 2012

Guneriussen, W. (2018): “Bringing Nature Back In”, I Leiulfsrud & Sohlberg (2018): Concepts in Action. Conceptual Constructionism, Boston: Brill

Habermas, J. (1970): Erkentniss und Interesse, Frankfurt a.M.: Suhrkamp Verlag

Latour, B. (2004): Politics of Nature, London: Harvard University Press

McKibben, B. (2006): The End of Nature, New York: Random House

Meadows, D.H., Meadows, D., Randers, J., Behrens, W. (1972): Limits to Growth, New York: Universe Books

Parsons, T. (1978): “A Paradigm of the Human Condition” in Parsons (1978): Action Theory and the Human Condition, New York: The Free Press

Steffen, W., Crutzen, P., McNeill, J. (2007): “The Anthropocene: Are Humans Now Overwhelming the Great Forces of Nature?” in Ambio 36 (8): 614-621

Steffen W. et al. (2015): “Planetary Boundaries: Guiding human development on a changing planet” in Sciencexpress

World Commission on Environment and Development (1987): Our Common Future, Oxford: Oxford University Press

Young, Oran (2013): On Environmental Governance, London: Paradigm Publishers