På leting etter en oljesosiologi: tre prøveboringer

Oljen er Norges viktigste utfordring i «det grønne skiftet». Burde den ikke også være et hovedtema for en sosiologi som ønsker å ha noe å si om den omstillingen vi står overfor?, spør Bård Lahn

Moderne samfunn er gjennomtrukket av olje: Den er avgjørende for samfunnets daglige funksjon i en slik grad at nærmest enhver tenkelig situasjon vi befinner oss i kan knyttes til oljeforbruk. Den har fungert som drivkraft i store samfunnsendringer, for eksempel ved å muliggjøre den enorme veksten i transport av varer og mennesker over lange avstander som vi gjerne kaller globalisering. Og den er ikke minst en av de viktigste bidragsyterne til de store økologiske endringene vi står overfor, enten det gjelder utslipp av klimagasser eller opphoping av plast i havene.

For Norges del er oljen om mulig av enda mer grunnleggende betydning. På den ene siden har den bidratt til å forme dagens norske samfunn på avgjørende måter: Over flere tiår har oljeindustrien utgjort omtrent en femdel av all økonomisk aktivitet i landet, og sysselsatt rundt 200 000 mennesker direkte og indirekte. På den andre siden representerer oljen en hovedutfordring for Norge i møte med «det grønne skiftet»: Når verden praktisk talt må fase ut bruken av fossil energi i løpet av noen få tiår for å unngå dramatiske klimaendringer, vil det åpenbart ha store konsekvenser for Norge – verdens sjuende største eksportør av fossil energi målt i CO2-innhold. Det gjelder enten spørsmålet man stiller seg er hvordan oljeproduksjonen aktivt kan reduseres, eller hvordan samfunnet vil takle den uunngåelige overgangen.

Det norske samfunnet kan altså i særlig grad sies å være et oljesamfunn – samfunnsmaskineriet vårt er oljesmurt. Så hvorfor er ikke olje et sentralt tema i norsk sosiologi? I en diskusjon av hvordan sosiologien kan bidra til å belyse de endringene miljøproblemene stiller oss overfor, framstår oljen som et naturlig sted å begynne – men også et sted som til nå har vært lite utforsket.

Bård Lahn - Regnskogsfondet - sosiolog - sosiologen.no

Bård Lahn (Foto: Heidi Furre) 

Miljøsosiologi i dag, del 3:

Hvordan bedriver samfunnsvitere miljøsosiologi i 2019?

Flere hevder vi befinner oss i en overgangsfase lik den sosiologiens grunnleggere befant seg i, bare at omstillingen i dag er til en grønn samfunnsorden. Sosiologen ønsker flere sosiologiske perspektiv på agendaen, og har invitert en rekke personer som anvender sosiologisk tankegods uten å nødvendigvis være sosiologer selv til å dele analyser av konkrete eksempler med oss. Først ut var Henrik Jøker Bjerre med en tekst om kapitalismens tredje krise. Dernest en av Andreas Beyer Gregersen om begrepet bærekraftighet. Bård Lahns prøveboringer etter en oljesosiologi utgjør det tredje bidraget i serien.

Serien vil bestå av månedlige tekster frem mot sommeren som presenterer en vifte av innganger til å forstå omstillingsperioden vi befinner oss i. Videre i serien vil du møte Barbara Adam, Gisle Andersen, Vilde Blix Huseby og Willy Guneriussen.

Jeg mener ikke dermed å si at ingen norske sosiologer har befattet seg med olje. Bare i løpet av de siste årene har for eksempel Gisle Andersen (2017) levert en grundig analyse av hvordan norsk oljepolitikk legitimeres, og Nils Asle Bergsgard og Anders Vassenden (2015) har spurt «hva oljen har gjort med oss» i form av velstandsvekst og ulikhet. Mange andre kunne sikkert også vært nevnt.

Det jeg mener, er at norsk sosiologi generelt ikke har gjort oljen i seg selv til et sentralt tema for å forstå det norske samfunnet – gjennom teoretisering, empiriske undersøkelser, eller for den saks skyld gjennom undervisning. Dette er særlig påfallende da det ved oljealderens begynnelse var nettopp oljens virkninger på det norske samfunnet – og ikke på for eksempel klimaet – som var blant de store diskusjonstemaene og bekymringene (Ryggvik og Kristoffersen 2015). Det er også påfallende sett i lys av innsatsen på tilgrensende fagområrder: Olje-Norge har vært et viktig tema både for statsvitere, antropologer, geografer og historikere like lenge som selve oljevirksomheten, med blant annet betingelsene for demokratisk styring i oljealderen som en sentral problemstilling (se f.eks. Olsen 1989; Sejersted 1999; Ryggvik 2009). Å finne ut hva oljen kan «brukes til» i sosiologisk analyse er derimot en oppgave som fortsatt i stor grad ligger ubesvart, og som framstår stadig mer akutt i lys av den omstillingen klimaproblemet stiller oss overfor.

Å bli kjent med oljen på norsk sokkel i geologisk forstand har krevd et halvt århundre med kontinuerlig kartleggingsarbeid. I denne artikkelen vil jeg forsøke å gi et lite bidrag til å utforske olje som sosiologisk tema. Det vil jeg gjøre gjennom tre «prøveboringer» i den voksende litteraturen som kobler samfunnsteori og studier av fossil energi.

Scarabeo 5 oljerigg i Dusavik. Stavanger, operatør Saga, Saipem. Ukjent dato. (Kilde: DEXTRA Photo / Norsk Teknisk Museum)

En kombinasjon av at klimaproblemet endelig har blitt tatt på alvor i samfunnsforskningen og de siste årenes materialitets-vending i sosialteorien (Pellizzoni 2016) ser ut til å ha gitt en ny impuls til å undersøke de fossile forutsetningene for moderne samfunn. Det er kanskje ikke overraskende: Ideen om at vi befinner oss i en ny geologisk epoke der menneskeheten utgjør den fremste drivkraften for endring – «antropocen» – peker på interaksjonene mellom sosiale og geologiske prosesser som sentrale for å forstå tiden vi lever i. Den nye interessen for geologi har allerede avfødt påstander om en ny samfunnsvitenskapelig «vending», med lansering av nye begreper som «geososialitet» og «geomakt» (Yusoff 2017). I forlengelsen av dette er også oljen blitt gjenstand for økt oppmerksomhet.

I det følgende vil jeg trekke fram tre bøker som tar for seg olje fra ulike vinkler. Felles for disse bøkene er for det første at de tar oljen i seg selv – dens materialitet, produksjon og bruk – som utgangspunkt. For det andre trekker de alle linjer fra den historiske framveksten av oljen som dominerende energiform, til dagens utfordringer med å fase den ut. Selv om ikke alle bøkene er eksplisitt sosiologiske, bør denne tilnærmingen være et godt utgangspunkt for å gjøre «drivverdige funn» av teoretiske bidrag til en oljesosiologi. Avslutningsvis diskuterer jeg hvilke innsikter som kan være særlig relevante for å undersøke Norges forhold til oljen.

Timothy Mitchell: Carbon democracy

Boka Carbon democracy: political power in the age of oil (2011), skrevet av den politiske teoretikeren og Midtøsten-historikeren Timothy Mitchell, har blitt et standardverk i litteraturen om oljens samfunnsomformende kraft. Mitchells hovedtese er at evnen til å kontrollere flyten av energi har vært avgjørende for hvordan demokratiet har utviklet seg i moderne samfunn. Han argumenterer for at selve energiens egenskaper spiller en vesentlig rolle for hvordan denne flyten kan kontrolleres.

Boka analyserer framveksten av dagens demokratier i lys av overgangen fra kull til olje som dominerende energiform. Fokus ligger særlig på kampen om Midtøstens oljeressurser, og hvordan denne kampen er nært knyttet til 1900-tallets store politiske og økonomiske omveltninger. Da produksjon og transport av kull tok av på 1800-tallet skjedde det gjennom sentraliserte og arbeidsintensive distribusjonsnettverk, der arbeidere møttes direkte både i gruver og transportvirksomhet. Det ga grunnlag for politisk mobilisering og muligheten til å sette makt bak demokratiske krav. Gjennom streik og andre aksjonsformer kunne arbeiderne effektivt kutte tilførselen av energi, ved å kontrollere noen relativt få «obligatoriske passasjepunkt» i de nasjonale energinettverkene.

Å finne ut hva oljen kan «brukes til» i sosiologisk analyse er derimot en oppgave som fortsatt i stor grad ligger ubesvart, og som framstår stadig mer akutt i lys av den omstillingen klimaproblemet stiller oss overfor

Ved overgangen til olje som dominerende drivstoff i transport og militær virksomhet ble de politiske handlingsmulighetene dramatisk redistribuert. Den flytende oljen ga grunnlag for et like flytende produksjons- og distribusjonssystem, med mer globale og desentraliserte nettverk av produksjon og transport gjennom rørledninger og tankbåter. Olje ble den første (og er fortsatt den største) virkelig globale varen, noe som svekket arbeidernes evne til å fremme egalitære og demokratiske krav på nasjonalt nivå. Høyere grad av ekspertise og mindre fysisk samhandling i arbeidsstyrken svekket dessuten mulighetene for organisering og kollektiv handling. Samtidig åpnet oljen som global handelsvare for andre typer makt, ved at selskaper og stater brukte begrensninger på oljeproduksjonen til å oppnå sine økonomiske og politiske mål.

At oljen er en viktig ressurs i det storpolitiske spillet er ikke noen ny innsikt – det er ikke tilfeldig at «geopolitikk» har vært et etablert begrep lenge før andre geo-neologismer gjorde sitt inntog i samfunnsvitenskapene. Mitchells nyvinning er at han følger selve oljen, og det konkrete arbeidet som kreves for å gjøre den flytende og mobilisere den som politisk maktfaktor på bestemte måter. Samtidig søker han å unngå en teknologisk determinisme der samfunnsform eller demokratityper nærmest automatisk kan utledes fra den dominerende energikilden. Han insisterer på å følge «sosiotekniske kombinasjoner» – altså måten olje, energiteknologier og samfunnsaktører gjensidig påvirker og muliggjør hverandre – i tradisjonen etter aktørnettverk-teori og sosiologer som Michel Callon og John Law.

Dette leder Mitchell til noen uortodokse konklusjoner: For eksempel mener han at spillet om Midtøsten ikke bør forstås som en kamp om olje som et verdifullt knapphetsgode, men tvert imot som en kamp om å begrense oljeproduksjonen for å hindre overproduksjon og prisfall. For oljeselskapene måtte tilbudet begrenses mest mulig mens man arbeidet aktivt for å konstruere en etterspørsel etter produktet som kunne matche de enorme fossile ressursene. Det gir en slående parallell til situasjonen klimaendringene stiller oss overfor i dag. Akkurat som i oljealderens barndom er det for mye olje som er problemet. Den gangen var det oljeselskapenes inntjening som var truet, og statene arbeidet aktivt for å begrense tilbudet. Når det i dag er klimaet som trues, er statenes utgangspunkt vanligvis det motsatte: At det er etterspørselen alene som styrer oljeforbruket, mens produksjonen nærmest ligger utenfor politisk kontroll. Historien Mitchell forteller gir grunn til å revurdere denne oppfatningen.

Matthew Huber: Lifeblood

Mitchells Carbon democracy tilbyr et nytt blikk på oljens rolle i å fremme eller undergrave bestemte demokratiske prosjekter. Den er likevel nokså konvensjonell i hvilke aktører og prosesser den fokuserer på: De store multinasjonale oljeselskapene, USA og de europeiske stormaktene, Bretton Woods-institusjonene og så videre. Geografen Matthew Huber tar en annen inngang.

I boka Lifeblood: oil, freedom, and the forces of capital (2013) går Huber til kjernen av “the American way of life”. Han spør: Hvis det er slik at dagens samfunn, og spesifikt det amerikanske, kan betegnes som ”oljeavhengig” (”addicted to oil”) – hva er det i så fall som har skapt denne avhengigheten? Hvordan har olje blitt konstruert – både materielt og i vår bevissthet – som en livsnødvendighet, som selve hjerteblodet i et moderne samfunn?

P-1528730842-Societies-beyond-Oil-320x491
lifeblood cover
9781844677450-Carbon-Democracy-3c3af41c200b1b8accc57708586038d8

Hubers prosjekt har et tydelig marxistisk utgangspunkt, men trekker også på Foucault når han undersøker hvordan samfunnets oljeavhengighet henger sammen med produksjonen av et spesifikt subjekt, nemlig det nyliberale ”entrepreneurial self”. Han viser hvordan tanken om et atomisert individ som skaper sitt eget liv og sin egen framtid er nært knyttet til den oljeavhengige geografien som vokste ut av det politiske «New Deal»-prosjektet og etterkrigstidens USA, fra forstadshus og privatbilisme til petrokjemisk industri og militærindustrielt kompleks.

Ved å vise de historisk spesifikke situasjonene og det aktive politiske arbeidet som ligger bak dagens oljeavhengighet bidrar han, på samme måte som hos Mitchell, til å avmystifisere og historisere oljens plass i samfunnet. Men ved å legge minst like stor vekt på forbruket som på produksjonen ender han likevel opp med å tegne et annet bilde enn Mitchells spill mellom stormakter og oljeselskaper. Huber insisterer på at oljeavhengigheten også må forstås gjennom de hverdagslige praksisene som skaper etterspørselen etter oljeindustriens produkter, enten det er et forhold til transport og bolig som krever privatbil eller husholdningsproduktene og kosmetikken som den petrokjemiske industrien har utviklet for å skape størst mulig verdier av oljen.

På grunn av dette blir også konklusjonene Huber trekker om oljens betydning for demokratiet annerledes enn Mitchells. Et hovedpoeng i Lifeblood er at oljen har muliggjort et grunnleggende individualisert samfunn der det er mulig å forestille seg sitt eget liv som et produkt av egne valg, heller enn av samfunnsmessige forhold. Dette individualiserte samfunnet mener Huber at ikke bare opprettholder den oljeavhengigheten vi strever med å bli kvitt. Det undergraver også troen på fellesskapsløsninger, og i siste instans demokratiet i kapitalistiske samfunn. Dermed blir det å kvitte seg med oljeavhengigheten ikke bare en klimapolitisk nødvendighet, men også et nødvendig forsvar for demokratiet.

På samme måte som «New Deal»-politikken var sentral i å bygge det oljeavhengige samfunnet, er det kollektiv handling som trengs for å endre på situasjonen, konkluderer Huber. Derfor er det ikke overraskende at han også har engasjert seg aktivt i den siste tidens diskusjon om en «Green New Deal» i amerikansk politikk (Huber 2018).

 

John Urry: Societies beyond oil

Den britiske sosiologen John Urry deler Hubers innfallsvinkel til oljen som noe vi knyttes til gjennom hverdagslige praksiser. I Societies beyond oil: oil dregs and social futures (2013) står ikke bare arbeidet med å gjøre oljen flytende i fokus, men også hvordan oljen skaper «flyt» i samfunnet for øvrig: Med utgangspunkt i Zygmunt Baumans “flytende modernitet” peker boka på det paradoksale i at sosiologien ikke har viet større oppmerksomhet til oljen som nettopp den substansen som muliggjør dagens nærmest ubegrensede mobilitet og kutter båndene mellom livet og «nabolaget». Her bygger Urry  blant annet på sitt eget tidligere arbeid med privatbilisme og turisme. Han ser det som sentrale eksempler på hvordan oljen former hverdagslivet vårt. Bilismen utgjør et «mobilitetssystem» som sammen med en rekke andre sosiotekniske systemer har gjort det mulig å leve det Urry kaller «høykarbon-liv».

Hva med oljen i seg selv – [og] det faktum at den i norsk sammenheng hentes opp offshore, i en prosess som er mindre synlig og mindre knyttet til privat eiendom enn tilfellet var i den amerikanske oljeboomen?

Men selv om hverdagens oljebetingede praksiser vies mye oppmerksomhet, viker boka heller ikke unna spørsmålene om oljens rolle i større makt- og interessekamper. Den er blant annet også innom debatten om «ressursforbannelsen» som oljen ofte fører med seg, med svekkede demokratiske institusjoner som følge av opphopning av makt og rikdom. Her trekkes Norge fram som det store unntaket, i en kort og relativt overfladisk gjennomgang av den norske erfaringen. Urry framhever vår demokratiske kontroll over oljevirksomheten og Norges strategier for å sikre fellesskapet fordeler av oljeproduksjonen, men gjør ikke noe forsøk på å forstå hvordan det norske unntaket oppstod.

Bokas siste del tar for seg hvordan vi kan tenke på framtiden gjennom oljen. Urry har også i andre arbeider vært opptatt av måter å spekulere om mulige framtider på (se særlig Urry 2016). Interessant nok er tradisjonen for å trekke framtiden systematisk inn i forskningen i seg selv nært knyttet til oljen: Metoder som scenario-tenkning og andre foresight-metoder ble utviklet nettopp blant annet hos oljeselskaper og myndigheter som ønsket verktøy for å håndtere den radikale usikkerheten som fulgte av det 20. århundrets oljesmurte globalisering. I Societies beyond oil trekker Urry på tilsvarende metoder for å tenke gjennom hvordan samfunn kan håndtere det at olje ikke lenger vil være en billig og lett tilgjengelig råvare på samme måte som den var i forrige århundre.

Boka knytter dette til en dobbel utfordring: For det første klimaproblemene, som gjør avvikling av oljeavhengigheten nødvendig. For det andre det faktum at olje blir stadig dyrere og vanskeligere å finne. Her legger Urry for dagen noen av de samme bekymringene som Mitchell også er inne på når det gjelder samfunnseffektene av et uunngåelig fall i oljeproduksjonen framover.

Det er interessant å merke seg hvor utdatert deler av disse bekymringene framstår i dag, bare noen få år etter at bøkene til Urry og Mitchell utkom. Den voldsomme veksten i USAs produksjonskapasitet basert på landets store skiferolje-ressurser har på kort tid lagt alle spekulasjoner om «peak oil» døde. Samtidig er ikke diskusjonen om de samfunnsmessige konsekvensene av at oljen blir vanskeligere tilgjengelig helt malplassert. Det krever åpenbart mer arbeid å gjøre oljen flytende når den finnes i form av det Urry kaller «oil dregs» – altså bunnfallet eller «grumset» som ligger igjen når verden er tømt for den lett tilgjengelige oljen. Enten det gjelder skiferolje i USA, oljesand i Canada eller leteboring stadig lenger nord her i Norge skaper jakten på dette oljegrumset åpenbart stadig større kontroverser og potensielle politiske konflikter. Dermed kan Urry fortsatt anføre denne bekymringen – parallelt med klimaproblemet – som en begrunnelse for sin konklusjon: at det er en presserende viktig oppgave – også for sosiologien – å bidra til å utvikle lavkarbon-samfunn og -livsformer, til erstatning for de høykarbon-livene som forrige århundres oljebaserte sosiotekniske systemer har bundet oss til.

Hva med Norge?

Hva kan så en norsk oljesosiologi bruke disse bøkene til? Det første man kan merke seg er hvordan Norges forhold til oljen utpeker seg som et historisk unntak. Hos Urry gjøres dette til et eksplisitt poeng, mens Mitchells fortelling om olje og demokrati i Midtøsten mer implisitt fungerer som en kontrast til den norske erfaringen der oljevirksomheten har bidratt til oppbygging av både offentlig velferd og privat rikdom for relativt brede lag av befolkningen.

Det er åpenbart en viktig oppgave å kunne forklare hva det er som har gjort at Norges erfaringer med oljeproduksjon er annerledes enn mange andre. Det finnes allerede en stor litteratur som fokuserer på økonomi og institusjoner for å forstå «den norske modellen» for petroleumsforvaltning. Men hva med kulturelle forhold? Og hva med oljen i seg selv – for eksempel det faktum at den i norsk sammenheng hentes opp offshore, i en prosess som er mindre synlig og mindre knyttet til privat eiendom enn tilfellet var i den amerikanske oljeboomen som Huber beskriver? Her ligger mange spørsmål som kan utfylle Urrys nokså halvhjertede behandling av «det norske unntaket», og tilby en kontrast til bildet Huber tegner av tidlig amerikansk oljeindustri og Mitchell av Midtøsten.

Dagens begynnende diskusjon om hvordan oljealderen skal avvikles kan kanskje sees som den ultimate testen på samfunnets evne til å styre vårt forhold til oljen gjennom kollektiv handling

På den annen side bør man også kritisk undersøke forestillingen om norsk eksepsjonalisme når det gjelder olje og demokrati. Bekymring for muligheten til å styre oljens store samfunnsformende krefter har ligget under mye av den oljepolitiske debatten siden 1970-tallet (Olsen 1989). Makt- og demokratiutredningen pekte for snart 20 år siden på et stort behov for økt samfunnsvitenskapelig forskning på olje og demokrati (Andersen og Austvik 2000) – en anbefaling det er vanskelig å se spor av i seinere forskningsvirksomhet og -finansiering. Dagens begynnende diskusjon om hvordan oljealderen skal avvikles kan kanskje sees som den ultimate testen på samfunnets evne til å styre vårt forhold til oljen gjennom kollektiv handling. Da blir det viktig å finne ut hvordan det Francis Sejersted (1999) har kalt «det oljeindustrielle kompleks» har omformet det norske samfunnet over tid, og hvilke betingelser dette gir for å styre «komplekset» i andre retninger. Industriens reaksjoner på Arbeiderpartiets nylige vedtak om ikke å åpne for oljevirksomhet utenfor Lofoten illustrerer noen av mekanismene som fortjener nærmere undersøkelse.

Her kan Urrys system-tilnærming tilby et utgangspunkt: Selve oljevirksomheten må ifølge ham forstås som innleiret i større systemer, som inkluderer menneskers hverdagsliv. Hos både Urry og Huber knyttes dette hverdagslivet til forbruk av olje og oljeprodukter. I en norsk sammenheng kan det være vel så interessant å undersøke de hverdagslige erfaringene vi har med produksjonssiden: Med det å jobbe offshore, eller i en leverandørindustri tett knyttet til svingninger i det flytende, globale oljemarkedet – eller med det å ha en «onkel i olja». Slike erfaringer kan ha stor innvirkning på hvordan vi ser på vårt framtidige forhold til oljen (Tvinnereim og Austgulen 2014), og dette er det åpenbart viktig å forstå bedre.

Avslutningsvis vil jeg peke på nettopp oljens framtidsbilder som et område der sosiologien kan bidra. En ting er å forsøke å tenke gjennom konkrete framtider i en verden uten olje eller på jakt etter stadig vanskeligere tilgjengelig «oljegrums», slik Urry gjør i Societies beyond oil. En annen ting er å studere hvordan oljen i seg selv skaper bestemte framtider, for eksempel gjennom forventninger om det gode liv eller produksjon av en bestemt subjektivitet, slik Huber beskriver. Brigt Dale og Gisle Andersen (2018) har for eksempel nylig sett nærmere på noen av de konkrete mekanismene som former oppfatningen av framtiden i norsk oljepolitikk. På hvilke måter bidrar oljen til å begrense eller muliggjøre bestemte framtidsbilder, og hvilke betingelser gir dette for å tenke eller planlegge et samfunn «post-petroleum» (Kristoffersen og Dale 2014)? Ikke minst er dette et område der norske sosiologer både kan bidra til og trekke på en voksende litteratur om samfunnets forhold til geologiske prosesser og fossile ressurser.

 

Referanser

Andersen, Gisle. 2017. Parlamentets natur: Utviklingen av norsk miljø- og petroleumspolitikk (1945-2013). 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Andersen, Svein S. og Ole Gunnar Austvik. 2000. Nasjonal handlefrihet – nye internasjonale rammebetingelser. Petroleum, makt og demokrati. Oslo: Makt- og demokratiutredningen.

Bergsgard, Nils Asle og Anders Vassenden, red. 2015. Hva har oljen gjort med oss? Økonomisk vekst og kulturell endring. Oslo: Cappelen Damm.

Dale, Brigt og Gisle Andersen. 2018. «Til Dovre faller? Norsk olje og grønn omstilling». S. 27–44 i Grønn omstilling: norske veivalg, redigert av H. Haarstad og G. Rusten. Oslo: Universitetsforlaget.

Huber, Matthew T. 2013. Lifeblood: oil, freedom, and the forces of capital. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Huber, Matthew T. 2018. «Building a “Green New Deal”: Lessons From the Original New Deal». Verso Blog. Hentet 29. mars 2019 (https://www.versobooks.com/blogs/4131-building-a-green-new-deal-lessons-from-the-original-new-deal).

Kristoffersen, Berit og Brigt Dale. 2014. «Post petroleum security in Lofoten: how identity matters». Arctic Review of Law and Politics 5:201–26.

Mitchell, Timothy. 2011. Carbon democracy: political power in the age of oil. London: Verso.

Olsen, Johan P. 1989. Petroleum og politikk: det representative demokratis møte med oljealderen. Oslo: TANO.

Pellizzoni, Luigi. 2016. «Catching up with things? Environmental sociology and the material turn in social theory». Environmental Sociology 2(4):312–21.

Ryggvik, Helge. 2009. Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi. Oslo: Aschehoug.

Ryggvik, Helge og Berit Kristoffersen. 2015. «Heating up and cooling down the petrostate: the Norwegian experience». S. 249–75 i Ending the fossil fuel era, redigert av T. Princen, J. P. Manno, og P. L. Martin. Cambridge, MA: The MIT Press.

Sejersted, Francis. 1999. Systemtvang eller politikk: om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Tvinnereim, Endre og Marthe Hårvik Austgulen. 2014. «Når det snakkes om klima, bør vi se oljearbeideren i rommet: yrke, arbeidsplass og holdninger til klimaendringer». S. 317–34 i Klima, medier og politikk, redigert av E. Eide, D. Elgesem, S. Gloppen, og L. Rakner. Oslo: Abstrakt.

Urry, John. 2013. Societies beyond oil: oil dregs and social futures. London: Zed.

Urry, John. 2016. What Is the Future? Cambridge, UK ; Malden, MA: Polity Press.

Yusoff, Kathryn. 2017. «Geosocial Strata». Theory, Culture & Society 34(2–3):105–27.