I sentral sosiologisk teori framstilles mangelen på identitet og gruppedannelse rundt klasseskillene som tegn på at klasse ikke lenger er viktig. Men folk trenger ikke tenke på klasse for at det skal påvirke livene deres.

Klassebegrepet peker mot helt grunnleggende sider ved samfunnsstrukturen.  Klasseteori og klasseanalyse omhandler hvordan klasseskiller – ulikhet og makt – er bakt inn i selve kapitalismens virkemåte. Økonomien er basert på privateiendom og formelt fritt lønnsarbeid som kjøpes og selges i markeder. Denne måten å organisere økonomi på innebærer et skille mellom eiere og arbeidere. Dypest sett er ikke klasse et spørsmål om fordeling av ressurser, goder og byrder – selv om det så visst spiller inn – men om fundamentale trekk ved moderniteten.

Det er ikke noe enkelt forhold mellom klasse i denne institusjonelle betydningen og faktiske sosiale skillelinjer. Samspillet mellom eiendomsforhold, arbeidsmarkeder, utdanningssystem, kjønnsmakt, ulike feltlogikker – og mye mer – danner forskjeller i makt og ressurser som er mye mer finmasket enn en kunne forvente ut fra de klassiske teoriene. I dagens Norge finner vi derfor fingraderte forskjeller i muligheter i livet etter både hvor mye og hva slags ressurser en har. Samtidig er også Norge preget av at de aller rikeste – eliten, overklassen, de superrike, kall det hva du vil – har økt og øker sin del av kaka.

Historisk bagasje

Samtidig er klassebegrepet tynget ned av historisk bagasje. Mange tenker på fabrikkarbeidere med lua i hånda, grove og møkkete hender, trekkfulle boliger og 1. mai. Slike typer assosiasjoner skriver seg muligens fra den tiden hvor klasseskillene ble artikulert som sådan: en tid da sterke samfunnskrefter snakket om økonomiske og politiske konflikter som klassekonflikter – og handlet deretter.  Med tiden er begrepet forsvunnet fra politikken. Selv i Arbeiderpartiet tenker ledende politikere på klassesamfunnet som et tilbakelagt stadie.

Før i tiden oppfattet flertallet seg som arbeiderklasse. I Valgundersøkelsen i 1957 plasserte 57 prosent av respondentene seg i arbeiderklassen.  Sist gang de spurte, i 2001, var tallet 18 prosent – og 40 prosent tenkte ikke på seg selv som hjemmehørende i noen klasse. Dette innebærer ikke at klasse ikke lenger er viktig for samfunnslivet i dagens Norge. På den ene siden kan det bety at mange ikke oppfatter de sosiale skillelinjene, ulikhetene og maktforholdene i klassetermer. Dette trenger ikke være så rart, for det er ikke noe gitt ved hvordan disse fenomenene skal forstås og hva de skal kalles. Klasse er én (velfundert) måte å oppfatte ulikhetene på – og det er en oppfattelsesmåte som arbeiderbevegelsen først jobbet hardt for å få gjennomslag for, før de så droppet den.

Identitet og disedentifikasjon

På den annen side kan «manglende klasseidentitet» bety at folk vegrer seg for å sette seg selv i bås. I internasjonal forskning har flere begynt å tematisere klasseidentitet som disidentifikasjon. I en dansk undersøkelse fant de at de færreste identifiserer seg aktivt med en klasse, og skyr merkelappen. Et overveiende flertall ser at klasseskillene finnes og kan plassere andre innenfor dem, men få om noen ser seg selv som medlemmer av noen klasse – og særlig ikke arbeiderklassen.

Mange gjør en forbindelse mellom likhet – i sosioøkonomisk forstand – og likeverd som moralsk kategori. Å betrakte seg selv som under noen andre blir slik knytta til en moralsk nedvurdering av seg selv og en oppvurdering av andre. Klasseforholdene er knytta til sterke følelser som skam og avmakt. Selv de med minst ressurser kvier seg for å merke seg selv som ressurssvake.

Klassestrukturerte handlinger

Men selv i fraværet av eksplisitt bevissthet og tydelig gruppeformasjon fortsetter klassesamfunnet å prege livene våre. Folk behøver ikke tenke i klassetermer for at handlingene deres preges av klassestrukturen. Klasseskiller er med og utgjøre mulighetsrommet vi møter, men mye tyder også på at måten vi oppfatter, tenker og handler på preges av klassesystemet.

Klasseskillene finnes igjen i ulike holdninger og smak, men også i hvordan folk bor og bosetter seg. Klassedelt kulturell smak og praksis spiller en viktig rolle i våre vurderinger av hvem som våre likeverdige og hvem som er enten over eller under oss. Og hvor i klassesystemet vi er født viser seg å spille en viktig rolle i hvordan det går oss senere i livet: Faren for å havne på trygd eller bli arbeidsløs faller med foreldrenes inntekt. Motsatt: Blant Norges 1 prosent rikeste, målt i formue, har ca. 20 prosent foreldre som også er blant de 1 prosent mest formuende. Bare knappe 17 prosent av Norges rikeste har foreldre som tilhører nedre 50 prosent av formuesfordelingen.

En fremtid for klassepolitikk?

Så mens klasse har forsvunnet fra politikken er det i høyeste grad virksomt i samfunnet. Det reiser spørsmål om det finnes en framtid for klassepolitikk.

På den ene siden har det eksplisitte klassespråket forsvunnet fra politikken. I tillegg er sammenhengen mellom klasse og politiske standpunkter blitt mer rotete enn den var: nå slutter store deler av den tradisjonelle arbeiderklassen  opp om høyrepopulisme, mens middelklassegrupper med kulturell kapital heller mot venstre.

På den andre siden mener flere kommentatorer at de senere tiårs offensiv for deregulering, skatteletter og markedifisering av offentlig sektor viser at det foregår en klassepolitikk ovenfra.

Les tidligere bidrag i samtidsdiagnosestafetten her: «Forenklingens logikk som samtidsdiagnose», «Vi lever i historiens endepunkt» , «Kollektivt refleksjonsunderskudd, «Grensesosiologi«, «Diagnose: Uvitenhet», «I målmaniens tid», «Ekspertene kommer» og «Å sette pris på kunnskap».