“Forståelsesformer. Et filosofisk bidrag”

TEKST: Cathrine Holst

Hva er en intellektuell? Man kunne gitt en ostensiv definisjon og pekt på Dag Østerberg. Hvis ens definisjon av hva en intellektuell er ikke omfatter Østerberg, eller plasserer ham i randsonen, er det noe galt med definisjonen.

Forståelsesformer kom ut i 1966 på Pax. ”Dag Østerberg har siden artium i 1957 arbeidet med filosofi og samfunnsspørsmål” står det på baksiden av originalutgaven. Det har Dag Østerberg. Få i norsk sammenheng har arbeidet samtidig så bredt og inngående og grunnleggende filosofisk med samfunnsspørsmål som Østerberg; ingen sosiologer, og blant filosofene kanskje bare en, og han skal ikke nevnes nå.

Forståelsesformer er ”skrevet på enkelt norsk”, heter det videre. Det er sant. Østerberg skriver aldri tåkete, alltid ”enkelt” i betydningen klart eller til og med glassklart. Nå kan man, ifølge Østerberg, aldri skrive glassklart, men han gjør det ofte likevel.

Det er vanlig å skille mellom analytisk filosofi og kontinental filosofi. Men sammenlignet med ikke-filosofer er alle filosofer, i hvert fall alle gode filosofer, analytiske filosofer, om de bedriver analytisk eller kontinental filosofi. Man minnes dette når man leser Østerberg om Hegel, Bergson, Sartre eller Merleau-Ponty.

Men i Forståelsesformer er den hyppigst forekommende referansen til Kant. Utgangspunktet er empirismens mangelfulle ”utvendighetstenkning”, fenomenologiens og den transcendentale metodes mangelfulle ”identitetstenkning”, men ikke minst ”hypotetisk-deduktiv metode som identitets- og utvendighetstenkning”, og Kant er denne metodens tenker fremfor noen, ifølge Østerberg.

Forståelsesformer består av 98 avsnitt metodologiske emner, 60 avsnitt antropologiske emner og 6 avsnitt slutninger. I avsnitt 85 om metodologi oppsummeres det på følgende måte: ”Jeg slutter meg til dem som hevder at omskrivningen av hypotetisk-deduktiv metode innebærer et stort steg henimot avklaring av motsetningen mellom utvendighets- og identitetstenkning. Imidlertid har fordypelsen i denne metoden i høy grad ført til at metodelæren er blitt forsømt eller til og med hindret i å utvikle seg videre. Men omskrivningen og anvendelsen av én forståelsesform gir ingen gyldig grunn til å avbryte letingen etter andre forståelsesformer […]”.

Det er grunn til å merke seg hva som står og ikke står. Hypotetisk-deduktiv metode utgjør et fremskritt og er én anvendbar forståelsesform. Men at det finnes én anvendbar form vår forståelse kan anta, utelukker ikke at der ikke også kan finnes andre, og Østerberg gir i Forståelsesformer et ”omriss” av et alternativ, en ”innvendighetstenkning”, det vil si en tenkning om hvordan to værender kan bli ”hva de er ved den andre”, det vil si ha et ”innvending” eller ”indre” forhold.

Kanonjuryen kunne fokusert på oversetteren og formidleren Østerberg, men valgte tenkeren, vel vitende om at Østerberg alltid tenker. Valget falt til slutt på Forståelsesformer, et uvanlig egensindig arbeid, selv til Østerberg å være. Forståelsesformer er fremfor alt signert bevissthets- og erkjennelsesfilosofen Østerberg, ”positivismekritikeren”, om man vil, men det som formuleres om vilkårene for erkjennelse og om forholdet kropp-sjel, menneske-verden og menneske-menneske, overskrider enhver skjematisk fremstilling av positivismestriden.

Pax mener Østerberg kan nå ut bredt. ”Boken er ikke bare av interesse for fagfolk” – den ”kan leses på forskjellige kunnskapstrinn”, skriver forlaget om Forståelsesformer. Dette er rørende misvisende. Bibliotekseksemplarene av Forståelsesformer er lest i stykker, jeg vet ikke av hvem, men på så altfor mange forskjellige kunnskapstrinn kan Forståelsesformer ikke tilegnes.

Det Østerberg skriver om sosialisme i Forståelsesformer går an å skjønne; det han skriver om liberalisme forstår jeg ikke. Hvilket mer konkret sosiologisk forskningsprogram som skulle følge av ”innvendinghetstenkningen”, tas knapt opp; i Forståelsesformer er dette simpelthen ikke saken – vi har å gjøre med et meget abstrakt bidrag til forståelsen av en forståelsesform basert på praksisens forrang. Dette kunne vært formulert som en innvending, men er her ment utelukkende som en konstatering.