Richard Swedberg velger Robert Merton. (Foto av Swedberg: Cornell Univ.)
Enhver sosiolog som har flyttet fra et land til et annet – slik jeg har – vet at man mister noen bøker hver gang. Dette er deprimerende, men har også en fordel: Du lærer deg å skille ut de virkelig gode bøkene – de som du absolutt ikke kan leve uten.
Enden av regnbuen
Fra mine første år som sosiologistudent i Boston på 70-tallet er det kun to bøker som har overlevd. Den ene er From Max Weber, redigert av Hans Gerth og C. Wright Mills, og den andre er Social Theory and Social Structure av Robert K. Merton.
Weber har alltid imponert meg, men han lærte meg ikke nødvendigvis så mye. I hodet mitt tenker jeg på ham som en “enden-av-regnbuen”-mann. Det vil si at jeg alltid har følt at han på en eller annen måte visste svaret på alt som er verdt å vite i samfunnsvitenskapen, og at om jeg gjorde en ekstra innsats for å forstå de vanskelige skriftene hans, så ville jeg også det. Jeg ville endelig finne den velkjente kisten med gull ved enden av regnbuen.
Weber har alltid imponert meg, men han lærte meg ikke nødvendigvis så mye
Men akkurat slik som i eventyrene ble aldri skattekisten aldri funnet. Og selv om jeg fremdeles beundrer Weber, har jeg antageligvis lært mer av Merton-boken.
Når det gjelder generasjoner (jeg er født i 1948) plasserer jeg meg selv et sted mellom 60-talls-generasjonen – med sine ville venstreorienterte teorier –, og 70-talls-generasjonen – med sin stille erkjennelse av at ikke noe særlig ville endre seg.
Det kan kanskje høres rart ut, men Mertons idé om mellomivåsosiologi svarer veldig godt til disse stemningene: ja, det finnes teori, og ja, teori er avgjørende – men det finnes også en sta empirisk virkelighet som må tas i betraktning.
Teorifylte år
La meg si et par ord om boka og dens plass i sosiologihistorien før jeg beskriver hvordan den har påvirket meg. Robert K. Merton ble ansatt på Columbia University i 1941, 31 år gammel. Den første utgaven av Social Theory and Social Structure ble publisert åtte år senere, i 1949.
Årene derimellom hadde vært ekstremt viktige og formative for Merton. De hadde vært teorifylte, slik som man vil forvente av en som definerer seg selv som en “confirmed theorist” (Merton 1994: 16). Men han hadde også deltatt i en rekke empiriske prosjekter, inspirert av den dynamiske Paul Lazarsfeld som hadde blitt ansatt på Columbia samme år som Merton.
«Social Theory and Social Structure» dekker en imponerende spekter av temaer
Den første utgivelsen fra 1949 var 423 sider lang og besto av 15 kapitler, hvorav brorparten var allerede publiserte artikler. Et par nye kapitler ble lagt til i andreutgaven fra 1957, og enda to i den tredje og siste utgaven fra 1968, som gjorde boka enda større: 702 sider.
Social Theory and Social Structure dekker en imponerende spekter av temaer, slik som funksjonalismens rolle i sosiologien, den moderne vitenskapens framvekst, byråkratiets sosiale struktur, kunnskapssosiologien og ganske mye mer.
Men mye viktigere er det at den også inneholder kjernen i Mertons banebrytende bidrag til sosiologi-revolusjonen som fant sted på 50- og 60-tallet på Columbia. Med hjelp fra studenter som Alvin Gouldner, Jim Coleman, Alice Rossi, Peter Blau og mange flere, gjorde Merton og Lazarsfeld Columbia til stedet der den morderne sosiologien ble født.
Dens to ben var de nye kvantitative metodene – hovedsakelig brakt inn av Lazarsfeld –, og den nye mellomnivåtilnærmingen, hovedsakelig etablert og lært bort av Merton.
Intellektuelt voksen
Jeg har allerede bemerket at mitt første møte med Mertons bok fant sted mens jeg fremdeles var påvirket av noen merkelige ideer jeg hadde på 70-tallet. Noen år senere var jeg endelig blitt intellektuelt voksen. Siden da har jeg forsøkt å lese Mertons bok på en mer analytisk måte.
Hver gang jeg har gjort dette, har jeg imidlertid – det innser jeg nå – lest boka fra litt ulike perspektiv. Livet går sin gang, og selv om bøkene forblir like, endrer leseren seg. Da jeg tenkte på dette og hva det betyr, oppdaget jeg nok en gang at Merton var et steg foran meg. Man reagerer ikke bare på en sosiologisk klassiker på forskjellige måter avhengig av når man leser den, sier han i Social Theory and Social Structure, man bør også lese den på forskjellige stadier av livet:
«En klassisk sosiologisk bok eller tekst som i det hele tatt er verdt å lese er verdt å lese om igjen ved jevne mellomrom. For en del av det som er kommunisert på trykk endrer seg etterhvert som resultat av en interaksjon mellom den døde forfatteren og den levende leseren. Akkurat slik som Høysangen er forskjellig når den leses i en alder av 17 og 70, er det med Webers Wirtschaft und Gesellschaft eller Durkheims Selvmordet eller Simmels Soziologies når de leses til forskjellige tider.» (Merton 1968: 36–7)
Merton fortsetter tankerekken, men endrer tempo og vrir argumentet sitt til sosiologi:
«For, akkurat slik ny kunnskap har en tilbakevirkende effekt som hjelper oss å anerkjenne forforståelse av, og forvarsler i, tidligere verk, gjør endringer i nåværende sosiologiske kunnskap, problemer og fokus det mulig for oss å finne nye idéer i et verk vi har lest tidligere. Den nye konteksten, bestående av utviklinger i vårt eget intellektuelle liv eller i disiplinen selv, synliggjør idéer eller hint til idéer som en ikke la merke til i en tidligere lesning.»
Merton avslutter så argumentet med en vits:
«Selvsagt krever denne prosessen en intens lesning av klassikerne – den typen konsentrasjon ble utvist av den virkelig dedikerte forskeren (som beskrevet av Edmund Wilson) som ble forstyrret i sitt arbeid av banking på døra, åpnet den, kvelte den fremmede som sto der, og deretter gikk tilbake til arbeidet.»
Toveis-trafikk mellom teori og forskning
Men tilbake til mine mange lesninger av Mertons bok. Som enkelte andre jeg kjenner, har jeg en tendens til å avvise idéene jeg omfavnet i fortida som ganske ubrukelige, men anser de jeg har i dag som intelligente og interessante. Dermed skylder jeg leseren å beskrive hva jeg i dag, i skrivende stund, ser på som så verdifullt med Social Theory and Social Structure.
Etter mitt syn er Mertons bok det beste verket i sosiologisk teori som er skrevet etter klassikerne. Det betyr at jeg setter den foran arbeidene til førsteklasses sosiologer som Alfred Schutz, Jim Coleman og Pierre Bourdieu. Spesielt del 1 (“Theoretical Sociology”) er verdt å lese, gjenlese og lese atter en gang for alle som aspirerer til å bli en god sosiolog og teoretiker.
Som enkelte andre jeg kjenner, har jeg en tendens til å avvise idéene jeg omfavnet i fortida som ganske ubrukelige, men anser de jeg har i dag som intelligente og interessante
Det gjelder først og fremst de to klassiske essayene, med sitt budskap om behovet for en konstant “to-veis-trafikk” mellom teori og forskning: “The Bearing of Sociological Theory on Empirical Research” og “The Bearing of Empirical Research on Sociological Theory”.
Teoretisering
Resten av boken består av en rekke lærerike essays. De fleste av oss har lest klassikere som “Social Structure and Anomie” og “The Self-Fulfilling Prophecy”. Men blant de mindre kjente essayene er det også noen perler.
Spesielt godt liker jeg en artikkel Merton skrev på sitt mest kreative sammen med en av sine studenter, Alice Rossi, med tittelen “Contributions to the Theory of Reference Group Behavior” fra 1950.
Det bemerkelsesverdige med dette essayet er at forfatterne lar leseren følge hvert steg i måten de tenkte mens de utførte en teoretisk analyse av et empirisk materiale, og omformet fakta til sosiologisk teori. De lar virkelig leseren få se hvert trekk de gjør.
For tiden arbeider jeg med det jeg kaller teoretisering, som jeg definerer som det som hovedsakelig skjer før et teoretisk argument er ferdig og klart for å presenteres for forskerfellesskapet (se Swedberg 2014, 2017).
Kapittelet til Merton og Rossi er den eneste sosiologiske teksten jeg kjenner som lar deg følge det som foregår i hodet til en god teoretiker når han eller hun kjemper med et empirisk fenomen.
Snart flytter jeg tilbake til Sverige fra USA for andre gang i livet, og jeg vil nok en gang måtte forholde meg til en smertefull intellektuell avveiing – hvilke bøker jeg skal ta med og hvilke jeg skal kvitte meg med? Jeg vet at dette vil forårsake lidelse og fortvilelse, men jeg vet også at jeg ikke vil ha noen problemer med Mertons bok: Den er sikret sin andre tur tilbake til Sverige, og vil bli den mest bereiste boka jeg eier.
(Foto: Cornell University.)
Richard Swedberg (født 1948) er professor i sosiologi ved Cornell University.
Litteratur
Merton, Robert K. 1968. Social Theory and Social Structure. New York: The Free Press. Earlier editions in 1949, 1957.
Merton, Robert K. 1994. “A Life of Learning.” Charles Homer Haskins Lecture. American Council of Learned Societies Occasional Paper, Number 25. Also on the web.
Swedberg, Richard. 2014. The Art of Social Theory. Princeton: Princeton University Press.
Swedberg, Richard. 2017. “Theorizing in Sociological Research: A New Perspective, a New Departure?” Annual Review of Sociology 43:189-206.
Sosiologisk bokessay
Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.
Dette er ellevte bidrag til serien.
Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality».
Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.
Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».
Fjerde tekst var Roar Hagens essay om Niklas Luhmann.
Femte tekst var Pål Repstads essay om Peter L. Berger.
Sjette tekst var Grete Brochmanns essay om Rogers Brubaker.
Sjuende tekst var Pål Veidens tekst om Jean-Paul Sartre.
Åttende tekst var Tora Aasland om Vilhelm Aubert.
Niende tekst var Lars Grue om Michael Oliver.
Tiende tekst var Kari Wærness om Peter Berger.
