En invitasjon jeg heldigvis ikke sa nei til

Boken er en personlig farget troserklæring fra en forsker som er blitt fascinert av sosiologiens syn på samfunn og mennesker, skriver Kari Wærness om Peter Bergers «Invitasjon til sosiologi».

Kari Wærness velger Peter Berger.

Da jeg ble oppfordret til å skrive om en fagbok som har betydd mye for meg, var det ingen tvil om at det måtte bli Peter Bergers Invitasjon til sosiologi. Et humanistisk perspektiv (Norsk utgave Pax Forlag 1963).

Faget for meg

Bakgrunnen for dette er følgende: Jeg kom tilbake til Universitetet i Bergen etter fire år som adjunkt i realfag ved Mosjøen realskole og gymnas, som skolen het den gang. Rektor ved skolen hadde anbefalt meg å ta et hovedfag, samme hvilket, for å få fast ansettelse i gymnaset, «for det var der jeg hørte hjemme».

Jeg hadde allerede ført fram en klasse på høyeste nivå i matematikk til eksamen artium, jeg likte det meget godt, og fant ut at jeg med bifag i anvendt matematikk med statistikk og bifag i kjemi og fysikk hadde nok kompetanse i realfag til å undervise gymnaspensum på høyeste nivå.

Jeg lurte på hva «sosiologi» var og fant Bergers bok dagen etter på bokhandelen

Imidlertid ønsket jeg meg som engasjert faglærer noe mer innsikt i hva jeg den gangen kalte «de menneskelige relasjoner i skolen», noe mer enn jeg hadde lært på Pedagogisk seminar. Da jeg diskuterte dette med en god venn fra gymnaset, fortalte han med en gang at det var kommet et nytt fag, sosiologi, ved Universitetet i Bergen etter at jeg reiste fra byen, og dette faget mente han ville være midt i blinken for meg.

Jeg lurte på hva «sosiologi» var og fant Bergers bok dagen etter på bokhandelen. Jeg «slukte» boken og bestemte med en gang at dette var faget for meg.

En personlig farget troserklæring

Denne boken er, som Berger presiserer, ingen lærebok eller vanlig innføring i faget. Da den kom i 1963, fire år etter C.Wright Mills’ The Sociological Imagination som var sterkt kritisk til samtidens store navn som Talcott Parsons (The Theory) og Lazarsfeld (The Method), ble den av fagmiljøet ansett å anta en mellomposisjon mellom Mills og det etablerte.

Boken er en personlig farget troserklæring fra en forsker som er blitt fascinert av sosiologiens syn på samfunn og mennesker, og som ser sosiologien som en videreføring av andre humanistiske fag som historie og filosofi. Men fordi sosiologi er «et kongelig spill», vil Berger ikke invitere folk som «knapt kan spille ludo» til å være med på det som mer ligner på en «sjakkturnering».

Berger legger vekt på å avlive det han kaller myter om sosiologien; at den skulle passe best til bestemte sosiale praksiser som sosialt arbeid og understreker at dette faget er et teoretisk fag der formålet er å forsøke å forstå verden. Slik kunnskap kan anbefales alle som har interesse av den og tilhører dermed ikke noen praktikergruppe mer enn en annen.

(...) fordi sosiologi er «et kongelig spill», vil Berger ikke invitere folk som «knapt kan spille ludo» til å være med på det som mer ligner på en «sjakkturnering»

En forutsetning for å stille sosiologiske spørsmål er at en er interessert i å se et stykke lenger enn til de alminnelig aksepterte eller offisielt definerte mål for menneskelige handlinger. Ingen som ikke blir nysgjerrig foran en stengt dør, bør bli sosiolog.

Tre hovedmotiver for sosiologisk virksomhet

Begrepet «samfunn» fikk sin moderne sosiologiske betydning først da kristendommens og l’anciens regimes normative systemer falt sammen, og samfunnet kunne bli en skjult bygning med en fasade som kunne gjemme seg for publikum. Som følge av at normative systemer falt sammen, ble sosiologien en del av «mistroens kunst».

Den sosiolog som ikke skiller sitt intellekt fra sitt liv og som forstår hvor tilfeldig de sosiale kategorier er sammensatt, vil strebe etter moralske og politiske posisjoner som ikke er fiksert for evig og alltid til ett sett kategorier. Med andre ord vil alle identiteter, inkludert ens egen, kunne bli tatt med en klype salt, hevder Berger.

Berger angir tre hovedmotiver for sosiologisk virksomhet: avsløringsmotivet, det urespektable og det relativiserende motivet

Sosiologisk humanisme kan være en sosiologisk forståelse som innebærer en viktig del av en moderne form for medfølelse som kan danne grunnlag for en slik humanisme. Berger angir tre hovedmotiver for sosiologisk virksomhet: avsløringsmotivet, det urespektable og det relativiserende motivet.

Avsløringsmotivet har metodologiske røtter ettersom det å søke å beskrive en annen virkelighet er en del av den sosiologiske referanserammen. Det urespektable motivet henger sammen med at det i moderne samfunn og ifølge Berger spesielt i USA er relativt enkelt å skille såkalte respektable (f.eks. kirken og rettsvesenet) fra urespektable samfunnssektorer (f.eks. prostitusjon og gambling). Og det relativiserende har røtter i den flytende tilstand som preger livssynene til mennesker i de moderne samfunn.

Det kosmopolitiske motivet

Så legger han til et fjerde motiv som ikke har så store implikasjoner, men som likevel kan være viktig: det kosmopolitiske motivet.

Dette motivet henger sammen med at det først og fremst er i storbyene at det ble utviklet en åpenhet mot verden. Det er i bykulturen vi finner igjen en kosmopolitisk bevissthet. Et individ som blir preget av dette vil uansett hvor sterkt han (hos Berger er sosiologen alltid en «han») er knyttet til sin hjemby, ferdes over hele verden på sine «intellektuelle reiser», mener Berger, og hans sinn vil føle seg hjemme overalt hvor det finnes tenkende mennesker.

Den sosiologiske bevissthet er preget av den samme kosmopolitiske holdning. Derfor er snever fordomsfullhet i interessefeltet alltid et faresignal i sosiologisk virksomhet. Det er et faresignal som Berger ville heise for en del sosiologiske undersøkelser i USA allerede på den tiden han skrev denne boken, og som han beklager.

Når jeg leser denne boken mer enn femti år senere, ser jeg snart at sosiologien som fag har variert mer enn jeg oppfattet den gang med hensyn til det Berger kalte henholdsvis det urespektable og det kosmopolitiske motivet. Med «den kulturelle vendingen» for mer enn tredve år siden ble begge disse motiver svekket, og kanskje også evnen til å se de mer uhøytidelige eller lett komiske sider ved sosiologisk forskning til fordel for en mer ironisk holdning?

Om så er tilfellet, er det synd, fordi god sosiologisk forskning med et humanistisk perspektiv krever også plass for disse lysere sider av faget.

Kari Wærness - sosiologi - kanon -sosiologen.no

Kari Eidsvåg Wærness (f. 1939) er professor emerita ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen.

(Foto: Universitetet i Bergen)

Sosiologisk bokessay

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er tiende bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality».

Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.

Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».

Fjerde tekst var Roar Hagens essay om Niklas Luhmann. 

Femte tekst var Pål Repstads essay om Peter L. Berger. 

Sjette tekst var Grete Brochmanns essay om Rogers Brubaker. 

Sjuende tekst var Pål Veidens tekst om Jean-Paul Sartre.

Åttende tekst var Tora Aasland om Vilhelm Aubert.

Niende tekst var Lars Grue om Michael Oliver.