Sosiologen.no har gleden å kunne dele en presentasjon av Professor Emerita Raewyn Connell ved University of Sydney. Connell er en sentral teoretiker innen maskulinitetsforskningen. Hennes arbeider kan være givende for sosiologer og andre både med og uten kjønn som hovedforskningstema.
Tekst: Fredrik Langeland, Bufdir og Anette Schjerpen Hoel, Bufdir. Foto: Peter Hall.
I løpet av de siste 30 årene har studier av menn og maskulinitet i et kjønns- og likestillingsperspektiv blitt etablert som et eget tverrfaglig forskningsfelt innen kjønnsforskningen. De av oss som har vært i kontakt med dette feltet har ganske sikkert stiftet kjennskap med Raewyn Connell. Boken Masculinities (1995) kan regnes som hjørnesteinen i hennes forfatterskap, og er trolig ett av de mest siterte, diskuterte og innflytelsesrike bidragene innenfor maskulinitetsforskningen internasjonalt.[1] Denne teksten tar for seg noen hovedlinjer i forfatterskapet som også har vært innflytelsesrike i en nordisk kontekst.[2] Vi tror at lesere fra flere fagfelt og disipliner kan ha utbytte av å sette seg inn i arbeidene til den australske sosiologen, og håper at denne introduksjonen kan være til både nytte og inspirasjon.[3]
Kjønn og makt
Connell gjør en feministisk analyse av hvordan forholdet mellom kjønn og makt kommer til uttrykk i en samtidig angloamerikansk og australsk kontekst. Hun peker på eksisterende makthierarkier og på forskjellsskapende dynamikker mellom menn og kvinner. Samtidig har hun et blikk for underordning og marginalisering i relasjonene mellom ulike grupper menn, og på hvordan disse strukturene (potensielt) kan endres. Denne analysen har fulgt arbeidene hennes siden 1980-tallet (Carrigan, Connell og Lee 1985; Connell 1987). Connell fremhever hvordan den rådende kjønnsmaktsordningen er en konstruksjon etablert gjennom moderniteten: politisk revolusjon, industrialisering og vekst av byråkratiske statsapparater bidro til fremveksten av en rasjonell og regulerende maskulinitet (Connell 1995:105). Disse prosessene, hevder Connell, gav grobunn for nye fellesskap og allianser menn imellom, og til konsolideringen av patriarkatet; en kjønnsorden der (særlig enkelte grupper) menn har makt på grunn av underordning av (primært) kvinner.[4]
Connell har et strukturanalytisk utgangspunkt, er opptatt av hvordan strukturene materialiserer seg i konkret praksis, og av lokale kjønnsregimer (for eksempel skoler eller fabrikker) som scener der kjønnsmakten utfolder seg. Og videre er hun da opptatt av at maskulinitetskategorien er internt differensiert, ved at det finnes flere maskuliniteter som står i et hierarkisk forhold til hverandre. Connell viser særlig hvordan hvite, heteroseksuelle og materielt privilegerte, vestlige menn, opprettholder økonomisk og symbolsk makt. Med dette ønsker Connell å problematisere «objektiviteten» og «usynligheten» som disse mennene har kunnet gjemme seg bak og reprodusert sin kjønnsmakt ved hjelp av. Hun har en ambisjon om å kunne gripe deres spesifikke posisjon i kjønnssystemet analytisk, slik at det eksisterende makthierarkiet ikke fremstår som «naturlig» og evigvarende. Slik skriver Connell seg inn en kritisk tradisjon innenfor maskulinitetsforskningen, som bl.a. den amerikanske sosiologen Michael Kimmel (se f.eks. Kimmel 2002) også er en fremtredende representant for. Connell har dessuten en ambisjon om at teorien hennes ikke skal være virkelighetsfjern, men relevant også for sivilsamfunnsaktører, myndighetspersoner og andre beslutningstakere. [5]
Maskuliniteter i flertall: hegemoni og hierarki
Masculinity is simultaneously a place in gender relations, the practices through which men and women engage that place in gender, and the effects of these practices in bodily experience, personality and culture
Sitatet er et eksempel på Connells forståelse av maskulinitet som noe prosessuelt. Connell fremmer et perspektiv hvor maskulinitet handler om kjønnspraksiser, og går dermed bort fra en forståelse av maskulinitet som statisk og uforanderlig, Dessuten forfekter hun en konsekvent antiessensialisme. Hun påpeker at den enkelte ikke på noen måte står «fritt» til å gjøre sitt kjønn ettersom ikke-normative praksiser sanksjoneres. Vold er alltid en trussel for de som bryter med (kjønns)normene. Connell hevder at det eksisterer en hegemonisk maskulinitet som bidrar til å legitimere og reprodusere de sosiale relasjonene som opprettholder enkelte menns dominans over andre menn, og som igjen bidrar til at menn som gruppe har mer økonomisk og symbolsk kapital enn kvinner (Connell 1995:77). Connell peker altså på både et internt og et eksternt hegemoni med hensyn til dominansrelasjoner innenfor kjønnssystemet (jfr. Demetriou 2001).
Maskulinitetsforskerne Jeff Hearn og Robert Morell beskriver hegemonisk maskulinitet som et ideal, et sett av verdier, etablert av menn i maktposisjoner med den hensikt å inkludere og ekskludere, og til å organisere samfunnet på urettferdig vis.[6] Med andre ord: hegemonisk maskulinitet er de rådende idealer i et samfunn som bidrar til å ekskludere og underordne noen måter å gjøre kjønn. Eksempelvis kjennetegnes en nåværende vestlig form av hegemonisk maskulinitet av heteroseksualitet, en avstandstaken til og nedvurdering av femininitet samt underordning av homoseksualitet. Den er utpreget normativ og legitimerer patriarkatets eksistens.[7] Hos Connell (1987) er det også et begrep om den femininitetsposisjon som understøtter hegemonisk maskulinitet: bekreftende femininitet (emphazized femininity).[8]
Omslag til 2. utgaven av Masculinities. Boken ble først utgitt i 1995.
Connell beskriver fire typer maskulinitet som står i et hierarkisk forhold til hverandre på et strukturelt nivå: hegemonisk, underordnet, medvirkende og marginalisert. Et eksempel på underordnet maskulinitet er undertrykkelsen av homoseksuelle menn, som synliggjøres i form av homofobi, vold, diskriminering og lovforbud. Medvirkende maskulinitet viser til menn som deler idealene til en hegemonisk maskulinitet, men som ikke har innflytelse på eller mulighet til å leve opp til idealene. Denne kategorien inkluderer majoriteten menn som ikke praktiserer det hegemoniske mønsteret, men som støtter opp under det ubevisst, eller ved at de er tjent med det patriarkalske utbyttet den hegemoniske maskuliniteten fører med seg. Connell er også opptatt av at det relasjonelle forholdet mellom maskuliniteter formes av «rase»/etnisitet og klasse, og identifiserer det hun kaller marginaliserte maskuliniteter.[9] Marginalisert maskulinitet er en form for maskulinitet hvor en mann ikke har tilgang til den hegemoniske maskulinitetens privilegier på grunn av «rase»/etnisitet eller klasse. Som eksempel viser Connell til sorte menns posisjon som idrettsstjerner i USA, som på et symbolsk nivå kan få en høy status, mens sorte menn som gruppe befinner seg lavt nede i maskulinitetshierarkiet.
Det er imidlertid viktig for Connell at analysemodellen ikke viser til bestemte karaktertyper, men til historisk spesifikke relasjoner mellom ulike maskuliniteter.
Kritikk av Connells teori
Connells maskulinitetsteori – og særlig begrepet hegemonisk maskulinitet – har møtt både kritikk og forslag til revideringer. En kritikk som ofte rettes mot Connells strukturanalyse, er at den er deterministisk og ikke i tilstrekkelig grad åpner for endring og motstand (Whitehead 2002). Connell kritiserer imidlertid det hun kaller «normative definisjoner av maskulinitet», og fremhever det bevegelige og foranderlige. I Masculinities (1995) viser hun til menn som gjør opprør mot maskulinitetshierarkiet, og kaller dette protestmaskulinitet. Dette er menn som ikke innordner seg den rolle de tilskrives, og som på mange måter representerer en overdramatisert modell av et konvensjonelt bilde av hegemonisk maskulinitet, gjennom bl.a. bruken av vold (Connell 1995:110). Dessuten viser hun til spesifikke krisetendenser i kjønnssystemet, der forskyvninger og spenninger kommer til syne (1995:85).[10] Altså ligger det et potensial hos Connell for å teoretisere endring. Samtidig er det et faktum at teorien bygger på et premiss om at kvinner er underordnet menn, og at det er et hierarki mellom menn og ulike maskuliniteter. Det vil si at muligheten for å teoretisere endring vanskeliggjøres i praksis på grunn av teoriens grunnleggende premisser (Christensen og Jensen 2014).
Denne utilstrekkeligheten i Connells maskulinitetsteori kan ha sammenheng med bruken av hegemonibegrepet. Connell er inspirert av den italienske marxisten Antonio Gramscis klasseanalyser, som viser til maktrelasjoner mellom de(n) dominante og de(n) underordnede som ikke baserer seg på eksplisitt voldsutøvelse, men samtykke.[11] Hegemonibegrepet til Gramsci viser imidlertid ikke utelukkende til dominansrelasjoner mellom ulike posisjoner, men innebærer en reorientering av en strengt hierarkisk maktforståelse (Gramsci 2000:201-209). Det vil si at et hegemoni er dynamisk og åpen for endring. I boken Gender and Power (1987) anvender Connell riktignok en forståelse av hegemonibegrepet som er i tråd med Gramscis formuleringer,[12] men synes i senere arbeider å forlate kompleksitet og nyanser til fordel for en mer hierarkisk orientert analysemodell. Connell kritiseres nettopp for å ikke utnytte det dynamiske aspektet i hegemonibegrepet (se for eksempel Johansson og Ottemo 2013).
Her ligger et paradoks: begrepet hegemonisk maskulinitet prøver å romme endring, men bygger på et underliggende premiss om en bestemt struktur, altså en mannsmaktstruktur. Ifølge Whitehead (2002:90) oppnår begrepet hegemonisk maskulinitet bare delvis en nyansert redegjørelse av dominansrelasjonene femininitet-maskulinitet og mannsmakt. Dermed lider begrepet av liknende problemer som mange patriarkatsteorier: det antyder nærmest en vilje til makt bak heteroseksuell mannlig praksis, samtidig som kvinner og homofile menn er ekskludert fra dette tilsynelatende medfødte ønsket om å dominere og undertrykke. En mulig essensialisme sniker seg altså inn her. I tråd med dette rettes det også innvendinger om at forholdet mellom hegemonisk maskulinitet hverdagsliv, maskulinitets- og identitetskonstruksjoner er uklart, og at begrepet ikke i tilstrekkelig grad åpner for et perspektiv på menns praksiser (Christensen og Jensen 2014, Hearn 2004).
Begrepet hegemonisk maskulinitet prøver å romme endring, men bygger på et underliggende premiss om en bestemt struktur, altså en mannsmaktstruktur
Thomas Walle (2010) påpeker at Connell anerkjenner variasjon innenfor marginaliserte maskuliniteter, samtidig som «svart» og «arbeiderklasse» opprettholdes som kjennetegn for marginaliserte posisjoner i relasjon til den hegemoniske maskuliniteten. En konsekvens er at minoritetsetniske menn og arbeiderklassemenn essensialiseres og låses fast til en bestemt maktposisjon i relasjon til en hegemonisk maskulinitet. Å strukturere en teoretisk modell rundt en maskulinitet som er hegemonisk tenderer mot å forutbestemme hvilke relasjoner som er analytisk relevante, mener Walle. I tråd med dette argumenterer Hoel (2016) for at analyser av det flerkulturelle Norge som sentreres om en hegemonisk maskulinitet kan innebære at et fokus på majoritet-minoritetsrelasjoner skygger for variasjoner innad i grupper, noe som kan reprodusere en binær tenkemåte om «oss» og «dem».
Videreutvikling av Connells teori
Fra en dansk kontekst påpeker Ann-Dorte Christensen og Sune Qvotrup Jensen (2014) hvordan hegemonisk maskulinitet ikke åpner for forklaringer på hvordan alternative, likestillingsorienterte maskuliniteter kan oppstå. Selv om det empirisk ofte er slik at normative og legitime former for maskulinitet ofte også legitimerer menns makt over kvinner, er det deterministisk å gjøre det til et teoretisk premiss. Følger vi Christensen og Jensen tilbyr ikke hegemonisk maskulinitet et godt nok teoretisk grunnlag for kompleksitetssensitive analyser. Christensen og Jensen mener at internt og ekstern hierarki må holdes adskilt som to ulike dimensjoner, noe som kan åpne for å se hvilke sosiale, historiske og institusjonelle forhold som faktisk bidrar til endring i maskulinitet, og hvordan kjønn veves sammen med andre sosiale kategorier. Christensen og Jensen foreslår derfor også en dialog med interseksjonalitetstekningen[13] for å videreutvikle det teoretiske rammeverket til å bedre kunne gripe variasjon og kompleksitet i maktrelasjoner mellom menn.[14] En gevinst av dette i følge Christensen og Jensen er at det åpner for analyser som griper samspillet mellom struktur og praksis.
En annen måte å videreutvikle begrepet på kan være å se nærmere på hvordan hegemonisk maskulinitet er en omskiftelig ideologi. Den svenske etnologen og kjønnsforskeren Marie Nordberg (2005) gir et eksempel: gjennom intervjuer med menn som jobber i typiske «kvinneyrker» peker hun på to hegemoniske maskuliniteter i en svensk kontekst. På den ene siden viser hun til en stereotyp maskulinitet, som bl.a. kjennetegnes gjennom heteroseksualitet, handlekraft og rasjonalitet, og som altså kan minne om Connells formuleringer av hegemonisk maskulinitet. På den andre siden mener hun at det også eksisterer en refleksiv maskulinitet, som kjennetegnes bl.a. gjennom kjønnsfleksibilitet og en holdning om at menn bør ha både «mannlige» og «kvinnelige» egenskaper. Gjennom denne diskursen kan de intervjuede mennene forstå seg selv som mer autonome og frittenkende enn andre menn, som posisjoneres som fordomsfulle, sexistiske/homofobe og mindre autentiske (Nordberg 2003:330-331). Denne analysen viser til kompleksiteten og motsetningene i hegemonisk(e) maskulinitet(er), og har også paralleller til en norsk samtidig kontekst.
Endringer i farsidealet kan være et signal om en brytning og spenning i de rådende maskulinitetsidealene. […] Hva som er den foretrukne maskuliniteten er ikke gitt, men kan endres over tid
I dagens Norge eksisterer det tverrpolitisk enighet om de positive effektene av menns nærvær i hjemmet, og særlig i barnas oppvekst.[15] Sosiologene Berit Brandth og Elin Kvande viser i bøkene Fleksible fedre (2003) og Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten (2013) hvordan en farsvennlig norsk velferdsstat har muliggjort at menn nå tar ut langt mer fedrepermisjon enn for 20 år siden. Sentralt i utviklingen står hva Brandth og Kvande karakteriserer som den omsørgende og nærværende far – et ideal som i dag står sterkere enn den tradisjonelle forsørgerrollen. Dette er en diskurs som omfavnes av velferdsstaten, og som gjør seg gjeldende når menn selv beskriver den gode far (Brandth og Kvande 2003:129). Samtidig som at Brandt og Kvande trekker fram nærvær som et fremtredende farskapsideal, blir det også tydelig at det finnes ulike forståelser av hva det vil si å være en nærværende far, noe begrepet «fleksible fedre» prøver å beskrive. Endringer i farsidealet kan være et signal om en brytning og spenning i de rådende maskulinitetsidealene, altså at det pågår en diskursiv kamp om hva som er den hegemoniske maskulinitet (se også Langeland 2014). For hva som er den foretrukne maskuliniteten er ikke gitt, men kan endres over tid, noe Connell også er opptatt av. Connells teorier representerer imidlertid fortsatt det rådende teoretiske paradigmet innenfor maskulinitetsforskningen, noe f.eks. Jeff Hearns (2010) gjennomgang av forskningsfeltet viser. Connell har dessuten hatt en evne til å fornye seg, selv om hun ikke har forlatt det teoretiske rammeverket hun utviklet på 1980-tallet.
Connells relevans i dag: mot en global sosiologi
Som et svar på mye av kritikken som har kommet, har Connell videreutviklet sin teori om maskulinitet(er) gjennom forfatterskapet. I en artikkel fra 2005, skrevet sammen med den amerikanske sosiologen James Messerschmidt, skiller Connell mellom tre nivåer av hegemonisk maskulinitet som brytes mot hverandre: et globalt, et regionalt og et lokalt nivå (Connell og Messerschmidt 2005). Dette må kunne sies å være et betydelig teoretisk fremskritt, og bringer også inn spørsmål om globalisering.[16] Connell (2005) har dessuten vært opptatt av det hun kaller transnational business masculinity, som viser til hvordan forretningslivets menn inngår i en ny global «elite», der menn forvalter sin kjønnsmakt i lukkede rom.
De siste årene har Connell (se bl.a. Connell 2007, 2014) tatt for seg Nord/Sør problematikk, og har vist bekymring for eurosentrisme og angloamerikansk/australsk dominans i sosiologisk teori og kunnskapsproduksjon.[17] Det ligger således en mulighet for å utforske og anvende Connell i både sosiologisk teoriutvikling, og i studier om globalisering og globale maktrelasjoner, transnasjonalisme og nyliberalismens påvirkning på maskulin makt og mulige veier til forbedringer av kvinners situasjon.[18] Hennes senere arbeider er kanskje særlig interessante for nettopp sosiologer, fordi hun her peker på et endringsbehov i sosiologisk kunnskapsproduksjon.
Som en avslutning vil vi si at hennes teori om hegemonisk maskulinitet fortsatt er interessant, fordi den både setter fingeren på et eksisterende makthierarki mellom menn og kvinner, og samtidig åpner for kompleksitet ved å fremheve forskjeller menn imellom. Teorien er relevant for å analysere dagens kjønnssystem, i tillegg er det en vilje til å teoretisere muligheter for endring av dette systemet. Dette tror vi er noen av årsakene til at ingen ennå har overtatt Connells posisjon som den mest sentrale teoretikeren når det kommer til spørsmål om forholdet mellom maskulinitet, kjønn og makt i det globale nord – for å bruke hennes eget begrep.
Fotnoter
[1] Forskningsfeltet går gjerne under navnene kritisk manns- og/eller maskulinitetsforskning, og domineres av engelskspråklige teoretikere med angloamerikansk og australsk bakgrunn. For gode oversikter over de sentrale perspektivene i dette feltet, se Kimmel, Hearn og Connell (2005) og Flood, Kegan Gardiner og Pease (2007).
[2] I Norden vokste forskning om menn og maskulinitet ut i fra diskusjoner i den tidlige kvinneforskningen, og det forskningsmessige innholdet er i stor grad utviklet parallelt med teoretiske diskusjoner i den øvrige kjønnsforskningen (Hoel 2016). Med opprettelsen av Nordic Journal for Masculinity Studies (NORMA) i 2005, ble maskulinitetsforskningen konsolidert som et etablert felt i Norden. Se for øvrig Lorentzen (2005) for en oversikt over mannsforskningens historie i Norge, og Hearn et al (2012) for en oversikt over hovedlinjene i svensk mannsforskning.
[3] Vi presenterer bare deler av hennes omfattende forfatterskap. Se Connells egen hjemmeside for en bred oversikt over arbeidene: http://www.raewynconnell.net/
[4] Fra 1970-tallet ble teorier om patriarkatet brukt på ulike måter av feminister for å forstå strukturell undertrykkelse av kvinner. Samtidig ble patriarkatteorier kritisert for å være utilstrekkelige for å forklare ulike former for undertrykkelse, motstand og forskjeller blant kvinner (Whitehead 2002:87).
[5] I 2003/2004 samarbeidet for øvrig Connell med FN om en rapport som omhandlet spørsmål om gutter og menns rolle i arbeid med kjønnslikestilling.
[6] «[A]n ideal, a set of values, established by men in power that functions to include and exclude, and to organize society in unequal ways» (Hearn og Morrell 2012:4).
[7] Connell (1995:184-185) viser gjerne til hypermaskuline filmikoner, som de amerikanske skuespillerne John Wayne og Sylvester Stallone (Rambo), som populærkulturelle eksempler på hegemonisk maskulinitet.
[8] Dette begrepet forsvinner imidlertid ut av de senere arbeidene til Connell, noe hun ved flere anledninger har beklaget (bl.a. Connell og Messerschmidt 2005).
[9] Vi må imidlertid innrømme at vi synes forholdet mellom underordnet og marginalisert maskulinitet er uklart hos Connell.
[10] Connell viser bl.a. til at kvinners økende sysselsetting i industrien, homo- og lesbiske forhold som en akseptert del av kulturen, kvinners tilgang til prevensjonsmidler etc. (Connell 1995:84-85).
[11] For Gramsci er hegemoni et strategisk-politisk begrep som gir en sammensatt forståelse av relasjonen mellom dominante og underordnede posisjoner, i det han karakteriserer som en posisjonskrig. Dette innebærer at en gruppe (eller klasse) som søker makt må bygge koalisjoner hvis de skal være i stand til å iverksette substansielle endringer i et maktforhold.
[12] Connell skriver bl.a. «[H]egemony does not mean total cultural dominance, the obliterion of alternatives. It means ascendency achieved within a balance of forces, that is, a state of play» (Connell 1987:184-185).
[13] Interseksjonalitet er hentet fra det engelske ordet «intersection» som betyr veikryss eller skjæringspunkt. Et overordnet mål i interseksjonalitetstenkningen er å forstå sammenvevinger av sosiale kategorier og hva det betyr for individet, sosiale praksiser, institusjonelle ordninger og kulturelle forståelser med hensyn til maktrelasjoner (Gullikstad 2013). Tenkningen kommer fra den nordamerikanske svarte feminismen, og lanseringen av begrepet krediteres ofte Kimberlé Crenshaw (1989, 1991). Interseksjonalitet er et reisende begrep. Av den grunn finnes det i dag flere forståelser av begrepet som henger sammen med kontekst og disiplintilhørighet. For bidrag fra en skandinavisk kontekst, se blant annet Berg, Flemmen og Gullikstad (2010), Lykke (2005), de los Reyes og Mulinari (2005) og Staunæs og Søndergaard (2006).
[14] Argumentet er ikke nytt i maskulinitetsforskningen, se blant annet Christensen og Jensen (2010), Mellström (2009), Pini og Pease (2013).
[15] Et tilsvarende argument som kommer frem i dette avsnittet, finnes også hos Langeland (2012)
[16] Globalisering er for øvrig også et fremtredende tema i boken The Men and the Boys (2000).
[17] Hun argumenterer for at mens postkoloniale feminister har lykkes i sin kritikk av en hvit, vestlig feminismes dominans, fortsetter sosiologien å basere sine forståelser av kjønn på feminister i det globale nord. Connell ser mot det globale sør, og diskuterer betydningen av (postkoloniale) feministers arbeid og hvordan de kan bidra til etableringen av en global kjønnssosiologi.
[18]Antropologen Andrea Cornwall refererer for øvrig til Connell i introduksjonen til den meget lesverdige antologien: Masculinities under Neoliberalism (Cornwall, Karioris og Lindisfarne 2015 red.)
Litteratur
Berg, A. J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. 2010. Likestilte norskheter. Trondheim: Tapir
Akademisk forlag.
Brandth, B. og Kvande, E. 2003. Fleksible fedre. Oslo: Universitetsforlaget.
Brandth, B. og Kvande, E. 2013. Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo:
Universitetsforlaget.
Carrigan, T, Connell, R. og Lee, J. 1985. «Toward a New Sociology of Masculinity». Theory and Society, 14 (5): 551-604.
Christensen, A. D. og Jensen, S. Q. (2010). «Men, resistance and political radicalization». NORMA – Nordic Journal for Masculinity Studies, 5(2): 77-85.
Christensen, A. D. og Jensen, S. Q. 2014. «Combining hegemonic masculinity and intersectionality». NORMA – International Journal for Masculinity Studies, 9 (1): 60-75.
Connell, R. 1987. Gender and Power. Berkeley: University of California Press.
Connell, R. 1995. Masculinities. Berkeley: University of California Press.
Connell, R. 2000. The Men and the Boys. Berkeley: University of California Press.
Connell, R. 2005. «Globalization and Business Masculinities». Men and Masculinities, 7 (4): 347-364.
Connell, R. 2007. Southern theory. The Global Dynamics of Knowledge in Social Science. Cambridge: Polity.
Connell. R. 2014. «The sociology of gender in Southern perspective». Current Sociology, 62 (4): 550-567.
Connell, R. og Messerschmidt, J. W. 2005. «Hegemonic Masculinity: Rethinking the Concept». Gender and Society, 19 (6): 829-859.
Cornwall, A. Karioris, F. G. og Lindisfarne, N. Red. 2015. Masculinities under Neoliberalism. London: Zero Book.
Crenshaw, K. 1989. Demarginalization the intersection of Race and Sex: A Black Feminist
Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Anti-Racist Politics. Chicago,
University of Chicago Legal Forum.
de los Reyes, P. og Mulinari, D. 2005. Intersektionalitet: Kritiska reflektioner över
(o)jämlikhetens landskap. Stockholm: Liber.
Demetriou, D. Z. 2001. «Connell’s concept of hegemonic masculinity: A critique». Theory and Society, 30 (3): 337-61.
Flood, M., Kegan Gardiner, J. og Pease, B. 2007. International Encyclopedia of Men and Masculinities. New York: Routledge.
Gramsci, A. 2000. «Philosophy, Common Sense, Language and folklore». I: Fargas, D. (red.): The Gramsci Reader. Selected Writings. 1916-1935. New York: New York State University Press.
Gullikstad, B. 2013. «Interseksjonalitetet – et fruktbart begrep». Tidsskrift for kjønnsforskning, 9 (1): 168-175.
Hearn, J. 2004. «From Hegemonic Masculinity to the Hegemony of Men». Feminist Theory, 5 (1): 49-72.
Hearn, J. et al 2012. «Hegemonic masculinity and beyond: 40 years of research in Sweden. Men and Masculinities, 15 (1): 31-55.
Hearn, J. og Morell, R. 2012. «Reviewing hegemonic masculinities in Sweden and South Africa». Men and Masculinities, 15 (1): 3-10.
Hoel, A. 2016 (under publisering). Kompleksitet versus forskjell. Farskap blant minoritetsetniske menn i dagens Norge. Ph.d.-avhandling, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.
Johansson, T. og Ottemo A. 2013. «Ruptures in hegemonic masculinity: the dialectic between ideology and utopia». Journal of Gender Studies 24 (2): 192-206.
Kimmel, M. 2005. The History of Men. Albany: State University of New York Press.
Kimmel, M., Hearn, J. og Connell, R. 2005. Handbook of Studies on Men & Masculinities. London: Sage.
Langeland, F. 2012. «Soldater med lyst til å drepe. Krigermaskulinitet i mannebladet Alfa». Norsk medietidsskrift, 19 (4): 312-333.
Langeland, F. 2014. Fra metro til retro? Maskuliniteter i norsk populærkultur på 2000-tallet. Ph.d.-avhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiS.
Lorentzen, J. 2005. «Mannsforskningens historie». ARR Idéhistorisk tidsskrift, 17 (3): 3-15.
Lykke, N. 2005. Nya perspektiv på intersektionalitet. Problem och möjligheter. Kvinnovetenskaplig tidskrift, 25 (2–3): 7–18.
Mellström, U. 2009. «Editorial». NORMA: Nordic Journal of Masculinity studies, 4 (1): 1-4.
Nordberg, M. 2005. Jämställdheten spjudspets? Manliga arbetstagare i kvinnoyrken, jämställdhet, maskulinitet och heteronormativitet. Göteborg: Arkipelag.
Pini, B. og Pease, B. 2013. Men, Masculinities and Methodologies. Hampshire: Palgrave Macmillan.
Staunæs, D. og Søndergaard, D.M. 2006. Intersektionalitet – udsat for teoretisk justering.
Kvinder, køn & forskning, 15 (2–3): 43–56.
Walle, T. 2010. A passion for Cricket. Masculinity, ethnicity and diasporic spaces in Oslo.
Avhandling. Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Oslo.
Whitehead, S. 2002. Men and Masculinities. Key themes and new directions. Cambridge: Polity Press.
