Hartmut Rosa, sosiolog og sosialfilosof, kommer til Oslo for å holde årets Vilhelm Aubert-forelesning.
Arrangementene er gratis og åpent for alle. Det trengs påmelding i forkant av Aubert-debatten.
Hartmut Rosa (1965-) er en av de sterkeste stemmene i tysk sosiologi i dag og i økende grad også på den internasjonale scenen. Han plasserer seg i den tyske tradisjonen av såkalt «kritisk teori» – Rosas Doktorvater var Axel Honneth som selv var elev av den store kritiske teoretikeren Jürgen Habermas – men har lagt tidligere generasjoners utilgjengelige stil bak seg. Rosas verk er fullt av eksempler, bilder og beskrivelser av opplevelser og fenomener vi alle kjenner – men som aldri har blitt beskrevet så presist før. Dette fenomenologiske talentet har utvilsomt bidratt til å gjøre Rosa til en av de sentrale skikkelsene i nåtidens europeiske sosiologi. Den aller viktigste årsaken til Rosas stigende popularitet er imidlertid hans evne til å sette sin tid på begrep. Rosa gir oss diagnostiske verktøy vi kan bruke til å forstå dagens samfunn. Spesielt hans begrep om «akselerasjon» har fått et eget liv, også utenfor den akademiske sfæren. Hans idé om «resonans» vil helt sikkert bli møtt med samme lydhørhet. I dag strekker Rosas popularitet seg langt utover sosiologiske kretser. Han er en uunnværlig referanse også innen pedagogikk og alle former for kulturstudier og samtidsdiagnostikk – og så er han en offentlig intellektuell på den måten man fortsatt har lov til å være i Tyskland og Frankrike.
I skrivende stund er Hartmut Rosa professor i teoretisk sosiologi ved Friedrich-Schiller-universitetet i Jena og leder for Max-Weber-Kolleg ved Universitetet i Erfurt (Max Weber Center for Advanced Cultural and Social Studies). Han er også tilknyttet New School for Social Research i New York. I 2023 ble han tildelt den prestisjetunge tyske Gottfried Wilhelm Leibniz-prisen for sitt omfattende bidrag til forståelsen av modernitetens dynamikk – med særlig oppmerksomhet på hans arbeid med sosial akselerasjon og resonans. Han utvikler disse ideene i Beschleunigung: Die Veränderung der Zeitstrukturen in der Moderne (eng. utg.: Social Acceleration: A New Theory of Modernity) fra 2005 og Rezonanz: Eine Soziologie der Weltbeziehung (eng. utg.: Resonance: A Sociology of Our Relationship to the World) fra 2016. Begge verkene er oversatt til en rekke språk utover engelsk (inkludert dansk). Senest har et kort, men representativt tekstutvalg blitt tilgjengelig på norsk under tittelen Akselerasjon og resonans (Cappelen Akademisk 2024) med en glimrende introduksjon av Aurora J. Evenshaug.
I dette essayet vil vi gi en kommenterende introduksjon til denne nye og spennende tenkeren som altså i april besøker Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og Institutt for samfunnsforskning. Vi følger livsverkets egen struktur og beveger oss fra akselerasjonskritikk til Rosas mere handlingsteoretiske ideer om resonans. Deretter tar vi opp et av Rosas nyere verk, nemlig den lille og lettleste Unverfügbarkeit fra 2018 (eng. utg.: The Uncontrollability of the World) som handler om det ukontrollerbare. Vi avslutter med et eksempel på hvordan en Rosa-inspirert analyse kan hjelpe os til kritisk å forstå noen av de triste tendenser som hjemsøker dagens universitetsutdannelser.
Akselerasjon: En samfunns- og samtidsdiagnose
I henhold til Rosa er det moderne samfunn kjennetegnet av en stigende akselerasjon på nært sagt alle samfunnsområder. Han skjelner mellom tre dimensjoner. Den første handler om teknologisk akselerasjon, altså økende hastighet på transport, kommunikasjon og produksjon. Tenk eksempelvis på bilens utvikling. Fra den første bilen på 1800-tallet til moderne biler med automatiserte funksjoner har teknologien utviklet seg raskt, noe som har ført til enorme forbedringer i transporteffektivitet (men også til en rekke nye utfordringer som trafikkproblemer og miljøpåvirkninger). Også kommunikasjonsteknologien – og kommunikasjonshastigheten – har utviklet seg helt enormt. Senest har den digitale revolusjonen akselerert denne utviklingen ytterligere. De teknologiske forandringene har ført til at rommet har trukket seg sammen og mistet betydning, mens tiden blir stadig viktigere, mener Rosa.
Den andre dimensjonen av akselerasjonen handler om sosial og kulturell forandring: økende hastighet på kulturelle og institusjonelle endringer. Rosa nevner motens og de kulturelle trendenes svinnende holdbarhet. Han beskriver det konstante behov for nyorientering, for å holde seg ajour, up-to-date, på alle områder. Han diskuterer de stadig hyppigere skiftene i kjærlighets- og arbeidsrelasjoner. Han skriver også om hvordan utdanningssystemet har blitt mer konkurransepreget og tidsfokusert. Samtidig er utdannelse i stigende omfang noe vi må gjøre hele livet. Vi har i løpet av de siste 30 årene gått fra, som det heter i sjargongen, «læring for livet» til «livslang læring». Noen ganger får man fornemmelsen av at det opprettes nye trendy masterutdannelser – i likhet med nye ledelsesideologier og coaching-paradigmer – på ukentlig basis
Den tredje akselerasjonsformen i Rosas modell er en akselerasjon av «livstempoet». Her handler det om de psykologiske følgene av den teknologiske og sosiale akselerasjonen. Rosa retter særlig oppmerksomheten mot et interessant paradoks: Den teknologiske utviklingen burde gi oss mer tid – og likevel får vi mindre og mindre av den. Hvordan kan det være? Jeg «sparer» jo tid ved å ta bilen eller sende en epost. Jeg kan handle på nett alle døgnets 24 timer og behøver ikke vente på at butikken åpner. Jeg kan gå på Tinder og finne meg en date og behøver ikke vente til helgen. Jeg frigjør tid. Likevel peker alt på at vi i senmoderne vestlige samfunn opplever økende tidspress: Man forsøker å gjøre mer på kortere tid, håndtere flere oppgaver samtidig, man rasjonaliserer både på jobben og i privatlivet. Og jo mer man effektiviserer, jo mindre tid får man, nettopp fordi man effektiviserer for å få plass til noe annet. Nye apper, stadig raskere internett og sanntidskommunikasjon gjør at vi forventer raskere svar, mer tilgjengelighet, og en jevn strøm av informasjon – vi blir vant til å få den kontakten vi vil, den viten vi vil, når vi vil. Dette skaper et sosialt press: alle rundt oss tilpasser seg den samme hastigheten, og hvis vi ikke henger med, kan vi føle oss som om vi er ute av spill.
De psykologiske følgene av denne «mangelen på tid» er altfor kjente: panikkanfall, stress, «burnout» og til slutt depresjon, langtidssykdom og varige psykiske og fysiske skader. Rosa viser her tilbake til Freudianske og sosiologiske ideer om bestemte samfunnsmessige patologier som karakteristiske for bestemte epoker og bestemte historiske utgaver av det kapitalistiske system. Han spesifiserer og oppgraderer Webers analyse i Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd så den passer dagens forhold, men han vedkjenner seg også den kritiske teoriens materialistiske arv. Selv om det ikke er mye tung dialog med Marx eller med tidligere kritiske teoretikeres analyser av økonomiske forhold hos Rosa, er det klart at han søker å forankre sin diagnose i en analyse av tidens spesifikke økonomiske organisering av produksjonsrelasjoner og produksjonsformer. Utover å peke mer generelt på vekst, konkurranse, innovasjon og økonomisk effektivitet som hoveddrivkrefter bak akselerasjonen, tar han også tilløp til en mer spesifikk analyse av hva han kaller for «dynamisk stabilisering». Han søker her å avdekke tettere sammenhenger mellom tendenser i tidens kapitalisme og kravet om konstant teknologisk, kulturell og sosial akselerasjon.
I Rosas akselerasjonsanalyse har vi altså å gjøre med en rekke tendenser som forsterker hverandre: Den konstante utskiftningen og nyutviklingen av teknologi; en kulturell akselerasjon som etter hvert omfatter alle fasetter av våre kulturelle, sosiale og personlige liv. Overalt konfronteres vi med et stadig sterkere tidspress, et krav om at vi «må følge med», en konstant tvang til «omstillingsparathet». Og det hele er rotfestet i en stadig sterkere konkurranse og i det strukturelle kravet om dynamisk stabilisering som kjennetegner tidens løpske økonomi.
Akselerasjon som problem – resonans som svar
Mens den første delen av Rosas forfatterskap – arbeidet med akselerasjonstematikken – er kritisk og diagnostisk, er den senere fasen mer konstruktiv. Det handler om, som det heter hos Rosa, å stille opp målestokker for «det gode livet», altså om å utvikle og beskrive et positivt alternativ til de ødeleggelsene som akselerasjonen forårsaker. Et slags bilde av hvordan det burde være, som gjør at vi ser hvor ille det er. Dette bringer oss til Rosas begrep om resonans som han utvikler i sitt hovedverk fra 2016. Mens akselerasjonen skaper sykdom, er resonans den eneste sanne medisin, en form for farmakon mot den sosiale patologien som akselerasjonen er. Å oppleve resonans i vårt forhold til verden eller til andre mennesker, i våre handlinger og i våre relasjoner til den ytre natur, er simpelthen avgjørende for vår psykiske helse. Å være frarøvet resonante relasjoner er fremmedgjørende, forkrøplende og i siste ende invaliderende.
Men hva er da resonans? Å forstå dette begrepet krever at leseren tør å gi opp grunnleggende «ontologiske» fordommer om menneskets forhold til den verden det lever i. Her må vi tre et skritt tilbake og forklare litt. Rosa tilhører en ny generasjon i sosiologien som tilslutter seg et nytt, såkalt, relasjonelt handlingsbegrep som grunnlag for deres sosiologi. Han er navnlig inspirert av den franske sosiologen og vitenskapsantropologen Bruno Latour, men man finner lignende tendenser i nyere sosiologisk praksisteori, i kroppsfenomenologien, i den eldste kritiske teorien (mimesisbegrepet) og i det eksploderende feltet for nymaterialistiske og feministiske doktriner.
Dette relasjonelle paradigmet definerer seg i direkte motsetning til den dualismen som kjennetegner den vestlige idéhistorien og som behandler mennesket som noe adskilt fra verden. La os ta Webers idé om meningsfull og rasjonell handling som eksempel. Weber legger vekt på kontroll, transparens og planlegging – den rasjonelt handlende finner de riktige midlene til det mål hen har satt seg – mens den egentlige fysiske utførelsen av handlingen forsvinner ut av ligningen. Allerede her skilles på sitt vis ånd og kropp, kultur og natur, handling og adferd. Og hvis all agens og betydning i realiteten plasseres inne i hodet på aktøren er det klart at omgivelsene falmer. Essensielt reduserer Weber tingene omkring oss, andre mennesker, og til og med vår egen kropp, enten til en form for passiv ressurs som vi instrumentaliserer når vi handler, eller til en form for motstand som vi må overvinne for å nå de målene vi har satt. Kropp og følelser hos Weber er ikke noe som forbinder den handlende med verden, noe som skaper familiaritet og vikler oss inn i tingene eller andre mennesker, men snarere noe som tilsøler den klare og metodiske tankeprosessen som for han er paradigmet på ekte rasjonalitet.
Det er ingen tvil om at en slik modell passer med viktige intuisjoner om hva handling og fornuft er. Men det er andre sider av vår væren i verden som den ikke får med seg. Weber sliter med å forklare former for rasjonalitet og handling som er mer intuitive, mer lyttende, mer involverte og mer improviserende. Weber ser dem ikke. Han kan ikke se dem fordi hans begreper ikke tillater det. Vi savner altså begreper som kan brukes til å beskrive egentlige handlingsforløp, altså det man kunne kalle kultiverte eller elaborerte praksiser. Tenk på alle former for tillært ekspertkunnskap, enten vi snakker om sjakk eller fotball, om stor malerkunst, musikk eller en super forelesning. Men det samme gjelder for vanlige hobbyer, like mye som det gjelder for en rekke sosiale situasjoner. Det gjelder faktisk også – i hvert fall i øyeblikk, og hvis studenten klarer å holde presset på avstand – selve prosessen med å skrive en god studentoppgave. Det vi er gode til, og det vi liker å gjøre, er praksiser vi er en del av, snarere enn enkeltstående, målrettede handlinger som vi planlegger og vurderer før vi gjennomfører dem.
I slike resonante handlingsforløp opplever vi en glimtvis «enhet» med verden. I psykologien snakker man om flow. Vi glemmer oss selv i kortere eller lengre tidsrom, og «svarer» – i språklig eller i mer metaforisk forstand – sensitivt på det som skjer omkring oss. Vi gjør eller sier det som situasjonen eller samtalen forlanger av oss uten å tenke for mye over det. Ikke slik at vi slett ikke tenker. Tvert imot, vi har å gjøre med ekstremt raske kognitive prosesser. Men vi er ikke selvbevisste på den måte Weber vil ha det. Vi er bare helt og fullt konsentrert om det vi gjør. Vi forløser situasjonen intuitivt. Vi improviserer. Uten helt å vite hvordan – hvem vet hva som skjer i kreative prosesser? – ender vil med å skrive det avsnittet som gjør oppgaven bra, å si det som samtalen forlanger, å lage den pasningen som spillet krever, å spille akkurat den soloen som nummeret kaller på. Ikke sånn å forstå at vi er determinert av samtalen eller av situasjonen, eller hva det nå er vi holder på med, men slik at vi intuitivt bruker vår implisitte erfaring, de sedimenterte språklige, kroppslige og sosiale kompetansene vi har lært os, til å la oss determinere. Det er slik vi lærer å gi relevante «svar». Og en gang imellom skjer det virkelige miraklet: Man får til det helt presise uttrykk, den perfekte bemerkningen i situasjonen, man overrasker seg selv og foretar det eneste riktige trekket på fotballbanen eller sjakkbrettet.
Det er små og store resonante øyeblikk. Men faktisk skjer det hele tiden. I virkeligheten inneholder de fleste av våre handlinger momenter av resonans, mener Rosa. Et minstemål av intensitet. Opplevelsen av selvtransparens og absolutt kontroll med hva man gjør er derimot ensbetydende med et fravær av intensitet: Med kjedsomhet, rastløshet, distraksjon, med en manglende evne til å bli involvert, til å svare intuitivt på de spørsmål verden stiller oss. Rosa skriver kritisk om fraværet av resonans som «relasjonsløse relasjoner». En manglende evne til å relatere til verden – og til å la verden relatere til én. Allerede den tidlige kritiske teori så at fremmedgjøring overfor ens indre natur er uatskillelig fra fremmedgjøringen overfor den ytre. For den som ikke opplever resonans er det i siste ende verden selv som er falmet, blitt grå, fremmed. Vi opplever det som om verden trekker seg vekk fra oss. Den kaller ikke lenger på oss. Den river oss ikke lenger ut av oss selv. Fremmedgjøring er også verdens fremmedgjøring fra oss.
Resonans handler altså om å oppleve gjenklang i ens praksiser. Spesielt handler det om en resonant relasjon til det objektet som står i sentrum for det aktuelle handlingsforløpet, om det så handler om signifikante andre personer, om den «hyggelige» situasjonen man konstruerer sammen, om å delta i en fotballkamp, eller om bestemte klær, om bygninger man resonerer med, eller om fotballag, katter, fjell, dikt, Heavy Metal, sosiologisk teori eller om Gud. I denne forstand er resonans ofte resonans med spesifikke objekter eller situasjonelle strukturer man resonerer med.
Et viktig eksempel på et slikt «objekt» er den ytre natur. Som tidligere kritiske teoretikere før han, mener Rosa at den dualistiske oppfattelse av relasjonen mellom menneske og verden har bidratt til å transformere og deformere menneskets stoffskifte med naturen i grunnleggende forstand. Når mennesket forstås som en mektig aktør overfor verden, heller enn som levende og sansende deltaker i verden, er det lettere å tenke på omgivelsene som en form for passivt substrat som skal kontrolleres, som en ren og bar ressurs for oss. På denne måten er den vestlige dualismen med på å legitimere den fossile økonomi som samfunnet vårt i bredt omfang stadig bygger på. Rosa skriver at vi i realiteten oppfatter verden som en form for «aggresjon» som må beherskes. Her arbeider han videre med kjente sosiologiske motiver. Allerede Weber så ganske visst hvordan naturvitenskap og teknologi inkluderer en form for herredømme over naturen, en «undertvingelse» av den som er enestående for det moderne samfunnet. Weber så også – en tanke som skulle gå videre til den første generasjonen av kritisk teori – at denne maktrusen etterfølges av fremmedgjøring og tap. Men hverken han eller den tidlige Frankfurterskolen forstod at dette herredømme aldri blir absolutt. Dette har Rosa sett. Vi lever på randen av en økologisk katastrofe. Kravet om kontroll og herredømme fører ikke bare til en «avfortryllelse» av naturen, til at ånder og guder forlater jorden, flykter opp i himmelen for å etterlate oss et stumt materiale vi kan forme og utnytte etter behov – nei, kravet om herredømme skaper «monstre», skriver Rosa. Og det gjelder spesielt i forhold til naturen. Den synes å trosse oss og hevne seg på oss i samme omfang som vi bringer den under kontroll.
Konklusjonen er at vi må lære å tenke annerledes om vårt forhold til naturen. Dette er enda et motiv bak Rosas begrep om resonans. Den relasjonelle tanken inneholder de nødvendige kimene til et grunnleggende annet forhold til den ytre natur. Den peker på et forsøk på å reflektere over de mørke sidene ved kravet om å gjøre verden kontrollerbar, og den understreker respekt og et potensielt likeverdig forhold til omgivelsene våre. Skal det være rom for resonans, må naturen ha lov å ytre seg med en «egen stemme».
Det ukontrollerbare
Rosa utfolder kontroll-perspektivet ytterligere i den lille boken om det «ukontrollerbare» fra 2018 (eng. 2020). Med begrepet om resonant handling forstår vi at vi må gi slipp på kravet om absolutt kontroll – men også alle krav om absolutt «harmoni». Opplevelsen av resonans inneholder nokk en glimtvis fornemmelse av «enhet» med verden, men det er viktig for Rosa å holde fast i at den forblir grunnleggende relasjonell. Og en relasjon har to poler. Det objektet vi resonnerer med må kunne ta tak i oss og møte oss på halvveien i våre handlinger: Interessere oss, røre oss, gripe oss, fange oss, forlange noe av oss. Med andre ord må det besitte en form for agens som ikke er reduserbar til det vi selv bringer inn i relasjonen. Når vi gir slipp på kontrollen lar vi oss bli subjekt for slike agenser. Vi gir slipp på kontroll til dem. Tenk på en sjakkspiller som fortolker posisjonen på brettet for å avgjøre hvilket mottrekk stillingen forlanger – og for hvert nytt mottrekk vil spilleren skape en ny posisjon som alltid innebærer nye og hittil usette muligheter som igjen må fortolkes og forløses i enda et nytt mottrekk. Hva vil stillingen at jeg skal gjøre? Hva er mine objektive muligheter? En samtale med venner er ikke annerledes, heller ikke en fotballkamp, en hjemmeeksamen, eller det å pynte seg til en fest. Og – igjen – dette gjøres helt ofte helt intuitivt. Uten å prosessere bevisst og metodisk. Det skjer mens vi er absorbert i hva vi gjør.
Men dette betyr også at enhver intensiv praksis innebærer blindheter og overraskelser. Jeg handler intuitivt sammen med et objekt som konstant forteller meg hva det vil at jeg skal gjøre – et outfit før festen, en stilling på brettet, en sladderhistorie jeg forteller til vennene – og jeg gir slipp på kontrollen til dette objektet eller til situasjonen. Og bare derfor kan jeg plutselig se noe nytt. Få ideer. Begi meg ut i digresjoner. Flytte rundt på ting. Komme i tanke om noe. Handle abrupt. Være i livet. Opptatt av de myriader av anonyme agenser som har tatt bo i meg og som alltid-allerede har del i meg. Rosa skriver om en form for «semikontroll». Kun fordi vi ikke vet alt på forhånd, kan vi være kreative. De faktiske handlingsforløp vi begir oss ut i sprenger alltid det vi planla. Ting blir aldri helt som vi tenkte. Våre handlinger overrasker oss alltid – nettopp fordi de ikke er 100 % våre. I siste ende er resonante «kilder» segmenter av verden som vi ikke har absolutt tilgang til eller kontroll over, som har en dybde og egenart vi kan speile oss i, handle og fortolke i forhold til, men ikke forstå fullt ut.
Derfor er Rosa også skeptisk til altfor aktør-sentrerte forsøk på å forstå fremmedgjøring. Resonans handler ikke om et fravær av personlig «autonomi». Snarere kan det å insistere på å ha kontroll over seg selv, ønsket om å være selv-lovgivende, auto–nomos, føre til at man monopoliserer handlingen, at man isolerer seg og fryser relasjonene til verden. Hvordan skal verden svare deg hvis du allerede har bestemt alt som skal skje? Hvis du ikke er innstilt på å lytte? I den resonante relasjonen er du derimot karakterisert av en ekstrem åpenhet overfor det objekt du resonerer med. Det gjelder selvfølgelig tilværelsens store resonante opplevelser såsom å bli hodestups forelsket, overveldet av et bestemt musikkstykke eller en bok, eller ha en dyp opplevelse av naturen. Men det gjelder også hver gang jeg faller i søvn, blir revet med i en samtale eller av flyten i en lagidrett. Det er simpelthen ikke mulig å bli interessert av noe som man har absolutt kontroll over, mener Rosa. Dette er kanskje mest åpenbart i vårt forhold til venner og mennesker tett på oss. Uten risikoen for å miste dem ville våre relasjoner ikke oppleves like dype og resonante. Katten kan slutte å male, kjæresten kan gjøre det slutt, venner kan trekke seg. Men det gjelder i realiteten alle steder hvor vi opplever resonans: man kan ikke bestemme at man vil more seg, man kan ikke le på kommando, man kan ikke på forhånd garantere at en stor musikalsk opplevelse vil innfinne seg, man kan ikke bare beslutte at skrive en bra kronikk om Hartmut Rosa. Men man kan sette seg ved datamaskinen og håpe å blir inspirert etterhvert, langsomt dratt inn i stoffet, inn i arbeidet med Rosa, overlistet til å avgi kontroll av objektet selv. Jeg kan slå på fotballkampen på skjermen i stuen og sørge for at jeg ikke blir forstyrret, jeg kan skru opp lyden på anlegget, sette meg mellom høyttalerne for å få full stereoeffekt, eller jeg kan – for å prøve å intensivere tingene ytterligere – dra på konsert eller se kampen sammen med andre. Men jeg kan ikke garantere at jeg får en resonant opplevelse. Jeg kan ikke garantere at objektet faktisk kommer meg i møte og griper meg. Det kan være jeg ender opp med å kjede meg.
Man kan kanskje si, med Rosa, at det er akselerasjonen som fremmedgjør oss, men det er den vestlige dualismen som hindrer oss i å innse det. Igjen må vi lære å tenke på vår væren i verden som en to-veis relasjon. Dette relasjonelle handlingsbegrepet står i kontrast til tradisjonelle filosofiske ideer som plasserer all «intensjonalitet», all egentlig agens, i subjektets indre – og dermed må pasifisere verden. I stedet deler vi handlingen med de objekter, som altså også transformerer oss, forandrer oss og skaper oss.
En kritisk teori om verdensrelasjoner
Det er lett å la seg forføre av Rosas fenomenologiske talent. Når man leser Rosa, må man unngå å løsrive resonansteorien fra det kritiske og mer strukturelle utgangspunktet. Ellers ender vi i en form for sosiologisk naivitet: Kan vi ikke bare slutte å oppfatte verden som en form for aggresjon vi må beherske og kontrollere? Kan vi ikke bare selv skape resonans i våre handlinger, i forhold til andre mennesker og til oss selv? Handler det ikke om oss som individer fremfor om samfunnet? «Intelligente mennesker kjeder seg aldri», sier man. Kanskje det er min egen feil at jeg er stresset og rastløs og har vanskelig med å gi meg hen til situasjonen? Kanskje det er mitt eget ansvar å endre de omstendighetene som hindrer meg i å lytte? Kanskje jeg bør jobbe med meg selv for å være mer tilstede?
Svaret er selvsagt et «både/og». Rosa, den kritiske sosiolog, fastholder at fremmedgjøringen og de sykdommene den fører med seg skyldes ytre press på de resonante relasjoner. Ovenfor så vi hvordan Rosa forankret den samtidsdiagnostiske akselerasjonsanalysen i den materialistiske tanken om «dynamisk stabilisering». Men Rosa utvikler også et evolusjonært perspektiv. Den vestlige sivilisasjonshistorie og det krav på kontroll og makt som karakteriserer den, kan analyseres som et stadig forsøk på å gjøre verden, som han sier, «forståelig», «tilgjengelig», «kalkulerbar» og «håndterbar». Igjen er det klart at slike mer omfattende sivilisasjonshistoriske perspektiver er inspirert av den første generasjonen av kritiske teoretikere. På en måte har vi å gjøre med Rosas versjon av Max Horkheimer og Theodor Adornos berømte «opplysningens dialektikk». Som hos Adorno og Horkheimer handler det om at den menneskelige fornuften har stivnet og blitt instrumentell i kampen for å overleve, og derfor ender opp i et hemningsløst forsøk på kontroll og effektivitet, snarere enn som den kraft opplysningen egentlig tog sikte på, den institusjon som formår å lede oss mot et mer rasjonelt organisert samfunn. Kravet om kontrollerbarhet blir så rigid at det ikke klarer å reflektere sine skyggesider. Og denne avkortede rasjonaliteten trenger nå inn i forholdet til selvet og kroppen, inn i forholdet til andre mennesker og inn i filosofi og vitenskap. Her kjenner vi igjen Adorno og Horkheimer. Bemerk også at Rosa tar opp begrepet fremmedgjøring igjen. Konseptuelt er det flere forbindelser fra Rosa til den første generasjonen av Frankfurt-kritikere enn til Habermas og Honneth. Det handlingsteoretiske rammeverket representerer et skritt tilbake mot mer tradisjonelle perspektiver i sosiologien. Helt fraværende i Rosas arbeid er de språksentrerte perspektiver som, under rubrikker som «diskurs», «semiotikk» og «kommunikasjonsteori», preget 80- og 90-tallets sosiologi og som også finnes hos Habermas.
Og likevel er det også noe av Habermas i Rosas verk. Noen av Rosas beste kritiske analyser sikter nettopp mot sammenstøtet mellom, som Habermas kaller det, «system og livsverden»: mellom ønsket om kontroll, kalkulerbarhet og effektivitet født av politiske og økonomiske imperativer på den ene siden, og, på den anden, det «iboende» kravet om resonans som er karakteristisk – eller bør være det – for vår «livsverden» og vår kultur. Rosa kritiserer eksempelvis hvordan ønsker om kontroll og styring av estetiske og kreative prosesser (som følger av den økende kommersialiseringen av kulturen) legger press på resonante former for kunst og kulturproduksjon. Han ser hvordan nye styringsstrategier – New Public Management – ødelegger resonant samhandling i barnehager, sykehus og eldrepleie. Eller han beskriver hvordan ønsket om rasjonalisering og effektivitet tar tak i utformingen av nye dating-apper, og hvordan disse teknologiene legger et press på våre mest personlige relasjoner. Han tar også for seg utdanningssystemet. Før vi avslutter dette essayet, og for å gi et eksempel på en kritisk resonansanalyse, tar vi derfor en kikk på den norske universitetsutdannelse anno 2025. Og kanskje dermed også en titt innad. Ingen tvil om at disse tendensene utspiller seg likefult i de utdannelsesmiljøene vi selv deltar i.
Resonanspedagogikk
Vi tror faktisk at en Rosa-inspirert kritisk analyse kan utvide den pågående diskusjonen om mål og formål med samfunnsvitenskapelig og humanistisk utdanning. Vi mener det er en fare for at vi glemmer hva god læring på universitetet faktisk kan og bør være – og at Rosas «resonanspedagogikk» kan hjelpe oss med å huske. Som bakgrunn for denne skissen skal vi bringe et prinsipielt skille i spill, et skille mellom en instrumentell og kontrollfokusert læringsstrategi, på den ene siden, og en interessebasert og resonant læringsform, på den andre.
Instrumentell læring handler i hovedsak om å tilegne seg visse kompetanser som andre har bestemt for deg og som først skal brukes senere. Bare for å starte med et aktuelt eksempel: Den pågående diskusjonen sentrert rundt «utdanningsrelevans». Hvis man reduserer tiden på universitetet til et rent middel for å nå andre og senere mål, blir utdanning uunngåelig noe som bare må gjøres av ytre grunner. Man vil miste lysten til å engasjere seg, unngå de interessebaserte omveiene som i sannhet er selvstendiggjørende og lærerike, og internalisere et overfladisk og instrumentelt forhold til egen læring. I verste fall er resultatet en form for «læringsglemsel». Man glemmer rett og slett at det finnes andre former for læring enn memorering. Man glemmer å spørre seg selv hva som egentlig er interessant. Disse trendene forsterkes av andre tendenser. Et sterkt element av New Public Management som har blitt pålagt universiteter ovenfra og utenfra de siste 20 årene, bidrar til at vi ender opp med et system som naturaliserer instrumentelle og kontrollbaserte former for læring. Det høres bra og redelig ut med bulletpoints og «take-aways» og «læringsmål», men det indikerer jo også at retning og innhold i alle læringsprosesser er bestemt på forhånd. På våre institutter, eksempelvis, setter vi læreplanen og velger pensum mer enn et halvt år i forveien. Det er åpenbare organisatoriske fordeler med dette, men samtidig hindrer det studenter og undervisere i å definere og undersøke mulige nye veier eller bakgater sammen. Det hindrer ordentlig forskningsbasert undervisning – men det hindrer også undervisningsbasert forskning. I realiteten pasifiserer det både studenter og undervisere. Læringsrommet forkortes. Lærere mister kreative innspill til forskningen sin og elevene hindres i å ta ansvar. De blir ikke motivert til å tenke selv og blir ikke tilstrekkelig forberedt på den selvstendige prosessen som den senere masteroppgaven representerer.
Det er tydelig at den effektiviseringen utdanningssystemet har gjennomgått, ligner på det vi kjenner fra omsorgssektoren. I begge tilfeller har vi å gjøre med mer eller mindre gjennomtenkte digitale løsninger og eksterne kontroll- og styringsregimer. I utdanningssammenheng fører dette til et uforholdsmessig fokus på testing og eksamen, som igjen forsterker det instrumentelle perspektivet og det ytre forholdet til det som læres. Skoleeksamen er i ferd med å bli den foretrukne eksamensformen, selv om alle burde kunne se at en slik eksamensform i en rekke sammenhenger har en ødeleggende effekt på læringen. Den fremtvinger jo nettopp et fokus på læring som memorering. Det kommer uunngåelig til å handle om å gjengi det som du visstnok burde ha lært på kurset, heller enn å lære sensitivt å anvende begrepene, metodene og teoriene fra kurset konstruktivt og kreativt på fenomener i den virkelige verden. Studentene får ikke lov til å oppleve relevansen av det lærte, men må bare velge å tro på den. Mangelen på tid til skoleeksamen bidrar ytterligere til fravær av resonans og fordypning. I realiteten testes likefult elevenes stressberedskap som deres sosiologiske kompetanser. Man installerer – mer eller mindre utilsiktet – rammer som hindrer elevene i å utvikle sin sosiologiske fantasi, sin sosiologiske kreativitet og sin evne til selvstendig kritisk tenkning. Dette bidrar til å fastholde studentene i et overfladisk og distansert forhold til studiene sine. De føler ikke tilknytning. De blir fremmedgjorte. Vi ser frafallsrater på opp mot 50%. Dette er et tegn på ulykkelige studenter. På at noe ikke fungerer. Og det koster både studiemiljøet og samfunnet.
Men hva innebærer da resonansbasert pedagogikk? Resonant læring handler først og fremst om å bli fanget av det du ønsker å vite. Fundamentalt sett insisterer resonanspedagogikken på at forelesninger kan bli noe man faktisk har lyst til å gå på. I alle fall noen ganger. Rosa gir oss et språk vi kan bruke til å forstå og beskytte lystbasert læring. Hans utgangspunkt er følgende fenomenologiske observasjon: I de situasjonene hvor noe faktisk interesserer deg, blir læringsprosessen et mål i seg selv. Det du forsøker å lære er ikke lenger et middel til å oppnå noe som kommer senere; å lære om det blir sitt eget mål. Du vil vite mer. Du blir simpelthen sittende fordi noe interesserer deg.
Rosas poeng er selvfølgelig at slike resonansprosessorer ikke kan kontrolleres og effektiviseres fullstendig. Vi har å gjøre med en dynamikk som man kan forberede, «legge til rette for», forsøke å skape gunstige rammer for, men som til syvende og sist ikke kan kontrolleres utefra eller ovenfra uten å ta skade. Resonante læringsprosesser krever å få utfolde seg på egen hånd. De krever tid av oss. Faktisk kreves det tid bare for å sette dem i gang. Du har bruk for tid til å fordype deg i materialet, datasettet, litteraturen, fenomenet. Men hvis du er sta nok, vil stoffet før eller siden begynne å interessere deg. Noe vil fange deg. Dette er det magiske øyeblikket, øyeblikket hvor interessen vekkes, øyeblikket hvor det som undersøkes – det vitenskapelige «objektet» – begynner å trekke deg ut av deg selv. Og hvis du blir – og også dette krever tid – vil det på et tidspunkt skje enda en rystelse, enda et magisk øyeblikk: Hvis ting får den tiden de trenger, vil de selv begynne å falle på plass, finne sin egen plass – uten vold og oppstyr. Sånn skrives en bra oppgave. Sånn foregår all bra forskning. Sånn skapes sann objektivitet. Gjennom saklig interesse. Ved å investere seg i og bli investert av materialet. Disse prosesser krever først og fremst tid, sin egen tid. Det er dem som krever autonomi. Hvis en fremtidig arbeidsgiver får for mye makt over dem, kollapser de. Hvis politikere, universitetsledelse eller teknokratiske studieledere, rasjonaliserer og effektiviserer dem til overmål, kommer de aldri i gang.
Det er åpenbart at denne skissen er karikert. Det polariserer kanskje unødig. Hverken vi eller Rosa tror at vi kan klare oss uten ytre rammer rundt institusjonaliserte læringsprosesser. Og selvfølgelig må universiteter og studenter også tenke på utdanningsrelevans. Det vil alltid være friksjon når prosesser som har sin egen tid, tvinges inn i et standardisert og strømlinjeformet rammeverk. Å insistere på et ubegrenset resonansrom ville være utopisk. Ikke desto mindre er det viktigere enn noensinne å artikulere og fastholde viktigheten av de resonante momenter i all sunn læring. Det vil forbedre både danning og utdanning om mer oppmerksomhet ble rettet mot de åpenbare negative konsekvensene av for ensidige ønsker om kontrollerbare og instrumentelle læreprosesser. Et ekte universitetsstudium må – i hvert fall i glimt – tilby et autonomt rom, fritt for ytre press, kontroll og målsetting – et rom hvor studenten tør å la seg fange, engasjere seg selv, glemme seg selv og forfølge sine egne kreative innfall på stoffets premisser. Universitetet må hjelpe studentene til å gjøre seg slike læringserfaringer i stedet for å øke det psykologiske presset på dem ved å naturalisere et fremmedgjørende, instrumentelt og pasifiserende syn på læring. Det konstante presset som den yngre generasjonen føler i dag, går hånd i hånd med de konstante forsøkene på effektivisering og kontrollerbarhet som også i stigende grad gjennomtrenger utdannelsessystemet. Vi har å gjøre med to uttrykk for samme grunnleggende dynamikk. To forskjellige men dog forbundene uttrykk for tidens akselerasjon. Rosa har rett i at det eneste riktige motsvaret på dette presset er å fastholde kravet på resonans.
