Menneskets historie er historien om folk som har funnet sammen i stadig større fellesskap regulert av stadig mer abstrakte institusjoner. Fra vår medfødte impuls til å favorisere familie og venner, til klan og stamme bundet sammen av mytiske forfedre, via nasjonenes forestilte felleskap til mer abstrakte borgeridealer, framveksten av regionale føderasjoner som EU, til et gryende globalt institusjonelt rammeverk basert på universelle menneskerettigheter. [1] Jo mer abstrakte slike fellesskap blir, jo mer strider de mot vår naturlige tilbøyelighet til å favorisere våre nærmeste.

Derfor krever disse fellesskapene komplekse og velfungerende institusjonelle byggverk i form av normer, regler og byråkrati. Folk må kunne stole på at noen sørger for at de andre oppfører seg i tråd med spillereglene. Når disse byggverkene synes å svikte – slik vestens liberale nasjonalstater ikke lenger skaper trygghet i møtet med globaliseringens økonomiske og kulturelle omveltninger – eller mer dramatisk, slik hele statssystemet synes å kollapse i deler av Midtøsten – vender folk seg mot mer ekskluderende og «naturlige» fellesskap i håpet om å gjenopprette fordums storhet. «Make America great again!» «Gjenreis Kalifatet!».

Og når institusjonene ikke klarer å holde elitene i sjakk, så gjør de det som faller dem mest naturlig: de tar kontroll over det politiske apparatet for å berike og bemektige seg selv og sine nærmeste. [2] Land som Polen, Ungarn, Tyrkia, og Egypt – og tilsynelatende USA – beveger seg nå i autoritær retning. Høyrepopulister og islamister har vind i seilene på flere kontinenter. Det liberale Europa knaker i sammenføyningene.

Samtidig viser stadig mer forskning at det ikke bare er økonomisk usikkerhet og globalisering, men i enda større grad innvandring og frykt for kulturell endring som driver den høyrepopulistiske bølgen (selv om det første åpenbart forsterker det siste). [3]

Mens jeg skriver dette tikker det inn nyhetsmeldinger om at en lastebil har kjørt inn i en folkemengde i Stockholm, med flere drepte, i det som unektelig ser ut som et islamistisk terrorangrep. Det føles lenge siden det glade nittitallet, med historiens slutt og leken dekonstruksjon av gamle identiteter. Struktur – i form av etnisitet, religion, klasse og nasjon – har gjort comeback i sosiologien. Forskningen på innvandringen og dens konsekvenser preges nå av et langt større alvor.

Grenser flytter seg

«Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem», skrev Asle Toje, som frykter at «etniske nordmenn» vil kunne komme i mindretall i framtidas Norge. [4] I Danmark har Folketinget slått fast at etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere aldri kan bli «dansker». [5] «Hudfarge er elefanten i rommet når vi diskuterer hvem som er etniske nordmenn», påpekte Thorgeir Kolshus i Aftenposten, [6] men antydninger om rasisme gjør ikke det samme inntrykket som før.

Mange opplever at grensene for hva som kan sies har flyttet seg. Rapporten «‘Racial self-interest’ is not racism», som nylig ble publisert av den britiske sentrum-høyre tenketanken Policy Exchange kunne neppe ha blitt skrevet – eller tatt seriøst – for få år siden.

Norske Civita inviterte nylig Charles Murray til å snakke om Trumps Amerika – mannen mest kjent for å hevde at svarte er dummere enn hvite i boka The Bell Curve omtales nå som en ytringsfrihetshelt. [7] Snart ti år med kulturkamp begynner å bære frukter.

Eller kanskje er det bare misforholdet mellom idealene og institusjonene vi holder oss med som ikke lenger kan skyves under teppet. Vestlig moralfilosofi er basert på universalisme – fra Rawls «uvitenhetens slør» til den amerikanske uavhengighetserklæringens «selvinnlysende sannheter».

Men privilegiene som følger med et pass i en rik velferdsstat er ikke vesensforskjellige fra privilegiene som tidligere fulgte adelig blod eller medlemskap i en høy kaste. Og de skandinaviske velferdsstatene er ikke universelle. Derimot er de komplekse institusjonelle byggverk og resultatet av lang tids kamp og kompromiss innenfor et avgrenset nasjonalt fellesskap.

Og deres bærekraft i møte med innvandring fra fattige land er åpenbart ikke ubegrenset. Blant tilhengere av åpne grenser argumenteres det ut fra moralfilosofisk og økonomisk teori for at det å måtte avvikle velferdsstaten er en liten pris å betale for de betydelige kollektive gevinstene som vil følge av fri bevegelse. [8] Norske velgere vil neppe være enige.

Særlig for den politiske venstresiden synes motsetningen mellom en internasjonalistisk og solidarisk ideologi, og det faktum at alle dens betydelige seire i kampen for et mer egalitært samfunn har vært vunnet innenfor rammene av avgrensede nasjonale institusjoner, å være smertefull. Å jobbe for mer inkluderende fellesskap og større grad av likhet på en og samme tid, er i beste fall krevende, og i verste fall en tofrontskrig som ikke lar seg vinne. Men innvandring skaper hodebry også for den politiske høyresiden, som splittes av motsetningene mellom global kapitalisme og tradisjonelle identiteter.

Nasjonalstaten fortsatt viktig

Nasjonalstaten som institusjon blir stadig mindre egnet til å løse felles utfordringer i en globalisert verden – enten det dreier seg om bioteknologi, kapitalflukt, globalisering av produksjonskjeder, migrasjon eller økt ulikhet. I fraværet av alternativer vil den likevel være den sentrale rammen for samarbeid og kamp i lang tid framover.

Men det er stadig mer krevende å trekke opp grensene mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Tariffavtaler betyr lite når arbeidsgivere fritt kan rekruttere billig arbeidskraft i Øst-Europa, [9] og NAV-ansatte klør seg i hodet over hva slags rettigheter EØS-borgere har i Norge. [10] På hvert gatehjørne kan vi nå møte Europas dypeste sosiale krise ansikt til ansikt i form av rumenske sigøyner-tiggere. [11]

Asylinstituttet gir i prinsippet millioner av mennesker i krigsherjede land og undertrykkende regimer rett til medlemskap i den norske velferdsstaten – såfremt de klarer å ta seg hit. Så vi strekker oss langt for å hindre dem i å gjøre akkurat det. Men mange klarer det allikevel.

Kollektiv blindsone

Den norske innvandrerbefolkningen utgjør nå om lag 17 prosent av befolkningen, og øker raskt. I takt med at de og deres etterkommere blir en stadig større del av befolkningen, vil ikke bare innvandrere oppleve at det er vanskelig å videreføre sin identitet og sine verdier til neste generasjon. Også norskheten vil endre karakter. For noen er dette mer smertefullt enn for andre.

Og mens mange endringer vil skli ubemerket inn i vår kollektive blindsone, vil andre bli gjenstand for forhandling og strid. Spørsmålet er hvordan man samtidig opprettholder og genererer den nødvendige tillit og solidaritet til å kunne fungere som et institusjonelt fellesskap, når grensene blir porøse og befolkningen endrer karakter? [12]

En uro over det flerkulturelle Norges fremtid

I dag er det mange – på tvers av det politiske spekteret – som frykter at framtidas Norge vil bli et delt samfunn preget av økende etniske og religiøse motsetninger. I sosiologien fanges bekymringen for at innvandringen vil undergrave samfunnets kulturelle sammenhengskraft primært opp i litteraturen om tillit. «Innvandringa set tillitskulturen på ei historisk sterk prøve», skriver Dag Wollebæk her på sosiologen.no. [13]

Alle er enige i at høy tillit i befolkningen og velfungerende institusjoner henger sammen, men de lærde strides om hvordan. Det «optimistiske» perspektivet tilsier at gode institusjoner genererer sin egen nødvendige tillit. Fravær av korrupsjon, sosial trygghet og rettferdighet gjør at folk stoler både på hverandre og på institusjonene.[14] Det mer «pessimistiske» perspektivet tilsier at institusjoner rett nok former tillit, men at de primært gjør det gjennom hvordan foreldre oppdrar sine barn og dermed setter seg dypt i den kulturelle psyken.[15] Å kna nykommerne inn i folden vil i så fall kunne ta generasjoner, og i mellomtiden kan den eksisterende tilliten forvitre.[16] Bekymringen er ikke uten berettigelse, men jeg tror den handler om langt mer enn tillit i snever forstand.

På bunnen

For det første handler det om klasse. Innvandrere fra fattige land befinner seg stort sett i bunnen av det norske klassehierarkiet, sterkt overrepresentert i ustabile lavlønnsyrker og blant mottakere av velferdsytelser. Ikke så rart, gitt at mange kommer fra land med svake utdanningssystemer og ikke behersker språket. To Brochmannutvalg har formidlet hvordan flyktningeinnvandring belaster velferdsstaten, mens arbeidsinnvandring setter arbeidsmarkedets institusjoner under press.[17]

I økonomisk forstand vil innvandrernes integrasjon ha stor betydning i overskuelig framtid. Men politisk og kulturelt er kløften mellom innvandrere og innfødte på mange måter til å leve med, fordi de fleste er innstilt på at det handler om en overgangsprosess. Den virkelige testen på om det norske samfunnet er på vei mot etnisk konflikt og polarisering, eller mot et nytt og mer inkluderende fellesskap, er hvordan barna deres finner seg til rette. Dersom de også blir sittende fast i bunnen av hierarkiet – det vil si at klasse og etnisitet blir varig bundet sammen – er det vanskelig å se for seg at solidaritet og oppslutning om kollektive institusjoner og omfordeling kan opprettholdes.

Men det handler også om religion og verdier. Selv et romslig uenighetsfellesskap er avhengig av at flertallet slutter opp om noen grunnleggende spilleregler, ellers blir det vanskelig både å samarbeide og å stole på hverandre. Mange innvandrere kommer fra land preget av konservativ og bokstavtro religiøsitet – som i Norge risikerer å komme i konflikt med liberale prinsipper for tanke-, tros- og ytringsfrihet. Og en del som har vokst opp i land med svake stater og rotfestet æreskultur vil naturlig nok bringe med seg et syn på f.eks. kjønnsroller og seksuelle minoriteter som står i sterk kontrast til ideer om likeverd og individuelle rettigheter som det norske demokratiet bygger på. Et ønske om å steine homser kan aldri bli akseptert som en del av norsk verdipluralisme.

Identitet og tilhørighet

Det handler også om identitet og tilhørighet. Det vil rett og slett være vanskelig å generere den nødvendige tilliten til hverandre og til felles institusjoner dersom store deler av befolkningen ikke identifisere seg som norske og ikke føler seg som en del av det institusjonelle fellesskapet.

Men identitet handler både om hvordan man identifiserer seg selv og hvordan man identifiseres av andre. Det holder ikke å føle seg norsk, man må også bli akseptert som norsk. Fellesskapets grenser er ikke statiske. De kan endres og utvide seg over tid, slik at ting som tidligere var fremmed blir en akseptert del av den dominerende majoritetskulturen. [18]

Politiske fellesskap er samtidig avhengig av grenser, og ikke alt kan inkluderes i majoritetskulturen, dersom man samtidig vil beholde oppslutning og koordineringsevne omkring grunnleggende samfunnsinstitusjoner. Kan spagetti og pizza være norsk? Hva med sushi? Kan mørk hud være norsk? Kan islam være norsk? Kan salafisme være norsk? Kan hijab være norsk? Kan niqab være norsk? Hvor grensene går vil nødvendigvis bli gjenstand for strid.

Assimilering på norsk?

Å avsverge «multikulturalismen» har blitt en rituell øvelse blant norske politikere og kommentatorer. [19] Forestillingen om kulturelle grupperettigheter er en yndet stråmann i innvandringsdebatten, men har aldri vært rettesnor for norsk politikk.

Men spørsmål om identitet, kultur og religion har likevel vært oppfattet som sensitivt. Integrasjon tilsier at nye grupper skal innlemmes på like fot i økonomi og politikk, men for øvrig kunne beholde tradisjonell identitet og kultur.

Det er gode grunner til at politikken bør kjenne sine begrensninger i møte med religion og identitet. Men for sosiologer som studerer faktisk sosial endring er forestillingen om strukturell tilpasning kombinert med kulturell kontinuitet urealistisk. Er det noen som for eksempel tror at patrilineære klaner basert på kryssøskenbarn-ekteskap på sikt har en snøballs sjanse i helvete til å overleve strukturell integrasjon i en egalitær og likestilt velferdsstat? Glem det. Basis trumfer overbygning, også for innvandrere. Forskere trenger derfor begreper som kan fange opp også kulturell endring – selv om dette ikke er gjenstand for politikkens umiddelbare virkemidler.

I amerikansk sosiologi har man de siste 25 årene utviklet fruktbare teoretiske rammeverk for å forstå de langsiktige tilpasningsprosessene i kjølvannet av migrasjon. Men fordi de bruker begrepet assimilering – med de negative historiske assosiasjonene begrepet vekker i Norge knyttet til tvangspolitikk ovenfor samer og andre minoriteter – så har mye av innsiktene fra denne litteraturen gått norske fagmiljøer hus forbi.

Sentralt i denne litteraturen står motsetningen mellom ny-klassisk assimileringsteori, utviklet av blant andre Richard Alba og Victor Nee, [20] og teorier om segmentert assimilering, utviklet av blant annet Alejandro Portes, Ruben Rumbaut, og Min Szhou. [21]

Grovt forenklet kan man si at ny-klassisk assimileringsteori til dels er mer optimistisk, mens teorier om segmentert assimilering er mer pessimistiske når det kommer til ulike etterkommer-gruppers muligheter til integrasjon i USA. Ny-klassisk assimileringsteori legger til grunn at ulike innvandrergrupper assimileres i ulik takt, men at den overordnede trenden er oppadgående for alle grupper. Teorier om segmentert assimilering spår derimot at etterkommerne etter de mest ressurssvake gruppene vil assimileres nedover og inn i underklassen. [22]

I et pågående prosjekt der Fafo følger nærmere 7500 ungdommer i Oslo og Akershus gjennom skolesystemet og ut i voksenlivet, ønsker vi å knytte oss tettere opp mot disse diskusjonene, og relatere dem til en norsk kontekst – som åpenbart er svært ulike den amerikanske.

Et overordnet mål er å studere ikke bare hvordan de enkelte ungdommene klarer seg økonomisk og sosialt, men også hvordan religiøsitet, holdninger og verdier endres over tid og nye fellesskap og identiteter vokser fram.

Arbeidet er bare så vidt i gang, men i den første rapporten fra prosjektet, Assimilering på norsk, forsøker vi å gripe noen endringsprosesser, blant annet ved å sammenlikne ungdommenes svar med opprinnelseslandet via World Value Survey, ved å sammenlikne med foreldregenerasjonen, og ved å sammenlikne ulike grupper ungdommer. [23]

En kort gjennomgang av de første foreløpige funnene gir oss en pekepinn om det norske samfunnets evne til å innlemme nye grupper i det nasjonale fellesskapet. Vi kan skille mellom tre ulike dimensjoner: klasse og sosial mobilitet; religiøsitet og holdninger; og tillit og familieorientering.

Sosial mobilitet

Funnene støtter opp under tidligere forskning, blant annet gjennomført av Are Skeie Hermansen ved UiO, som viser at mange barn av innvandrere opplever en bratt klassereise og at mange er på vei inn i den utdannede middelklassen.[24] Samtidig er det åpenbart at ikke alle lykkes like godt, og fallhøyden kan være større for enkelte grupper enn for andre. Det er ulike forklaringer på den høye sosiale oppdriften i innvandrerbefolkningen, hvorav særlig tre kan trekkes fram:

1. Forhold ved norske institusjoner i form av et inkluderende utdanningssystem og en velferdsstat som beskytter mot fattigdom.
2. Seleksjonen av innvandrere og stor uutnyttet talentreserve blant ressurssterke folk som ikke har hatt mulighet til utdanning
3. Egenskaper ved innvandrernes kultur og sosiale orientering i form av et særskilt «innvandrerdriv» basert på sterk familieorientering og tradisjonell foreldreautoritet.

Vår studie finner tydelige spor av det siste. Unge med ikke-vestlig bakgrunn starter med betydelig handicap i form av foreldre med lite utdannelse og svake norskferdigheter, og de får ikke overraskende dårligere karakterer i grunnskolen. Likevel har de høyere ambisjoner og gjør mye mer lekser enn jevnaldrende uten innvandrerbakgrunn. Unge med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er langt mer familieorienterte enn andre ungdommer, og jo sterkere lojalitet og forpliktelse de føler ovenfor sine foreldre, jo mer tid bruker de på lekser og skolearbeid.

Både disse funnene og tidligere forskning tyder på at det ny-klassiske perspektivet best forklarer det norske caset: ulike grupper starter med ulike utgangspunkt, men den oppadstigende trenden ser ut til å gjelde for alle. Vi kan likevel ikke utelukke at betydelige del-grupper vil vokse opp til en marginalisert tilværelse.

Religiøsitet og holdninger

Når det gjelder religiøsitet og holdninger finner vi ikke overraskende at det er store forskjeller mellom ulike grupper. Men vi finner også klare spor av kulturell endring. Religion fortsetter å være viktig for barn av innvandrere, og særlig for muslimer.

Men de er ikke immune mot sekularisering, slik enkelte hevder. [25] Religion ser ut til å bli litt mindre viktig for unge med innvandrerbakgrunn enn det er både for foreldrene og for folk i opprinnelseslandene. Og det skyldes neppe at vi sammenlikner 16-17-åringer i Norge med ordinære utvalg i avsenderlandene. At yngre er mindre religiøse enn eldre i land som har gjennomgått en sekulariseringsprosess er en kohort-effekt, ikke en alderseffekt, og i land som ikke har gjennomgått en sekulariseringsprosess er religion minst like viktig for unge som for eldre.

Men kanskje mer viktig: for mange ser religionen ut til å «privatiseres». Den endrer karakter fra å være et ytre sett med regler for sosialt liv, til i større grad å fungere som et indre moralsk kompass og en identitetsmarkør.

Mange har studert særlig islam med utgangspunkt i det religiøse «tilbudet» i form av teologi, talspersoner og organisasjoner. Disse funnene tyder imidlertid på at den religiøse «etterspørselen» – det vil si hva slags religiøse behov folk har – gradvis beveger seg i retning av indre trosopplevelse og personlig identitet framfor kollektiv sosial og politisk rettesnor.

Det betyr ikke at det religiøse «tilbudet» ikke er viktig. Religiøse ekstremister kan åpenbart utnytte sårbare ungdommer og gjøre stor skade. På lang sikt er det imidlertid avgjørende hva slags religiøs «etterspørsel» som preger befolkningen. Det er grunn til å tro at en mer privat form for religiøsitet er lettere å kombinere med det å leve i et liberalt samfunn som det norske – også selv om man beholder en sterk tro.

Parallelt med denne utviklingen finner vi også tegn til gradvis større religiøs toleranse og større aksept for ekteskap på tvers av religion. Særlig muslimer er skeptiske til å gifte seg på tvers av religion, men svært mange opplever at de selv er mer liberale enn sine foreldre i dette spørsmålet. I spørsmål om man synes sin religion eller livssyn er det eneste akseptable, svarer også unge med innvandrerbakgrunn mye mer «liberalt» enn det folk gjør i mange av opprinnelseslandene.

I synet på likestilling og homofili finner vi også tegn på verdiassimilering. Det er stor oppslutning om likestillingsidealer i alle grupper, og vi finner også økende toleranse og aksept for homofili – særlig i de gruppene som i utgangspunktet er mest negative, det vil si unge med bakgrunn fra muslimske land og Afrika, og til dels Øst-Europa.

Her er det likevel viktig å huske på hva som er utgangspunktet – mange kommer fra samfunn hvor homofili er totalt uakseptabelt, og i flere land i Midtøsten og Afrika straffes med fengsel eller døden. Det er fortsatt store forskjeller mellom ulike grupper i synet på homofili, og det kan nok være tøft å komme ut av skapet på en del skoler med høy minoritetsandel.

Men utviklingen går i retning av mer liberale holdninger. Svært mange oppfatter seg som mindre negative til homofili enn sine foreldre, og de som er født i Norge er mer liberale enn de som selv har innvandret. Nok en gang: dette er overordnede trender, mindre del-grupper kan godt utvikle seg i andre retninger.

Tillit og familieorientering

Så langt har vi altså sett klare tegn til at det pågår både en økonomisk og verdimessig assimileringsprosess i den norske innvandrerbefolkningen. Men når vi trekker inn mer sosiale orienteringer – tillit, lojalitet og forpliktelser – så er historien mer komplisert. Funnene tyder på at dette er tyngre materie, som endrer seg saktere enn rene verdispørsmål.

For eksempel, unge med ikke-vestlig bakgrunn beholder en sterk tradisjonell familieorientering. I samfunn hvor du ikke kan stole på at abstrakte institusjoner kan sikre din trygghet i møte med arbeidsledighet, alderdom eller landeveisrøvere er det åpenbart en fordel å ha en lojal familie som støtter deg. Denne sterke familieorienteringen ser imidlertid ut til å vare ved – også når man vokser opp i et velregulert samfunn som det norske. Når vi sammenlikner spørsmål om foreldrelojalitet svarer ungdommene i Norge påfallende likt som folk i opprinnelseslandene.

Det samme gjelder tillit. Unge med bakgrunn fra lavtillitsland svarer nærmest identisk med det folk gjør i foreldrenes opprinnelsesland- hvor man har all grunn til å være skeptisk mot fremmede. Og selv om de vokser opp i Norge tar de altså bare i begrenset grad til seg det høye norske tillitsnivået. I utgangspunktet støtter dette antakelsen om at tillit er dypt kulturelt forankret og endres sakte. Her er det imidlertid større grunn til å tro at alder spiller en rolle. Unge er generelt mindre tillitsfulle enn eldre, og det er derfor mulig at ungdommene vil utvikle høyere tillit gjennom livsløpet. [26]

Integrasjonsparadokset

Samtidig peker funnene i retning av et integrasjonsparadoks. Det å holde fast ved en slik tradisjonell familieorientering når man vokser opp i det norske samfunnet – og dermed ikke ta til seg den mer individualistiske og tillitsfulle orienteringen vi ser blant norsk ungdom for øvrig – er nemlig også en sentral del av det såkalte innvandrerdrivet. Paradokset her ligger i at den samme tradisjonelle familieorienteringen også kan ha store omkostninger i form av sosial kontroll og begrensninger i unges frihet og livsutfoldelse. [27]

Samtidig antyder funnene en kausal rekkefølge. Posisjon i klassehierarkiet er avgjørende, ikke bare for økonomiske livssjanser, men også for ulike gruppers status og kulturelle definisjonsmakt. Og klasse former verdier. Har man et realistisk håp om å lykkes innenfor storsamfunnets institusjoner, er det også mer nærliggende å ta til seg de grunnleggende verdiene disse institusjonene er tuftet på.

Min hypotese er at utviklingen av tillit kommer til slutt i denne prosessen. Først når man har opparbeidet en likeverdig og trygg økonomisk posisjon, og ens grunnleggende verdier er mer på linje med majoriteten, så er betingelsene til stede for å utvikle tillit på tvers av gamle skillelinjer.

Alt i alt ser vi konturene av en stille assimileringsprosess i den norske innvandrerbefolkningen. Men det er viktig å huske på at utgangspunktet – i form av store både sosio-økonomiske og kulturelle forskjeller – gjør dette til en ganske tung prosess. Og at utvikling av tillit representerer antakelig ikke begynnelsen på integrasjonsprosessen, men heller dens sluttprodukt.

Inkluderende institusjoner

Foreløpig kan ikke vår studie gi noe entydig svar på hvilke årsaker som driver disse prosessene, men sett i sammenheng med den internasjonale forskningen er det liten tvil om at nøkkelen handler om inkluderende institusjoner.

Jeg tror det går en direkte linje fra de høye ambisjonene og forventningene om å lykkes i utdanning og arbeidsliv, til kulturell tilpasning i form av mer liberale holdninger til religion, toleranse, likestilling og homofili.

Og motsatt – å ikke tro at man har en realistisk sjanse til å lykkes innenfor rammene av norske institusjoner, gjør nok veien kortere til en kulturell avvisning av de verdiene disse institusjonene bygger på. De komparative studiene som er gjort om barn av innvandreres suksess i utdanningssystemet tyder på at Norge, med sitt åpne og enhetlige utdanningssystem og små sosiale forskjeller, ser ut til å ha langt bedre forutsetninger enn mange andre land.[28]

Kamp om norskheten

Men spørsmålet om hvorvidt Norge er på vei mot et etnisk delt samfunn handler ikke bare om hvordan minoritetene tilpasser seg. Vel så avgjørende er om majoriteten er villig til å akseptere nykommere som en likeverdig del av fellesskapet.

Også her gir vår studie en pekepinn: Unge med innvandrerforeldre som er født i Norge, sier at de langt på vei identifiserer seg selv som norske. Men når vi spør om de føler at andre ser på dem som norske, kommer det fram et tydelig mønster. Unge med europeisk innvandrerbakgrunn og som er lyse i huden – enten de var barn av svensker eller polakker – opplevde at andre så på dem som mer norske enn det de selv følte seg.

For unge med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, var det omvendt. De opplever at andre ser på dem som atskilling mindre norske enn det de selv føler seg. Dette gjelder særlig muslimer. Både hudfarge og religion oppleves altså som barrierer mot å bli akseptert som en del av det norske fellesskapet.

Dermed er vi tilbake til den stadig tilbakevendende debatten om hva det vil si å være norsk, og hvem som skal få lov til å kalle seg norsk. I den pågående norske «kulturkampen» framstilles dette som en slags fakta-debatt med et korrekt svar.

I realiteten er det selvfølgelig en politisk kamp om klassifikasjoner. I dag er det mange som ønsker å etablere en mer ekskluderende norskhet, som ikke bare utelukker innvandrere, men også deres etterkommere fra å bli en likeverdig del av fellesskapet. [29] For minoritetsbefolkningen vil det åpenbart være svært ødeleggende om de lykkes. Og en egalitær velferdsstat som den norske har neppe rom for første- og annenrangs borgere.

Tilbakekalling av statsborgerskap

Så langt har jeg lagt vekt på at norske fellesinstitusjoner i form av et inkluderende skole- og utdanningssystem og en velferdsstat som beskytter mot fattigdom mest sannsynlig har en avgjørende positiv effekt på de langsiktige integrasjonsprosessene vi her har beskrevet.

Men ikke alle norske institusjoner bidrar til å bygge opp tillit og samhold. Det grelleste eksempelet er kanskje UDIs praksis med tilbakekalling av statsborgerskap for synder foreldre eller besteforeldre beskyldes for. [30]

For barn av somaliere og palestinere, to grupper hvor UDI nå driver en målrettet innsats for å avsløre gamle feil, virker det med ett ganske risikabelt å skulle satse sin framtid og sine drømmer på å være en del av det norske samfunnet. Mer generelt: porøse grenser gjør det vanskelig å regulere innvandringen, uten samtidig å marginalisere deler av egen befolkning. Den stadig omtalte signaleffekten – som skal få potensielle innvandrere til ikke å velge Norge – plukkes også opp av de som ikke har noe annet hjemland. [31]

Likevel: Det norske samfunnet synes alt i alt å ha en relativt god evne til å kna innvandrernes barn inn i folden. Og så lenge de får sjansen til å lykkes i utdanning og arbeidsliv, og mange av dem faktisk finner sin naturlige plass i den dominerende norske middelklassen, så vil framtidens nordmenn og norske kultur ubønnhørlig få et langt bredere tilfang enn i dag. Den dominerende kulturen er tross alt de dominerende sin kultur.

Og så lenge institusjonene virker som de skal, og skaper en følelse av rettferdighet, muligheter og insentiver for alle, så vil de også – inshallah – fortsette å generere den nødvendige tilliten og solidariteten innenfor dette fellesskapet.

Men det er også verdt å merke seg: Integrasjonsprosesser går antakelig saktere og er mer krevende enn mange har ønsket og trodd, og jo høyere innvandringstakt, jo mer krevende blir de. Ikke alle innvandrernes barn vil finne sin plass i den norske middelklassen. Og motstanden mot integrering blant innfødte nordmenn vil antakelig øke – det er smertefullt å miste det som oppleves som naturlige privilegier. Norge er et konfliktfellesskap og kampsonen er i ferd med å utvides. Det er langt fra smertefritt.

Jon Horgen Friberg er forsker ved Fafo.

Noter

[1] Mennesket er ifølge Yuval Harari det eneste dyret med evne til fleksibelt samarbeid i stor skala, fordi vi kan tro på ting som ikke eksisterer, for så å bruke disse forestillingene til å koordinere handling. Gud, penger, grunnlov, patentrettigheter, barnekonvensjon og frontfagsmodell eksisterer kun i kraft av at vi tror på dem, men så lenge alle er enige om å tro på dem så blir de «virkelige i sine konsekvenser», for å parafrasere Thomas-teoremet. Se Yuval Noah Harari (2015), Sapiens: A Brief History of Humankind. Harper Collins, 2015.

[2] Francis Fukuyama kaller denne kombinasjonen av «deinstitusjonalisering» og «elite state capture» for «political decay». Se Francis Fukuyama (2014), Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalisation of Democracy. Profile Books Limited, 2014

[3] Se f.eks: Inglehart, Ronald and Norris, Pippa, (Juli, 2016), “Trump, Brexit, and the Rise of Populism: Economic Have-Nots and Cultural Backlash”. HKS Working Paper No. RWP16-026.

[4] NOU 2017: 2, Integrasjon og tillit — Langsiktige konsekvenser av høy innvandring. Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 18. desember 2015. Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 1. februar 2017. Regjeringen Solberg. Justis- og beredskapsdepartementet

[5] Kristeligt Dagblad, 10. februar 2017: «Folketinget i ny afgørelse: Du skal have vestlige forfædre for at være dansker» 

[6] Thorgeir Kolshus: «Hudfarge er elefanten i rommet når vi diskuterer hvem som er etniske nordmenn». Kronikk, Aftenposten, 05. mars 2017

[7] https://www.minervanett.no/min-nye-ytringsfrihetshelt-charles-murray/

[8] Carens, J. (1987). Aliens and Citizens: The Case for Open Borders. The Review of Politics, 49(2), 251-273.

Alex Tabarrok: “The Case for Getting Rid of Borders—Completely”. The Atlantic, 10. Oktober 2015.

Nathan Smith: “A World Without Borders – Richer, Fairer, and More Free”. Foreign Affairs, 28 februar, 2017.

[09] Friberg, Jon Horgen, (2016), New Patterns of Labour Migration from Central and Eastern Europe and its Impact on Labour Markets and Institutions in Norway: Reviewing the Evidence, in Jon Erik Dølvik , Line Eldring (ed.) Labour Mobility in the Enlarged Single European Market (Comparative Social Research, Volume 32) Emerald Group Publishing Limited, pp.19 – 43

Haakestad, Hedda & Friberg, Jon Horgen (2017, forthcoming), Labour Migration, Class Relations and Management Ideologies on Building Sites. Evidence from a Nordic Least-Likely Case.» Accepted for publication in Economic and Industrial Democracy.

[10] Friberg, Jon Horgen , Olav Elgvin og Anne Britt Djuve (2013), Innvandrerne som skulle klare seg selv. Når EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati. Fafo-rapport 2013:31

[11] Anne Britt Djuve, Jon Horgen Friberg, Guri Tyldum and Huafeng Zhang (2015), When poverty meets affluence. Migrants from Romania on the streets of the Scandinavian capitals. Rockwool Foundation. Copenhagen.

[12] Dagens bekymring er den same som lå til grunn for Robert E. Parks definisjon av assimilering fra begynnelsen av forrige århundre: «the name given to the process or processes by which people of diverse racial origins and different cultural heritages, occupying a common territory, achieve a cultural solidarity sufficient at least to sustain a national existence». Encyclopedia of the Social Sciences 1930, referert i Alba & Nee 2003, s 19–20.

[13] Dag Wollebæk (2016), “Tillitskultur under press?»

[14] Rothstein, B., & Stolle, D. (2008). The State and Social Capital: An Institutional Theory of Generalized Trust. Comparative Politics, 40(4), 441-459.

[15] Eric M. Uslaner (2002) The Moral Foundations of Trust. Cambridge University Press

[16] Putnam RD. (2007), “E Pluribus Unum: Diversity and Community in the 21st Century”: The 2006 Johan Skytte Prize Lecture. Scandinavian Political Studies. 2007;30 (June 2007) :137-174.

[17] NOU 2011: 7. Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid / NOU 2017: 2, Integrasjon og tillit — Langsiktige konsekvenser av høy innvandring

[18] Se Alba, R., Beck, B. & Sahin, D. (2017), The U.S. mainstream expands – again. Journal of Ethnic and Migration Studies, April, 2017.

[19] Sindre Bangstad, 23 mars 2017, «Multikulturalisme som stråmann».

[20] Alba, R. & Nee, V. (2003), Remaking the American mainstream: assimilation and contemporary immigration. Cambridge: Harvard University Press.

Alba, R. (2009) Blurring the Color Line. The New Chance for a More Integrated America. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Alba, R., Kasinitz, P. & Waters, M. C. (2011). The Kids Are (Mostly Alright): Second Generation Assimilation. Social Forces, 89 (3).

[21] Portes, A. & Zhou, M. (1993). The New Second Generation: Segmented Assimilation and its Variants. The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science, 530, 74–96.

Portes, A. & Rumbaut, R. G. (2001). Legacies: The Story of the Immigrant Second Generation. Berkeley, CA: University of California Press.

Portes, A., Fernández-Kelly, P. & Haller, W. (2009). The Adaptation of the Immigrant Second Generation in America: A Theoretical Overview and Recent Evidence. Journal of Ethnic and Migration Studies, 35, 1077–1104.

[22] For en gjennomgang av debatten mellom de to perspektivene, se Friberg, Jon Horgen & Arnfinn Midtbøen (2017), Innvandrernes etterkommere: Teoretiske og komparative perspektiver. Innledning. Norsk Sosiologisk Tidsskrift, nr 1, 2017.

[23] Friberg, Jon Horgen (2016), Assimilering på norsk. Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn. Fafo-rapport 2016:43.

[24] Hermansen, A.S (2017). Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks? Om sosioøkonomisk integrering blant innvandrere og deres etterkommere i Norge. Norsk sosiologisk tidsskrift. 1(1), 15-34.

Hermansen, A. S (2016). Barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv, I: I Frønes & L Kjølsrød (red.), Det norske samfunn (7. utgave). Gyldendal akademisk, Kapittel 7 i Bind 1, 155-178.

Hermansen, A.S (2016). Moving up or falling behind? Intergenerational socioeconomic transmission among children of immigrants in Norway. European Sociological Review. 32(5), 675-689.

[25] Shadi Hamid (2016), Islamic Exceptionalism: How the Struggle Over Islam Is Reshaping the World. St. Martin’s Press

[26] Poulin, Michael J. & Haase, Claudia M. (2015), Growing to Trust. Evidence That Trust Increases and Sustains Well-Being Across the Life Span. Social Psychological and Personality Science. Vol 6, Issue 6, pp. 614 – 621.

[27] Det bør nevnes at foreløpige analyser av CILS-NOR-dataene tyder på at den type familieorientering som genererer ambisjoner og innsats og den type familieorientering som genererer sosial kontroll ikke er sammenfallende, men likevel beslektede fenomener.

Se også: Leirvik, M. S. (2016), «Medaljens bakside»: Omkostninger av etnisk kapital for utdanning. Tidsskrift for samfunnsforskning, 56 (2), 167–198.

[28] I komparative studier av hvordan barn av innvandrere lykkes i utdanningssystemet i ulike vestlige land kan vi trekke fram to land som av ulike grunner utmerker seg i negativ retning. Tyskland utmerker seg negativt som følge av at elevene på et tidlig stadium sluses inn i et hierarki av mer eller mindre akademiske eller yrkesorienterte løp, noe som gir barn av innvandrere – og det såkalte «innvandrerdrivet» – liten sjanse til å hente inn forspranget til medelevene. USA utmerker seg i negativ forstand som følge av stor økonomisk ulikhet og et skolesystem som ikke bare er sterkt segregert, men også er av svært ulik kvalitet.

Maurice Crul, Jens Schneider, Frans Lelie (2012), The European Second Generation Compared: Does the Integration Context Matter? IMISCOE Research. Amsterdam University Press.

Alba, R. & Foner, N. (2015). Strangers No More: immigration and the Challenges of Integration in North America and Western Europe. Princeton NJ: Princeton University Press.

[29] Christian Skaug, 28. februar, 2017: Forsøket på å oppheve et folkeslag.

[30] Aftenposten, 27 februar, 2017, Familie på 12 mister statsborgerskapet etter 27 år i Norge.

[31] At det er motsetning mellom innvandringsregulerende og integreringspolitiske hensyn er ikke nytt. Asylregimet gir myndighetene svært begrensede virkemidler til å regulere innvandringsstrømmene, samtidig som antall som kommer åpenbart er avgjørende for bosettings- og integrasjonskapasitet. Signaleffekten blir dermed avgjørende: hvordan overbevise potensielle asylsøkere om at Norge ikke er en attraktiv destinasjon? Å stikke kjepper i hjulene for integreringspolitikken dermed fristende – muligheten for integrering og et godt liv er tross alt en sentral pull-faktor. Innstramminger i familiegjenforeningspolitikken og økt bruk av midlertidig beskyttelse – som også åpenbart har store negative bieffekter – må ses i dette perspektivet.

Se Ann-Magrit Austenå (2016). «Migrasjonskrisen: Når signaleffekten helliger midlene». Internasjonal Politikk, 74, 2: 1–10. http://dx.doi.org/10.17585/ip.v74.456