Mellom «rase» og «etnisitet»: spiller våre begreper noen rolle?

«The university is a critical institution, or it is nothing». Stuart Hall (1932-2014).

En progressiv, teleologisk og oppbyggelig fortelling om statusen til begreper som «rase» og «etnisitet» i norsk samfunnsvitenskapelig tenkning og praksis kunne i korte trekk fortelles på følgende måte: «Rase»-begrepet vokser frem i moderne vitenskaper som et barn av den tveeggede arven fra opplysningstiden og trangen til å klassifisere og å kategorisere menneskelige befolkninger. Gjennombruddspunktet her er den svenske botanikeren Carl von Linnaeus Systema Naturae fra 1737. Men «rase»-tenkningen må også knyttes til europeisk kolonialisme samt fremveksten av moderne europeiske nasjonalstater, hvor nettopp behovet for å definere nasjonalstatens befolkningsmessige «innside» mot dens «utside» i inklusivistiske og eksklusivistiske termer står sentralt.

Med fremveksten av den såkalte «vitenskapelige rasismen» – som selvsagt er alt annet enn nettopp «vitenskapelig»  – i en kontekst av blant annet tiltakende europeisk antisemittisme – blir et biologisk «rase»-begrep hegemonisk innenfor så vel naturvitenskapene som samfunnsvitenskapene i en lang rekke europeiske land – og herunder også Norge. Norske fysiske antropologer og eugenikere som Halfdan Bryn og Ole Alfred Mjøen bidrar med empiriske data til sementeringen og legitimeringen av et spesifikt begrep om den såkalte ‘nordiske rasen’ som en ‘overlegen rase’ gjennom sine internasjonale vitenskapelige nettverk i både USA og Tyskland til både hvit herredømmetenkning i USA (Madison Grant) og tysk nazistisk tenkning om «raser» (Eugen Fischer, Hans Günther).

Dette er imidlertid en tenkning som får et grunnleggende skudd for baugen i form av det nazistiske Holocaust på jøder og roma under 2. verdenskrig. UNESCO-erklæringene om «rase», og den iherdige faglige innsatsen til UNESCO-assosierte antropologer som Ashley Montagu og Claude Levi-Strauss for å diskreditere det historiske biologiske «rase»-begrepet i perioden 1945-1965 bidrar etter hvert til å etablere og sementere en samfunnsvitenskapelig konsensus om at «rase» først og fremst er å anse som et sosialt konstrukt eller altså et sett av sosiale forestillinger basert på det som i realiteten er høyst vilkårlige biologiske og/eller fenotypiske trekk blant grupper av mennesker.

I Norge leverer antropologer som Arne Martin Klausen i sine NRK-forelesninger om UNESCOs erklæringer om «rase»-begrepet og sin påfølgende bok om dette (Klausen, Hva er rase? 1964) og Fredrik Barth med den banebrytende antologien Ethnic Groups And Boundaries (Barth 1969), avgjørende samfunnsvitenskapelige bidrag til denne kritikken og dens folkeliggjøring. «Rase» har en gang for alle blitt erstattet av «etnisitet», og med dette er grunnlaget lagt for at «rase»-begrepet og rent ut biologiske «rase»-forestillinger gradvis svekkes og forsvinner fra det norske samfunnet.

Problemet med denne fortellingen er selvsagt at det bare er en av flere mulige fortellinger om det som har hendt med statusen til begreper som «rase» og «etnisitet» i moderne norsk og europeisk historie. Og ikke minst at en slik fortelling bidrar til å tåkelegge disse begrepenes utviklingshistorie i såvel førmoderne som senmoderne tid og risikerer å gjøre oss blinde for hvordan rasialiserte forestillinger overlever og videreføres under andre navn. Å påpeke disse utfordringene er imidlertid ikke det samme som å argumentere for at vi bør importere et analytisk begrepsapparat knyttet til «rase» som er kongruert med det man finner i USA, hvor man også blant rasialiserte afrikansk-amerikanere finner en utbredt oppfatning om at «rase» er noe man «er», snarere enn noe man «gjør» eller «blir», eller altså et produkt av historiske erfaringer og en historisk og sosialt konstituert bevissthet.

Den amerikanske (og USA er som den karibisk-amerikanske antropologen David Scott påpekte i en samtale med meg her i denne salen på Litteraturhuset i Oslo den 15. oktober i år, bare en del av det man her må forstå som det «amerikanske») erfaringen av rasialisering er historisk spesifikk i forhold til den europeiske, gitt at den grunnleggende og kritiske historiske erfaringen er knyttet til slaveriet, og ikke til Holocaust (se bla «I drømmerens vold»). Problemet med dette er selvsagt at dersom «rase» så å si «naturaliseres» blant rasialiserte individer selv, så blir det desto vanskeligere å mobilisere og organisere seg mot nettopp ‘rase’-baserte forestillinger og ideer.

Men en alternativ fortelling om statusen til begreper som «rase» og «etnisitet» vil man da kunne finne i arbeidene til ledende rasismehistorikere som George Fredrickson og Francisco Bethencourt. Begge disse er tydelige på at den første påvisbare formen for rasisme i europeisk historie kan knyttes til behandlingen av og synet på konvertitter fra islam (moriscos) og jøder (conversos) under den katolske gjenerobringen av det muslimsk-kontrollerte iberiske al-Andalus på 12- og 1300-tallet. Det interessante her er at det på dette tidspunkt i iberisk og europeisk historie ikke eksisterte noe begrep om biologiske «raser» overhodet: det spanske «la raza» konnoterer på dette tidspunkt til «nobel eller adelig byrd».

Utgangspunktet for den katolske kronen og den katolske inkvisisjonens forfølgelse av konvertitter fra islam og jødedommen under den katolske gjenerobringen og i århundrene som fulgte var altså et konglomerat av sosiale forestillinger om nedarvet kulturell og religiøs forskjellighet. Det analytiske hovedpoenget her er med andre ord et grunnleggende poeng i nyere rasismeforskning: nemlig at rasismen historisk sett bare unntaksvis kan begrepsfestes som rent ut biologisk og/eller fenotypisk forankret.

Og det er nettopp dette som gjør den nå avdøde kultursosiologen Stuart Halls ideer om ‘rase’ som en ‘flytende signifikant’ så viktige. For det betyr selvsagt at rasialiserte forestillinger substansielt sett er i kontinuerlig og dynamisk endring i ethvert gitt samfunn, og at det ikke er gitt at det å erstatte «rase» med et begrep som «etnisitet» har den tilsiktede virkningen at det destabiliserer grunnleggende rasialiserte forestillinger.

La meg bare ta et enkelt eksempel på dette fra en fremtredende norsk samfunnsforsker, sosiologen Arvid Brodersen (1904-1996), som i mange år var tilknyttet Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Brodersen var som de som har lest Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? ung student ved Universitetet i Oslo på 1920-tallet del av den høyreorienterte rasehygieniske kretsen rundt Ole Alfred Mjøens beryktede laboratorium på Vindern. Det var på Mjøens anbefaling at han ble opptatt som student av blant andre antropologen, rasevitenskapsmannen og senere nazisten Eugen Fischer ved Humboldt i Berlin på 1920-tallet. Etter at Brodersen først hadde publisert hylningsartikler til Hitler og nazistene i norske aviser ved Hitler og NSDAPs maktovertakelse i 1933, endret han antakeligvis rundt 1935 mening.

Brodersen ble under 2. verdenskrig i kraft av sin utdanningsbakgrunn og og kunnskaper om Tyskland en viktig motstandsmann i kretsen rundt Jens Christian Hauge, og kom ut av 2. verdenskrig som en krigshelt. Etter krigen blir han interessant nok først direktør for den samfunnsvitenskapelige avdelingen i UNESCO 1946-48, og så professor i sosiologi ved New School of Social Research i New York fra 1948 til 1970. Som altså er tilholdssted for en rekke av de mest prominente jødiske akademiske flyktinger fra Nazi-Tyskland.

Etter å ha vendt tilbake til Oslo og Norge skriver Brodersen en memoarbok publisert i 1982 som imidlertid med all mulig tydelighet demonstrerer at han nok kan ha tatt til seg kritikken mot nazismen og dens antisemittisme, men fortsatt står for ideer og holdninger som må kunne karakteriseres som basert på «rase»-forestillinger. For Brodersen skriver altså følgende i boken Fra et nomadeliv publisert på Gyldendal i 1982:

«Også for «the Blacks», som negrene nu foretrekker å kalle seg, er deres stilling i samfunnet blitt radikalt forandret i efterkrigstiden. Deres antall er øket i raskere takt enn folketallet som helhet…I lengre tid har det vært en svær utvandring fra de opprinnelig sorte bostedsområdene i sydstatene til landsdelene i nord og vest. Særlig har mange søkt til byene» (sitert etter Michelet 2018: 327).

Ved sin død i 1996 blir Brodersen gjenstand for de mest panegyriske hyllester fra nestorer i norsk sosiologi som verken finner Brodersens tidlige og formative kontakt med norske og tyske raseteoretikere på 1920- og 30-tallet, hans tidlige støtte til nazistenes maktovertakelse i Tyskland, eller hans opprettholdelse av «rase»-baserte forestillinger inntil sin død verdt å nevne med så mye som et eneste ord (se for eksempel Rune Slagstad, «Arvid Brodersen – en verdikonservativ eksistensialist», Dagbladet 14.07.1996).

Red.anm: En observant leser har gjort forfatteren og redaksjonen oppmerksom på at Marte Michelet her utlegger Brodersens formuleringer i memoarboken ‘Et nomadeliv’ fra 1982 på en utilbørlig måte. Brodersens tekst inneholder i motsetning til det Michelet anfører ikke en etterfølgende formulering om «negrenes lave intelligens. Vi beklager dette.

Norge har som jeg tidligere har påpekt i mine arbeider komparativt sett relativt svake forskningsmessige tradisjoner hva angår empirisk forskning på rasisme. Jeg vil i denne sammenhengen imidlertid understreke at sosiologien i motsetning til min egen disiplin antropologien (på få unntak nær) faktisk utmerker seg positivt ved at det finnes en forskningstradisjon å snakke om på dette feltet (se bla Fangen, Andersson, Rogstad og Midtbøen for dette).

Grunnene til dette kan man bare spekulere i, men blant de plausible grunnene kan vel forhold knyttet til den manglende status slik forskning historisk sett har gitt i ulike fagmiljøer, den manglende viljen fra så vel politiske myndigheter så vel som forskningsrådene til å finansiere slik forskning (som gitt utviklingen i Norge siden 2011, og det enkle faktum at det svenske forskningsrådet har et eget dedikert forskningsprogram på rasisme som det hittil er bevilget 60 millioner svenske kroner fra, er mer enn påfallende), og sterke strukturelle føringer knyttet til både metodologisk nasjonalisme og avpolitiseringen av kunnskap i en kontekst av det nyliberale akademiet de siste tiårene, være.

Disse komparativt sett svake forskningsmessige tradisjonene på rasismeforskningsfeltet innebar også at det på få unntak nær (Gullestad 2003, Fangen 1993, 1996 og Andersson 2006, 2018 er igjen  eksempler) var ytterst få norske forskere som synes å ha vært på høyden i forhold til utviklingen innen internasjonal samfunnsvitenskapelig rasismeforskning. Hvor man altså alt tidlig på 1980-tallet, inspirert av blant andre intellektuelle som Frantz Fanon  og Stuart Hall tok i bruk et begrep som ‘kulturell rasisme’  og ‘strukturell rasisme’ som en begrepsfesting av de endrede legitimeringsgrunnene for rasisme i en europeisk og vestlig kontekst. Det hadde en rekke ulykksalige konsekvenser, herunder at man inntil nylig knapt nok kunne bli dømt for rasistiske hatytringer i en norsk rettssal med mindre man i hatytringsøyeblikket hadde vært dum nok til også å snakke om ‘raser’ i biologisk forstand.

Enkelte norske samfunnsforskere var saktens også en integrert del av denne innsnevringen av begrepet rasisme til biologiske og fenotypiske forskjeller. Det måtte en iherdig innsats fra Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud til for at sosiologiprofessor Sigurd Skirbekks skandaløse og problematiske rasismedefinisjon i Store Norske Leksikon på nett og i bokform fra 1998 til 2002 omsider skulle bli fjernet.

Som Herbjørnsrud og Bromark dokumenterte forsøkte Skirbekk også i denne konteksten å innføre den uvitenskapelige og arvebiologiske rasetenkningen til den sørafrikanskfødte psykologen J. Phillipe Rushton, å naturalisere rasismen ved å insinuere at den var mer eller mindre sammenfallende med etnosentrisme; å viske ut de klare forbindelsene mellom rasisme og Holocaust, apartheid i Sør-Afrika og de amerikanske sørstatene; og å stemple antirasismen som «irrasjonell» (Bromark og Herbjørnsrud 2002: 75-134).

Den parodiske høyden i så måte kommer i form av en dom fra Oslo Tingrett i 2005 der filosofen Lars Gule i egenskap av daværende generalsekretær i Humanetisk Forbund (HEF) ble dømt for æreskrenkelser mot den ekskluderte HEF-lederen i Vest-Agder, Arne Tumyr, for å ha karakterisert den senere grunnleggeren og lederen av SIAN eller Stopp Islamiseringen av Norge som rasistisk etter Tumyrs rasistiske utfall mot muslimer i en sørlandsavis på slutten av 1990-tallet.

For her la altså den aktuelle tingrettsdommeren en forskningsmessig fullstendig antikvert definisjon av rasisme – som altså begrenset rasisme til rent ut biologiske kriterier – fra Bokmålsordboka [sic] – til grunn for en fellende dom for æreskrenkelser mot Gule og HEF. Og Tumyr og SIAN kunne med denne dommen i hånd i et helt tiår etterpå tvinge til seg betydelige summer fra ethvert norsk medium som måtte finne på selv, eller å la sine intervjuobjekter karakterisere det Tumyr selv og hans – vel – demonstrerbart rasistiske organisasjon står for, som nettopp rasistisk.

En annen problematisk konsekvens av dette var at pendelen – til tross for rasistisk motiverte volds- og terrorhendelser som drapet på femtenårige Benjamin Hermansen i 2001 og Breiviks terrorangrep i 2011 – fra et utgangspunkt hvor man vil kunne hevde at det var en litt for ivrig bruk av rasismeanklager på 1980- og 90-tallet i enkelte kretser – svingte voldsomt i den andre retningen, slik at begrepet på det nærmeste, slik både Jon Rogstad og Mette Andersson fortjenstfullt påpekte i debatten etter 22. juli 2011, på det nærmeste ble tabuisert.

Det er ikke noen stor hemmelighet at en av mine grunner for å skrive den lille innføringsboka Hva er rasisme? sammen med seniorforsker Cora Alexa Døving i 2015 nettopp var et ønske om å ta begrepet tilbake.  Boka utløste akkurat som vi hadde ventet en forutsigbar og utmattende begrepsdebatt som fra vår side vanskelig kunne forstås som noe annet enn en debattstrategi som hadde til hensikt nettopp å avlede oppmerksomheten fra det som burde være i fokus, men som nærmest aldri er det i akademiske debatter i Norge om dette temaet, nemlig empiriske erfaringer med rasisme blant individer som selv er eller har vært utsatt for det.

Men boken kan i det minste sies å ha bidratt til å ta ordet tilbake og å ha satt temaet på kartet: den er i årene som er gått blitt fulgt opp av en rekke utmerkede bidrag fra forfattere og samfunnsdebattanter som ulikt oss nettopp har opplevd rasismens avhumanisering i en norsk kontekst på kroppen – folk som Camara Lundestad Joof, Sumaya Jirde Ali , Lisa Esohel Knudsen , Nina Bahar, Hasti Hamidi og Umar Ashraf.

Men dette ønsket fra vår side handlet også om det problematiske ved at en del norske samfunnsforskere – og ikke minst norske departmentsbyråkrater under politisk instruks – var blitt så redde for begrepets normative aspekter at man gikk langt i å fraråde enhver bruk av begrepet rasisme til fordel for det langt mer avpolitiserende og nøytrale begrepet diskriminering.

Når dette fremstår som så problematisk, er det selvsagt fordi det er en sentral grunnlagsforestilling også i Norge at rasisme i bunn og grunn ikke handler om «oss», men om «dem» (dvs. en liten gruppe høyreekstremister med forkvaklede og antikverte politiske ideer), og essensielt sett om «andre tider og andre steder». Jeg møter disse grunnlagsforestillingene regelmessig når jeg for eksempel holder inviterte foredrag i sivil sektor. Hvis jeg i slike sammenhenger begynner med å stille spørsmålet om «hva dere tenker på når dere tenker på rasisme?» kan jeg være helt sikker på at folk vil svare noe i retning av at «da tenker jeg på sørstatene i USA, Sør-Afrika under apartheid, eller Nazi-Tyskland». Samtidig som det nær sagt alltid vil være en eller annen i forsamlingen – i regelen menn over en viss alder – som vil fortelle at «da jeg vokste opp, var N-ordet et nøytralt ord, og vi brukte det ikke som en nedsettende terme».

Det første er selvsagt en historisk avledning og det siste selvsagt ikke sant for enhver som vet noe om hvordan Bokmålsordboka definerte «N-ordet» inntil norsk-afrikansk ungdom gjennom en virkningsfull begreps- og rettighetskamp på 1990-tallet, (som på ingen måte kan sies å ha blitt støttet av toneangivende norske akademikere innen lingvistikk på dette tidspunktet) faktisk oppnådde aksept for at det hadde en viss betydning at de selv ikke syntes noe særlig om å bli karakterisert ved bruk av nettopp «n-ordet».

Et snevert biologisk forankret rasismebegrep avstedkommer med andre ord i slike sammenhenger nødvendigvis også en aktiv fornektelse av rasisme, som man i vår tid ikke trenger å gå lengre enn til mye leste faste mannlige spaltister i Aftenposten for å finne regelmessige eksempler på.

Norske akademikere har her dessverre heller ikke klart å holde sin sti ren: selveste Fredrik Barth erklærte knappe fire år før det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen i 2001 i et intervju med Dag og Tid i 1997 at «Rasisme, slik eg skjønar det, er ein teori eller ei tru om at menneskeleg åtferd og menneskeleg verdi botnar i rase. Altså at måten mennesket ter seg på, er avgjort av biologisk avstamming. Det er ikkje det vi talar om i Noreg. Vi har vore gjennom ein hestekur dei seinaste femti åra, og slike oppfatningar finn ein knapt att. Når nordmenn talar om rasisme, er det fordomar og stereotypiar dei meine». (Svein Gjerdåker, «Slutt å kalle fordommar rasisme», Dag og Tid, 21.09. 2007).

Og Trond Berg Eriksen erklærte etter 22. juli med brask og bram i et intervju med Klassekampen kategorisk at ‘hets mot muslimer i Norge er ikke rasisme’ og at ‘det bare er antirasister som opprettholder rasebegrepet’ (Line Simenstad, ‘Antirasistene er de eneste som opprettholder rasebegrepet’, Klassekampen 25.08.2011).

Det er mye å si om dette, men særlig påkoblet rasialiserte minoriteters faktiske erfaringer, enn si empirisk forankret, kan verken Barth eller Berg Eriksen sies å ha vært på de aktuelle tidspunktene. Og det er vanskelig å forstå disse utspillene på annen måte enn at etnisitets-begrepet her er blitt til nok et instrument for å unngå å forholde seg som annet enn avvisende til selve eksistensen av rasisme på.

Når den analytiske begrepsbruken har betydning er det selvsagt også fordi at begrepsbruken blant aktører både i Norge, Europa og USA som aktivt fremmer rasistiske agendaer og/eller rasialiserte forestillinger også har endret seg over tid. Det har etter alt å dømme gått svært mange hus forbi at man alt tidlig på 1970-tallet i det som blir betegnet som «den nye høyresiden» eller «La Nouvelle Droïte» – en ytterliggående høyreorientert bevegelse som blant annet har lagt grunnlaget fra det vi nå kjenner som henholdsvis ‘identitarianisme’ eller ‘alt-right’  og som etter Christchurch-terroren tidligere i år definitivt må kunne sies å ha inspirert høyreekstrem og rasistisk terror – utmerket vel forstod at alt snakket om biologiske «raser» på den ytre høyresiden hindret spredningen av det «glade rasialiserte budskap» i bredere politiske kretser.

Les også teksten «Etnisitet som barriere og ressurs»

Det Alain de Benoist og hans ideologiske følgesvenner lyktes overordentlig godt med var å omskrive de underliggende rasistiske forestillinger som ligger til grunn for identitarianismens såkalte «differensialisme» ved å insistere på at man på den ytre høyresiden måtte snakke om innvandreres ‘kultur’ og ikke deres ‘rase’ som det grunnleggende ‘problemet.’ Det de færreste også blant akademikere ser ut til å ha fått med seg her er at man på den intellektuelle ytre høyresiden alt på 1970-tallet oppdaget sin Antonio Gramsci, og assimilerte hans ideer om betydningen av meta-politikk som en strategi for å etablere politisk hegemoni.

Dette er i korte trekk den ytre høyresidens metapolitikk: den handler om å endre måten vi alle – inklusive akademikere – snakker og tenker på ved å endre måten vi begrepsfester verden på. Her i Norge kan det i denne sammenhengen være verdt å tenke på hvilket ideologisk og epistemologisk arbeid begreper som henholdsvis ‘snikislamisering’ og ‘svenske tilstander’ i FrP-retorikk (begge klart og påvisbart retoriske innlån fra den ytre høyresiden) gjør og er ment å gjøre. I Norge ser vi noe av det samme når aktører fra SIAN via Resett til Document.no og HRS insisterer på at at de er «mot alle former for rasisme» og bare mot «muslimsk ukultur».

For den som måtte ha tid og ork er det nokså lett å ta dem i regelmessige forsnakkelser som avslører at det slett ikke er en korrekt beskrivelse av deres agendaer: Hege Storhaug beskriver seg selv som et medlem av «den hvite rasen», og beskriver somaliere i termer som lett lar seg gjenfinne i klassisk rasistisk og kolonialistisk europeisk litteratur om afrikanere.

Det enkle poenget om at man av strategiske grunner gjorde best i å snakke om «kultur»  eller «religion» snarere enn «rase» som den «forskjellen som gjør en forskjell» på den ytre høyresiden var faktisk et poeng selv de særdeles lite beleste og marginaliserte nynazistiske skinheadsene i Oslo-regionen som Katrine Fangen studerte på 1990-tallet hadde fått med seg

For å uttrykke det forsiktig kan det knapt nok ha vært lesning av Fredrik Barths Ethnic Groups And Boundaries fra 1969 i stensilform som gjorde at disse ifølge Fangen unngikk «rase»-begrepet, men snarere snakket om innvandrere og rasialiserte minoriteters «etnisitet» og «kultur». Intellektuelle og forskere med et minimum av historisk bevissthet om rasismens moderne historie vil vite at en rasistisk motivert kulturell differensialisme som derved søker å unngå å bli navngitt som sådan på ingen måte er noe nytt.

Apartheid i Sør-Afrika tilbyr i så måte et særdeles instruktivt eksempel. Det sørafrikanske apartheidregimet som kom til makten i 1948 hadde saktens også fått med seg konsekvensene av nazismens Holocaust for «rase»-begrepets legitimitet: apartheidregimets statlige rasisme hvilte blant annet derfor på tyske kulturantropologiske ideer om at «kulturer» hadde best av å holdes adskilt: det var i det minste utad relativt lite snakk om ‘raser’, men desto mer om ‘kulturers egenart’ eller på afrikaans-antropologisk, ‘kultuur in sy eie krins’.

I Norge hadde vi i etterkant av Breiviks høyreekstreme terrorhandlinger i 2011 en nokså absurd debatt hvor hegemoniske aktører i norske medier, politikk og samfunnsliv ga seg til å benekte elementære funn i moderne språkfilosofi etter J. L. Austin, knyttet til ord og begrepers konstituerende rolle for vår forståelse av virkeligheten.

Vi er i lys av funn fra større empiriske samfunnsvitenskapelige studier fra senere år som har bekreftet det Viktor Klemperer i sin tid demonstrerte om måten nazismens forbrytelser mot menneskeheten var foranlediget av en massiv forutgående omforming av språk og begreper i dehumaniserende retning for lengst forbi dette spekulative stadiet: hatefulle ord korrelerer med hatefulle handlinger – i Norge som i USA og Tyskland. Sosiologen Sivamohan Valluvans nylig utgitte bok The Clamour of Nationalism er nettopp måten begrepskillet mellom ‘rase’ og ‘etnisitet’ så å si kollapser i en tid karakterisert av ‘nasjonalistisk populisme’ et sentralt poeng. Det innebærer blant annet en reduktiv rasialisering av den sagnomsuste ‘arbeiderklassen’ som ‘hvit’ og nettopp denne arbeiderklassens angivelige ‘hvithet’ som en forklaringsfaktor for den tiltrekningskraft høyrepopulisters ekskludererende nasjonalisme øver i en lang rekke land nå fra så vel konservative, liberale og venstreorienterte mediekommentatorer.

I Norge og Vest-Europa for øvrig er det all grunn til å tro at muslimer er gjenstand for en sterkere grad av rasialisering – hvorved bestemte antatte essensialiserte trekk ved gruppen fremstår som så fundamentale at de er nærmest ‘rase-liknende’ – enn de fleste andre minoritetsgrupper bortsett fra roma- og romanitalende.

I en norsk kontekst kan man eksempelvis se det i det enkle faktum at begrepet ‘etnisk norsk’, som man må kunne anta først ble introdusert av aktører som hadde lest og forstått sin Barth og som sikkert var velmenende og fullt ut oppmerksomme på at dette fra Barths side var et forsøk på å begrepsfeste sosiale og relasjonelle prosesser hvor det dynamiske, vilkårlige og foranderlige stod sentralt, blir forstått som mer eller mindre synonymt med ‘hvit nordmann eller kvinne født i Norge’ i brede kretser.  At det ikke bare er lekfolk som verken har lest eller forstått den etter hvert omfattende og nyanserte antropologiske litteraturen på etnisitetsbegrepet fremgår klart og tydelig av statsviteren Asle Tojes mye omtalte dissens fra Brochmann II-utvalget. Hvor de altså het at det er «en nødvendig konsekvens» av «dagens innvandringspolitikk» at «etniske nordmenn» vil «komme i mindretall».

Som Dag Herbjørnsrud påpeker i en ny samtalebok med Thomas Hylland Eriksen gir dette utsagnet fra Tojes side knapt nok mening med mindre Toje «skulle mene at kun «hvite nordmenn er «etniske nordmenn». Og som Hylland Eriksen legger til er det faktisk «så man mistenker at «etnisk norsk» blir et kodeord for «den hvite rase»» her (Herbjørnsrud og Eriksen 2019: 116). Gitt at den samme Toje gjentatte ganger har anbefalt klassisk rasistisk og identitaristisk litteratur både her til lands og i utlandet synes Hylland Eriksens mistanke på dette punkt nokså berettiget.

Vi har saktens nylig også fått den smått absurde neologismen «norsk-norsk» lansert fra byråkratisk og sosialdemokratisk hold i Oslo. Og at man med mindre man for tilfellets skyld skulle være født med hvit hudfarge av innvandrerforeldre med tilsvarende hvit hudfarge foreløpig dessverre ser ut til å være dømt for evig og alltid til å være en innvandrer eller en «etterkommer av innvandrere» i slektsledd etter slektsledd av norske samfunnsforskere. Det skal mye til for å bryte med denne begrepsmessige logikken, men et sted å starte kan være en sober og pragmatisk erkjennelse – inspirert av Stuart Halls arbeider av at rasialiserte forestillinger ikke forsvant i det øyeblikk vi fant på å erstatte begrepet «rase» med «etnisite». Å gå motsatt vei fremstår knapt som noen farbar vei, og kritikken av ‘rase’-begrepet i så vel dets biologiske som kulturalistiske artikuleringsformer er en nødvendig og påkrevet intellektuell øvelse i vår tid. En rent ut sosialkonstruktivistisk tilnærming som erklærer at noen forestillinger må være sanne i vitenskapelig forstand fordi folk anser dem som sanne er heller ingen vei å gå.

«Rase» er og forblir et sosialt konstrukt, men det er et sosialt konstrukt med betydelige og høyst reelle materielle, kroppslige, sosiale, politiske og økonomiske konsekvenser for den som utsettes for prosesser av rasialisering. Hvis man skulle tvile på det, anbefales et kort studium av Oslopolitiets hatkrimstatistikk tilbake til 2013 og HL-Senterets undersøkelser av utbredelsen av fordommer mot ulike minoritetsgrupper i Norge.

Fremfor alt må vi som samfunnsforskere insistere på betydningen av mer empirisk forskning på dette feltet og på nødvendigheten av empirisk forskning på rasialiserte minoriteters erfaringer med rasisme, diskriminering og rasialiserte forestillinger. Det var som mine avstikkere til Brodersens skriverier og det som ofte møter meg når jeg holder foredrag om rasisme i sivilsamfunnet den dag i dag indikerer, slett ikke innsatsen fra norske samfunnsforskere som har bidratt til å folk under en viss alder født og oppvokst i Norge nå omsider har fått med seg at man ikke bør bruke «n-ordet» om norsk-afrikanere, men snarere innsatsen fra rasialiserte selv.

Det understreker betydningen av faktisk å lytte ikke bare til rasialiserte minoriteters erfaringer med rasisme og diskriminering, men også å ta inn over oss det disse sier når de problematiserer også vår egen begrepsbruk. Og sørge for at vi faktisk er på høyden med internasjonal forskning på rasisme, rasialisering og diskriminering i ulike kontekster og før og nå. Og ikke bare amerikansk, men også europeisk, afrikansk og asiatisk forskning.  Blant de mange man da bør ha i tankene er Paul Gilroy, Achille Mbembe, Nasar Meer, Alana Lentin, Tony Sandset, Peter Wade og Mette Andersson.