Det konfliktteoretiske perspektivet og begrepsapparat til Bourdieu er i stor grad rettet mot å forklare reproduksjonen av allerede foreliggende ulikhetsmønstre. Burde vi ikke da, med forankring i Bourdieu, forventet en mye mer rigid reproduksjon av ulikheten i det norske samfunnet? Vi burde vel i det minste kunne forvente særlig to ting: at andelen av overklassen som selv har overklassebakgrunn burde være mye høyere enn 19%, og at de ressurssterke klassene høyere opp i klassehierarkiet i (enda) større grad klarer å beskytte sine avkom mot deklassering. Likevel er det betydelig nedadgående mobilitet. Dette burde vi kanskje også forvente at norske sosiologer var mer interesserte i? (Sitert fra avslutningen av del 1 av essayet, kursiv tillagt)
Flemmen og Ljunggren (heretter F&L) kommenterer riktig nok nedadgående mobilitet, men det kan på ingen måte sies å være et sentralt tema i boken. Det er neppe tilfeldig, for norske sosiologer er påfallende lite opptatt av deklassering. Jeg tror vi her kan peke på en lang linje i norsk sosiologi. Den problemorienterte empirismen som kjennetegnet den norske sosiologien i fagets etableringsfase i etterkrigstiden, var velferdsstatens dårlige samvittighet (Mjøset 1991): Sosiologene var opptatt av grupper som av ulike grunner falt utenfor, eller kom dårlig ut i det norske velferdssamfunnet. Den norske sosiologien var en ‘underdog’-sosiologi; et samfunnskritisk fag som så samfunnet ‘nedenfra og opp’, fra perspektivet til dem langt nede i klassehierarkiet. Dette er ikke like tydelig i vår tid, hvor sosiologien i større grad har blitt velferdsstatens støttespiller. Men tendensen til å se samfunnet ‘nedenfra og opp’ er der fortsatt, ikke minst i klasseforskningen.
Ta begrepet ‘klassereise’. I en kommentar til Klasse, tar Roger Hestholm, Rune Sakslind og Ove Skarpenes til orde for å nyansere vår forståelse av klassereiser. Et sentralt poeng for dem er at det finnes mange ulike opplevelser av klassereisen, og selv om den fortoner seg problematisk for noen, så gjelder ikke dette for alle. Mitt poeng er et annet: det tas som regel for gitt at klassereise innebærer en reise nedenfra og opp. Klassereise er synonymt med oppadstigende mobilitet. For noen kan denne reisen være smertefull og ledsaget av ambivalente følelser, noe som er tematisert i mange romaner og essays. Slike ‘reiseskildringer’ er jo likevel fortellinger om en triumfferd fra en lav posisjon til noe langt mer privilegert og prestisjefylt høyere opp i klassehierarkiet. Slik Askeladden mot alle odds vant prinsessen og halve kongeriket. Det er fortellinger om vinnere.
Kanskje sosiologer er tiltrukket av slike fortellinger fordi de viser at det tross alt er mulig å komme unna ‘SAD’-tesens triste beretning om Klassesamfunnet – den onde sirkel (Huch 1977)? Og klassereiser nedover påkaller liten interesse og sympati, fordi slike reiser tolkes som uttrykk for ‘borgerskapets fornemme nød’?[i] Klassereisende nedover vil jo kunne ha høy materiell levestandard, gjerne takket være arv, og et yrke som de fleste vil oppfatte som et symbol på et rimelig vellykket liv; eksempelvis som lærer på en barneskole. Men hvis faren er en verdenskjent professor vil læreren likevel kunne føle seg mislykket.
Anomi er først og fremst borgerskapets problem, hevdet Østerberg (1975:107), og med ‘borgerskapet’ hadde han nok i tankene særlig rike og mektige personer, slike som blir portrettert i den norske Exit-serien. Spørsmålet er om ikke anomi forsurer livet og undergraver følelsen av mening også i de store gruppene som er avhengig av å lykkes i utdanningssystemet. Veien gjennom systemet er lang, og kravene som stilles kan oppleves som anomiske, i betydningen grenseløse og uoppnåelige. Eller alternativt kan vi tolke det som en form for fatalisme (også det med Durkheim): prestasjonskravene oppleves som en internalisert tvang som individet ikke kan løsrive seg fra, og når prestasjonene ikke er gode nok, blir konsekvensen skamfølelse og dårlig selvbilde. Og deklassering.
Jeg tror dette kan ramme mange fra privilegerte sjikt, men i vår tid kanskje særlig menn. Derfor virker det kontraintuitivt på meg når F&L hevder at menn ser ut til å ha noe høyere relativ mobilitet enn kvinner (Klasse, s.277, heretter henvises det kun til sidetall). Kanskje dette gjelder for menn som konkurrerer om jobber som ikke krever høyere utdanning, men neppe for dem som forsøker å berike sin kulturelle kapital gjennom utdanningssystemet. Tidligere var det relativt få som tok høyere utdanning, og det var primært menn. Disse mennene konkurrerte først og fremst med andre menn om de mest privilegerte og prestisjefylte posisjonene i arbeidslivet.
I de siste tiårene har imidlertid kvinnene stormet inn i høyere utdanning, og er nå i klart flertall blant studentene. I en viss forstand er mindretallet av menn heldige; i hvert fall hvis de er heterofile: under studietiden kan de boltre seg som en hane omsvermet av en flokk med høner. Blåmandagen kommer når studietiden er over, og de skal konkurrere på arbeidsmarkedet med alle de skoleflinke jentene som tar høy utdanning. Menn er fortsatt i flertall blant professorene, men det kommer neppe til å vare veldig lenge. I fremtiden vil trolig menn med professorfar i større grad enn tidligere måtte ta til takke med en yrkesposisjon lengre ned i klassehierarkiet. 70% av gutter med fedre fra øvre serviceklasse ble deklasserte i 1995. I dag er det grunn til å tro at prosentandelen er enda høyere.
Kan Bourdieu forklare noe slikt? Han som vektlegger at ressursrikdommen i privilegerte sjikt beskytter mot deklassering?[ii] Og som i tillegg til dette også hevder at kvinner fortsatt blir holdt tilbake av patriarkatet (Bourdieu 2000)?
Er meritokratiet en myte?
Harald Eia og Ole-Martin Ihle skapte furore i den norske offentligheten med TV- serien Hjernevask i 2010, og serien ble fulgt opp med boken Født sånn eller blitt sånn? fra samme år. Eia & Ihle tar til orde for biologiske ‘født sånn’-forklaringer på en rekke sosiale fenomener, også skoleprestasjoner. Kognitive evner, eller IQ, har en medfødt genetisk komponent, og i informasjonssamfunnet vi nå lever i, er IQ langt viktigere enn tidligere, hevder de. Den gjennomsnittlige IQ er normert til 100, og i vårt samfunn er det usannsynlig at du vil finne en sivilingeniør eller lege med lavere IQ enn 110, påstår de, noe som «ekskluderer 75% av befolkningen» (Eia & Ihle 2010:124).
Ifølge Eia & Ihle har IQ paradoksalt nok også blitt viktigere fordi samfunnet er mer rettferdig enn tidligere. Før var høyere utdanning et privilegium for de få; i etterkrigstiden fikk vi Statens lånekasse for utdanning, og etter hvert en storstilt utbygging av høyere utdanningsinstitusjoner, som dessuten tilbyr gratis utdanning. Dette har skapt et mer åpent samfunn som har gjort det mulig for begavet ungdom fra de lavere klasser å ta høyere utdanning. Det er jo dette handlingsrommet kvinnene utnytter i mye større grad enn menn. Endringene i kvinners livssjanser de siste tiårene er intet mindre enn revolusjonerende, og ekspansjonen i høyere utdanning er en sentral del av denne revolusjonen.
I Klasse blir hele «født sånn eller blitt sånn»-tematikken forbigått i stilhet.
Vi oppfatter gjerne det britiske samfunnet som mer rigid klassedelt enn det norske. Ifølge Saunders (2010) er imidlertid også det britiske samfunnet mer åpent enn man skulle tro. Han setter meritokratitesen opp mot ‘SAD’-tesen, og hevder at meritokratitesen gir en bedre forklaring på mobilitetsmønstrene i det britiske samfunnet. Meritokratitesen bygger på at det er særlig to dimensjoner som forklarer et individs mobilitetssjanser: kognitive evner (IQ) og motivasjon. IQ er ikke utelukkende genetisk betinget, påpeker Saunders, men vil påvirkes av samspillet mellom arv og miljø. Han holder det også åpent at IQ kan økes gjennom målrettede pedagogiske tiltak. Etter å ha gått gjennom funn fra forskning på tvillinger, konkluderer han likevel med at «intelligence is based to a substantial degree (perhaps 50%, probably more) on a cluster of genes we inherit from our parents» (Saunders 2010: 58).
Med dette som utgangspunkt trekker han inn forskning som viser at kognitive ferdigheter (IQ) målt i 11-års alderen i større grad forklarer både oppadgående og nedadgående mobilitet (målt i 30-årene, eller tidlig i 40-årene), enn foreldrenes klasseposisjon eller utdanningsnivå. Dette taler mot ‘SAD’-tesen. Barn fra arbeiderklassen med høy IQ har med andre ord gode sjanser til å stige oppover i klassehierarkiet. Likevel er de relative mobilitetssjansene bedre for barn fra den utdannende middelklassen. Dette fordi barn fra middelklassen i gjennomsnitt scorer høyere på tester av kognitive ferdigheter og får bedre karakterer på skolen.
Dette forsterkes også av at «like barn leker best»: Kognitivt begavede mennesker med høy utdanning finner i stor grad en partner som ligner dem selv – og får barn som er mer intelligente enn gjennomsnittet. Denne effekten vokser imidlertid ikke inn i himmelen: over tid vil kognitivt begavede mennesker få barn som er mindre intelligente enn dem selv. Det skjer en regresjon mot midten av intelligensfordelingen. Disse barna vil ha større risiko for å falle nedover i klassehierarkiet. En motgående bevegelse er at foreldre fra arbeiderklassen med IQ under gjennomsnittet kan få barn som er mer intelligente enn dem selv. Disse har større sjanse for å stige oppover.
Meritokratitesen har også en annen komponent: motivasjon. Her ser det ut til at Saunders gir en betydelig konsesjon til ‘SAD’-tesen ved å innrømme at middelklassens oppdragelsesstil (‘rough love’) øker motivasjonen for å prestere i utdanningssystemet. Samtidig fremhever Saunders at det er et samspill mellom kognitive ferdigheter og motivasjon: høye kognitive ferdigheter gir en følelse av mestring som øker motivasjonen. Likevel er det noe som mangler i hans forståelse av mobilitet hos kognitivt begavede barn fra arbeiderklassen. Det poenget kommer jeg tilbake til om litt. Først må vi innom en faglig front til front kollisjon mellom noen av sosiologene ved sosiologiinstituttet ved UiO.
Født sånn, eller blitt sånn?
24. april, 2023, publiserte de tre Blindernsosiologene, Adrian Farner Rogne, Torkild Hovde Lyngstad og Arno van Hootegem, artikkelen Når klasseposisjoner går i arv – Sosiologen. Tittelen er budbringer om en svært tydelig «født sånn»-posisjon. Budskapet er på linje med boken til Saunders fra 2010. De tre norske sosiologene er imidlertid mye mer ytterliggående og kompromissløse enn Saunders: De sosiologiske teoriene om klassereproduksjon, og her er det særlig ‘SAD’-tesen det siktes til, kan maksimalt forklare «ca. 10 % av variasjonen i oppnådd klasseposisjon. Sannsynligvis mindre». Det er jo en totalt slakt av det dominante paradigmet i klasseforskningen. Og verre blir det: «Det sosiologiske fagmiljøet bør ta en grundig debatt om vi bør fortsette å undervise i teorier og forskningsresultater om intergenerasjonell reproduksjon som rett og slett er feil eller misvisende». Magne Flemmen ga et tilsvar på sosiologen.no, 1. juni 2023: Akkurat hva er feil i teori om sosial mobilitet? – Sosiologen, men jeg synes ikke han klarer å få til en oppklarende dialog med sine kolleger. I Klasse blir hele «født sånn eller blitt sånn»-tematikken forbigått i stilhet.
Det betyr at F&L ikke gjør som Saunders: konfronterer ‘SAD’-tesen med meritokratitesen. Riktig nok nevner de meritokratibegrepet to ganger; den ene bemerkningen er en henvisning til Bourdieus kritikk av begrepet (s.266), og den andre er megetsigende nok i en fotnote (s.238, n.53). Hvorfor en så stemoderlig behandling av meritokratitesen? En nærliggende tolkning er at de er enige i Bourdieus kritikk av tesen, og med det også gir tilslutning til det menneskesynet som ligger til grunn for kritikken. I dette menneskesynet er det lite plass for biologi, eller en forestilling om at noe medfødt kan ha betydning for menneskers livssjanser. Habitus er et annet ord for lærte disposisjoner.
Flemmen, i sitt tilsvar til sine tre kolleger, kommenterer betydningen av gode skoleprestasjoner for mobiliteten til barn fra arbeiderklassen. Her er vi, litt ironisk, i nærheten av et «født sånn»-argument, for slike prestasjoner er ikke så lett å forklare med et Bourdiueperspektiv. Likevel er Flemmens poeng å nedtone betydningen av gode prestasjoner. Ifølge Saunders er det lite som hindrer skoleflinke barn fra arbeiderklassen i å stige oppover i klassehierarkiet. Skoleflinke barn fra arbeiderklassen er imidlertid mindre tilbøyelige til å søke seg mot høyere utdanning enn tilsvarende flinke barn fra middelklassen.
Dette har blitt forsøkt forklart på ulike måter; dels at de unge fra arbeiderklassen primært er motivert av å unngå deklassering, og dermed er fornøyd med den klasseposisjonen de allerede er i, eller at de har andre verdier enn middelklassen. Jens Grøgaard (1993), i en kreativ analyse av gutter, har argumentert for at gutter fra arbeiderklassen som er både kognitivt flinke og har gode praktiske ferdigheter, kan velge å satse på det siste; fordi slike ferdigheter høster større anerkjennelse i arbeiderklassen enn i middelklassen.
Likevel synes det som om meritokratitesen forklarer to sammenhenger bedre enn ‘SAD’-tesen. For det første at det tross alt er slik at kognitivt sterke barn fra arbeiderklassen har større sjanse for å oppnå oppadstigende mobilitet enn de mindre kognitivt sterke. For det andre at det er et betydelig antall barn fra middelklassen med relativt sett svakere kognitive ferdigheter som blir deklasserte. Noen barn fra middelklassen med relativt svakere kognitive ferdigheter blir riktig nok beskyttet mot deklassering takket være ressursrikdommen i familien, men det gjelder slett ikke alle.
Det er særlig de som stemmer Fremskrittspartiet som blir symbolsk nedvurdert, og det vil mer spesifikt være mange unge menn med lav utdanning.
Sosiologer kan stille uendelig mange interessante spørsmål hvor kunnskap om biologiske forskjeller på individnivå er helt irrelevant eller uinteressant. Det gjelder imidlertid ikke sosial ulikhet i et samfunn hvor prestasjonene i skolesystemet er avgjørende for livssjansene til de fleste. Av den grunn synes jeg ulikhetsforskere som F&L bør ta utfordringen fra «født sånn»-posisjonen mer alvorlig, men selvsagt uten å kaste bøkene til Bourdieu i søppelkassen i samme slengen.
Går vi mot et mer voldelig klassesamfunn?
Nei, det er ikke fysisk vold jeg har i tankene. Det er to andre former for vold jeg vil si noe om, og for å belyse den ene av dem, må jeg først holde taket i Bourdieu. Så langt har kanskje noen fått inntrykk av at jeg ikke liker Bourdieu. Det er ikke riktig, noe jeg håper å vise i det følgende. Bourdieu var opptatt av illegitime og ‘miserkjente’ maktforhold. Miserkjent betyr noe slikt som at maktforholdene ikke er forstått på riktig måte, at de er misforstått, eller rett og slett ikke erkjent som maktforhold i det hele tatt: maktforholdene oppfattes isteden som doxa, noe som tas for gitt, og dermed noe som det heller ikke blir satt spørsmålstegn ved.
To sentrale begreper her er symbolsk makt og symbolsk vold. «Den herskende klasses tanker er de herskende tanker», hevdet Marx, og symbolsk makt for Bourdieu er nettopp når den dominante, eller de dominerende, klasser klarer å få sine egne tanker eller ideer til å fremstå som doxa, noe naturlig som tas for gitt. [i] Et eksempel for Bourdieu vil være hvordan meritokratiet – som en tilslørende ideologi – får prestasjonsforskjellene i skolen til å fremstå som et rettferdig resultat av elevenes ulike evner og anlegg.
Symbolsk vold, slik jeg tolker det, viser til at å bli rammet av symbolsk maktbruk kan få folk til å føle på skam, nedverdigelse og ydmykelse. Folk kan bli ydmyket av institusjonaliserte normer og verdier (de meritokratiske prestasjonsnormene i skolen gjør med nødvendighet noen til skoletapere), eller av symbolske maktutøvere som omtaler eller behandler folk lavere på rangstigen på en nedlatende måte. F&L omtaler så vidt jeg kan se ikke symbolsk vold, og begrepet er heller ikke nevnt i ordregisteret. Likevel vil jeg nå løfte frem betydningen av begrepet ved å knytte an til deres analyser.
Den politiske eliten og symbolsk vold
Har vi mye symbolsk vold i det norske klassesamfunnet, og er det grunn til å tro at det blir mer av den? I kapittel 5, om «Politikk og klasse», diskuterer F&L om demokratiet i Norge forvitrer. Dette fordi det er en økende sosial skjevhet i både den politiske deltakelsen og interessen for politikk. Politikken blir mer elitestyrt enn tidligere. F&L har ikke så mye å bidra med til å forklare hvorfor politikken har blitt mer elitestyrt over tid, men gjør mer for å fortolke hvorfor det er slik nå. Her støtter de seg på den franske statsviteren Daniel Gaxie, som er inspirert av Bourdieu. For Gaxie har høyt ‘politiserte’ aktører mer politisk kompetanse; de har mer kunnskap om politikk, og samtidig en følelse av berettigelse til både å mene noe om politiske spørsmål, og delta i politiske prosesser. For lavt ‘politiserte’ aktører blir det da motsatt: lavere kunnskap om politikk og en følelse av å ikke være berettiget til verken å mene noe om politiske spørsmål, eller delta i politiske prosesser.
Konsekvensen er en økende symbolsk avstand mellom den politiske eliten og ‘folket’, eller arbeiderklassen. Politikk oppleves som noe som ikke er for dem, samfunnet styres mer ovenfra og ned, folk føler seg i mindre grad hørt og tatt på alvor, den politiske eliten oppfører seg mer eller mindre stilltiende som om de vet best. Det er nærliggende å tro at dette kan oppleves som nedverdigende, som symbolsk vold. Demokratiet forvitrer, til fordel for elitestyre. På 1800-tallet var elitene i det norske samfunnet svært skeptiske til å involvere brede lag av folket i politiske prosesser, de ble oppfattet som uvitende, uintelligente, fordomsfulle og drevet av følelser. I sin ferske bok om de lange linjene i norsk historie, antyder historikeren Finn Olstad (2024:194) at vi nå er på vei tilbake i retning av noe som ligner på 1800-tallets elitestyre.
Kunnskapseliten og symbolsk vold
Den politiske eliten rekrutteres i stigende grad fra det vi med en bredere kategori kan kalle for ‘kunnskapseliten’; de som typisk har høyere utdanning på høyeste nivå (master, ph.d), og er en del av den øvre serviceklassen til Goldthorpe, eller overklassekategoriene (elitene) til Bourdieu (særlig den kulturelle og profesjonelle eliten, men også i noen grad den økonomiske). Er det slik at vi finner en tilsvarende symbolsk avstand til folk flest, hvis vi utvider perspektivet til denne bredere kunnskapseliten? Spørsmålet er relevant, for en sentral påstand i den norske sosiologien har vært at mennesker høyt opp i klassehierarkiet (middelklasse, øvre middelklasse, elitegrupper) har internalisert den norske likhetsideologien, og derfor er varsomme med å komme med nedlatende fordommer mot vanlige folks smak, holdninger, verdier eller livsstil (se Hestholm, Skarpenes & Sakslind 2018).
I Norge er det særlig Vegard Jarness som har stilt spørsmålstegn ved dette sympatiske portrettet av det jeg her kaller for kunnskapseliten. I sin forskning om symbolske skillelinjer mellom ulike klasser, har Jarness særlig benyttet seg av kvalitative intervjuer, og vist seg som en slu utspørrer. På den ene siden svarer hans høyt utdannede informanter på måter som tyder på at de har internalisert den norske likhetsideologien, men på den annen side klarer Jarness også å lokke frem svar som peker mot noe annet. Det som da trer frem, er et tydelig symbolsk skille mellom slike som «oss», som har høyere utdanning, og «dem», som har lav utdanning. Det er særlig de som stemmer Fremskrittspartiet som blir symbolsk nedvurdert, og det vil mer spesifikt være mange unge menn med lav utdanning. Disse omtales med aversjon som kunnskapsløse, uintelligente og dumme i hodet, og blir tillagt moralsk tvilsomme holdninger som rasisme, homofobi og egoisme (Jarness 2014: 236).
Jarness bygger på kvalitative intervjuer med få informanter, og det er derfor vanskelig å si hvor representative hans funn er. I 2008 utga Magnus E. Marsdal, Frp-koden – Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess, en bok som bygger på et slags feltarbeid blant FrP-velgere. I likhet med Jarness, peker også Marsdal på stor symbolsk avstand, men da sett fra perspektivet til Fremskrittspartiets velgere. Han er også inspirert av Bourdieu, og plasserer Fremskrittspartiets velgere langt nede til høyre i Bourdieus modell av klassestrukturen, det sosiale rommet (med lavt kapitalvolum, relativt sett mer økonomisk enn kulturell kapital). Han er særlig opptatt av motsetningen mellom disse og dem høyt oppe til venstre i Bourdieus modell: de med høy kulturell kapital forankret i høyere utdanning, og som ofte stemmer til venstre i politikken.
«Hvis man ser verden fra en lavlønt og lite sosialt mobil del av arbeiderklassen uten høyere utdanning framstår avstanden opp til bissnissmiddelklassen som en gradsforskjell. Større konto, større bil, større bolig, mer fritid. Avstanden til utdanningsmiddelklassen, derimot, framstår som en vesensforskjell», skriver Marsdal. I dette perspektivet, påpeker han, «blir det forståelig at arbeidernes anti-elitisme nesten alltid rammer den intellektuelle og politiske eliten, ikke milliardærene. Det pengebaserte verdisystemet er kanskje urettferdig, men der har man i det minste en sjanse…En god, om enn ikke lysende næringslivskarriere er mer oppnåelig enn en god akademisk karriere» (Marsdal 2008:231-232).
Jarness og Marsdal peker altså på det samme: en stor symbolsk avstand mellom folk med høy og lav utdanning, et motsetningsforhold som Marsdal viser også går nedenfra og opp. Det er imidlertid de høyt utdannende elitegruppene som har det symbolske hegemoniet i samfunnet, slik at det er først og fremst dem lavt på rangstigen som blir utsatt for symbolsk vold.
Den norske varianten av kapitalisme er kanskje den mest humane i verden, men det er nok ikke alle som opplever det slik. Nye tall fra NAV viser at hele 685 000 personer mellom 20 og 66 år var helt utenfor arbeid eller utdanning i 2023
Disse motsetningene sammenfaller i stor grad med skillet mellom det David Goodhart (2017) har kalt for «anywheres» og «somewheres»: den høyt utdannede, liberale og kosmopolitiske eliten på den ene siden, og på den annen side den mer folkelige delen av befolkningen, som har lav utdanning, er mer stedbundne og verdikonservative. Denne motsetningen er en internasjonal trend, og er viktig for å kunne forklare hvorfor Donald Trump har kunnet vinne presidentvalget i USA to ganger. For venstresidens politiske partier er denne utviklingen en stor utfordring, for partiene er avhengig av betydelig folkelig oppslutning for å vinne valg. Men nå stemmer også ‘vanlige’ folk i stigende grad på høyresidens partier, i Norge vokser Fremskrittspartiet kraftig på meningsmålingene.
Det var symbolsk vold. Nedenfor vil jeg også diskutere en annen form for vold i det norske samfunnet, som, så vidt jeg kan se, faller utenfor klasseanalysen til F&L. Derfor vil jeg først peke på noen begrensninger ved deres klasseperspektiv.
Sammenhenger som overses
Jeg har tillagt F&L et program for en empirisk orientert holisme, og har i utgangspunktet stor sympati for dette programmet, og den tilhørende ideen om å tenke i konfigurasjoner av ulikhetsdimensjoner. Konfigurasjoner fanger inn særegne sammenhenger, og peker derfor mot et ideografisk kunnskapsideal. Det slutter jeg meg også til. Etter min mening er det imidlertid et problem at vesentlige sammenhenger overses, noe som gjør klasseperspektivet til F&L mindre helhetlig som samfunnsanalyse.
Jeg har ingen innvendinger mot at F&L starter med å gi en abstrakt beskrivelse av kapitalismen i bestemt form, med forankring i Marx og Weber. Deretter skjer det imidlertid noe rart. F&L vil analysere strukturasjonen av klasseforhold i vår egen tid, ved å gå fra det abstrakte til det konkrete, til særegne konfigurasjoner av ulikhetsforhold, men i denne analysen ser det ut til at kapitalismen i bestemt form stilltiende blir med på lasset.
Den globale kapitalismen i vår tid skiller seg imidlertid på vesentlige måter fra den kapitalismen Marx og Weber skrev om for over 100 år siden. Den har spesifikke trekk, som påvirker det norske klassesamfunnet på tidstypiske måter. I tillegg bør vi være tilbakeholdne med å snakke om kapitalismen i bestemt form, for det finnes ulike varianter av kapitalisme. I globalt perspektiv er den norske varianten, eller modellen, svært særegen, med sentrale kjennetegn som blant annet trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjonene, høy grad av fagorganisering, en stor andel av de sysselsatte i offentlig sektor og en generøs velferdsstat.
F&L kommenterer jo noe av dette, men ikke i tilstrekkelig grad, noe som etter min mening er et problem for et klasseperspektiv som er opptatt av særegne konfigurasjoner av ulikhetsforhold. Den norske varianten av kapitalisme er kanskje den mest humane i verden, men det er nok ikke alle som opplever det slik. Nye tall fra NAV viser at hele 685 000 personer mellom 20 og 66 år var helt utenfor arbeid eller utdanning i 2023 (1 av 5 står utenfor arbeidslivet – nav.no). Disse personene kan grupperes i mange kategorier, og det ligger åpenbart et mangfold av årsaker bak at enkeltindivider havner i utenforskap, enten kortvarig eller mer langvarig. Likevel tror jeg det er en viktig kilde til utenforskap som etter min mening får for lite oppmerksomhet.
Strukturell vold og symbolsk vold
Den norske modellen bygger på en stilltiende allianse mellom kapitalistene og arbeiderklassen: Kapitalistene får i stor grad være i fred, og i bytte mot dette får arbeiderklassen relativt sett høyere lønninger enn i andre land. Middelklassen betaler prisen, særlig høyt utdannede i offentlig sektor, som må nøye seg med relativt lavere lønninger. Derfor har vi en sammenpresset lønnsstruktur. Frontfagsmodellen og trepartssamarbeidet gjør at de relativt høye lønningene for arbeidere i hovedsak blir fastsatt gjennom sentraliserte, kollektive forhandlinger. Bedrifter som ikke er produktive nok til å betale de høye lønningene, blir slått konkurs. I bedriftene som overlever, gir dyre arbeidere kapitalistene insentiver til å investere i mer effektiv teknologi for å bli mer produktive og forbli konkurransedyktige. Vinnere i dette systemet er arbeidere som får beholde jobbene sine i konkurransedyktige bedrifter, og som klarer å håndtere produktivitetspresset. Hva med dem som ikke gjør det?
I den norske arbeidslivsmodellen har vi imidlertid skapt et system hvor vi forventer at arbeiderklassen skal være flinkere til å hoppe høyde enn arbeidere i de fleste andre samfunn.
I min klasse på skolen, var det ikke mange som var særlig gode til å hoppe høyde. De fleste rev listen på relativt beskjedne høyder. I den norske arbeidslivsmodellen har vi imidlertid skapt et system hvor vi forventer at arbeiderklassen skal være flinkere til å hoppe høyde enn arbeidere i de fleste andre samfunn. Kravene for å komme innenfor i arbeidslivet er høyere, og for dem som kommer innenfor er produktivitetspresset mer intenst. Derfor er det lett å se for seg at mange ikke kommer inn, og at noen av dem som er inne, faller ut igjen. Er du i én av disse kategoriene, har du blitt offer for en form for strukturell vold som er en særegen konsekvens av den norske modellen.[iiii]
I tillegg har du havnet på feil side i det som kanskje er den mest betydningsfulle symbolske skillelinjen i samfunnet: Skillet mellom dem som er i arbeid og de som ikke er det. Den såkalte ‘arbeidslinjen’ holdes høyt, og viser at vi fortsatt har en protestantisk arbeidsetikk som gjør arbeid til en hegemonisk norm; denne normen skaper et underkommunisert, men likevel tydelig symbolsk skille mellom de ‘verdige’, som bidrar til verdiskapningen i samfunnet, og de ‘uverdige’ som i verste fall oppfattes som snyltere på fellesskapet, gjennom våre generøse velferdsordninger. Konsekvensen er at den strukturelle volden ledsages av symbolsk vold: de ‘uverdige’ føler på skamfølelse, nedverdigelse og ydmykelse.
I kapittel 8, om «Helseulikheter og dødens klasseskille», diskuterer F&L noe som kalles for «velferdsstatsparadokset». Dette paradokset har tre dimensjoner. For det første har flere typer helseulikheter mellom klassene blitt større, selv om levestandarden har gått opp. For det andre er det fortsatt de som har minst som blir rammet hardest av helseproblemer, selv om vi har gått fra ‘fattigdomssykdommer’ til ‘velstandssykdommer’. For det tredje er «verken helseulikhetene eller forskjellene i forventet levealder mindre i de svært omfattende nordiske velferdsstatene enn hva de er i for eksempel Sør-Europa» (s.317-318). Kanskje den strukturelle og symbolske volden jeg har pekt på ovenfor, kan bidra til å forklare dette paradokset, i hvert fall de to første dimensjonene?
Avslutning: Klassesamfunnets fremmarsj
Klassesamfunnet er på fremmarsj på flere fronter. Økt opphopning av inntekt og formue hos den økonomiske overklassen, og økt avstand mellom den politiske eliten og folket, er to sentrale trekk. Samfunnet er i ferd med å bli mer elitistisk, og både den politiske eliten og den bredere kunnskapseliten påfører trolig vanlige folk mer symbolsk vold enn tidligere. Den norske arbeidslivsmodellen utsetter også folk lavt nede i klassehierarkiet for både strukturell og symbolsk vold. Gerhardsen ordnet dessverre ikke opp med klassesamfunnet på 1950-tallet, og det er heller ikke noe som tyder på at det vil skje med det første. Det er nå under ett år til neste stortingsvalg. I skrivende stund snakkes det om Sylvi Listhaug som statsminister, men mest trolig får vi en borgerlig regjering ledet av Erna Solberg og Høyre. Det er gode nyheter for de mest velstående i samfunnet. For de rike kan alltid stole på Høyre.
Fotnoter
[i] Formuleringen er stjålet fra Østerberg, og sitert etter hukommelsen.
[ii] Bourdieu har imidlertid skrevet en av de beste bøkene om deklassering jeg kjenner til: sjekk ut hans Ungkarsballet – krise i bondesamfunnet.
[iii] For meg virker det som om F&L (s.267) forveksler symbolsk makt med symbolsk kapital, et annet begrep hos Bourdieu.
[iiii] Begrepet strukturell vold har jeg hentet fra Johan Galtung, men jeg bruker det på en annen måte enn ham; se hans essay «En strukturell teori om imperialisme» i Galtung (1974).
Litteraturliste
Bourdieu, P. (2000): Den maskuline dominans. Oslo: Pax Forlag
Bourdieu, P. (2004): Ungkarsballet. Krise i bondesamfunnet. Oslo: Pax Forlag
Eia, H. & Ihle, O.M (2010): Født sånn eller blitt sånn? Oslo: Gyldendal
Flemmen, M. (2023): «Akkurat hva er feil i teori om mobilitet?». Sosiologen.no (Akkurat hva er feil i teori om sosial mobilitet? – Sosiologen)
Galtung, J. (1974): Fred, vold og imperialisme. Oslo: Dreyers Forlag
Goodhart, D. (2017): The Road to Somewhere. Penguin Books
Grøgaard, J.B. (1993): «Gutters utdanningsvalg: Hvorfor har sosial bakgrunn så stor betydning? Et forsvar for verdiforklaringen». Samfunnspeilet, Nr. 1:14-20
Hestholm, R, Sakslind, R. & Skarpenes, O. (2018): Middelklassekulturen i Norge. Oslo: Scandinavian University Press
Hestholm, R, Sakslind, R. & Skarpenes, O. (7. oktober, 2024): De mange klassereisene – hvem, hva, hvor, hvordan og når? – Sosiologen)
Hjelbrekke, J. (2018): Multiple Correspondence Analysis for the Social Sciences. Routledge
Huch, K.J. (1977): Klassesamfunnet – den onde sirkel. Oslo: Cappelens Forlag
Jarness, V. (2014): «Symbolske skillelinjer». I Korsnes, O., Nordli Hansen, M. & Hjelbrekke, J. (Red.): Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget
Marsdal, M. (2008): Frp-koden – Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess. Oslo: Forlaget Manifest
Mjøset, L. (1991): Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget
Olstad, F. (2024): Hvordan havnet vi her? En historie om det moderne Norge. Oslo: Dreyers Forlag
Rogne, A.F., Hovde, T & Hootegem, A. (24. april 2023): (Når klasseposisjoner går i arv – Sosiologen)
