På Sosiologen har det i senere tid gått en debatt om hvorvidt sosial mobilitet — bevegelser mellom posisjoner i samfunnsstrukturen — egentlig i all hovedsak er forårsaket av gener. Torkild Hovde Lyngstad med kolleger mente deres nye tvillingstudie innebar at «flere tiår med teoretisering og forskning om sosial reproduksjon, fra Goldthorpe til Wright og Bourdieu, rett og slett tok feil». Flere betvilte grunnlaget for dette. I et nytt innlegg etterlyser de en debatt om «det sosiologiske teorikorpuset bør oppdateres eller revideres». Men i ingen av innleggene står det noe spesifikt eller konkret om hvilke sosiale prosesser sosiologer har misforstått eller hva ved sosiologisk teori som er feil eller må revideres. Det er synd forfatterne ikke holder et høyere presisjonsnivå.
Hvilke relevante teorier er det som bør oppdateres eller revideres? Og hvordan må de endres? De nevner tre forfattere, John H. Goldthorpe, Erik Olin Wright og Pierre Bourdieu i innlegget. Av disse er Goldthorpe den soleklart mest sentrale i forskningen på sosial mobilitet. Han bidro til å utvikle det mest brukte klasseskjemaet, det såkalte Eriksson-Goldthorpe-Portocarrero-klasseskjemaet. Dette er utgangspunktet for forsøket på å få i stand et offisielt klasseskjema på EU-nivå, og det er også blant klasseskjemaene Lyngstad & co brukte i sin studie.
Hvilke relevante teorier er det som bør oppdateres eller revideres?
Med Erzsébet Bukodi publiserte Goldthorpe nylig en artikkel som oppsummerer flere tiår med forskning om sosial mobilitet og presenterer en generell teori (Bukodi and Goldthorpe, 2022). Den er et rimelig utgangspunkt for debatten Lyngstad og kollegaer inviterer til. Jeg skal kort gjengi hovedinnholdet her, for så å rette spørsmålet til Lyngstad & co: Hvordan bør dette revideres og oppdateres?
Hovedfunnene som teoretiseres
Bukodi og Goldthorpe setter søkelys på relativ mobilitet, fordi det er der en kan finne tydelige generelle, empiriske mønstre som tillater utvikling av generell teori. Det må skilles fra absolutt sosial mobilitet, som viser til den samlede bevegelsen i klassestrukturen, over korte og lengre distanser. Men omfanget av absolutt mobilitet påvirkes av hvor store klassekategoriene er: det er for eksempel mye mobilitet ut av bondeklassen.
I forlengelsen av det drives endringer i absolutt mobilitet i stor grad av endringer i klassestrukturen. Nedgang i jordbruk og industri betyr at mange med foreldre i disse bransjene med nødvendighet har en annen klasseposisjon. Relativ mobilitet omgår dette problemet. Det viser til sjansene for at individer med ulik klassebakgrunn befinner seg i ulike klassedestinasjoner når en tar høyde for endringer i klassestrukturen, eller det vil si, det viser til styrken i den iboende sammenhengen mellom klassebakgrunn og klassedestinasjoner.
Årevis med forskning har gitt vesentlig sammenfallende funn om relativ mobilitet. Mønstrene i relativ mobilitet er ganske like i de «avanserte samfunnene». Den relative mobiliteten så ut til å øke i første halvdel 1900-tallet, men nå finnes ikke en slik generell, empirisk tendens. Funn som at barn av serviceklassefedre selv blir serviceklasse omtrent tre ganger oftere enn barn av ufaglærte arbeidere, er for eksempel helt typisk (beregnet etter Hjellbrekke and Korsnes, 2012: 99).
Teorien om hvorfor det forblir slik
Hvorfor blir ikke den relative mobiliteten større? Om den relative mobiliteten skulle øke, måtte oppadgående mobilitet akkompagneres av tilsvarende nedadgående mobilitet. Det er dette siste som er det a avgjørende. Bukodi og Goldthorpe mener forklaringen primært ligger i privilegerte familiers motivasjon og kapasitet til å beskytte barna deres mot nedadgående sosial mobilitet. I dette vektlegger de spesielt de privilegerte klassenes overlegne økonomiske ressurser, men også sosiokulturelle og utdanningsmessige ressurser.
For de i mindre privilegerte klasser er også motivasjonen å unngå deklassering, og sekundært å klatre oppover. Men det kanskje mest avgjørende er at de ikke har den samme kapasiteten til å realisere dette, fordi de har mindre økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser.
Hvorfor har ikke utdanningsekspansjonen bidratt til å øke den relative mobiliteten? Tradisjonen fra Boudon og Goldthorpe legger vekt på skillet mellom prestasjoner og valg. Skoleprestasjoner, eller primæreffekter, forstås som å bestå av «alle de påvirkningene, enten de er kulturelle eller genetiske, som former det som (vilkårlig eller ikke) antas å være fordelingen av evner i de tidligere skoletrinnene» (Goldthorpe, 2007: 33). Valgene, eller sekundæreffektene, dreier seg om hva folk velger ved viktige korsveier. Forskning har lenge vist at selv med like gode karakterer, er det markante sosiale ulikheter i hvilke valg som gjøres i utdanningsystemet. Et relevant eksempel er en studie av valg av studiespesialiserende på videregående, som forbereder for videre studier. Med fire i snitt velger ca 25 % av elevene med arbeiderbakgrunn studiespesialiserende, mens 75 % av de som er overklasse i to generasjoner gjør det samme (Hansen, 2011: 181). Dette er én norsk studie, men en rekke studier fra mange land viser slike sekundæreffekter. Disse ulike valgene en gjør, selv med samme karakterer, er en sentral del av forklaringen.
Forskning har lenge vist at selv med like gode karakterer, er det markante sosiale ulikheter i hvilke valg som gjøres i utdanningsystemet
Mer spesifikt mener Bukodi og Goldthorpe, er at de mer privilegerte familiene kontrer utdanningsekspansjonen med mottiltak for å sørge for at deres barn beholder konkurransefortrinnet. I samfunn med stor privatskolesektor bruker de slike skoler, i samfunn uten det henfaller de til flyttestrategier – altså, flytting til områder med «bedre» skoler – eller bruk av privatlærere. Økende økonomisk ulikhet gir slik de privilegerte klassene økte muligheter for å sikre fortrinnet sitt i utdanningssystemet. Bukodi og Goldthorpe understreker at sosiokulturelle ressurser også spiller inn, for eksempel ved å skape et godt læringsmiljø i hjemmet eller å kunne hjelpe til med å finne gode veier i skolesystemet for barna.
Hvordan må dette revideres?
Dette er, i nokså korte trekk, den mest sentrale teorien om sosial mobilitet. Bukodi og Goldthorpes argumenter er i hovedsak kompatible med Wrights (1997: 171-173) og Bourdieus (2006). De to sistnevnte åpner riktignok for en noe større rolle for kulturelle ressurser og for at ønsker, drømmer og aspirasjoner formes av klassedelte erfaringer, men begges syn understøtter i stor grad Bukodi og Goldthorpes.
Så om Lyngstad & co ønsker en revidering og oppdatering av sosiologisk teori på temaet, er det her de må kunne vise at noe er feil. Spørsmålet gjelder ikke hvorvidt det finnes noen genetisk innflytelse på hvordan det går med individer, eller hvor stor andel av variansen i utfall som kan forklares med den eller andre faktoren. Teorier om sosial mobilitet dreier seg om prosessene hvorigjennom klassebakgrunn påvirker livssjanser. På hvilke måter må teorien om sosial mobilitet forandres?
[1 ] Se innleggene av Jørn Ljunggren og Kristian Heggebø; Mikko Lagerspetz; og meg selv.
Referanser
Bourdieu P (2006) Kapitalens former. Agora 24(1-2): 5-26.
Bukodi E and Goldthorpe JH (2022) Intergenerational class mobility in industrial and post-industrial societies: Towards a general theory. Rationality and Society 0(0): 10434631221093791.
Goldthorpe JH (2007) On Sociology. Second Edition. Volume Two. Stanford: Stanford University Press.
Hansen MN (2011) Finnes det en talentreserve? Betydningen av klassebakgrunn og karakterer for oppnådd utdanning. Søkelys på arbeidslivet 28(3): 173-189.
Hjellbrekke J and Korsnes O (2012) Sosial mobilitet. Oslo: Samlaget.
Wright EO (1997) Class Counts. Cambridge: Cambridge University Press.
