Tekstserie om STED
Arktis varmes opp fire ganger raskere enn resten av jorda. Smeltende is og tinende permafrost i nord påvirker klimaendringene betraktelig. Havnivået stiger, metangass slippes ut, og økosystemer trues. Samtidig går nordområdene en ny politisk virkelighet i møte. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har geopolitiske spenninger økt og flere internasjonale samarbeidsarenaer i nord har blitt betydelig svekket. Ringvirkningene som følger hvordan disse geopolitiske spenningene blir håndtert strekker seg forbi de mellomstatlige relasjonene til kun arktiske land. Miljøeffektene vi ser i nord ender også opp med å skape en irreversibel sommerfugleffekt som slår ut langt forbi nordområdene. Med andre ord, det som skjer i Arktis forblir ikke i Arktis.
For å beherske konteksten til mine interesseområder innenfor arktisforskning med et sosiologisk blikk, må jeg derfor til enhver tid ta andre fagfelt enn mitt eget i betraktning. Det å ha en forståelse for den historiske, politiske, juridiske, og naturvitenskapelige konteksten til området jeg forsker på blir nødvendig for å kunne si noe om de sosiale prosessene i det. Her kan man lære noe å av områdestudiene og samfunnsgeografene.
Samtidig finnes det ikke noen avgrenset definisjon på hva eller hvor Arktis er. Det finnes ulike definisjoner på arktiske stater i ulike sammenhenger, eksempelvis om det er snakk om statene med kystlinjer mot polhavet, eller land med områder i innenfor polarsirkelen. På samme måte varierer definisjoner av arktisk natur og miljø. Arktis som samlebetegnelse er kun en refleksjon av dem som betegner det, det er sosialt konstruert og definert av politiske interessekonflikter og økonomiske hensyn (Young, 2019). Det å ha en tverrfaglig forståelse av nordområdene er dermed en nødvendig forutsetning for å forstå helheten og konteksten i arktisforskningens problemstillinger.
Kontekstavhengig og i endring
Konseptualiseringen vår av Arktis blir enda mer intrikat når det viser seg at det flere av landene, som definerer seg som arktiske i sine politiske strategidokumenter, egentlig først begynte å definere seg selv som arktiske land i løpet av de siste tiårene. Her er Island er et godt eksempel . Det var først etter finanskrisen i 2008 at det begynte å lønne seg for dem å aktivt satse på deres betegnelse av seg selv som et arktisk land av utenrikspolitiske hensyn (Bailes & Rafnsson, 2012). Andre land, som eksempelvis Russland, har lenge hatt sin arktiske definisjon. I Norge har vi heller ikke regnet oss selv som et arktisk land særlig lenge. Etter den kalde krigen var betegnelser som ‘Barentsområdet’ og ‘Nordområdene’ brukt mest, der førstnevnte var sterkt påvirket av å inkludere Russland i internasjonale samarbeid (Andreeva & Hønneland, 2023).
Hvem som definerer seg selv som arktisk har økt. På samme måte har fler og fler land sett nytte av å proklamere sin nærhet til nordområdene. Kina har erklært seg selv som en «near-Arctic state», og Storbritannia vektlegger sin arktiske identitet ved å si at de er Arktis’ nærmeste nabo. Det er tretten ikke-arktiske land som observerer Arktisk råd, og aktivt engasjerer seg i arktiske problemstillinger. Fler og fler land publiserer forskning på Arktis, og publiseringen av arktisforskning har økt siden 90-tallet (Aksnes et.al, 2016). Det er nesten som om Arktis vokser og sprer seg over hele kloden. Definisjonen utvides, og stedet sammen med den.
Det er nesten som om Arktis vokser og sprer seg over hele kloden. Definisjonen utvides, og stedet sammen med den.
Diskursiv symbiose, eller systemisk konflikt
Arktis´ mangfoldige definisjoner reflekteres også i vitenskapstradisjoners ulike tilnærminger til regionen. I sikkerhetspolitiske diskurser blir Arktis primært et geopolitisk og strategisk område. Det er i nord vi grenser til Russland, og i nord lagrer Russland sine kjernefysiske våpen. Spenningen mellom NATO og Russland øker, og ofte merkes disse spenningene i Arktis. Hvis man plasserer klima og miljøhensyn i disse debattene blir de fort forstått som ‘myk’ politikk ( Rottem, 2019 ; Andreeva, 2023), altså som diplomatiske verktøy, eller som del av sikkerhetsutfordringer, med fokus på klimasikkerhet (Heininen & Exner-Pirot, 2020). Miljø og natur blir dermed sett på i lys av sin politiske funksjon fremfor sin iboende verdi.
Etnografene og antropologene ser et annet Arktis. Trolig ser de mer enn ett Arktis også, og på en annen måte enn vi som begrenser oss til internasjonale narrativ gjør. På samme måte er befolkningens Arktis også noe annet enn det geopolitiske nord. Klimaendringer dreier seg dermed her ikke lenger kun om klimagassutslipp og havnivåstigning, de dreier seg om skogbranner, svekket infrastruktur og tilgang på ressurser. Syv urfolksorganisasjoner er permanente deltakere i Arktisk råd, og rundt 500 000 av innbyggerne i nord tilhører urbefolkningsgrupper (Arctic Council, 2024). Striden om vindturbinene på Fosen er ikke en ny form for motstand i nord. Kampen mot grønn kolonialisme har lange røtter i Arktis, både i Norge, USA, Russland, Canada, Finland, Danmark-Grønland, og Sverige (Spangen et.al, 2015; Kramer, 2022; Össbo, 2023; Bellona, 2012 ; Kealiikanakaoleohaililani & Giardina, 2015).
Stedet er mer enn summen av betrakterne
På internasjonale Arktis-konferanser er det ofte som om flere debatter, til tross for å angå det samme, kan snakke forbi hverandre. Hver disiplin har sin etablerte diskurs, og hver diskurs har sine forankrede vitenskapsteoretiske røtter. Dermed er ofte narrativene og logikkene som blir presentert utad mer urokkelige enn en tilsynelatende kan anta.Det er dog en aksept for hverandres plass. Sikkerhetspolitiske forskere anerkjenner nødvendigheten av å håndtere klimaendringene, og inviterer urfolkrepresentanter og akademikere fra andre felt til sine panel. De gjør teknisk sett alt riktig. Sett fra et perspektiv som ønsker å fremme tverrfaglig dialog ville en kunne si at disiplinene aktivt snakker med hverandre, og inkorporerer hverandres perspektiv. Likevel forblir det som regnes som viktig internt for hver av disse miljøene det samme, de overordnede narrativene endres ikke like lett.
Med det sagt, så er ikke disse kategoriene verken separerte eller gjensidig utelukkende. De flyter inn i hverandre og påvirker hverandres narrativ. Ofte symbiotisk, iblant konfliktfylt.
De gjør teknisk sett alt riktig. Sett fra et perspektiv som ønsker å fremme tverrfaglig dialog ville en kunne si at disiplinene aktivt snakker med hverandre, og inkorporerer hverandres perspektiv. Likevel forblir det som regnes som viktig internt for hver av disse miljøene det samme, de overordnede narrativene endres ikke like lett.
For min del forsøker jeg febrilsk å tvinne sammen tråder. Når noen spør hva jeg forsker på er det ikke uvanlig at jeg begynner forklaringen med å si at nordområdene varmes opp fire ganger raskere enn resten av jorda, og avslutter resonnementet med å snakke om Russlands full-skala invasjon av Ukraina. Jeg tror ikke dette er særlig uvanlig for arktisforskere, eller andre samfunnsvitere og sosiologer, som har bestemt seg å begi seg ut på sin akademiske reise i konteksten av et spesifikt sted. Utfordringen med å tvinne sammen tråder i denne konteksten er at hver eneste tråd hører til et stort nøste med egne ontologier, konseptualiseringer, diskurser, og forståelser. Stedet blir ikke kun stedet, men summen av dem som betegner det. Arktis knytter sammen disipliner, og tvinger meg ut av mitt sosiologiske skall.
Referanser
Aksnes, D., I. Osipov, O. Moskaleva and L. Kullerud (2016), Arctic Research Publication Trends: A Pilot Study, UArctic and the Far Eastern Federal University.
Andreeva, S. (2023). Science at Stake: Russia and the Arctic Council. Arctic Review on Law and Politics. 14, 112–131. http://dx.doi.org/10.23865/arctic.v14.5455
Andreeva, S. & Geir Hønneland. (2023). Arctic Research and its Actors – a Pre-study Mapping of Research Strategies and Priorities. FNI Rapport. 6/2023. Lysaker, FNI, 2023, 40 p. https://www.fni.no/getfile.php/1317848-1696327774/Filer/Publikasjoner/FNI%20Report%206%202023%281%29.pdf
Arctic Council. (2024). List of Arctic Council Observers. https://arctic-council.org/about/observers/
Arctic Council. (2024). Permanent Participants. https://arctic-council.org/about/permanent-participants/
Bellona (2012). “Russia Strangles International Indigenous People’s Organization as War on NGOs Continues.” https://bellona.org/news/russian-human-rights-issues/russian-ngo-law/2012-11-russia-strangles-international-indigenous-peoples-organization-as-war-on-ngos-continues.
Bailes, A.J.K. and Ö.Þ. Rafnsson (2012), ‘Iceland and the EU’s Common Security and Defence Policy: Challenge or Oppurtunity?’ Icelandic Review of Politics & Administration 8: 109, http://dx.doi.org/10.13177/irpa.a.2012.8.1.5
Heininen, L., Exner-Pirot, H. (2020). Introduction: Theorizing and Broadening Arctic Security—Towards the Environment and Climate. In: Heininen, L., Exner-Pirot, H. (eds) Climate Change and Arctic Security. Palgrave Pivot, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-030-20230-9_1
Kealiikanakaoleohaililani, K. and C.P. Giardina’ (2015), ‘Embracing the sacred: an indigenous framework for tomorrow’s sustainability science’, Sustainability Science 11: 57–67, https://doi.org/10.1007/s11625-015-0343-3
Kramer, Samuel. (2022). Selling Stolen Land: A Reexamination of the Purchase of Alaska and its Legacy of Colonialism. The Arctic Institute. https://www.thearcticinstitute.org/selling-stolen-land-reexamination-purchase-alaska-legacy-colonialism/
Rottem, S. V. (2019). The Arctic Council: Between Environmental Protection and Geopolitics. Palgrave Pivot.
State Council Information Office of the PRC (2018, Jan 26). China’s Arctic Policy. http://english.gov.cn/archive/white_paper/2018/01/26/content_281476026660336.htm.
Spangen, M., Salimi, A.K, Äikäs, T. & Lehtola, V. P. (2015). Sámi histories, colonialism, and Finland. Arctic Anthropology, 52(2), 22-36. https://doi.org/10.3368/aa.52.2.22
Young, O. R. (2019). Constructing the “New” Arctic: The Future of the Circumpolar North in a Changing Global Order. Outlines of Global Transformations: Politics, Economics, Law. 12(5). DOI: 10.23932/2542-0240-2019-12-5-6-24
Össbo, Åsa. (2023). Back to Square One. Green Sacrifice Zones in Sápmi and Swedish Policy Responses to Energy Emergencies. Arctic Review on Law and Politics, 14, 112–134. https://doi.org/10.23865/arctic.v14.5082
