Regjeringskunst

TEKST: Kjetil Olaussen

28. januar ble rapporten ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi” overlevert Regjeringen. Rapporten identifiserer hvordan dagens kunstnere og kulturarbeidere ligner mer og mer på entreprenører, på forsøksvis nyskapende forretningsmenn og –kvinner.

Det betyr at flere i kunst- og kulturfeltet enn før former seg selv – sine kropper, tanker, handlinger, følelser og opptredener – i overensstemmelse med entreprenørenes praktiske leveregler, de som sier: ta personlig ansvar for alle sider ved deg selv og din virksomhet; projiser deg en fremtid, vær positiv, aksepter risiko i søken etter suksess, maksimer dine krefter, vær fleksibel, lidenskapelig og ambisiøs, kalkuler på deg selv og i møte med verden, led deg selv med energi, styrke og mot, og med en sterk vilje til å nå dine mål. Bygg nettverk og en suveren persona.

Hvordan ble det sånn?

Entreprenørialiseringen av vestlige befolkninger og arbeidsstyrker er en disiplinerende og politisk intendert prosess som ble igangsatt av radikaliserte britiske og amerikanske regjeringer på åttitallet. I Norge startet den på begynnelsen av dette årtusenet, og er nå kommet inn i en ny fase. Den vidstrakte bruken av begrepet ´komfort-sone´ i kultur og samfunn (noe man skal våge å bevege seg ut av), er ett uttrykk for dét. Regjeringsrapporten et annet. Det som en gang var en svært kontroversiell politisk fornuft, er i dag noe tilnærmet common sense – noe de færreste stiller spørsmål ved.

Den brede oppslutningen om entreprenørialiseringen vitner om at den samtidige økonomiske maskinen har inkorporert den kunstneriske kritikken av seg selv, den som en gang sammen med den sosiale og rettighetsorienterte kritikken utgjorde kapitalismens argeste motstander. Entreprenørskap og det tilknyttede buzzord ´kreativitet´ står minst like sterkt blant venstresidefolk som blant høyresidefolk, og grunnen er åpenbar: den politiske fornuften som er denne prosessens førstebeveger tilskrev en forførende moralsk verdi til et bestemt bilde av mennesket.

Bildet av individet som nettopp entreprenør ble formulert av høyresiden, men fikk bredt gjennomslag på venstresiden fordi det resonerte med etterkrigstidens motkulturelle humanistiske forestilling om hva mennesker i siste instans bør være: kreative og selvrealiserende individer. I skjæringspunktet mellom høyresidens endimensjonale økonomiske menneske og venstresidens komplekse, meningssøkende og selvrealiserende individ, oppsto en sosial bevegelse som i dag har antatt ekstraordinært sterk politisk kraft.

Det samtidige øyet konstruerer lett falske historiske kontinuiteter. Innovasjonsmyten bygges av de entreprenørskapsforskerne regjerings-rapporten støtter seg på, og forteller oss at innovasjon og entreprenørskap er like gammelt som menneskeheten selv. Men å si noe sånt tangerer det absurde. Ikke utelukkende fordi den fremstiller vår egen tids politiske regime som naturlig, men også fordi den impliserer at det markedsliberale samfunnet troner på toppen av historiens utviklingspyramide. I et slikt perspektiv blir Sokrates til verdens første business-coach og en omdømmeekspert blant unge aristokratiske menn i Antikkens Athen.

Kritisk-historiske analyser viser oss at innovasjon nettopp ikke er en praksis like gammel som menneskeheten selv. Selvfølgelig fantes det nyskapende individer og grupper også før, men den nietzscheanske genealogien viser oss at grekerne ikke hadde noe begrep om innovasjon og at den mørke middelalderens kristne kirkefedre forsto begrepet som ensbetydende med moralsk omveltning. Og derfor som ugudelig ondskap.

Det er først med den moderne østerrikske økonomen Joseph Schumpeter, selve Paven i dagens innovasjonsforskning, at nyskaping og det han så vakkert kalte «kreativ destruksjon» knyttes direkte til det å kalkulere seg frem til nye lønnsomme forretninger innenfor rammene av en markedsøkonomisk orden.

Fortellingen som har satt seg i Norge av i dag, sier at den systematiske politiske produksjonen av entreprenører representerer en strategisk politisk respons på en fremtidig nasjonaløkonomisk krise: – Hva skal vi leve av etter oljen? Beskjeden som er kommunisert ned til befolkningen formaner at vi må omstille oss; at synkende oljereserver, tiltakende internasjonal konkurranse og en aldrende befolkning fordrer markedsbetinget fleksibilitet og tilpasning. Entreprenørsjelen som ikke gjør suksess, men som svarer med å drømme enda litt hardere, er regimets hellige skikkelse.

Det er nærliggende å tro at entreprenørialiseringen først og fremst er en del av en internasjonal politisk doktrine og en trend. Og at den kommer på et sølvfat, som en programmatisk instruks fra institusjoner for internasjonal økonomisk styring.

Hva har så disse mektige politiske institusjonene tenkt? Jo, at for å optimalisere økonomisk liv må man frigjøre kreftene som liger latent i det Abraham Maslow har lært dem gjenkjenne som hvert enkelt individs begjær etter selvrealisering, og så styre gjennom – ikke mot –autonome aktørers private entreprenørskap. Når individer, firmaer og organisasjoner først er sluppet ´fri´, er blitt ansvarliggjort og entreprenørialisert skal de så styre seg selv innenfor et statlig garantert rammeverk av lov og orden. Det er nettopp her entreprenørenes praktiske leveregler, deres etikk, kommer inn. Entreprenørialiseringen kan altså like gjerne forstås som en re-arrangering av statens makt som statens faktiske tilbaketrekning.

Dette er særdeles godt politisk håndverk, for staten selv vil aldri kunne ha nok av den type informasjon som kan sette den i stand til å vurdere ethvert mikro-event i et fritt markedssamfunn. Kun individuelle økonomiske aktører besitter informasjon og kunnskap nok av den typen som tillater dem ´å se muligheter og gjøre noe med dem!´, som det heter i OECDs innovasjonsmeldinger. Slik blir hver enkelt entreprenørs øyne til denne politiske maktens egne. Og det er dette styringstekniske grepet den filosofen og den politiske analytikeren Michel Foucault mot slutten av sitt liv identifiserte som ´nyliberal´ regjeringskunst.

Hvordan skal vi forstå begrepet ´nyliberalisme´, rent bortsett fra at det har tjent som et samlende blockbuster-begrep for den politiske venstresiden det siste tiåret – et tegn på nær sagt alt som er galt med verden?

Vel, nyliberalismen er noe langt mer enn en ideologi. Nyliberalismen er en smart, kalkulert og kunnskapsbasert styringsteknikk som baserer seg på markedets absolutte forrang. For de nyliberale, eller kanskje heller avansert liberale, vestlige regjeringer er det markedets sannheter som legger premissene for politikken. Slik endres den virkelighet den politiske makten er satt til å svare til. Den avanserte liberalismen har snudd opp ned på forholdet mellom marked og samfunn: i dag legges det opp til at samfunnet skal tjene markedet, ikke omvendt.

Det som gjør det vanskelig for liberalister og marxister å gripe denne maktformen, er at den skiller seg fra simpel dominans. Denne maktutøvelsen er indirekte og positiv, i den forstand at den søker å gi retning til begjær, viljer og produktive virksomheter. Den forsøker nettopp ikke å knuse befolkningers evne til å handle, tvert imot: den anerkjenner denne og utnytter den til sine egne formål. Slik blir unge aspirerende entreprenørsjelers personlige engasjement og entusiasme til noe den politiske makten ønsker hjertelig velkommen, og som den smilende lar seg avbilde ved siden av.

Jeg kommer til å tenke på den direktesendte debatten om økonomisk politikk på NRK1 nå sist stortingsvalg. Programlederen stilte dette spørsmålet til Erna og Jens: – Hva skal vi leve av i fremtiden? Solbergs svar var forglemmelig, men hun korrigerte seg selv i overensstemmelse med Stoltenbergs entusiastiske og skoleguttaktige svar bare dager etter valgseieren. Hva svarte han så? – Det er IKKE opp til oss politikere å bestemme! Det skal tusenvis av gründere fortelle oss!!!

Hva betyr dette? Ser man bort fra den demokratiserende retorikken, betyr det enkelt og greit at gründere og entreprenører er tenkt å spille rollen som små økonomiske mikro-sensorer, opportunistiske og risikovillige markedssatelitter, selvgående menneskelige vekst-detektorer, som muliggjør en fleksibel økonomisk styring på avstand. Det er lov å la seg imponere av mindre.

Men hva så med kunsten og med kunstnerne? Jeg er ingen kunsthistoriker og heller ingen fremtidsforsker, men er det vel ikke usannsynlig at den avgjørende salgsdimensjonen vil tvinge frem mer opportunisme og mer kunst som det umiddelbart finnes et marked for? Så kan man minne om at en Friedrich Nietzsche, Nick Drake og en Vincent van Gogh alle sto trygt plassert bakover i sin egen samtids rabatthyller. Kunstnerisk utvikling tar ofte tid og samtidens horisont er ofte begrenset. Kanskje vil man oppleve færre verker som oppleves tatt ut av tiden.

Jeg tror at etter hvert som kunstfeltet omreguleres og omarrangeres vil det oppstå forretningsmuligheter for nye gallerister, den typen som over tid kan tilby kunstnere beskyttelse vis a vis markedet og som er villig til selv å ta ansvar for den hverdagslige økonomisk-administrative delen av virket.

Jeg tror at det vil oppstå enda sterkere etterspørsel etter nye praktisk-tekniske ferdigheter (´know how´) som kan ta unge entreprenørkunstsjeler oppover og fremover i markedets mulighetsrom. Mer coaching og nordamerikansk achiever-psykologi for unge norske samtidskunstnere, altså, også for de negasjonsorienterte.

Kunstnere vil begynne å ligne individualiserte markedsspillere og vil nok i enda større grad enn før settes opp mot hverandre i rivaliserende konkurransesituasjoner, der alle ønsker å fremstå som suverene vinnere. Det vil oppstå nye former for fremmedgjøring og skuffelsesrelaterte erfaringer. Forbrukerne har ikke nok penger til at alle, som vi sier i det motiverte næringslivet, kan ”bli best!”

Og parallelt med at den amerikanske suksessmyten penetrerer også kunst- og kulturfeltet, vil narsissismen vokse seg høy og mørk. Den avansert liberale regjeringskunsten muliggjør slik sett at fortidens borgerlige melankoli sakte men sikkert transformeres til fremtidens småborgerlige misantropi.

Innlegget er en forkortet og bearbeidet versjon av et innlegg som ble holdt på Kunstnernes Hus under lanseringen av Norsk Kunstårbok 2014, og ble publisert i Klassekampen 5. februar.