Positiv og kritisk sosiologi: ja takk, begge deler?

I sin kommentar til min kritikk av norsk sosiologi i Morgenbladet 3. august tar Nicolay Borchgrevink Johansen (heretter NBJ) opp flere momenter. De som omhandler norsk rettssosiologi og kriminologi, skal jeg la ligge, da de hovedsakelig underbygger min tese om den kritiske sosiologiens sterke posisjon i Norge og de uheldige konsekvenser dette har. Jeg skal heller kommentere de momentene som inneholder kritikk av min kritikk av den kritiske sosiologien og mitt alternative rammeverk for en positiv sosiologi. (1)

Kritisk sosiologi og gullaldersosiologi

NBJ kritiserer meg for å forveksle gullaldersosiologi med kritisk sosiologi fordi jeg i en artikkel fra 2013 påpeker den nære koblingen mellom de to. Gullaldersosiologien er et historisk avgrenset faglig-politisk prosjekt som lå til grunn for etableringen av norsk sosiologi i perioden 1950-1970, og må ifølge NBJ «skjelnes fra» kritisk sosiologi, som er et mer generelt og teoretisk orientert rammeverk for sosiologisk forskning. Jeg er enig med NBJ i at det er viktig å skille mellom kritisk sosiologi og gullaldersosiologi.  Men forholdet mellom dem er mye tettere enn NBJ legger opp til:

• Det kritiske rammeverket kan i større eller mindre grad ligge til grunn for sosiologisk forskning. Og det er liten tvil om at det lå til grunn for gullaldersosiologien, som nettopp handlet om å forske på de som falt utenfor eller ble negativt berørt av den sosialdemokratiske samfunnsordenen som ble reist i de første etterkrigsårene.
• Selv om funksjonsbegrepet var viktig for gullaldersosiologene, som NBJ påpeker, ble det gitt en konfliktteoretisk (kritisk) – ikke funksjonalistisk (positiv) – form. Gullaldersosiologene ville i god kritisk ånd avdekke det fremvoksende norske velferdssamfunnets «latente dysfunksjoner»: avsløre dets skyggesider.
•  NBJ har rett i at gullaldersosiologien ikke har hatt monopol på kritisk sosiologi i Norge. Men både 68’ernes marxisme og Ironigenerasjonens poststrukturalisme/postmodernisme har langt på vei havarert både faglig og politisk. Dermed står gullaldersosiologien igjen som den legitime formen for kritisk sosiologi. Dette ser vi tydelig i dag. For hva annet kjennetegner vel dagens norske samfunn enn utforskningen av sosiale problemer, altså gullaldersosiologiens «problemorienterte empirisme»?

Positiv eller kritisk sosiologi eller begge deler?

Det jeg oppfatter som NBJs mest sentrale kritikk, er at jeg etter å ha kritisert den kritiske sosiologien for å være ensidig elendighetsorientert lanserer en alternativ positiv sosiologi som «lar pendelen svinge for langt i motsatt retning». Ifølge NBJ må det kritiske og positive heller kombineres i en samtidsforståelse som «både tar hensyn til velstanden og friheten på den ene siden, og fattigdommen og ufriheten på den andre». 

På dette punktet er jeg delvis uenig. Rett nok er jeg prinsipielt enig i at det er et ideal å kombinere det positive og kritiske med henblikk på å gi en mest mulig balansert – objektiv – fremstilling av det samfunn eller den sosiale praksis man som sosiolog legger under lupen.

Allikevel vil jeg argumentere for at slik situasjonen nå er i norsk sosiologi, trenger vi en positiv sosiologi som rendyrker studiet av vellykket sosial organisering. Min begrunnelse er som følger:

1) Det følger spesialiseringsgevinster med kun å analysere ett aspekt ved samfunnet. Ingen kan gjøre alt. Ved særlig å fokusere på det som fungerer godt, gir en positiv sosiologi dypere og mer systematisk innsikt i samfunnets muligheter.

2) Den positive sosiologien har historien på sin side. Det norske samfunnet har utviklet seg så positivt i etterkrigstiden at for å være på høyde med samfunnsutviklingen og samtiden, trenger vi en positiv sosiologi som både kan beskrive og forklare den norske modellens suksess.

3) Den kritiske sosiologien står så sterkt i Norge at det trengs kollektiv intellektuell handling i form av et eksplisitt sosiologisk motprosjekt for å utfordre dens perspektiver og konklusjoner og slik oppnå den balansen NBJ etterlyser. Uttrykt «dialektisk»: Veien fra A (kritisk sosiologi) til B (balansert sosiologi) går via C (positiv sosiologi).

4) Og endelig vil en positiv sosiologi gjennom å løfte frem nye perspektiver og skape debatt om de store spørsmålene i faget og samtiden kunne bidra til å styrke og vitalisere et fag preget av en viss rutinisering av den gullaldersosiologiske karisma. Ikke minst vil den kritiske sosiologien ha godt av en utfordrer.

Fra Solstad til Kafka

La meg avslutte med å kommentere noe annet NBJ tar opp: den påfallende mangelen på interesse for positiv sosiologi blant norske sosiologer. Jeg tror ikke den skyldes at jeg forveksler gullaldersosiologi med kritisk sosiologi, som NBJ synes å hevde, men den institusjonelle og intellektuelle arven fra tre generasjoner kritiske norske sosiologer. Uansett opphav er det for min egen del nærmest uforståelig at ikke flere norske sosiologer griper den intellektuelle utfordringen det er å analysere den norske samfunnsmodellens suksess.

I møte med denne massive likegyldigheten er det fristende å velge en Solstad-strategi: «Det er allikevel umulig. Jeg må vekk herfra» – altså droppe hele prosjektet. Jeg har i stedet valgt en Kafka-strategi: «Det er allikevel umulig. Men jeg blir her» – altså ikke gi meg tross motvillige omgivelser.

Derfor gleder det meg at på tross av en viss uenighet, er NBJ og jeg enige om det viktigste: at den kritiske sosiologien står sterkt i Norge, at den gir et for ensidig pessimistisk bilde av et tross alt velfungerende norsk samfunn, at det derfor er behov for en positiv sosiologi som tar for seg det som fungerer, og at denne må balanseres med kritiske analyser for å unngå en tilsvarende ensidighet bare med motsatte fortegn. Dette er altså en «familieuenighet».

Så var jeg ikke helt alene allikevel.

Noter

1: Flere av de nyanseringene og utdypningene NBJ etterlyser har jeg for øvrig allerede nylig foretatt i en programartikkel om positiv sosiologi i Tidsskrift for samfunnsforskning (3/2018)