En kritisk vending

Samfunnsvitenskapen har låst blikket på problemer og forfall, hevder Gunnar Aakvaag i Morgenbladet 3. august. Da får faget problemer når alt går så meget bedre. Men er løsningen å stake ut en motsatt retning?

Gunnar Aakvaag har kritisert samfunnsvitenskapen på lignende vis i snart et helt tiår. Han har etter min oppfatning gode poenger på «mine» områder, kriminologi og rettssosiologi, men lar pendelen svinge for langt i motsatt retning. Før jeg presiserer mine egne perspektiver på spørsmålene Aakvaag reiser, vil jeg kort oppsummere noen av Aakvaags tidligere poenger.

Aakvaags opprør

I 2012-boken «Frihet – et essay om å leve sitt eget liv» gjør Aakvaag seg til talsmann for en sosiologi som i større grad tar inn over seg velstandsutviklingen og den frihet spesielt den norske befolkningen opplever i dag. Han kaller det en «liberal» og «positiv» sosiologi. I en tidsskriftsartikkel i 2013  presiseres kritikken av sosiologifaget til «gullaldersosiologien». Aakvaag kritiserer det han:

… oppfatter som fem grunnleggende svakheter ved norsk gullaldersosiologi: mangelen på samtidsdiagnostiske ambisjoner, en (implisitt) utdatert samtidsdiagnose, elendighetssosiologisk ensidighet, frihetens fravær og bio-ignoranse. Jeg argumenterer for at dette er svakheter som gjennom intellektuell stiavhengighet fortsatt produserer en god del kognitivt dysfunksjonell atferd hos dagens norske sosiologer.

Det skortet ikke på svar fra de mer etablerte i lauget. Professor Roar Hagen ga en slags tilslutning (Klassekampen 3.12.2013), men ellers var de fleste avvisende til Aakvaags utspill. Professor Marianne Nordli Hansen fra UiO var kritisk til at sosiologien skal lage «store fortellinger» og må forankre sin virksomhet i empiriske studier. Om noen fortelling skiller seg ut, mener hun det må være at vår tid preges økende skiller mellom folk og elite (KK 9.12.2013).

(...) Aakvaag gjør seg til talsmann for en sosiologi som i større grad tar inn over seg velstandsutviklingen og den frihet spesielt den norske befolkningen opplever i dag

Thomas Mathiesen, selv en «gullaldersosiolog», stilte seg uforstående til påstanden om at norsk sosiologi skulle være så veldig kritisk, samtidig som det er nok av ting å være kritisk overfor. Dag Østerberg, erklærte seg som tilhenger av å tenke store sammenhenger, men tilsluttet seg Nordli Hansens «fortelling» og fremhever klassebegrepets fortsatte betydning (KK 14.12.2013).

Samme dag uttalte Ottar Brox at all samfunnsvitenskap må være «kritisk». I et lite leserinnlegg, også samme dag, satte professor Per Otnes debatten i relieff, med en frekk liten kommentar der han blant annet demonstrativt gjespet av Aakvaags bok. 

Bærerne av den samfunnsvitenskapelige arv kan således ikke sies å støtte Aakvaag, verken i hans beskrivelse av samfunnsvitenskapens tilblivelse/historie eller i hans beskrivelse av den nåværende tilstand. I hvilken grad er kritikken relevant for kriminologien og rettssosiologien? Jeg vil fremføre seks momenter i sakens anledning.

1. Aakvaag forveksler gullaldersosiologi med kritisk sosiologi

Kritikken Aakvaag fremfører er bare delvis treffende hva gjelder «gullaldersosiologien». I boken hans, sikter han mer tydelig mot den såkalt «kritiske sosiologien». Og selv om dagens sosiologi i Norge er preget av begge deler, må disse opphavene skjelnes fra hverandre. Kritisk sosiologi er en teoretisk informert praksis innenfor samfunnsvitenskapen. Gullaldersosiologien var empirisk i sin karakter og i den grad den var teoretisk orientert ble den i stor grad skrevet i et funksjonalistisk språk.

Den kritiske sosiologien er etter mitt syn nokså treffende beskrevet av Aakvaag selv om han er litt gjerrig i sin omtale. Det er tross alt bedre med en refsende samfunnsvitenskap enn en jubelgren.  

2. Sosiologi er mer enn kritisk sosiologi

Aakvaag fikk ikke gehør for at den store fortellingen i sosiologien er (for) kritisk og preget av elendighetsbeskrivelser. Hvis han hadde avgrenset seg til å ta for seg den «kritiske sosiologien» ville argumentet stått sterkere. Selv om sosiologien i stor grad er empirinær, vil alle systematiske fremstillinger av samfunnsmessige fenomener mer eller mindre eksplisitt formidle en «fortelling» om vår samtid. Og dette kommer særlig tydelig fram innen den såkalte kritiske tradisjonen.

Aakvaag fikk ikke gehør for at den store fortellingen i sosiologien er (for) kritisk og preget av elendighetsbeskrivelser. Hvis han hadde avgrenset seg til å ta for seg den «kritiske sosiologien» ville argumentet stått sterkere

3. Rettsosisologien og makten

Jeg vil gi Aakvaag rett i at rettssosiologien mer eller mindre uforvarende formidler en dystopisk samtidsfortelling, der man kommer til å fornekte velferds- og «frihetsrevolusjonen».

Problemet for norsk rettssosiologi er at den i stor er grad er irrelevant for norsk offentlighet og produserer lite troverdige beskrivelser av rettstaten. Rettssosiologien har stort sett definert seg som jussens irettesettende fetter: man skal hele tiden minne jussen og rettsstaten på dens utilstrekkelighet. Rettsstaten omtales ofte som en hul forsikring som kamuflerer de reelle maktforhold. Mathiesen, som for øvrig fortjener en statue, skriver for eksempel i den mange ganger reviderte boken «Retten i samfunnet», at likhet for loven er en illusjon, uten å antyde hva alternativet skulle være. Tilsvarende er velferdsstaten et ferniss. I 1970 lanserte de den gangen unge kritiske jurister og sosialarbeidere boken «Myten om velferdsstaten».

I norsk rettssosiologi er det langt mellom arbeider som bidrar til den store europeiske samtalen om (retts-)statens utvikling (som kretser omkring forfatterskapet til Habermas). I stedet stiller man seg utenfor under det venstreorienterte mottoet «tvers igjennom lov til seier». Loven er underordnet, politikken er alt.

4. Kriminologien ved endestasjonen

Aakvaag har muligvis enda mer rett i sin kritikk, om ikke i sin løsning, på kriminologiens område. To typer innvendinger kan rettes mot den kritiske tradisjonen i kriminologien. For det første som over, hva slags fortelling leveres om vår samtid? I samfunnsvitenskapen er kriminologien kanskje mest kjent via navn som Nils Christie, David Garland, Jock Young og Loic Wacquant. Spesielt de to siste formidler sterkt kritiske, i realiteten venstrevridde perspektiver på samfunnsutviklingen, der velstandsøkning og frihet spiller en underordnet rolle.

Den andre innvendingen er at de mer hverdagslige empiriske studiene som gjøres innen kriminologien opererer innenfor de elendighetsparadigmer som den kritiske sosiologien representerer. I elendighetsparadigmet låser forskerne seg til enkelte fortellinger, som bidrar til å lukke forskningsfelt, hvor ny forskning blir mer truende enn ønskelig.

Noen eksempler: Prostitusjonsforskningen bidro med avgjørende innsikter i underverdenen og slo bena vekk under myten om «den lykkelige hore». All ære til Finstad og Høigård for deres unike bedrift på dette feltet. Samtidig var det ikke slik at deres store verk «Bakgater» førte til mer forskning på dette feltet. Snarere var det slik at det sa stopp fra den kritiske kriminologien. Da de kritiske kriminologene tok for seg gatenarkomane, fikk vi en banebrytende studie av rusmisbrukere som ofre for et strengt og urettferdig system. Deretter sa det igjen bom stopp.

Forskning skal være åpnende. Det har ikke den kritiske kriminologien vært. Bøker blir sannheter mer enn plattformer for videre forskning. Og de versjoner som er blitt etablert, tjener det samme settet med politiske formål, de passer inn i en eller flere til dels venstreradikale kritikker av samfunnslivet.

Aakvaag har muligvis enda mer rett i sin kritikk, om ikke i sin løsning, på kriminologiens område

5. Akademisk kritikk

Både rettssosiologien og kriminologien kaller seg kritisk. Hva skulle vi ellers vært, spør Brox. Men han glemmer at ordet «kritisk» finnes i flere betydninger. Tradisjonelt skjelner vi mellom «samfunnskritisk», gjerne framført fra et venstreradikalt ståsted, og et «kantiansk» kritikkbegrep.

Det kantianske begrepet innebærer at man er diskuterende overfor det temaet man har foran seg, det ligger i det vi alminneligvis forstår som vitenskapelig metode og dynamikken i forskerfellesskap. I et vitenskapelig fellesskap binder man seg til en form for sannhetssøken og stoler på at fellesskapet som helhet produserer kunnskap til beste for alle.

For den kritiske kriminologien betyr imidlertid kritikk noe annet, det innebærer en eller annen form for samfunnskritikk, helst fra venstresiden. Dette kan man se på mange områder: Kritiske kriminologer skjelner ofte ikke mellom hva som er faglig virksomhet og hva som er politisk virksomhet.

Symptomatisk i så henseende er det at det internasjonalt sett store kriminologiske miljøet i Oslo, ikke har et eget fagtidsskrift. Det er ikke slik at all norsk kriminologi er av den såkalte «kritiske» sorten, men den er såpass dominerende at fraværet av en indre arena for vitenskapelig utveksling er påfallende og i det minste delvis må tilskrives denne. Og tidsskriftet som en gang preget faget, Materialisten, hadde uklare grenselinjer mot AKP(ml).

6. Kritisk distanse

Aakvaag forsøker å stille en diagnose på vår samtid med utgangspunkt i begrepet frihet, og hevder at sosiologiens problem er at den er forankret i venstresidens samfunnskritikk. Kriminologene kan her kjenne sin besøkelsestid, og bidra til en samtidsforståelse som både tar hensyn til velstanden og friheten på den ene siden, og fattigdommen og ufriheten på den andre.

Jeg gjorde selv et slikt forsøk i 2015. Med boken «Det nyliberale janusansikt – straff i frihetens tid», tegnet jeg opp et bilde av samfunnsutviklingen som både skulle romme velstandsutviklingen og den stigende bruken av straff og straffelignende virkemidler vi har sett i perioder.

Bildet var verken negativt eller positivt. Løsningen på den kritiske samfunnsvitenskapelige problem kan ikke være å kompensere for den med en motsatt politisering av feltet. Løsningen må være å gjøre seg blindflekkene bevisst og løfte samfunnsvitenskapens metodiske og teoretiske refleksjonsnivå.

En kritisk sosiologi i kantiansk forstand krever at man holder seg med en terminologi som ikke er viklet inn samtidens politiske språk

En forutsetning for å bedrive kritisk virksomhet i kantiansk forstand, må nødvendigvis være at man lager en distanse til fenomenet man ønsker å studere. Å legge vekt på frihet lyder unektelig positivt og det resonnerer med mange samtidserfaringer for de fleste. Men det er også et ord sammenfiltret med vår tids selvforståelse.

En kritisk sosiologi i kantiansk forstand krever at man holder seg med en terminologi som ikke er viklet inn samtidens politiske språk.