Tekst av: Lise Widding Isaksen, Margunn Bjørnholt, professorer i sosiologi, Universitet i Bergen. Masterstudenter i Sosiologi, Universitetet i Bergen: Mathilde Haugland, Tonje Holmås, Linh Nguyet Nguyen, Ingrid Vågen Spidsø og Siri Rasmussen.
Samfunnsforskere står overfor store utfordringer når det gjelder å bruke og utvikle teoretiske verktøy som er anvendelige og fruktbare i fortolkninger av hvordan pandemien har endret og utfordret samfunnets grenser, kulturer og strukturer.
Flere av de tema som pandemien har aktualisert er knyttet til sosiologiske felt som migrasjon, mobilitet, sosiale nettverk, hverdagslogistikk (skole, barnehage, sykehjem) romlige reguleringer (avstand), sosial ulikhet relatert til helse, bolig, kjønn og etnisitet, forhold mellom generasjoner, familierelasjoner, vold i nære relasjoner, marginalisering, ensomhet, sosialt samhold, sosial tillit, integrasjon og forholdet mellom sosial og naturlig tid.
Bakgrunn for analysen
Våren 2020 initierte Lise Widding Isaksen og Margunn Bjørnholt ved Sosiologisk Institutt på UiB, en korona-stafett på sosiologen.no. Stafetten oppfordret norske sosiologer til å diskutere aktuelle og relevante fenomen som dukket opp i pandemien ved å ta i bruk sosiologisk tenkning og teori.
I korona-stafetten deltok 15 sosiologer med blogg-tekster om ulike tema; nordisk samarbeid, smittestopp-appen, sjokk-digitalisering, overraskende endringer i kommunikasjons- praksiser, barnehager som ble «totale institusjoner», endringer i rus-relatert kriminalitet, døendes ensomhet, savnet av «den kollektive kroppen», bruk av droner i overvåkning av portforbud i større byer, høflighet og sosial distansering, solidaritet, sosial tillitt og dugnadsånd, nye forståelser av arbeids- og omsorgsbegrepet og nye erfaringer med usikre tider.
I høst bestemte vi oss for å gå videre med sosiologiske analyser, ved å engasjere studenter i post-pandemiske refleksjoner av blogg-tekstene i korona-stafetten.
Studentene som tok emnet SOS 321 Migrasjon, integrasjon og mobilitet, fikk mulighet til dette. Og siden tiltak vi har opplevd under pandemien har lagt vekt på sosio-romlige reguleringer, grenseovervåking og nasjonalstatlig kontroll – framsto bruk av den britiske sosiologen John Urry sitt mobilitets-sosiologiske begrepsapparat som en fruktbar analyse-ramme.
Studentenes refleksjoner
I boken ‘Sociology Beyond Societies: Mobilities for the Twenty-First Century’ (2000) presenterer Urry sin tenkning om mobilitet som en forutsetning for sosiale relasjoner, og knytter mobilitet både til spørsmål om hva et «samfunn» er, hvilke metaforer man bruker om ulike samfunns-fenomen, tid, sanser, tilhørighet, medborgerskap, transport og reising og til utvikling av nye sosiologiske forståelser som passer for det 21 århundre.
Masterstudenter som deltok på SOS 321 valgte hver sin tekst fra korona-stafetten som de ville analysere og diskutere ved hjelp av mobilitets-sosiologiske begrep. Flere av blog-tekstene studentene valgte var skrevet av forskere som var tilgjengelige som samtalepartnere og interesserte i å diskutere tekstene i et før- og etter perspektiv. Seminarene inkluderte derfor flere møter mellom studenter og forskere, og mange gode innspill og kritiske vurderinger av tekstene ble løftet fram.
Masterstudent Mathilde Haugland hadde lest og analysert teksten om De døendes ensomhet av Trude Gjernes og Lise Widding Isaksen. Poenget med teksten var todelt: På den ene siden viste forskerne til aktuelle media-diskurser der bilder av helse-personell i smittevernutstyr lett lokket fram skremmende forestillinger om astronauter i de døendes værelse. På den andres siden viste de til det positive og trøstende aspektet som lå i bruk av digitale hjelpe-midler for å gjøre visuell kommunikasjon mellom alvorlig syke og nær familie mulig. Mathilde hadde selv jobbet på sykehjem under pandemien, og syntes forskere hadde et altfor abstrakt og teknologi-optimistisk syn på situasjonen. For det første sto de ansatte oppe i meget krevende situasjoner. Personalmangel førte til mye stress, og pasientene var ofte ute av stand til å kunne kommunisere verken med personalet eller med pårørende. Bruk av digitalt utstyr gjorde svekkede pasienter forvirret og ulykkelige. Noen skjønte ikke hvorfor de så og hørte sine kjære uten å kunne klemme dem, holde dem i handen eller kjenne varmen fra dem.
Teksten Outsiders i en annerledes tid av Bjørnar Blaalid setter søkelys på rusbrukere under pandemien. Han viser til problemer og sosiale stigma-prosesser som hefter ved rusbrukere i normale tider, og reflekterer over hvilke utfordringer rusavhengige kan stå overfor når lavterskel tilbud stenges og tilgang til narkotiske stoffer blir liten på grunn av stengte grenser. Tonje Holmås jobbet med metaforene i teksten og syntes «outsider»-metaforen fungerte godt, spesielt i en tid hvor de svakeste ble ekstra sårbare. I forskersamtalen med Blaalid ble kjønnsperspektiver på rusavhengiges erfaringer etterlyst. Dermed åpnet det seg et rom for å diskutere samspill mellom rus, seksualitet og vold i nære relasjoner. Stengte lavterskeltilbud kan før til nye sosio-romlige praksiser og bruk av byrommet, noe som kan gjøre kvinner sårbare på andre måter enn menn.
Siri Rasmussen analyserte samme tekst på to andre måter. På den ene siden skapte reduksjoner av tjenestetilbud og nedstengning av vitale markeder store utfordringer for rusbrukerne. Noen «lette» brukere gikk over til «tunge» stoffer som det periodevis var enklere å få tak i, og de mest vanskeligstilte fikk det verrePå den andre siden kan nye sosio-romlige praksiser og andre former for sosialt liv føre med seg positive erfaringer i og med av Covid-19 viruset inkluderte rusbrukere i det store «vi» i samfunnet. De måtte også bruke munnbind, holde avstand, vaske hender og venne seg til en ny hverdag med digitale møter.
I diskusjonen av Sjokkdigitalisering av undervisning, hva skjer med oss lærere? deltok både Linh Nguyet Nguyen og flere av lærerne på Høyskolen på Vestlandet som hadde skrevet bloggen. Linh var opptatt av forskernes analyse av overgangen fra ansikt-til-ansikt undervisning til ansikt-til-skjerm undervisning. Lærerne erfarte pandemiens første fase som en overgang fra fysiske klasserom med tilstedeværende studenter til digitale klasserom med «spøkelsestudenter» (svarte firkanter). Ansikt-til-skjerm undervisningen, etterpå-reflekterte lærerne, brøt ned grensene mellom det private og det offentlige rommet. Man så studenter som lå i sengen mens de hørte på forelesningen («lå på zoom»). Andre, spesielt studenter med minoritetsbakgrunn, kombinerte ulønnet omsorgsarbeid og studier og måtte passe småsøsken mens de hørte på forelesning. Tur-glade studenter kombinerte læring med toppturer og satt på fjelltopper og fulgte forelesninger («superstudenter»). Linh påpekte at analysene hadde et nasjonalstatlig fokus og inkluderte ikke hvordan studenter fra transnasjonale familier fikk sine utdanningsrettigheter påvirket av korona.
Utvalgte barnehager måtte holde åpent for barn med foreldre som ble definert som «samfunnskritisk personale». Alija Sadownik og Åsta Birkeland tok i sin blogg Sekundære tilpasninger under gjenåpning av barnehager utgangspunkt i et barneperspektiv og brukte Erving Goffman sin teori om «sekundære tilpasninger». Goffman hevder at aktører alltid vil kjempe for å få tapte rom tilbake i situasjoner der begrensninger innføres. I forskersamtalen om teksten løftet studentene fra barnas roller som «rebeller» når de definerte reglene etter egne hoder og overså voksnes fortolkninger av kohortreglenes betydning. Ingrid Vågen Spidsø analyserte de nye sosio-romlige praksisene barna skapte i den daglige uteleken. Barns utsagn om at «Erna har bestemt at vi ikke får leke sammen» skaper en interessant tilstedeværelse av politikken og nasjonalstaten i denne teksten.
Som en avslutning på seminaret diskuterte og utdypet Margunn Bjørnholt sitt blogginnlegg Omsorg, arbeid og verdiskaping under korona-pandemien.
Teksten spør om pandemien ville føre til nye vurderinger av arbeid, omsorg og verdiskaping siden de prioriteringene som ble nødvendige under pandemien viste at det er mennesker som er viktigst, og ikke pengeverdier, og at yrker som bidro til å opprettholde og redde liv er de kritiske yrkene som vi som samfunn er avhengige av.
Det reflekteres i at man stengte ned samfunnet og store deler av økonomien, noe som var helt utenkelig når man tenker på hvor sterkt grep økonomisk tenkning og prioriteringer styrer det meste av virksomheten i vårt samfunn til vanlig. Den tidlige fasen av pandemien ga et erkjennelsens øyeblikk der verdien og betydningen av omsorg, og omsorgsyrker kom til syne og viste betydningen av denne kritiske sosiale infrastrukturen. Og når lønnsarbeidet og i perioder også skole og barnehage flyttet hjem, fikk man også et nytt blikk på familien som en buffer for kriser og ikke minst det ulønnede arbeidet i hjemmet som nå måtte utføres samtidig med virksomhet som til vanlig foregår i institusjoner. Disse nye sosio-romlige praksisene og sammenbruddet i hverdags-mobiliteten mellom hjem, barnehage/skole, jobb og andre sosiale aktiviteter, gjorde mobilitetens usynlige tatt-for-gitt status som en bærende sosial struktur mer tydelig.
Et annet, og mer positivt aspekt ved nye sosio-romlige praksiser var stengingen av skoler, barnehager og andre institusjoner. Det førte til redusert trafikk og mindre luftforurensing. Bruk av bilen i henting og levering av barn til barnehager, skoler, SFO og fritidsaktiviteter var en del av familiers hverdagsmobilitet som ble innstilt under pandemien.
Både i møte med pandemien, og med andre og enda større kriser, er det behov for at samfunnsvitere bidrar med teoretiske verktøy og forståelser av hvordan samfunn virker og påvirkes, og hvordan endringer kan skje.
Post-pandemiske sosiologiske refleksjoner
Studentene pekte til slutt på at klima- og miljø aspekter ved koronatiltakene ble viet lite oppmerksomhet i koronastafetten. Vi ser også at opprusting av omsorg og helse får liten plass i planer for gjenoppbyggingen av økonomien etter korona. Omsorg er også fraværende i planlegging og tenkning om «det grønne skiftet». Dette til tross for at slike jobber har lavt klimaavtrykk og dermed allerede er grønne. Den sosiale infrastrukturen som omsorgen skaper er helt kritisk for at vi som samfunn skal klare å gjennomføre de store endringene i produksjon, forbruk og livsstil som klimakrisen krever. Både i møte med pandemien og med andre og enda større kriser er det behov for at samfunnsvitere bidrar med teoretiske verktøy og forståelser av hvordan samfunn virker og påvirkes, og hvordan endringer kan skje.
Studentene syntes det var en god og interessant erfaring å bli få være med i dialoger direkte med tekst-forfatterne. Det ga dem innsikt i ulike måter sosiologene hadde jobbet med tekstene på, og hvordan de tenkte når de gjorde sine valg av teorier og begreper. Før- og etter perspektivet skapte spennende diskusjoner, og det var positivt at også barnas pandemi-erfaringer ble diskutert.
Sett fra forskerne side var det gledelig å lære studentene hvordan sosiologien kan tilby høyst relevante og viktige kunnskaper om aktuelle og hittil ukjente fenomen som Covid-19 pandemien. Og ikke minst var det en inspirerende erfaring å måtte tydeliggjøre ‘hands-on’ kunnskaper som noen ganger tas for gitt i sosiologiske analyser.
En viktig post-pandemisk refleksjon er knyttet til noen av de nye forsknings-spørsmålene som ble snakket fram. Forventningene til hvilke utfordringer som kan løses av digital kompetanse og omsorgsteknologi gjenreiser et kjernespørsmål i forskning om institusjons-omsorgen. Som en av studentene oppsummerte arbeidet med bloggteksten om eldreomsorg i pandemien: menneskers sårbarhet ble tydelig i pandemien. Sosiologer må stille spørsmålstegn ved om digitalt utstyr kan erstatte ‘den varme hånden’ i en kritisk situasjon?
