Sjokkdigitalisering av undervisning, hva skjer med oss lærere?

Hva skjer når undervisningen over natten endres fra å være ‘ansikt-til-ansikt’ til å bli ‘ansikt-til-skjerm’- basert?

Tekst: Kjerstin Sjursen og Kristine Hjelle,
ved barnehagelærerutdanningen, Høgskulen på Vestlandet

Torsdag 12.3.2020 kl.09.00 begynte dagen på HVL med obligatorisk studentaktiv læringsøkt. Barnehagelærerstudentene skulle ha fremlegg i et tverrfaglig arbeidskrav i grupper, med tilbakemelding fra opponentgrupper. Stemningen i klasserommet var litt nervøst, men optimistisk og med god driv. På et tidspunkt snudde det. Noen hadde lest på HVL sine nettsider at alle måtte forlate skolen, gå hjem og vente på mer informasjon. Grunnen var COVID 19, og smittefare. Dette var det siste møtet med studenter i grunnutdanningen i barnehagelærerutdanningen «ansikt til ansikt» i vårsemesteret 2020.

Kravet om å drive læringsarbeid på digitale plattformer var angstfylt og nesten uoverstigelig for en av oss, som godt voksen, med dårlig selvbilde når det gjelder digital kompetanse. Den andre av oss, med tro på egne ferdigheter, hadde litt mer erfaring med digitale verktøy. Hun gruet seg likevel til synkron undervisning på nett fordi det var ukjent. Situasjonen var krevende for oss, men det var ingen vei utenom.

Etter å ha fått beskjed om at undervisning på campus ble avlyst gjorde vi en liten spørreundersøkelse, for å finne ut hva studentene i en klasse ønsket seg fra lærer fremover. De fleste ønsket seg minst mulig obligatoriske fremmøter og innleveringer. Å treffes synkront på digital plattform var ikke et ønske som ble sterkt fremmet. Dette ble da en mulighet til å utsette det «skumleste». Vi prøvde ut asynkron kontakt med denne klassen, men etter tre uker kom det frem at studentene hadde endret innstilling. De kom med et ønske om undervisning på Zoom. Vi tolket denne tilbakemeldingen fra studentene som ønske om, eller et savn etter, relasjoner og opplevelse av felleskap. Kanskje ble det en ensom affære å høre på forhåndsinnspilte forelesninger i enerom? Også vi lærere savnet samspill med studentene, og det å “gjemme seg” fra synkron undervisning fant vi etter hvert lite konstruktivt for lærerarbeidet.

Kvalifisering – sosialisering – subjektivering i digitale klasserom

Biesta (2002, 2011) anser det sosiale fellesskapet som sentralt for læring, og er opptatt av relasjonens betydning for læringen som noe mer enn hjelpemiddel i å tilegne seg ny kunnskap, teorier og begreper. Han skildrer utdanningskontekster og hvordan disse påvirker flere sider ved menneskelig samhandling. Kvalifisering, som handler om å tilegne seg ny kunnskap og ferdigheter, er ifølge Biesta (2011) kun ett av utdanningens formål. Sosialisering handler om hvordan en blir en del av en større enhet med bestemte verdier og holdninger, på bakgrunn av kulturelle tradisjoner. Subjektivering, som Biesta (2011) hevder er den mest sentrale dimensjonen, kan forstås akkurat som det motsatte av sosialisering og knyttes til noe som forstyrrer og utfordrer det etablerte. Subjektivering åpner for å konstruere seg selv som subjekt, og ikke bare reprodusere verdier og praksiser. Her åpnes det for å utfordre det etablerte samfunnet, eller institusjonen, og dets verdier.

Vår digitale kompetanse utvikles ved kvalifisering, sosialisering og subjektivering 

Teknisk kompetanse kan forstås som spørsmål rundt programvare, kommunikasjonsplattform og tilgang til datautstyr. Det å bruke god kameravinkling for å unngå og kommunisere med ansiktet vendt bort fra kamera, noe som oppstår når webkameraet ikke er festet på den skjermen man ser på, kan forståes som teknisk kunnskap. Ifølge Biesta (2011) tilegnes slik kunnskap gjennom kvalifiseringsprosess. Vi kvalifiserte oss ved å delta på zoom-kurs, og lærte om funksjoner som share screen, break-out-rooms, polls og virtuell bakgrunn. Gjennom prøving og feiling gikk etter hvert også gjennomføringen bedre. Var det problemer med lyd, så gikk det raskere og raskere å løse problemet, og knappen for «mute» var plutselig ikke lenger en snubletråd som kunne velte hele undervisningen på Zoom.

Vi sosialiseres inn i digitaliserte samspillsformer som åpner for at vi får se inn i de private hjem.  Vi har alle sett “ikke-planlagte” innslag av mer eller mindre komisk art. Ett eksempel er justisministeren som holder planlagt pressekonferanse i ikke planlagte Fila- slippers. Vi sosialiseres inn i ulike digitale klasserom mer bevisst nå.  Vi ønsker tross alt å fremstå som profesjonelle lærerutdannere på vårt kjøkkenkontor.

Selv om dagens studenter har vokst opp med internett og mobiltelefoner, og de fleste lever “et online liv” med forholdvis stor mestringskompetanse, så var det få studenter som deltok aktivt i zoomundervisingen. Noen studenter var til stede og deltok, men overrakende mange hadde svarte skjermer og vi tenker at de muligens ikke var til stede. Det kunne kjennes ut som “spøkelses-deltakere”.  For å fremme studentens deltakelse la vi til rette for at de skulle bruke chat-funksjonen. Selv om dette var forhåndsannonsert via Canvas, erfarte vi faglærere at det bare var et fåtall av studentene som var aktive når undervisningen pågikk. De studentene som deltok aktivt derimot, påvirket oss positiv. Dette ga oss energi og mestringsglede.

Vår subjektivering i de digitale klasserom ble påvirket av studentens deltakelse. Etter hvert fikk vi større og større tro på egen teknisk kompetanse. Trygghet i både digital kunnskap og i det relasjonelle ga vilkår for å prøve ut flere av virkemidlene som var tilgjengelig.  Vi reflekterte nå over hvordan vi ville posisjonere oss i Zoomøktene. Ville vi vise en hvit vegg, oppvask på kjøkkenbenken, eller kunst på veggen? Kommunikasjonen vår som i begynnelsen var, “unnskyld, håper dere har tålmodighet med oss” endret seg til et mer selvsikkert “velkommen til undervisning!” Vi hadde nå klare ideer om faglig og profesjonell målsetning med undervisningen vår.

Gjennom refleksjon over det vi har vært gjennom denne våren, har vi kommet frem til at vi lærere trenger teknisk kompetanse, som inkluderer innsikt i digitale verktøys muligheter for interaksjon og kommunikasjon. Vi trenger og kunnskap om egne og studenters forutsetninger knyttet til den digitale verden.  Vi erfarte en synergieffekt mellom teknisk kompetanse og det sosiale felleskapet, der aktive studenter ga fart i subjektiveringsprosessen vår.

I lys av subjektivering, der subjektet selv kan påvirke og skape endringer, har det i løpet av ca. 12. uker skjedd et lite mirakel.  Vi har vært gjennom et digitaliseringssjokk, og sjokket har ført til et bedret digitalt selvbilde.  Studieåret 2020/2021 starter med planlegging for undervisning både på campus og i digitale klasserom. Erfaringene våre åpner nå opp for muligheter for å lage en faglig bro mellom campusbasertundervising og digitale økter. Digital undervisning settes nå inn i en større profesjonell helhet, og åpner for en kvalitativt bedre utdanning for studentene.  Med økt digital kompetanse frigis energi til å tenke at man kan drive læringsarbeid på ulike plattformer som kan komplementere hverandre. Dette gleder vi oss over. Selv om vi kommer styrket ut, så tenker vi fortsatt; vi vil ha ferskvare, ekte kjøtt og blod, latter og fine fjes med ekte smilerynker!

 

Litteraturliste:

Biesta, G.J.J. (2002) Beyond Learning. Democartic Education for a Human Future. Colorado: Paradigm.

Biesta, G.J.J. (2011): God utdannelse i målingens tidsalder – etik, politik, demokrati. Forlaget Klim.