Om fremtiden for norsk sosiologi og institusjonene i arbeidslivet

Av: Mads Skauge og Stian Bragtvedt, begge stipendiater ved Nord universitet i Bodø.

MS/SB: Vi vil starte med å spørre deg om hvordan du fanget interesse for sosiologi som studieobjekt?

SS: – Mitt valg av samfunnsvitenskap og sosiologi som arbeidsfelt kom til litt tilfeldig. Jeg var lenge nysgjerrig på mange ting, og kunne fort havnet i et annet fagfelt som for eksempel økonomi eller realfag, som begge er fag jeg har studert. Min interesse for arbeidslivssosiologi og organisasjonsteori, oppstod mer eller mindre der og da under min studietid ved Universitetet i Oslo (UiO). Det var ikke slik at en akademisk karrierevei stod spesielt klart for meg, det var snarere slik at veien ble til mens jeg gikk, forteller Seierstad.

Hvordan vil du beskrive deg selv som sosiolog tematisk sett?

– Magisteravhandlingen min fra 1965 tok for seg sosiopolitiske vilkår for økonomisk vekst rundt om i verden. Denne tematikken er muligens en rød tråd gjennom min forskning. Siden ble det norske mikro- og makroforhold som opptok meg, blant annet inspirert av Brox sine arbeider. Det ble den organiserte norske kapitalismen som ble mitt hovedtema. I hovedsak er det disse to trådene som har fulgt meg gjennom alle disse årene. Jeg var med på to utgaver av Det Norske Samfunn (1968 og 1975) hvor jeg tok for meg arbeidslivsinstitusjonenes betydning for det norske samfunnet.

– Den tidlige norske sosiologien var orientert mot sosialpolitikk og utsatte grupper i samfunnet. Aksjonsforskning hørte med i denne orienteringen. Arbeidslivsforskningen i Norge kom tidlig i gang, med inspirasjon fra Sverre Lysgaards bok Arbeiderkollektivet, og med Einar Thorsruds aksjonsforskning rettet mot arbeidslivet fra sekstitallet av. Arbeiderkollektivet er for øvrig fortsatt et svært aktuelt verk som jeg fremdeles ser på som en nøkkel til arbeidslivssosiologien, forklarer Seierstad.

Du har jobbet både ved Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), ved UiO og som forsker på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), før turen gikk til Bodø. Hvordan tror du miljøene ved de ulike institusjonene har ledet vei for og preget forskningen din?

– De ulike fagmiljøene jeg har oppholdt meg i har gitt anledning til å skifte mellom makro- og mikroorientert forskning, og deltakelse i aksjonsforskning. I Bodømiljøet har jeg fått høve til å fordype meg i nordnorsk næringsliv og arbeidsliv. I tillegg har jeg beholdt en interesse for samfunnsforhold på nasjonalt og internasjonalt plan.

Hvordan vil du beskrive de grove trekkene i utviklingen av arbeidslivsforskningen i Norge fra du startet som ung forsker på 1960-tallet?

– Siden den gang har mange samfunnsfaglige miljøer kommet til når det gjelder arbeidslivsforskning, både i Oslo, Trondheim og Bergen, og ved andre akademiske institusjoner. Arbeidslivsforskningen har vært tverrfaglig med deltakelse av både økonomer, sosiologer, statsvitere og psykologer, og har en bredde og kvalitet som bidrar til en opplyst samfunnsdebatt, sier Seierstad.

Hvordan ser fremtiden ut for det kapitalistiske arbeidslivet?

– Framtida for det kapitalistiske arbeidslivet er uviss. Det er fare for at arbeidet «prekariseres» i form av midlertidige jobber, utrygghet og arbeid på korte oppdrag, eller som innleid arbeidskraft. Dette fører til motkrefter mot et godt arbeidsliv: lavere tillit mellom partene, mindre faglighet, mindre autonomi og mindre medvirkning. Hektisk rutinearbeid er det ikke slutt på og mange har ikke den autonomi og den mulighet for daglig medvirkning som det er målsettinger om, understreker Seierstad.

– Arbeidslivet står videre sentralt når det gjelder hvordan inntekter fordeles i samfunnet, og prosesser som skaper sosiale forskjeller har forsterket seg. Klasseskillene oppfattes ikke som rettferdige og større ulikhet fører dessuten til at etterspørselen svekkes, økonomien stagnerer og sysselsettingsproblemer oppstår. De tiltagende forskjellene skyldes i stor grad at markedskonkurransen har endret karakter fra pris- til produktkonkurranse. Avanserte storbedrifter tar ut høye profitter i globale markeder, forklarer forskeren.

– Fagbevegelsen har få virkemidler som kan settes inn for å holde ulikheter som skapes i produktmarkedet nede. Derigjennom svekkes fagbevegelsen i mange vestlige land. Dette skjer rett nok på svært ulike måter i ulike land, og det viser at det er mange og sammensatte faktorer som innvirker på oppslutningen om fagbevegelsen, utdyper Seierstad.

Hvilket inntrykk har du av norsk sosiologi som premissgiver for forståelsen av samfunnet? Hvilke hovedutfordringer står faget overfor?

– Samfunnsforskningen hører med i den selvrefleksjon som demokratiske samfunn stadig bør ha gående. I Norge har den spilt en slik rolle i flere tiår. Jeg savner imidlertid en mer mangfoldig samfunnsforskning hvor også aksjonsforskning har en viktig(ere) plass. Aksjonsforskning innebærer at forskere deltar i ulike former for utviklingsarbeid. Denne typen forskning har det til felles med akademisk grunnforskning at den gjerne er tidkrevende. Dette passer lite med oppdragsforskningens korte tidsfrister og dagens finansieringsmodeller i akademia.

– Det bør bli mer rom for fordypning, både i vitenskapelig forskning generelt og for utviklingsrettet aksjonsforskning spesielt. Det står klart for meg at aksjonsforskning har en langt mindre fremtredende rolle i dagens samfunnsforskning enn den hadde på 1960- og 70-tallet.

Hva tenker du om den sentraliseringslogikken som gir seg uttrykk i dagens akademia med stadige fusjoner? Hvilke betraktninger gjør du deg om samfunnsforskningen i Bodø, den såkalte «Bodømodellen»: hvor står vi og hvor går vi?

– Det er viktig at samfunnsvitenskap finner sted i et mangfold av institusjoner rund om i landet. For det første er det en verdifull kompetanse som regioner og lokalsamfunn har nytte av, forteller Seierstad.

– For det andre er det viktig fordi man får andre synsvinkler på ting avhengig av hvor man ser det fra. Sosiologer befinner seg alltid midt i samfunnet, mer eller mindre perifert. Det er like interessant sosiologisk å jobbe med ting i Bodø som det for eksempel er i Oslo. Mens for eksempel en matematiker stort sett kan gjøre den samme jobben overalt, så har sosiologien som oppgave å ivareta både lokale og nasjonale/globale særpreg. Derfor er spredt samfunnsforskning viktig for å skape mangfold og for å sikre at ting ses fra flere og komplementerende synsvinkler ut fra det sosiogeografiske ståstedet til de ulike institusjonene, påpeker Seierstad.

– Et desentralisert institusjonsmønster fremmer også en spredning av samfunnsfaglig kompetanse som er viktig for næringsliv og velferd. Det samfunnsfaglige miljøet i Bodø er en viktig bidragsyter i så måte. «Bodømodellen» er i utgangspunktet sterk nok til å sikre en videre god utvikling, men det er viktig at offentlig politikk understøtter desentraliserte fagmiljøer og langsiktighet i samfunnsforskningen, avslutter Seierstad.