"Ståle-seminaret" om press på den norske arbeidslivsmodellen

Fagseminaret ved Nord gav komplementerende innsikter i arbeidssosiologien. Vilkår for solidaritet, den norske modellen, desentralisering av ansvar og fusjoner i offentlig sektor var blant temaene som ble diskutert.

TEKST: Mads Skauge og Stian Bragtvedt, begge stipendiater ved Nord universitet i Bodø.

På dagen da Ståle Seierstad fylte 80 år (29. april), ble «Ståle-seminaret» avholdt på Nord universitet i Bodø. Initiativtaker var emeritus Ole Johan Andersen, mens Fakultet for samfunnsvitenskap og Nordlandsforskning stod for arrangementet. Omkring 30 personer var til stede, deriblant studenter, tidligere kolleger og andre interessenter. Fem fagfeller holdt innlegg om temaer som har stått sentralt i Seierstads forskning:

Bevegelige gråsoner

I dagens første innlegg skisserte Tian Sørhaug (UiO) et tidsskifte hvor arbeidslivsorganisasjonene er blitt bevegelige gråsoner i trøbbel når det kommer til å produsere solidaritet. I hovedavtalen forstås verdi som en lineær kobling til arbeidstid. I det moderne samfunn dreier verdiskapning seg om timing heller enn tid, forklarte Sørhaug. Dette skjer gjennom at arbeid og kapital går sammen på tettere måter enn tidligere.

Sissel Trygstad (FAFO) fortalte at flere forhold er med på å true konkurransefortrinnene i den norske arbeidslivsmodellen, kanskje spesielt arbeidsinnvandring fra Øst-Europa som har gitt seg utslag i økende sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det er blitt flere fast ansatte i Norge de siste årene, noe som primært skyldes at flere kvinner har gått fra deltids- til heltidsarbeid.

Fagforeningenes avtakende oppslutning kan være uttrykk for en polariseringslogikk: det er først og fremst jobbene i «midten» som trues av «brutaliseringsprosessene» i arbeidslivet, og det er fra midten at fagbevegelsen henter brorparten av sine medlemmer.

Johan Elvemo Ravn (Nord) hadde historier fra aktører i arbeidslivshistorien på virksomhetsnivå i fokus. Ravn har i sin forskning undersøkt medvirkningsprosesser i norske verkstedbedrifter. Fagforeningens rolle er under endring, med en dreining bort fra den tradisjonelle forståelsen av sammenslutning av ‘blue collar workers’ som forhandler med arbeidsgiver om lønn. Ravn ser en tiltagende tendens til at man også forhandler om andre ting, som for eksempel jobbens kvalitet, innhold og mening.

Mens arbeidsgiver er opptatt av summen mellom anstendighet og de samlede lønnskostnadene, så er arbeidstakerne opptatt av relasjonen mellom dem: legger de vekt på å øke anstendigheten, impliserer det at de aksepterer en mer moderat lønnsutvikling

Bente Vibecke Lunde (Nord) tok for seg utviklingstrekk i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Hun fant at arbeidsmiljøarbeidet utvides, noe som gjør det krevende for ledere og ansatte å få oversikt over feltet. Det skjer også en viss desentralisering av ansvar, fra detaljstyring til internkontroll. Lunde knyttet innholdet og bredden i arbeidsmiljøarbeidet til ulike folkehelsevitenskapelige delperspektiv som forebyggende og helsefremmende arbeid, i tillegg til et inkluderende arbeidsliv.

Fusjoner tar tid

Hans Petter Saxi (Nord) fortalte om hvordan medvirkning og politisk demokrati kan kollidere i evaluering av reformer i offentlig sektor. Med utgangspunkt i hans studie av sammenslåingen av videregående skoler på Fauske på 1990-tallet, fant Saxi at en overvekt av de ansatte mente at resultatet av sammenslåingen var negativt. Saxi skrev en rapport hvor reformen ble kategorisert som mislykket på grunn av blant annet interessekonflikter. På tross av evalueringen bestod sammenslåingen.

Saxi gjorde oppfølgingsstudier som viste at de ansatte snudde: reformen gikk fra fiasko til suksess. Fra dette kan man ifølge Saxi ta den lærdom at iverksetting av fusjoner tar lang tid og at evalueringer ofte er en del av et politisk spill. Mens ledelsen har en tendens til å overdrive de positive effektene av sammenslåing, har arbeiderne en tendens til å overdrive i negativ retning.

Et anstendig arbeids for fast ansatte

Seminaret ble avsluttet med et innlegg av dagens æresgjest Ståle Seierstad (Nord), hvor han drøftet arbeidslivsinstitusjoner i kapitalistiske samfunn, og hvorvidt institusjonene gjør noen forskjell når det gjelder arbeidsvilkår og ulikhet. Seierstad tok utgangspunkt i lønnsforhandlingene mellom partene i arbeidslivet. Mens arbeidsgiver er opptatt av summen mellom anstendighet (ferie- og sykeordninger, et roligere arbeidstempo etc.) og de samlede lønnskostnadene, så er arbeidstakerne opptatt av relasjonen mellom dem: legger de vekt på å øke anstendigheten, impliserer det at de aksepterer en mer moderat lønnsutvikling.

Partsinstitusjonene kan fremme et anstendig arbeidsliv for fast ansatte, men når det gjelder inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital, så spiller de en mindre rolle. Lønnsdannelsesinstitusjonene er nemlig ikke i stand til å få kontroll over kapitalinntektene. Det organiserte arbeidslivet har derfor begrenset betydning på inntektsulikheter og ulikhet i formue. Dette fordi det har skjedd forandringer i produktmarkedet hvor stadig mer avanserte bedrifter hover inn profittmarginer på sine produkter.

Utviklingen er at kostnadene i profittmarkedene har økt mer enn utbetalt lønn. Det finnes ikke noen virkemidler som arbeiderbevegelsen kan sette inn på dette, forklarte Seierstad.